Mensur var en ærerik sport
«Silentium!» En myndig ung mann med lue og ordensbånd sender et formanende blikk rundt i det tettpakkede, røykfylte lokalet. En skarp lukt av svette, barbersprit og øl stiger opp fra forsamlingen av unge menn.
Midt i lokalet sitter to studenter tause på hver sin stol. Øynene deres er dekket av en metallbrille, halsen av et bredt metallstykke, og høyrearmen er viklet inn i kraftige lærstykker til den har dobbelt størrelse.
«Opp», brøler duellmesteren med luen. De to duellantene stiller seg med venstre arm på ryggen en knapp meter fra hverandre. Fra hver sin side kommer sekundantene deres bort til dem og hever sablene sine. «Klar», roper de.
Med en rutinert bevegelse peker sekundantene våpnene mot gulvet og trer tilbake. De to motstanderne – paukantene – hever begge høyrearmen, slik at våpnene er på høyde med motstanderens hode. Rommet er stille.
«Fekt», roper duellmesteren, og stålet visler gjennom luften. Lynraske slag og pareringer bølger frem og tilbake i hodehøyde. Ingen av duellantene beveger seg av flekken.
Så treffer et hogg.
«Holdt», kommer det høyt, og begge duellantene senker våpnene. Mørkerødt blod siler nedover kinnet på den ene. En kontrollør løper til for å undersøke om såret har en akseptabel lengde.
«Over en tomme», roper han. Et tilfredsstillende snitt er plassert, og fektekampen er dermed slutt.
Den blødende duellanten blir ført bort av en hvitkledd medisinstudent. Den sårede studenten er minst like fornøyd som motparten, for mensur, som den spesielle fekteformen heter, har ingen vinner eller taper.
Den strengt regulerte kampen med kårder er verken en konkurranse eller en sport.
Siden 1700-tallet har den hatt et helt spesielt formål: å demonstrere karakterstyrke og utholdenhet hos utøveren – og å sikre duellantene et såkalt schmiss, et arr i ansiktet, som er det ypperste symbolet på maskulinitet.