Bruken av holdbarhetsdatoer på matvarer går tilbake til 1950-tallet i USA, da amerikanerne begynte å handle mer og mer i supermarkedene som dukket opp overalt.
Eierne av supermarkedene hadde imidlertid ikke den samme oversikten over de mange varene som i de tradisjonelle små dagligvarebutikkene, der utvalget var begrenset.
Derfor stemplet matvareprodusentene bokser og emballasje med en kombinasjon av tall og bokstaver som fortalte butikkene når en vare var produsert. Ved hjelp av kodene kunne de ansatte fortløpende flytte de eldste produktene frem i hyllene og unngå foreldet lagerbeholdning.
De hemmelige datoene vakte forargelse blant mange kunder som følte at viktig informasjon ble holdt skjult for dem, og grupper av forbrukeraktivister gjorde sitt ytterste for å knekke de kryptiske kodene.
Dette lyktes til slutt på begynnelsen av 1970-tallet, etter at de i årevis hadde overvåket produsentene og innhentet innsidekunnskap fra supermarkedene.
Aktivistene publiserte den nye kunnskapen i små brosjyrer som ble delt ut foran [supermarkedene] (https://historienet.no/samfunn/handel/slik-gjorde-man-innkjop-fra-markedsplasser-til-postordrekataloger) til kundene, slik at de kunne få tilgang til ferske varer.
Nederlag ble snudd til seier
Det som kunne ha blitt et problem, ble raskt snudd til et mersalg av driftige produsenter.
De flyttet oppmerksomheten fra butikkeierne til kundene og erstattet de lange kodene med enkle, lettfattelige holdbarhetsdatoer. Datoene ble deretter brukt i reklamen for å overbevise kundene om at produsentenes produkter alltid var ferske og fulle av smak.
Det strategiske grepet lyktes, og i 1973 rapporterte både USAs landbruksdepartement og næringsmiddelindustrien at holdbarhetsdatoen var en stor suksess, noe som ga mindre matsvinn og færre kundeklager.