Dronning Victoria portrett

Nakne skuldre og bar ankel: viktoriatidens frekke mote

Jenters og kvinners påkledning kan fortsatt vekke forargelse mange steder i verden. Slik var det også på Victorias tid, da kvinner provoserte med naken hud.

Jenters og kvinners påkledning kan fortsatt vekke forargelse mange steder i verden. Slik var det også på Victorias tid, da kvinner provoserte med naken hud.

National Gallery of Art, Washington DC/Imageselect & Shutterstock

I London er et herskapshus fylt med munter, kultivert samtale på slutten av 1800-tallet. Et aftenselskap blant byens bedre borgerskap tegner til å bli en suksess for vertinnen, som nøye har satt sammen menyen, gjestene og sin egen overdådige drakt:

Som tidens mote tilsier, er hun iført en silkekjole med et svulmende skjørt under den innsnørte overdelen og trekvartermer. Den tekkelige utskjæringen er pyntet med små roser.

Hun lar tilfreds blikket gli rundt på sine betydningsfulle gjester – og så stivner hun ved synet av en dame som nettopp har trådt inn.

Vertinnens tær krøller seg sammen i den flate silketøffelen, for gjestens ermer består kun av to tynne stropper som lar skuldrene være nakne! Dessuten er utringningen i halsen så dyp at alle herrene i salongen kan nyte synet av en smule kritthvit barm.

«Tror dere det er kokett, damer? Gir det glede? Er det en mystisk tiltrekning mellom deres tenner og elfenbenet?» Cuthbert Bede, forfatter, om kvinners hang til å suge på parasollhåndtak i viktoriatiden.

Vertinnen gisper: For en skandale – og så i hennes eget hjem!

Neste morgen sender hun straks sine beste selskapskjoler til skredderen med beskjed om å blotte skuldrene og utvide utringningen.

Ifølge historikerne kunne et aftenselskap utspille seg omtrent slik i viktoriatidens London. Datidens briter var besatt av tanken på anstendighet, men mange kvinner overskred frimodig de rådende normene for påkledning med nye, frekke motesnitt. Etter hvert som 1800-tallet skred frem, ble de strenge reglene utfordret av tettsittende kjoler, bare ankler og kvinnelige tennisspillere.

London i viktoriatiden

London var verdens sentrum på 1800-tallet, og mange av århundrets viktigste beslutninger ble tatt i det britiske parlamentet i Palace of Westminster.

© Fine Art Photographic/Getty Images

Store fremskritt i dronningens rike

Industrialisering, vitenskap og nye oppfinnelser førte til en eksplosiv fremdrift for det viktorianske Storbritannia – men sjelden på motefronten, der nye påfunn gjerne utløste hard kritikk og fordømmelse.

I 1837 arvet dronning Victoria den britiske tronen mens landet fosset frem både økonomisk og vitenskapelig. Den industrielle revolusjon – som hadde begynt på slutten av 1700-tallet med dampskip, jernbaner og fabrikker – fortsatte inn i viktoriatiden med underverker som elektrisitet, automobiler og maskiner som kunne veve og sy.

Masseproduksjon og handel førte til at mange ble rike. Og samtidig førte velstanden til at noen kvinner slapp å løfte en finger. Deres rolle ble i stedet å være «hjemmets engel», der de kunne illustrere familiens velstand med sin lediggang.

Mens resten av samfunnet utviklet seg i et rasende tempo, ble middel- og overklassens kvinner pålagt en streng, konservativ mote som skulle gjenspeile deres høye moral. Selv om klærne var umulige å bevege seg i, var det en bitter kamp å få kjolelengden hevet bare noen få centimeter, for selv en bar ankel utfordret ærbarhetens idealer.

Unna vei, mann – krinolinen kommer!

I dronning Victorias første år på tronen – 1840-årene – dikterte moten klokkeformede skjørt som skulle gå fra midjen og ned til gulvet, helst i tunge stoffer som velur, tung silke og brodert damask. For å holde klokkeformen hadde kvinnene innerst stive krinoliner laget av hestehår, som kunne hjelpe til å holde kjoleskjørtet utspent.

I kontrast til skjørtets vidde skulle midjen være smal, og overkroppen ble innkapslet i en tekkelig jakke med snøreliv som ble bundet bakpå. Innerst hadde overklassens kvinner dessuten to lag med underkjoler, og når de forlot hjemmet, tok de på seg kyser.

Utendørs var en paraply strengt påkrevd – den skulle beskytte mot solbrenthet. I 1850-årene var den laget av farget silke eller hvite blonder og hadde håndtak av elfenben. Da en spesiell trend fikk kvinnene til å presse håndtaket mot leppene eller også suge på det, var en forarget forfatter ved navn Cuthbert Bede klar med sin kritikk:

«Tror dere det er kokett, damer? Gir det glede? Er det en mystisk tiltrekning mellom deres tenner og elfenbenet? Eller er det for å vise tungnemme unge menn at leppene deres nyter et visst press?»

