Kosmetikk var en viktig del av hverdagen i oldtidens Egypt og ble brukt av både menn og kvinner. Et av bevisene på kosmetikkens enorme betydning i oldtiden er de nesten 10 000 år gamle sminkepalettene som arkeologer har funnet under utgravninger i Egypt.
Palettene er bl.a. blitt brukt til å forarbeide de ingrediensene som inngikk i fremstillingen av sminke til ansikt og kropp. F.eks. kunne oldtidens egyptere fremstille sminke i sterke røde, gule og grønne nyanser ved hjelp av materialer som plantefargen henna, den jernholdige jordarten oker og mineralet malakitt.
Duftene var også viktige for egypterne. Landets faraoer brukte røkelse og forskjellige slags kremer og salver for å spre godlukt. Og herskerne tok duften med seg i døden: I Tutankhamons grav (fra ca. 1300 f.Kr.) fant arkeologene alabasterkrukker med salver som fremdeles duftet etter 3000 år.
Sminkepaletter ble brukt til å bearbeide ingredienser til sminke, men var så høyt verdsatt at egypterne også brukte dem som pynt i hjemmet.
Dufter skulle blidgjøre gudene
Oldtidens egyptere var imidlertid ikke de første menneskene som brukte kosmetikk. Den tidligste anvendelsen av kosmetikk i menneskehetens historie var formodentlig blod eller fett fra dyr, sot og aske som ble smurt i ansiktet og på kroppen.
Enkelte funn tyder på at mennesket svært tidlig benyttet oker, kanskje blandet med dyrefett. Den gule, røde og brunlige fargen kan ha hatt mange formål, f.eks. å beskytte mot solens stråler eller de kalde vintervindene, og den var sikkert også en del av religiøse ritualer.
Men utsmykking av kroppen ble i de neste tusenårene i stadig større grad forbundet med skjønnhet. I antikken la både romerne og grekerne stor vekt på kosmetikk og parfyme.
Det sistnevnte ordet stammer fra det latinske per fumum, som betyr “gjennom røyk”. Røkelse ble i utgangspunktet brukt under religiøse seremonier, der godlukten formodentlig skulle blidgjøre gudene.
Dessuten badet man, smurte seg inn og parfymerte seg i et slikt omfang at den greske statsmannen Solon på 500-tallet f.Kr. ville forby sløseriet med de verdifulle varene.
Det finnes til og med eksempler på romerske forfattere som skrev om kosmetikk, men ofte for å drive ap med overdrivelser på det området. Dikteren Martial var kjent for sine ondsinnede karikaturer og spottet overdreven bruk av parfyme. Han hevdet at “Den som konstant lukter godt, lukter ikke godt”.
Men slike hånlige ord hindret ikke Romas kvinner i å gjøre seg fine. Ikke minst kvinner fra overklassen og prostituerte dynket seg med parfyme og dekket huden med pudder, rouge og øyenskygge.
Rike kvinner ønsket en blek hud, for den hvite huden viste at de ikke behøvde å arbeide og ferdes utenfor hjemmets vegger. Kvinnene la på et strøk av rød sminke laget av planter eller mineraler for å se friske ut.
Prostituerte kvinner brukte kraftigere makeup enn overklassens kvinner. Men da kristendommen kom, ble forbruket av kosmetikk mindre. Mennesket skulle ikke gjøre seg til men fremstå slik Gud hadde skapt det.
Romersk kam og manikyresett.
Kosmetikk kunne gi straff
Bruk av skjønnhetsmidler ble rett og slett betraktet som suspekt, og i hekseprosessenes tid kunne det medføre anklager om trolldom. Det var blant annet tilfellet i England, der myndighetene innførte et eget påbud på 1500-tallet.
Ifølge påbudet skulle en kvinne dømmes for hekseri hvis man antok at hun hadde forledet en mann til ekteskap gjennom bruken av kosmetikk. Men bruken av parfyme og kosmetikk kunne ikke stanses.
Samtidig med at kirken fordømte kvinnelig forfengelighet i de lavere samfunnsklassene, kom skjønnhetsmidler på moten blant aristokrater. Paradoksalt nok kan en del av inspirasjonen til den nye motedillen – bleke, hvitpudrede ansikter med røde kinn og lepper – spores tilbake til middelalderens “naturlige” ideal.
Men den bleke "look" var ikke fri for risiko. Det hendte at mennesker ble blyforgiftet av den hvite sminken. Den virkelig helt kritthvite fargen fikk man nemlig fra det giftige stoffet blyhvitt.
Høydepunktet ble nådd på 1600- og 1700-tallet. I Frankrike ble Ludvig 15s hoff kalt for “det parfymerte hoffet”, og bruken av pudder, sminke og parfyme nådde nye høyder blant både menn og kvinner.
Den såkalte skjønnhetsflekken ble også populær – et lite, svart plaster av stoff som ble plassert i ansiktet eller på brystet. Skjønnhetsflekken ble oppfattet som estetisk siden den fremhevet den hvite huden, men den var samtidig hendig hvis man ville dekke arr, små sår eller utslett på huden.
En flaske Eau de Cologne No. 4711.
Kølnervann var Napoleons favoritt
På 1700-tallet hadde franske soldater med seg en spesiell parfyme hjem fra Tyskland. Parfymen ble etter sigende Napoleons favoritt.
