Oppe på den 50 meter høye demningen kjemper de kinesiske arbeiderne for livet. Deres eget og millioner av andres står på spill. Det er den 8. august 1975, og i den kinesiske Henan-provinsen raser den verste tropiske stormen noensinne. Regndråpene faller så tungt at fugler blir slått i bakken.
De enorme mengdene av regnvann renner ut i Ru-elven og samles bak den mektige Banqiao-demningen. Ved midnatt renner vannet over demningen.
«Det lød som om himmelen kollapset og jorden revnet». Overlevende om lyden da Banqiao-demningen brast.
I den beksvarte natten forsøker arbeiderne desperat å forsterke demningen med sandsekker. Litt over kl. 01.00 gir endelig regnet seg og stjerner titter frem på nattehimmelen.
Men skaden har allerede skjedd. Presset fra vannmassene får demningen til å briste.
«Det lød som om himmelen kollapset og jorden revnet,» fortalte en overlevende.
Opp mot 700 millioner m3 vann - tilsvarende ca. 280 000 olympiske svømmebassenger – blir med ett sluppet løs. En 10 m høy og enkelte steder 11 km bred flodbølge velter ned gjennom elvedalen ved foten av demningen.
Tsunamien kverner av gårde i 50 km/t. og utsletter sin første by, landsbyen Daowencheng med alle dens 9600 innbyggere. Deretter følger by etter by på en strekning av 50 km.
Dambruddet i Henan-provinsen og de påfølgende epidemiene ender med å koste opp mot en kvart million menneskeliv.
Den 50 m høye Banqiao-demningen ble bygget på begynnelsen av 1950-tallet, med sovjetisk hjelp. Men den og mange andre brøt sammen da en tropisk storm rammet området.
På 1970-tallet ble Banqiao-katastrofen forklart med den voldsomme tropiske stormen. Årsaken er imidlertid ikke så enkel.
Katastrofen var først og fremst et resultat av at Kinas leder Mao Zedong hadde erklært krig mot naturen etter maktovertakelsen i 1949.
«Mennesket må erobre naturen», var hans slagord.
Konsekvensen av Maos politikk var en serie av de verste menneskeskapte katastrofene i historien, som la hele regioner øde og indirekte kom til å koste opp mot 55 millioner mennesker livet.
Mao ville lyn-industrialisere Kina
Den ulykkesrammede Banqiao-dammen var bare en av mange som ble bygget over hele Kina på begynnelsen av 1950-tallet. Demningene skulle skape store vannreservoarer til overrisling av åkrer, hindre oversvømmelser og frigjøre jordbruksland. I tillegg kunne de brukes til produksjon av elektrisitet.
Formann Mao så derfor demningene som ryggraden i utviklingen av Kina, som etter mer enn 20 års krig hadde sakket håpløst akterut i forhold til den industrialiserte verden. Demningene var del av en mye større plan for å modernisere Kina lynraskt.
Propaganda-plakater viste kineserne hvordan de gjennom å temme naturen ville oppnå en gyllen tidsalder med masser av fødevarer og storindustri.
På den tiden hadde landet en befolkning på 550 millioner innbyggere, hvorav de fleste levde i fattigdom og hungersnød. Mindre enn en tidel av jorden i Kina var dyrkbar, og industrisektoren var liten og uutviklet.
Mao bestemte derfor at både landbruk og industri skulle bygges massivt ut – samtidig. I den prosessen kunne det ikke tas hensyn til naturen. Jorden, elvene, fjellene og dyrene måtte tilpasse seg menneskenes behov.
Planen med navnet «Det store spranget» ble lansert i 1958 med det mål å mangedoble produksjonen av industri- og fødevarer. Hele befolkningen ble mobilisert til oppgaven.
I jordbruksområdene ble jorden kollektivisert og 26 000 såkalte folkekommuner ble opprettet. De besto gjerne av 10 landsbyer, som først og fremst hadde ansvaret for å produsere så mye mat at et stort antall bønder kunne frigjøres til å bygge opp industrien i Kina.
