En tur til legen var ingen fornøyelse på 1700-tallet. Vitenskapen hadde sparsomt med kunnskap om menneskekroppen og dens sykdommer, og behandlingsmulighetene var tilsvarende begrensede og usikre.
Men én ting kunne pasienten nesten alltid regne med: Før eller siden kom krukken på legens hylle frem. Dens vakre farger og fine dekorasjoner sa ingenting om innholdet.
Men når legen tok av lokket, kom de til syne – de fingerlange, marklignende iglene som legen snart ville legge på pasientens kropp slik at de kunne meske seg i blod.
Men iglene var ikke det eneste krypet legen benyttet. Fluelarver inngikk også i det uappetittlige arsenalet som i århundrene før oppfinnelsen av penicillinet bidro til å beskytte pasienter mot infeksjoner, sykdom og død.
En metallboks med luftehull gjorde det lett for legen å ta med seg igler når han dro på sykebesøk.
Igler skulle kurere alt
Allerede i det gamle Egypt ble igler brukt til medisinsk behandling.
Den såkalte Papyrus Ebers fra ca. 1500 f.Kr. anbefaler påføring av igler til behandling av bl.a. hodepine, hudsykdommer og betennelsestilstander.
I middelalderen og renessansen ble iglene brukt mot praktisk talt alle former for dårlig helse, også psykiske lidelser.
«Det ville føre for langt å ramse opp alle de melankolske og sinnssyke menneskene som er blitt kurert med bruk av igler», skrev den engelske legen Thomas Muffet på 1500-tallet.
Selv de medisinske fremskrittene på 1800-tallet og økt kjennskap til menneskekroppen rokket ikke ved iglenes popularitet.
«Årelating er et middel som neppe kan overvurderes, hvis det brukes med fornuft», skrev den engelske legen Henry Clutterbuck i 1838.
Den spesielle behandlingsmetoden med igler kunne også vekke forundring på 1500-tallet. Denne tegningen stammer fra den franske humoristen Pierre Boaistuaus historie om en konge som var så overvektig at han fikk fettet sugd ut av igler.
Leger og sykehus fikk de blodsugende dyrene levert av iglesamlere, fattige bønder som tjente en ekstra slant ved å samle igler i grunne innsjøer og våtmarker.
Men den enorme etterspørselen gjorde at bestanden av igler i England snart ble så godt som utryddet. Dermed måtte britene importere fra bl.a. Frankrike.
Hele 7 millioner igler ble det til i 1863, bare til London.
Larver renset sår
Iglene var spesielt effektive til behandling av sår. Blodsirkulasjonen ble bedre av sugingen og bidro dermed til helbredelsesprosessen.
Men larver ble også brukt til stell av sår, bl.a. hos mayaene. Det søramerikanske folket dyppet bandasjer i blod fra storfe og la dem deretter i solen. Når det vrimlet av larver på bandasjene, brukte mayaene dem til å forbinde betente sår.
Larvene spiste det betente kjøttet og hindret dermed smitten i å spre seg slik at man fikk koldbrann og døde.
Under den amerikanske borgerkrigen ble legene spesielt oppmerksomme på larvenes nytteverdi.
Det nye, kraftige artilleriet ga soldatene forferdelige kjøttsår, og mangel på forbindinger gjorde at lesjonene ofte ble forsømt og snart endte opp med å være fulle av larver. Det viste seg å bli et hell i uhellet.
«På en enkelt dag kunne de (larvene, red.) rense såret mye bedre enn noe annet middel vi hadde til rådighet. Jeg er sikker på at vi reddet liv, unngikk blodforgiftninger og sørget for rask bedring», skrev John Forney Zacharias, feltlege i sørstatshæren.
Da artilleriets ødeleggende effekt nådde Europa under 1. verdenskrig, tok legene også i bruk larver her.
Den amerikanske militærlegen William S. Baer videreførte metoden med stort hell. Etter krigen ble han ansatt som ortopedisk kirurg ved det prestisjetunge Johns Hopkins University i Baltimore, og på 1930- og 1940-tallet gikk metoden sin seiersgang på amerikanske sykehus.
Legene utførte i alt 60 000 amputasjoner under den fire år lange amerikanske borgerkrigen.
Antibiotika endret alt
Men i 1944 kom penicillin på markedet. Nå kunne infeksjoner kureres raskt og effektivt med piller, pulver og salver.
«Behandling med larver hører heldigvis fortiden til. (...) Ingen vil sørge over tapet av den formen for terapi», erklærte legen Milton Wainwright lettet i 1988.
Men den omfattende bruken av antibiotika viste seg å ha en bakside. Stadig flere bakterier utvikler resistens mot stoffet. Derfor har igler og larver igjen fått plass i legenes medisinskap.
«Fluelarver brukes ofte som en siste utvei for spesielt vanskelige sår. Det er mer skånsomt enn kirurgi», sier overlege Klaus Kirketerp-Møller ved Videncenter for Sårheling på Bispebjerg Hospital til HISTORIE.
Sykehus som bruker larver, oppbevarer dem sterilt til de blir lagt på bandasjen som legges over pasientens sår.
Sykehuset har benyttet larveterapi siden 2012. Larvene blir oppalet hos selskapet BioMonde i Tyskland og sendes i poser som sikrer at de er sterile når de når pasienten.
Pasientene på Bispebjerg er positivt innstilt til behandlingen, sier Klaus Kirketerp-Møller. Men han opplevde motvilje da han introduserte terapien på et annet sykehus. Dette skyldtes at metoden var ukjent for de øvrige ansatte, som derfor var skeptiske.
En spørreskjemaundersøkelse i det britiske magasinet Nursing Times i 2017 viste også at mange sykepleiere ikke ville bruke larvene fordi de følte at de var «ubehagelige».
Mange pasienter har også vanskelig for å la seg overbevise om behandlingen, men BioMonde anslår likevel at larvene deres bidrar til mellom 25 000 og 30 000 sårbehandlinger i Europa hvert år.