Begrepet «politisk korrekt» brukes i dag ofte av folk på den politiske høyresiden. De bruker begrepet for å kritisere rivaler på venstresiden som er svært interessert i identitetspolitikk – inkludert å rense språket for uttrykk som kan oppfattes som nedsettende for minoriteter i samfunnet.
Det fornærmende uttrykket ble imidlertid opprinnelig brukt av venstresiden selv som en anerkjennelse av personer som oppførte seg på en eksemplarisk og prisverdig måte.
Etter alt å dømme fikk begrepet «politisk korrekthet» først gjennomslag blant embetsfolk i det russiske kommunistpartiet etter den russiske revolusjonen i 1917. Her ble begrepet brukt som en hyllest til lojale partisoldater som aldri avvek fra partiets politiske linje – og som hadde en strålende fremtid i kommunistpartiet foran seg.
Josef Stalin og de russiske kommunistene var de første som kalte hverandre «politisk korrekte».
Høyresiden overtok begrepet «politisk korrekt»
Da begrepet nådde Vesten, ble det først og fremst brukt selvironisk av venstresiden. For eksempel gjorde unge sosialister på 1970-tallet narr av gamle sosialister og kalte dem «politisk korrekte» fordi de brukte mye tid på politisk navlebeskuelse og hadde tette bånd til de russiske kommunistene.
Først på 1990-tallet ble begrepet overtatt av høyresiden og fikk en negativ klang. En skjellsettende milepæl som var med på å endre betydningen av begrepet «politisk korrekt», var boken Illiberal Education fra 1991. I boken hudfletter den konservative forfatteren Dinesh D’Souza venstresidens store søkelys på identitetspolitikk.