«Ingen kvinne i høye hæler har den fulle nytte av sitt liv, ei heller hjernen!» Fra en artikkel i St. James’ Gazette, 1889.

Da tekstilindustrien utviklet syntetiske farger på 1850-tallet, eksploderte fargeprakten. De nye Singer-symaskinene dukket opp og gjorde skredderarbeidet lettere, og i London ble det åpnet varehus hvor kundene fikk se siste mote på nært hold.

Tiårets viktigste nyhet på motefronten var krinolinen med metallstativ som gjorde at kvinners skjørt kunne oppnå gigantiske dimensjoner. Krinolinen vakte enorm oppmerksomhet og fikk – bokstavelig talt – kvinnene til å ta mer plass, noe som var stikk i strid med samtidens konservative ideal om den ydmyke kvinne.

«Vi foreslår at man lar det bli med tanken på disse utvidelsene så man ikke gjør seg til latter med et trangt sinn og et lukket hjerte under disse monstrøse ytre fremtoningene», lød et surt råd i motetidsskriftet over dem alle, Godey’s Lady’s Book.

Dronning Dagmar med krinolinestativ

Med oppfinnelsen av et krinolinstativ i metall kunne kvinnenes kjoler vokse i omfang.

© Amalienborgmuseet, Fashion Museum Province of Antwerp/Hugo Maertens, Bruges, & Shutterstock

I offentligheten ble krinolinen fremstilt som en djevelsk oppfinnelse. En pamflett fortalte om en tjenestejente som angivelig døde under en spasertur med forloveden sin. Det var blitt uvær, og metallkrinolinen tiltrakk lynet. Menn beklaget seg også over å bli presset ut av omnibusser, hestedrosjer og kirker og veltet ned fra fortauene av de skrekkelige krinolinene.

I en dikterisk avisnotis fra 1864 ga en kvinne et kjapt svar på mennenes sutring:

«De forteller oss om og om igjen, i en travel gate, at krinolinene våre påfører de stakkars bena eller føttene deres smerte så de nesten må gå til legen – men følg min kur i stedet: la være å stå i veien for oss!»

Med kjolene hadde suffragettenes (kvinnerettsaktivister) tid begynt, og det skulle snart komme flere tegn på opprør.

Ankler vakte ramaskrik

Fra 1860-årene ble kyser båret vippet tilbake slik at litt av håret kunne anes under dem. Med tiårets fargesprakende kjoler fulgte også smarte sko prydet med perler, bånd og broderier. De hittil flate tøflene og støvlettene fikk en liten hæl som gjorde kvinnene høyere og rankere. Magasinet Godey’s Lady’s Book sto igjen klar med sure formaninger:

«Hvis hælen blir for høy, blir hele den kvinnelige ynde ødelagt når kroppen kastes ut av balanse slik at damen i stedet for en grasiøs søyle blir et veltende tårn!»

Hansker var en nødvendighet til alle døgnets tider – til kveldsbruk i hvit silke eller mykt skinn. Én eller to knapper ved håndleddet var passende ifølge etiketten, men opp gjennom 1800-tallet vokste antallet knapper til mer enn ti – for rekken av silkekledde knapper som kunne åpnes, pirret menns fantasi.

Victoriatidens badeklær

De fleste av viktoriatidens kvinner dristet seg ikke til å blotte bena og anklene, ikke engang når de badet.

© Duncan1890/Getty Images & Shutterstock

Krinolinekjolen gjennomgikk også en utvikling. Nå skulle den være flat foran, mens all fylde ble overført til kjolens bakside. Et stramt bånd om midjen, som endte i en stor sløyfe bakpå, kunne bidra til å holde oppmerksomheten på damens bakdel.

I det neste tiåret ble en cuirasse bodice introdusert – en panserlignende forlengelse av den stramme overdelen som gikk ned over hoftene. Da kjolene samtidig begynte å smyge seg tettere inntil kroppen, veltet det frem med klager over det uanstendige antrekket som fikk kvinner til å se nakne ut.

For å gjøre vondt verre ble kjolelengden noen centimeter kortere fordi kvinnene var mer aktive utendørs og ikke ville ha kjolene sine tilgriset med skitt fra gaten. Dette skjedde til stor redsel for mange konservative sjeler, for den korte kjolen gjorde det glimtvis mulig å se en bar dameankel i det offentlige rom.

Uanstendig nakenhet truer

I 1880-årene ble ermene på aften- og ballkjoler redusert til bare tynt stoff som smøg seg rundt det øverste av armene og lot skuldrene være bare. Samtidig ble utringningene stadig dypere.

Den skandaløse fremvisningen av hud på ballene i London ble fordømt i strenge ordelag i Godey’s Lady’s Book, som proklamerte at «ingen kvinne med alminnelig diskresjon» ville vise sine bare armer og skuldre.

Hvis kjolen var uten ermer, anbefalte man en ekstra lang hanske. Var armen tynn, måtte damen under ingen omstendigheter vise den skarpe knokkelen ved albuen.

