To duellanter hviler ut etter endt dyst – én fikk seieren, den andre arret. Begge er fornøyd.

© Martial Arts New York

Mensur: Et arr i ansiktet ga stor prestisje

Mensur, som var bloddryppende kårdedueller, ble på 1700-tallet satt i system ved tyske universiteter. Et ansiktsarr etter en sylskarp klinge ble det mest fornemme uttrykk for mandighet.

29. januar 2018 av Therese Boisen Haas

Mensur var en ærerik sport

«Silentium!» En myndig ung mann med lue og ordensbånd sender et formanende blikk rundt i det tettpakkede, røykfylte lokalet. En skarp lukt av svette, barbersprit og øl stiger opp fra forsamlingen av unge menn.

Midt i lokalet sitter to studenter tause på hver sin stol. Øynene deres er dekket av en metallbrille, halsen av et bredt metallstykke, og høyrearmen er viklet inn i kraftige lærstykker til den har dobbelt størrelse.

«Opp», brøler duellmesteren med luen. De to duellantene stiller seg med venstre arm på ryggen en knapp meter fra hverandre. Fra hver sin side kommer sekundantene deres bort til dem og hever sablene sine. «Klar», roper de.

Med en rutinert bevegelse peker sekundantene våpnene mot gulvet og trer tilbake. De to motstanderne – paukantene – hever begge høyrearmen, slik at våpnene er på høyde med motstanderens hode. Rommet er stille.

«Fekt», roper duellmesteren, og stålet visler gjennom luften. Lynraske slag og pareringer bølger frem og tilbake i hodehøyde. Ingen av duellantene beveger seg av flekken.
Så treffer et hogg.

«Holdt», kommer det høyt, og begge duellantene senker våpnene. Mørkerødt blod siler nedover kinnet på den ene. En kontrollør løper til for å undersøke om såret har en akseptabel lengde.
«Over en tomme», roper han. Et tilfredsstillende snitt er plassert, og fektekampen er dermed slutt.

Den blødende duellanten blir ført bort av en hvitkledd medisinstudent. Den sårede studenten er minst like fornøyd som motparten, for mensur, som den spesielle fekteformen heter, har ingen vinner eller taper. 

Den strengt regulerte kampen med kårder er verken en konkurranse eller en sport. 

Siden 1700-tallet har den hatt et helt spesielt formål: å demonstrere karakterstyrke og utholdenhet hos utøveren – og å sikre duellantene et såkalt schmiss, et arr i ansiktet, som er det ypperste symbolet på maskulinitet.

Duellantene bar luer og bånd i sitt eget universitets farge.

© Universität Göttingen

Inspirert av middelalderens dueller

Den bloddryppende scenen bygger på en mensur ved universitetet i Tübingen i Sør-Tyskland i 1903. 

Mensur – også kjent som «akademisk fekting»– hadde utviklet seg fra middelalderens dueller, der adelige riddere utkjempet tvekamper for å avgjøre alle slags stridigheter. Med tiden ble kampen oftere og oftere et spørsmål om ære.

Hadde en adelsmann fornærmet en annen adelsmann, påbød dennes krenkede ære ham å kreve oppreisning – satisfaktion. 

Dersom den krenkede lot fornærmelsen passere, stemplet han i praksis seg selv som en æreløs kujon.

Opptakten til en strid kunne for eksempel være strid om en kvinne. Det ga duellen et særlig romantisk skjær.

Men de ville duellene med kårde eller pistol fortsatte ofte til døden, og ble derfor forbudt i store deler av Europa og Russland.

Likevel florerte de overalt, og i Tyskland fulgte de allerede på 1500-tallet med inn på høyere læreanstalter. 

For her studerte adelens sønner, som hadde vokst opp med æresbegrepet, og borgerskapets mest ambisiøse sønner, som raskt lærte seg fektekunsten og æresbegrepet fra sine adelige kamerater.

Studentene hugde i vei

Studenter tilhørte en egen sosial klasse. De sang, fektet og pyntet seg med universitetets farger. Små våpen var gjerne en del av antrekket, og med tiden utviklet tyske studenter egne dueller og fektevåpen.

Fra Frankrike kom kården. Den egnet seg bedre enn sabelen til smidig og elegant fektekunst – til enda større begeistring fra publikum. 

Men i tradisjonelle fektekamper døde altfor mange unge menn av punkterte lunger når spissen av kården perforerte brystkassen. 