Omstillingen krevde voldsomme inngrep i Kinas natur, for intet kunne stå i veien for fremskrittet.
Enorme skogarealer ble lagt øde
Allerede under Kinas keiserstyre var svimlende 290 millioner hektar skog forsvunnet – et landareal tilsvarende ni ganger Norges areal. Bare 5 prosent av landet var dekket med trær.
Kina var dermed et av landene i verden med minst skog per innbygger da Mao kom til makten. Likevel hadde det store landet på begynnelsen av 1950-tallet fortsatt områder med relativt uberørt skog. Det endret seg drastisk med Maos nye politikk.
I jakten på mer jordbruksareal for å møte regimets produksjonskrav, ble store skogområder felt under slagordet «skogen tilhører folket». Veritable hærer av kinesiske bønder, arbeidere og intellektuelle strømmet ut på landsbygda for å felle trær i fjellskråninger og i våtmarker som ofte viste seg ubrukelige som landbruksjord.
Enorme områder ble ryddet og omgjort til åkrer i forsøket på å utvikle det kinesiske jordbruket.
Enda mer ødeleggende for skogene var Maos drøm om at Kina skulle overgå industrilandenes produksjon av stål. I 1957 var Kinas stålproduksjon på bare 5 millioner tonn – et tall som Mao på bare fire år ville ha opp til 100 millioner tonn. Dermed ville Kina overgå Sovjetunionen og USA.
Samtlige folkekommuner ble derfor pålagt å bygge høyovner for jernutvinning og stålproduksjon. De ca. 600 000 ovnene krevde enorme mengder brensel, og ettersom mange regioner manglet kull, kom skogene igjen under angrep. Et astronomisk antall trær ble felt for å mate de primitive høyovnene som var bygget av leire og murstein.
Det er umulig å sette eksakte tall på jern- og stålproduksjonen under «Det store spranget». Folkekommuner som ikke klarte å innfri regimets produksjonsmål risikerte straff, og mange innberettet altfor høye produksjonstall. Mange smeltet i desperasjon om brukbare landbruks- og kjøkkenredskaper for å få tallene til å stemme.
Resultatet ble råjern av elendig kvalitet fordi temperaturen i høyovnene var langt lavere enn påkrevd. Men det var naturen som led mest.
Kineserne smeltet om kjøkkenredskaper for å nå Maos mål for jernproduksjon.
Med skogene forsvant også dyrene
Ryddingen av Kinas frodige skogområder for jordbruk og jernproduksjon fikk katastrofale konsekvenser. I noen deler av landet førte avskoging til sandstormer. Ørkenen spredte seg og gjorde både ny og gammel landbruksjord ubrukelig.
Andre steder gikk det utover Kinas eldgamle urskoger. Her etterlot avskogingen bakke- og fjellskråninger uten det beskyttende rotsystemet til trærne, som holdt på den fruktbare jorda.
I regntiden ble jordlagene vasket ut i elver og innsjøer, som mudret til. Resultatet ble ødelagte habitater for dyr, fisk og mennesker.
Andre skogområder ble brent for å skape dyrkbar mark. Ryddingen gikk utover dyrene som levde i skogene. Bestandene ble redusert og en rekke sjeldne dyrearter, som den ville elefanten og stumpneseapen, ble nesten helt utryddet.
Ødeleggelsen av skog gikk bl.a. ut over landets bestand av elefanter. I 1976 var det bare rundt 150 ville elefanter igjen i hele Kina.
Ingen vet hvor mye skog som ble felt. Det beste tipset i dag er ca. ti prosent. Men i enkelte amt forsvant opp mot 80 prosent av skogarealet – og alle dyrene som levde der.
Det var en utvikling Mao ikke stoppet. I stedet utså han seg en ny fiende: Fuglene.
