Minutter og sekunder hadde praktisk talt ingen betydning for vanlige mennesker før på 1800-tallet. I dette århundret dukket det imidlertid opp et nytt fenomen som gjorde mer presise tidsmålinger nødvendige: togreisen.
Med oppfinnelsen av jernbanen og lokomotivet kunne avstander tilbakelegges raskere enn noen gang før. Jernbaneselskaper og passasjerer fikk derfor behov for å dele opp døgnets timer i enda mindre biter, slik at de kunne koordinere togavganger og beregne reisetider bedre.
VIDEO: Hvorfor har en time 60 minutter?
Greker fant på minutter
De første skrittene mot en nøyaktig utregning av den enkelte dags tidspunkter ble tatt årtusener tidligere av astronomene i oldtidens Egypt. Astronomene i Egypt delte døgnet opp i 24 timer, men datidens sol- og vannur var ikke egnet til mere presise tidsmålinger.
Minutter og sekunder ble senere tenkt ut som konsept i år 150 e.Kr. av grekeren Ptolemaios. I verket «Almagest» delte vitenskapsmannen hver av jordens 360 lengde- og breddegrader opp i 60 deler, og hver av disse delene delte han så opp i 60 mindre enheter.
De første delene kalte han «minutae primae» – senere kjent bare som minutter, som utgjorde 1/60 av en time. Den andre oppdelingen døpte han «minutae secundae», altså sekunder.
De færreste mennesker hadde bruk for et lommeur til å holde styr på dagens minutter og sekunder før på 1800-tallet.
De første klokkene hadde bare én viser
Konseptet hadde imidlertid ingen praktisk anvendelse, for først på 1500-tallet ble mekaniske klokker så avanserte at timeviseren kunne få selskap av visere som anga minutter og sekunder. Og først med damptogets ankomst på 1800-tallet trengte vanlige mennesker minutter og sekunder i hverdagen.
I Storbritannia ble passasjerenes liv enda enklere i 1840 da de britiske jernbanene standardiserte tiden i stasjonsbyene. Lokale tidsforskjeller ble dermed eliminert, og tidsmålingen ble enda mer presis.
I 1884 ble en internasjonal standardtid med forskjellige tidssoner vedtatt, selv om mange land ble med i systemet først noe senere.