De tyske studentene fant løsningen: mensurfekting. I mensur står fekterne i ro, og i stedet for en kårde fekter de med en korbschläger – en krysning mellom kårde og sabel med stump spiss.

I 1550 ble universitetet i Jena det første som ansatte en fektelærer, og snart var fekting en del av den akademiske verden, i likhet med dans og ridning. 

Men verken dans eller ridning kunne skilte med så mye som en tidel av mensurens liv og død-intensitet. 

En anonym ung mann fra Göttingen beskrev i dagboken hvordan tungen klistret seg til ganen og angstsvetten rant av ham under en mensur.

Det var først da han oppdaget motstanderens tilstand at han fikk motet tilbake: 

«Kreftene rant formelig ut av ham, og i det bleke ansiktet hans spredte det seg røde flekker. 

Det virket som om han sluttet å puste under hver omgang, to-tre sekunder om gangen. Oksygenet forlot ham ganske enkelt. 

Alt dette trengte seg med ett inn i min bevissthet, og med smerte håpet jeg for hans skyld at han snart skulle besvime».

Mensuren avslørte nådeløst om studenten hadde den rette mandige karakteren. Den fektendes ansikt skulle vise fatning, mot og rettferdighet – ikke villskap eller ukontrollert blodtørst, og minst av alt frykt. Den paukanten som trakk hodet til seg eller blunket, var en kneifer – en feig kujon.

Æren var viktigere enn alt, og for de borgerlige studentene ble den nærmest altoppslukende. 

Da Tysklands store 1800-tallsdikter Heinrich Heine, som var jøde, i sin tid ved universitetet i Göttingen måtte ut i en mensur etter en antijødisk kommentar fra en medstudent, var forleggerens ord til dikteren: 

«Heller død enn vanæret!»

Mange kjente fikk mensur-arr for livet

Flere kjente historiske skikkelser utkjempet mensurdueller. Marx, kommunismens far, var blant dem som svingte klingen.

Sosialismens grunnlegger, Karl Marx (1818-1883), hadde et arr over venstre øye fra en duell utkjempet under studietiden i Bonn, der han studerte juss.

Den store tyske komponisten Richard Wagner (1813-1883) var en ivrig utøver av mensur mens han studerte i Leipzig, der han var medlem av brorskapet Saxon.

Den tyske nazisten Ernst Kaltenbrunner (1903-1946), kjent for sin ekstreme brutalitet, hadde flere fryktinngytende arr på kinnet etter mensurdueller.

Filosofen Friedrich Nietzsche (1844-1900) fektet for brorskapet Franconia i Bonn, der han studerte teologi. Etter bare ett semester forlot han studiet.

Den danske astronomen Tycho Brahe (1546-1601) mistet nesetippen i en duell ved universitetet i Rostock. Årsaken var en krangel om en formel.

Det tyske rikets jerngeneral Otto von Bismarck (1815-1898) var en glødende fekter ved universitetet i Göttingen. Han ofret ikke like mye tid på studiene.

Den berømte bilkonstruktøren Ferdinand Porsche (1875-1951) studerte i Wien og duellerte for brorskapet Bruna Sudetia.

En nødvendighet i brorskapene

Mensurfektingen var satt i system under studentbrorskapene ved universitetene. 

Ethvert respektabelt brorskap hadde et apparat med tilhørende lege, protokoll og lokaler til dueller og trening. 

I 1809 fikk mensurfektingen imidlertid et kortvarig tilbakeslag, da den tyske forbundsstaten forbød både brorskapene og fektekamper. 

Årsaken til forbudet var en frykt for at liberale og nasjonalistiske tendenser i brorskapene skulle være med på å blåse til opprør mot monarkiet, som var under politisk press.

Men til tross for forbudet og stadige razziaer mot duellene fant studentene snart måter å fortsette blodsutgytelsene på. 

Når studentene møttes utenfor byen til dueller, sørget de for utkikksposter, slik at de kunne rekke å avbryte kampen før det lokale politiet kom. Deretter forklarte de seg med at de bare var på «utflukt i det grønne».

Studenter som drev med fekting risikerte å bli bortvist fra universitetet, men det krevde at universitetsledelsen kjente til kampene. 

Det gjorde den sjelden, og som regel valgte universitetene å lukke øynene for de ulovlige duellene i de tilfellene kampene ble kjent.

Mensur ble satt i system

Ettersom enhver fektekamp dreide seg om ære, måtte det en akseptabel fornærmelse til før studentene kunne fekte mot hverandre. 