Viktoriatidens kyske motekodeks kunne omgås vha. klesgjenstander med subtil erotisk signalverdi som gjorde kvinnen attraktiv uten at noen kunne klandre henne for åpenlyst å gjøre seg til.

Viktoriansk korsett
© Album/Metropolitan Museum of Art, NY & Shutterstock

Korsett presser barmen opp

En smal midje var et feminint ideal som krevde stram snøring. Korsetter med metallspiler ga optimal effekt – spesielt siden barmen samtidig ble presset opp i luften.

Victoria hansker
© Bridgeman Images & Shutterstock

Frekke blondehansker

Alle velstående kvinner gikk med hansker som beskyttet de sarte overklassehendene. En damehånd iført lange, fingerløse hansker i blonder kunne imidlertid signalisere annet enn delikat ukrenkelighet.

Victoria smale stropper
© www.artrenewal.org & Shutterstock

Tynne stropper viser skuldre

Med smale stropper kunne ball- og aftenkjoler blotte en dames skuldre – og de samme kjolene hadde ofte en dyp utringning som viste det øverste av barmen.

Stram kjole fra viktoriatiden
© Brand X Pictures/Getty Images & Shutterstock

Stramme kjoler avslører alt

Velur og tung silke var de foretrukne tekstilene, men da bomullsjersey dukket opp, fikk man kjoler som smøg seg tett om kroppen. Kjolene vakte ramaskrik i konservative kretser.

Victoria stor bakdel
© Imageselect & Shutterstock

Bakdelen kommer i fokus

Med en svulmende puff av hestehår og metallspiler fikk kjolene fylde og støtte bak. Dermed henledet moten oppmerksomheten på damens bakdel, som var skjult under hauger av stoff.

Høyden på hælene krøp oppover i denne perioden. Utviklingen bekymret mange som mente at hælene kunne forårsake fysisk skade på ryggraden, indre organer og til og med hjernen, noe en artikkel i St. James Gazette fastslo i 1889:

«Ingen kvinne i høye hæler har den fulle nytte av sitt liv, ei heller hjernen!»

Fornuft eller ei – i 1890-årene begynte flere kvinner å arbeide, sykle og drive med sport. Ladies’ Home Journal skrev:

«Som nasjon bør vi ta godt imot den sunne, friske jenten som kan overgå sin bror i å mestre en tennisball, ro en båt og håndtere en fyrig hest.»

Tidligere hadde kvinner blitt henvist til krokket, en ganske stillestående fornøyelse sammenlignet med de konkurransene som menn deltok i. Men etter hvert hadde mange kvinner gått over til andre idretter – deriblant tennis.

Sport dyrkes i umulige klær

I lang tid fikk ikke kvinnene klær som passet til formålet – de måtte spille tennis i ettermiddagskjolen med tunge skjørt, lange ermer og korsett og underkjoler i flere lag. I tillegg til store hatter som gjorde det vanskelig å se en høy ball, måtte kvinnene også bevege seg rundt på banen i snørestøvletter med hæl.

Mennene enset ikke kvinnenes problemer med klærne, men solte seg innbilske i damenes utfoldelser.

«I tennis – som i alle andre henseender – stimulerer de mannen til å yte sitt beste. Å, som de kan takke deg med et blikk! Å, som de jubler sammen med deg! Å, som de trøster deg! Hvor ofte overgår de ikke forventningene! Og så vakre de er!» lød det i The Lawn Tennis Guide om kvinners opptreden i sporten.

Først ved slutten av århundret fikk tennisdamene enkle, tekkelige kjoler i hvit bomull uten bånd og sløyfer.

Moten slippes fri

Å sykle var en stor hit i siste halvdel av 1800-tallet. Da hadde sykkelen blitt tryggere med to hjul i samme størrelse og pedaler forbundet med kjede til bakhjulet.

Men kvinnenes lange skjørt voldte problemer fordi de lett kom inn i hjulene. Derfor tok man i bruk en knelang, posete sykkelbukse – såkalte knickerbockers med knapper ved knærne.

Victoria sykkelklær

Knelange posete bukser ble populære blant aktive kvinner som likte å sykle.

© The Print Collector/Imageselect & Shutterstock

Som vanlig haglet fordømmelsene over de kvinnelige syklistene, men fenomenet kunne ikke undertrykkes, og i London banet kvinner i knickerbockers vei for fremtidens kvinnelige buksebrukere.

Mens skoler for jenter vokste opp over hele det britiske imperiet og suffragetter marsjerte for kvinners rettigheter, var landets velstående kvinner på vei inn i samfunnet da den svartkledde dronning Victoria døde i 1901. En epoke med kyskhetstyranni på motefronten var ved veis ende.

LES MER OM VIKTORIATIDENS MOTE

  • Mimi Matthews: A Victorian Lady’s Guide to Fashion and Beauty, Pen & Sword Books Ltd, 2018
  • Carol Belanger Grafton: Victorian Fashions: A Pictorial Archive, Dover Publications Inc, 1998