En sekretær var "sjefens andre kone"
Hun sto klar med kaffe, søte smil og dagens gjøremål når sjefen kom på jobb om morgenen: Sekretæren, som på begynnelsen av 1900-tallet ble kjent som “the office wife” – kontorhustruen.
Hennes jobb var å sørge for at sjefen alltid var fornøyd, og "hjemmehustruene" fryktet henne mer enn noe annet. En kvinneorganisasjon i USA forlangte på et tidspunkt at et trådgitter ble satt opp mellom gifte sjefer og kvinnelige stenografer.
Den sexy sekretæren slo an i Hollywood
Også Hollywood kastet seg over historien om kjærlighet på kontoret og filmer som “My Dear Secretary” var med på å spre myten om den sexy sekretæren blant både menn og kvinner.
Slik var det frem til 1970-årene, da begreper som sextrakassering ble allemannseie og det vanket rettssaker i stedet for kontorsex for sjefer som kom med uønskede tilnærmelser.
1861: Kvinner inntar kontoret
Da mennene drar i krigen, inntar kvinnene plassen ved skrivebordet.
Da den amerikanske borgerkrigen bryter ut, får regjeringens økonomisjef Francis Spinner et problem – mange kontoransatte befinner seg på slagmarken.
Spinner løser problemet ved å ansette kvinnelige sekretærer, og snart følger andre regjeringskontor hans eksempel. Avisene er ikke sene om å skrive om det de ser som moralsk forkastelig i ordningen: Når menn og ugifte kvinner jobber sammen, kan det oppstå upassende situasjoner.
1893: Kontorskandaler skaper overskrifter
Det sies at sekretærer stjeler gifte menn.
I 1893 kan folk i byen Buffalo i USA lese at en ung sekretær etter sigende har lokket sjefen sin ut av et 23 år langt ekteskap.
Affæren mellom Alice Brand og den respekterte Alex Fortier blir slått stort opp, og avisene fråtser i detaljer om gaver av typen «klær, sko og søtsaker» som Fortier har gitt til sin unge, blonde sekretær.
1921: Sekretæren skal tilfredsstille sjefens behov
I kjølvannet av et raskt voksende antall kvinnelige sekretærer gis det ut håndbøker med råd som minner om samtidens håndbøker om ekteskapet: «Lær deg preferansene hans, og adlyd dem, selv om du ikke alltid er enig. Anta at han alltid har rett».
Uttrykket office wife – kontor-kone – blir i 1920-årene et velkjent synonym for en kvinnelig sekretær, selv om de fleste av de ansatte selv avskyr merkelappen. Mange mannlige kontorarbeidere – og ikke minst kvinnene selv – fastholder at hardtarbeidende kvinner ikke bør henges ut fordi enkelte menn mangler selvkontroll.
Konservative kvinnegrupper henviser imidlertid til statistikker som viser at kvinnelige stenografer på begynnelsen av 1900-tallet er den viktigste skilsmissegrunnen i USA. En kvinnegruppe i Boston forlanger til og med at hønsenettingbur skal være påbudt på alle kontor – slik at gifte menn ikke kan komme i nærkontakt med de unge kvinnelige stenografene.
1930: Hollywood forsterker glamourbildet
Underholdningsindustrien håver inn på historier om kjærlighet på kontoret.
Konseptet om den sexy sekretæren viser seg å være milliardbutikk. Kinoer viser romantiske komedier som «The Office Wife», «Baby Face» og «Skryscraper Souls», og forfattere som Faith Baldwin tjener godt på å skrive den ene kontor-kjærlighetsromanen etter den andre.
Midt på 1930-tallet utgjør Baldwins romaner den mest populære sjangeren. Dersom kvinnene ikke får nok skrivebordsromantikk, fins det en rekke blad i confession magazine-sjangeren – blad som bare skriver om romantikk på arbeidsplassen og dermed holder Askepottdrømmen levende for sine mange lesere.
1962: Sekretær: Slik flørter du deg til topps
Den tidligere sekretæren Helen Gurley Brown regnes i dag som en pådriver for kvinners seksuelle revolusjon.
40 år gamle Helen Gurley Brown har hele 17 sekretærjobber bak seg da hun i 1962 gir ut håndboken «Sex and the Single Girl». Boken inneholder tips om hvordan en kvinne kan få mest mulig oppmerksomhet fra menn på kontoret, samt en trinn for trinn-guide til de forskjellige stadiene i et forhold.