En sleivete bemerkning var ikke nok til å sette hele kampapparatet i sving. 

Heller ikke det å tråkke noen på tærne eller krangle om hvem som skulle serveres først på den lokale kneipen, holdt. 

Derimot ble en ørefik regnet som et verdig påskudd, og beskyldninger om lav intelligens var en sikker vei til fektelokalet.

«Ditt dumme nek», var standardfornærmelsen, og sammenligninger med et esel var også effektive. Deretter måtte fornærmelsen – og den følgende utfordringen til duell – godkjennes av den regionale æreskomiteen.

I mange tilfeller ga kravet om fornærmelser imidlertid problemer, for ifølge reglene i brorskapene måtte alle medlemmer fekte minst to mensurer per semester. 

Men de mer stillferdige studentene hadde ikke så lett for å tiltrekke seg fornærmelser, og i 1850 begynte brorskapene derfor ganske enkelt å koble passende fektere med hverandre i såkalte Bestimmungs-mensurer – avtalte dueller.

Hver søndag var det etter de nye reglene mensur fra klokken seks om morgenen til sent på kvelden, i et lokale i utkanten av byen. 

Listene som anga hvem som skulle kjempe mot hvem, løste problemet med fornærmelser og utfordringer – men ikke med frykten. 

Store mengder konjakk og tobakk måtte til for å stive opp nervene til de skrekkslagne unge mennene.

Så snart kampen var over, ble duellantene belønnet. Menn som kunne fremvise et friskt fektesår i offentligheten, vakte oppsikt og gjorde kvinner mo i knærne – ingenting virket så mandig som arret.

Blodet rant når tyske studenter skulle bevise sin mandighet i fektekamper.

© AKG Images

Mensur hjalp karrieren

Mensurfektingen forente unge menn i livslange vennskap. 

Når brorskapenes fektebrødre senere i livet ble advokater, leger eller dommere, hadde de allerede gode og nyttige forbindelser med seg fra studietiden. 

Et arr i ansiktet på en fremmed røpet dessuten et slags slektskap allerede før de første høflighetsfrasene ble utvekslet.

Arret kunne være så gunstig for karrieren at mange som aldri hadde hatt mot til eller mulighet for å få seg et i en duell, laget et selv. 

Et falskt ­schmiss kunne etter sigende gjøres ekstra flott hvis man fikk en lege til å sy et hestehår inn under huden.

Forbudt etter første verdenskrig

I 1871 ble de tyske statene samlet i Det tyske riket under keiser Vilhelm, en glødende mensurtilhenger. 

Han besøkte sitt gamle universitet i Bonn og erklærte synlig rørt: «Så lenge det fins tyske studentbrorskap er det mitt håp at deres ånd, mot og styrke blir holdt i hevd, og at de alltid freidig vil svinge schlägeren!»

Vilhelm mente at fektingen preget hvert medlem for livet ved å «stålsette hans styrke og mot». Duellen var blitt misforstått, mente keiseren. 

Den var det moderne motstykket til middelalderens turneringer, som «innskjerpet sjelsstyrken som verden utenfor universitetene krevde».

Keiseren var sikker på at det var blant duellantene hans fremtidige generaler og hærførere måtte finnes. 

Dessverre for keiser Vilhelm led hans arrete generaler i 1918 et forsmedelig nederlag i første verdenskrig.

Etter krigen ble Tyskland et demokrati, og politikerne forbød mensuren. Men som alltid prellet forbudene av, og de blodige duellene fortsatte.

Under Hitlers naziregime ble også studentbrorskapene forbudt. 

Selv om de helt fra gammel tid var lukket for jøder og utlendinger – og insisterte på «tysk blod» – hadde naziregimet bare plass til ett brorskap: partiet. 

Mensurfektingen overlevde imidlertid nazismen gjennom en egen «Æresordning for tyske studenter» fra 1937.

Etter krigen blomstret studentbrorskapene og mensuren igjen opp, og de eksisterer fortsatt den dag i dag. Arret har fremdeles sin verdi.

Les mer

Peter Gay: The Cultivation of Hatred, W. W. Norton og Co., Inc., 1993. J. Christoph Amberger: The Secret History of the Sword, Hammerterz Forum, 1996. Martin Biastoch: Duell und Mensur im Kaiserreich, Deutsche Studentengeschichte,1996.

Kanskje du er interessert i