En av de mest berømte parfymene på 1700- og 1800-tallet var Eau de Cologne. Navnet betyr “Vann fra Köln”, og det finnes en rekke historier om denne legendariske parfymen.
Den opprinnelige oppskriften med bl.a. sitron, appelsin, bergamott, lavendel og rosmarin stammer antakelig fra italieneren Giovanni Paolo Feminis, som bodde i Köln.
Det er uvisst akkurat hvor han fikk oppskriften fra, men en slektning, Giovanni Maria Farina, begynte å selge parfymen under navnet Aqua Admirabilis på 1700-tallet. Det ble sagt at duften minnet om en italiensk vårmorgen etter at det hadde regnet.
Den franske hæren besatte Köln under syvårskrigen (1756-63) og brakte parfymen med hjem til Frankrike, der duften fikk navnet Eau de Cologne til minne om dens hjemsted.
Parfymen skal ha vært spesielt populær hos Napoleon. Det sies at den franske hærføreren brukte omlag 60 flasker i måneden.
I dag er Eau de Cologne betegnelsen for en relativt svak duftblanding som inneholder 3 til 5 pst. parfymeolje og har rundt 70 pst. alkoholstyrke.
Pudder skjulte skitt
Pudring og parfymering skal likevel ikke betraktes som tegn på at den personlige hygienen sto spesielt høyt i kurs i denne perioden.
Både grekerne og romerne – med deres bruk av badehus – var betydelig mer kresne når det gjaldt renslighet. Tvert imot var pudderet og parfymens oppgave snarere å skjule skitten og den ubehagelige kroppslukten.
En viss forbedring på det hygieniske området kom midt på 1700-tallet, da såper til skumbad med duft av sitron, roser eller fioler kom på markedet og ble tatt i bruk.
Men det var ennå ikke alminnelige mennesker som brukte parfyme og sminke, men først og fremst den privilegerte overklassen.
Bysten viser at den egyptiske dronningen Nefertiti brukte leppestift.
Lepper skulle lyse i rødt
Leppene kan være meget følsomme for kosmetikk, og noen farger kan være direkte farlige å bruke rundt munnen. Likevel har det gjennom historien vært ganske vanlig å male leppene, både blant menn og kvinner.
Gravmalerier fra oldtidens Egypt viser at egypterne gjorde det allerede den gang. Og i 1700-tallets Europa ble sminke anvendt for å sette de røde leppene i kontrast til hvit hud.
På midten av 1910-tallet begynte makeup-produsenter i USA å selge de første leppestiftene, antakelig etter inspirasjon fra de fettsminkene som ble brukt på teateret. Nå var det mulig å ha med seg sin egen farge og male leppene utenfor sitt eget hjem.
Stiften ble populær, men var også årsak til konflikt. Tjenestepiker kunne bli avskjediget og ekspeditriser få en advarsel hvis de fulgte overklassekvinnenes eksempel og brukte leppestift. Men denne fremgangsmåten kunne likevel ikke hindre at leppestiften raskt vokste i popularitet.
For mye sminke var vulgært
I Vesten ble makeup mindre populært på 1800-tallet, især i det viktorianske Storbritannia. Å bruke for mye sminke ble oppfattet som vulgært.
Det var noe som bare gikk an for skuespillere og kunstnere – ikke for gode samfunnsborgere. Man etterstrebet i stedet en nedtonet og diskret effekt.
Mot slutten av 1800-tallet begynte kosmetikken igjen å komme på moten. Men den virkelig store forandringen kom først flere år senere, i 1920-årene.
På dette tidspunktet hadde flere kvinner begynt å arbeide utenfor hjemmet, og de tjente dermed sine egne penger. I nær sammenheng med denne hittil ukjente friheten for kvinner ble produksjonen av parfyme og kosmetikk til en storindustri.
Parfymen Chanel Nº5 kom på markedet i 1921, og den ble den hittil mest berømte parfymen. Suksessen skyldtes ikke bare den populære duften, men også en effektiv markedsføring og et elegant design. Navnet skal være et resultat av at fem var moteskaperen Coco Chanels lykketall.
En fransk tegner forestilte seg i 1912 hvordan kvinners skjønnhetsutstyr ville se ut i år 2000.
Parfyme signaliserte luksus
Reklamekampanjen var intens – den gang som i dag. Makeup og parfyme skulle forbindes med luksus og status. Selv om en kvinne ikke tjente så mye, kunne hun alltids kjøpe seg en ny parfyme eller hudkrem og dermed føle seg mer attraktiv.
Da sprayboksen – en trykkbeholder drevet av gass – ble introdusert på slutten av 1950-tallet, ble det også enklere å pakke inn produktene og bruke dem.
Idealene endrer seg, men arven fra parfymens og kosmetikkens lange historie kan ses den dag i dag. Kosmetikkens urgamle, praktiske funksjon er lett å gjenfinne i makeup, leppestift og andre skjønnhetsprodukter som ikke bare gir farge og skjønnhet, men også pleier og beskytter huden.
Mange oppfatter stadig overdreven bruk av sminke og parfyme som vulgært, men bruken av skjønnhetsmidler har likevel blitt en del av hverdagen for mange mennesker.