Salgstallene viser med all ønskelig tydelighet at befolkningen ennå ikke er klar til å ta avskjed med ideen om den flørtende sekretæren. Boken selger i to millioner eksemplarer på tre uker, og Gurley Brown er ikke sen om å gi ut en oppfølger, «Sex and the Office», som også blir en stor suksess.
Hun råder alle sekretærer til å følge sjefens minste vink. Hun må ikke nødvendigvis hoppe til køys med ham, hun bør snarere overøse ham med omsorg og gjøre seg selv til hans beste venn.
Kontordamens viktigste misjon er nemlig verken å finne sex eller kjærlighet, mener forfatteren. Sekretærposten er bare et skritt på vei mot toppen, så sant kvinnen spiller kortene riktig.
Det gjør Gurley Brown. I 1965 overtar hun sjefredaktørstillingen i det skrantende kvinnebladet «Cosmopolitan», som i løpet av få år blir en internasjonal suksess.
Browns seks råd til sekretæren:
Du skal beundre sjefen nesegrus. Kle på ham rustningen hans om morgenen, og forbind sårene hans om kvelden.
Du må aldri kritisere sjefen din.
Gå med på alle hans påfunn som sjef. Det er verre for hans kone. Hun risikerer å miste hjem og svømmebasseng hvis det går galt økonomisk.
I tillegg til å gi ham små komplimenter er det din plikt å fange opp sladder på kontoret for ham – gjør det som et lite bevis på din kjærlighet.
Hvis du ikke kan stave, og det kan de færreste, så slå det opp.
Kle deg innimellom som en uskyldig skolepike med hvit krage og mansjetter. Menn tiltrekkes av uskyld.
1970: Kvinner til kamp mot sexisme
På 70-tallet vil kvinnene ta et oppgjør med sekretærens rolle som sexsymbol.
Allmennheten hører første gang uttrykket seksuell trakassering i 1975. En kvinne i Ithaca i New York går til sak mot sin mannlige sjef, som har forsøkt å presse henne til sex. Hun taper rettssaken, men hendelsen sender likevel et nytt budskap til sekretærer: De behøver ikke lenger finne seg i sjefens uønskede tilnærmelser.
Magasinet Business Week advarer i 1970 leserne sine om det nye opprøret: «En sjef som trenger en privatsekretær, kan risikere å treffe på kvinnenes frigjøringsbevegelse med dens likestillingsprinsipper», skriver bladet.
I 1976 står 33 år gamle Elizabeth Ray frem i mediene med avsløringer om kongressmedlemmet Wayne Hays. Han har ansatt henne som sekretær, selv om hun etter eget utsagn «verken kan skrive på maskin, arkivere eller passe telefonen».
I stedet er det hennes plikt å være seksuelt tilgjengelig for sjefen. Kort tid etter går FBI inn i en sak der den demokratiske representanten John Andrew Young er anklaget for sexsjikane. Her kommer det også frem at minst ti medlemmer av den amerikanske Kongressen og Representantenes hus har tatt opp sex som del av jobbintervjuene.
1977: Kåte sjefer havner i gapestokken
Vitsetegninger dyrker den uintelligente og lettkledde sekretæren – til manges forargelse.
Mot slutten av 1970-årene drømmer de færreste kvinner om en karriere som sekretær. Motviljen blir ikke mindre av den amerikanske organisasjonen Women Office Workers of New York City, som arrangerer konkurranser for å finne den mest nedverdigende sekretæroppgaven.
En blir satt til å rengjøre sjefens gebiss, mens en annen må hente hans kone og nyfødte baby på sykehuset.
Vinneren i 1980 er blitt bedt om å fotokopiere kjønnsdiskriminerende vitsetegninger fra mannebladet Playboy, fordi sjefen vil dele dem ut til firmaets kunder.
1994: Sextrakassering koster dyrt
Toppadvokaten Greenstein (t.h.) er sjokkert over å bli dømt.
Nærmere årtusenskiftet blir både sjefens omdømme og pengepung tema i saker om sextrakassering på arbeidsplassen.
I 1991 blir innsettelsen av president George Bush' nyvalgte høyesterettsdommer Clarence Thomas forsinket av beskyldninger om seksuell trakassering. En måned senere signerer presidenten en lov som tillater fornærmede i slike saker å søke om erstatning.
Den første store saken kommer i 1994, da sekretæren Rena Weeks vinner mot sin overordnede Martin Greenstein, en fremstående advokat i det internasjonale advokatfirmaet Baker & McKenzie.
Han blir dømt for blant annet å ha befølt Weeks, og må betale henne en erstatning som i dag tilsvarer 61 millioner kroner. Dommen markerer et offisielt oppgjør med ideen om the office wife.