Massedrap på spurver
I 1958-1959 erklærte det kinesiske kommunistpartiet krig mot «Kinas fire plager».
Rotter, fluer og mygg spredte sykdom og skulle derfor desimeres. Samtidig så Mao en mulighet til å nå sine ambisiøse fødevaremål ved å gå etter en ny fiende: Spurven.
Ifølge Mao spiste spurvene store mengder av kornet og risen som kinesiske bønder produserte. Det ble derfor satt i gang en massekampanje mot de små fuglene.
Ifølge en memoarbok om livet under «Det store spranget» fikk alle innbyggere helt ned i femårsalderen ordre om å delta:
«De skulle gå ut med grytelokk, woker og vannfat, slå på dem med skjeer eller verktøy og lage så mye larm som mulig. Alle småfugler skulle utryddes i Kina, lød ordren.»
«Hele skolen dro ut for å drepe spurver.» Anonym skoleelev fra provinsen Sichuan.
Ifølge forfatteren flakset fuglene fra sted til sted på grunn av larmen. Til slutt var spurvene så utmattet at de bokstavelig talt falt døde ned fra himmelen.
«Hele skolen dro ut for å drepe spurver. Vi laget stiger så vi kunne slå ned reirene deres, og vi slo på gongonger om kvelden når de kom hjem for å hvile. Det tok mange år før det gikk opp for oss at spurver er gode fugler. På den tiden visste vi bare at de spiste korn,» husket en skolegutt i Sichuan-provinsen.
Antall døde spurver ble målt og veid. Spurver ble tredd på snorer og hengt opp i landsbyene.
Ingen vet hvor mange spurver som ble drept. Tallene som oppgis varierer fra noen hundre millioner og opptil en milliard. Jakten var en suksess, men resultatet ble en katastrofe.
I tillegg til korn spiste spurvene også insekter, som nå fikk gode kår. Uten en naturlig fiende kastet skadedyrene seg grådig over både korn og ris, med det resultat at avlingene falt dramatisk og utløste hungersnød.
Senere måtte et desperat Kina importere ca. 200 000 spurver fra Sovjetunionen og Canada i et forsøk på å få opp bestanden igjen.
I Kinas folkekommuner arbeidet og spiste alle sammen – hvis det altså var mat nok.
Kritikk ble kneblet
Det raskt voksende behovet for mat tvang de kinesiske planleggerne til å pine langt mer ut av det eksisterende jordbruksarealet. Folkekommunene ble derfor oppfordret til å bygge ut overrislingsanlegg slik at åkrene kunne plantes mye tettere.
På rekordtid skjøt demninger, vannreservoarer og vanningssystemer opp i alle deler av Kina. Byggingen gikk så fort at kvaliteten var tvilsom. Ofte førte dette til at landbruksarealer ble oversvømt og ødelagt. Og etter litt over et tiår kollapset hundrevis av demninger, herunder Banqiao. Katastrofene bare fortsatte. Ifølge Kinas departement for vannressurser brøt 3515 vannreservoarer og demninger sammen mellom 1951 og 2011. De fleste fra Maos tid.
Overalt i Kina ble enorme demninger oppført uten hensyntagen til de dyre-habitater som dermed ble utslettet.
For å sikre større avlinger forlangte Mao også at den enkelte åker måtte utnyttes bedre – flere planter på samme areal. Resultatet var gitt på forhånd: Planter kan ikke vokse seg store hvis de står for tett.
I et forsøk på å redde innhøstingen brukte bøndene store mengder kunstgjødsel. Men det hjalp ikke mye. Plantene ble ødelagt og avlingene slo feil. Samtidig ble innsjøer og elver ødelagt på grunn av gjødsling. Resultatet viste seg i form av omfattende fiskedød.
I propagandaen hørte folket ingenting om disse problemene. Her ble det publisert astronomiske tall for innhøstingen. Avstanden fra regimets glansbilde til virkeligheten var fortvilende.
