En kveld i 1860-årene vakte en episode så stort oppstyr under en teaterforestilling i London at den havnet i avisene dagen etter.
To av teatrets gjester hadde beholdt flosshattene på under hele forestillingen, og først etter gjentatte og harmdirrende henstillinger fra de som satt bak dem, tok de hattene av seg. Resultatet var vill oppstandelse.
De to gjestene var nemlig japanere. De var så lei av nysgjerrige blikk at de hadde skjult sin klassiske, japanske hårprakt under hattene.
Da publikum så mennenes chonmage – blanke isser bortsett fra der det lange håret var satt opp i en knute – glemte de hele forestillingen. Neste morgen kunne avisene rapportere om hendelsen: «To japanere avbryter teaterforestilling».
Hvis britene var forbløffet over sitt første møte med samuraier, var det ingenting i forhold til det enorme kultursjokket de besøkende japanerne opplevde.
Japan var et lukket land
De to teatergjestene var blant de første japanere som dro ut i verden. Som alle andre i hjemlandet hadde de vokst opp i et samfunn som hadde vært helt lukket siden 1633. Landet hadde ingen kontakt med utlandet, og forsøk på å reise ut ble straffet med døden.
Resultatet var et føydalt, underutviklet og isolert land, som ble revet ut av tornerosesøvnen da den amerikanske marinen i 1853 tvang landet til å åpne grensene. Få år etter begynte handelsfolk, misjonærer og soldater å reise til Japan, og samtidig dro de første japanerne ut i verden.
Noen av de reisende var velstående samuraier. Andre var vanlige eventyrlystne borgere som snek seg utenlands uten den påkrevde utreisetillatelsen.
Andre igjen var studenter eller offisielle utsendinger. Oppgaven deres var å snuse opp alt av vestlig kunnskap, for siden å avlegge rapport i Japan.
For de aller fleste japanere var reisens mål hovedstaden i det mektige britiske imperiet, London.
Forundret over kvinners status
Det første kultursjokket kom allerede på den to-tre måneder lange sjøreisen til England, der japanerne iakttok hvordan vestlige kvinner ble behandlet.
«Etter det jeg har sett på dette skipet, later det til at når man tiltaler kvinner, skal man ta hatten av og være meget høflig. Det synes jeg er særdeles oppsiktsvekkende», skrev den offisielle utsendingen Toshiakira Kawaji om det han observerte på et passasjerskip i 1866.
Vel fremme i Storbritannia – der tollerne viste stor interesse for gjestenes samuraisverd – var en av de overveldende opplevelsene togturen inn til London med damplokomotiv.
I Japan var den raskeste transportformen stadig hesten, og japanske besøkende hadde problemer med å beskrive det merkelige maskineriet, og gi leseren et inntrykk av den utrolige farten det kom opp i.
«Det kjører tusenvis av mil med lynets hastighet», skrev Wataru Ichikawa, og innrømmet at «bare synet av et damplokomotiv fikk hjertet til å banke fortere».
Operetten «The Mikado» foregår i Japan, og gikk for fulle hus i London.
Operette gjorde narr av britene
I 1885 skulle de musikalske parhestene W.S. Gilbert og Arthur Sullivan velge ut et eksotisk land som bakteppe for sin neste operette. Valget falt på Japan, som var selve symbolet på det fremmedartede, mystiske og gåtefulle.
Den satiriske forestillingen «The Mikado» har handling fra den japanske byen Titipu, men gjør under overflaten grundig narr av det britiske samfunnet.
I stykket er borgerne i Titipu underlagt en endeløs rekke absurde regler, og keiseren er moralens vokter – dette var en parodi på britenes juridiske system og den strengt puritanske dronning Victoria.
Tilskuerne strømmet til Londons legendariske Savoy Theatre for å høre de muntre sangene og beundre de fargerike kostymene. De neste to årene ble «The Mikado» vist 672 ganger på Savoy, og det ble dermed et av verdens hyppigst oppførte teaterstykker. Samtidig satte 150 andre teatre verden over opp stykket.
Verdens første undergrunnsbane åpnet i 1863. Den tok også fullstendig pusten fra japanere på besøk. «Togene kjører i tunneler som er boret gjennom bakken under byen, og man kan ikke være annet enn imponert over en slik oppfinnsomhet», skrev studenten Kagenori Nire.
Han hadde problemer med å venne seg til at ting kunne foregå i et slikt tempo. Det brøt med alt han var vant til fra hjemlandet.
Japan hadde ikke gasslys, og Londons opplyste gater var en kilde til stor beundring: «Folk kan lese avisen mens de går nedover gaten om kvelden», måpte Setsuzo Okada, som var i London på en offisiell reise. «Om få år vil det være så mange gasslamper at man ikke vil kunne se forskjell på dag og natt».
Også telegrafens ufattelige evne til å sende beskjeder over store avstander fascinerte japanerne, men deler av Vestens teknologi var så fremmedartet at de asiatiske besøkende hadde problemer med å beskrive den.
Utsendingen Junzo Matsumura skrev for eksempel om «et lite rom som fire mennesker kan gå inn i, og plutselig sto man oppe i femte etasje».
Japanere giftet seg også i London
Mange besøkende var rystet over den utbredte fattigdommen, men hadde samtidig problemer med å forstå at det ikke ble gjort forskjell på fattig og rik.
Man kunne risikere å møte personer fra de lavere klasser selv på et fint hotell, og alle var underlig nok like for loven. Og merkelig nok kunne vanlige kvinner hete det samme som dronningen.
Til tross for de kulturelle barrierene giftet enkelte japanere seg med britiske kvinner. Blant dem studenten Ozaki Saburo.
Han ble imidlertid skilt da konen oppdaget at hennes japanske ektemann også var gift i hjemlandet. I Saburos meget omfattende selvbiografi blir ikke det 12 år lange britiske ekteskapet nevnt med et eneste ord.
Men generelt sørget de japanske besøkende for å beskrive alt det de opplevde i London ned i minste detalj. Samlet utgjør observasjonene deres i dag en viktig historisk kilde til livet i dronning Victorias Storbritannia.