Vanlige kinesere opplevde sult, hungersnød og ikke minst ødeleggelse av naturen. Under et møte i Kinas kommunistiske parti sommeren 1959 lød den første forsiktige kritikken av politikken som ble ført.
I et privat brev til Mao påpekte Kinas forsvarsminister de høye omkostningene ved «Det store spranget». Brevet ble fremlagt til debatt på møtet. Men Mao feide kritikken til side og forsvarsministeren ble fjernet fra sin stilling.
Mao belønnet familier med mange barn. Det var først senere at ettbarnspolitikken ble innført. Kina har i dag en befolkning på 1, 4 milliarder.
Kinas befolkningstall eksploderte
Opp gjennom årene har Kina forsøkt å kontrollere befolkningstallet gjennom ulike kampanjer. Målet har vekslet mellom å begrense og å øke antall innbyggere. For Mao var en stor befolkning et mål i seg selv.
De fleste familier i Kina hadde tradisjonelt fått mange barn, av den enkle grunn at barn var foreldrenes garanti for en trygg alderdom. Men etter revolusjonen i 1949 vokste befolkningen så raskt at kommunistpartiet fryktet at Kina ikke ville kunne brødfø befolkningen.
Det ble derfor besluttet at befolkningsveksten måtte dempes. Resultatet ble en kampanje der familier ble oppfordret til å bruke prevensjon. Men denne forskriften ble snart opphevet av Mao, som under mottoet «jo flere, jo bedre, jo kortere vei til kommunismen» oppfordret familiene til å få mange barn.
Familier ble belønnet hvis de fikk flere enn fire barn. Befolkningen i Kina vokste derfor kraftig. Allerede i 1954 rundet landet 600 millioner mennesker. Fire år senere var det tett på 650 millioner kinesere. I 1964 rundet folketallet 700 millioner, og på begynnelsen av 1970-tallet var det mer enn 800 millioner kinesere.
Etter Deng Xiaopings maktovertakelse i 1978 ble det på ny besluttet at befolkningsveksten i Kina måtte dempes. Svaret var ettbarnspolitikken.
En menneskeskapt katastrofe
For flertallet av den kinesiske befolkningen i by og land var perioden frem til og under «Det store spranget» helt forferdelig. Overgrep fra myndighetenes side samt hardt arbeid kombinert med sult tok livet av utallige mennesker. Det var først og fremst de eldre og barna som ble rammet.
Dansk-kinesiske Xianfeng Wang beskriver sine opplevelser under «Det store spranget» med ordene: «Jeg forsto ikke hva lidelser var før den store hungersnøden som spredte seg over Kina og rammet hele befolkningen (...) sulten plaget oss dag ut og dag inn”.
Eksperter anslår at opp mot 55 millioner kinesere mistet livet som følge av Maos feilberegninger.
“Det store spranget” kostet ikke bare naturen dyrt. Millioner av kinesere døde av sult fordi avlingene slo feil.
De mange katastrofene betydde at Mao rent politisk ble kjørt ut på et sidespor. Han beholdt formelt sine posisjoner og tittelen som formann mens den mer pragmatiske Deng Xiaoping ble satt til å rette opp situasjonen. Mao gjenvant først den reelle makten under kulturrevolusjonen, som ble innledet i 1966.
Heller ikke Deng bekymret seg om naturen. Den kinesiske naturkatastrofen fortsatte derfor å utvikle seg. Tidlig på 1970-tallet ble det klart at industrien skapte enorme smog-problemer. Likeledes førte urenset avløpsvann fra husholdninger og industri til at innsjøer og elver ble forurenset med utallige giftstoffer. Mange steder forsvant alt dyreliv i de misfargede innsjøene.
På 1970-tallet dukket de første diskusjonene om naturens tilstand opp i den kinesiske ledelsen. Hensynet til miljøet førte til at et innledende arbeid med en miljølov ble igangsatt. Men det var først etter Maos død i 1976 at Kinas første egentlige miljødepartement ble opprettet.