Den gregorianske kalenderen – den mest brukte kalenderen rundt om i verden – ble introdusert av pave Gregor 13. i 1582.
Hensikten var å erstatte den julianske kalenderen, som hadde vært i bruk siden antikken, men som var unøyaktig fordi kalenderåret var ca. elleve minutter for langt sammenlignet med jordens årlige bane rundt solen.
Den gregorianske kalenderen tok bedre høyde for denne tidsforskjellen og ble innført i oktober 1582, da datoen gikk direkte fra den 4. til den 15. oktober for å innhente dagene som hadde gått tapt siden antikken.
Pave Gregor 13. sørget i 1582 for at kalenderåret og solåret fikk noenlunde samme lengde.
Katolikkene tok kalenderen til seg
På pavens oppfordring tok de fleste katolske land i Europa raskt i bruk den nye kalenderen, men de protestantiske landene var mer avventende. For eksempel skiftet Danmark og Norge først i 1700, mens Sverige og Finland skiftet i 1753.
De siste som tok spranget, var de ortodokse landene, som anså den nye kalenderen for å være et irriterende katolsk påfunn. Blant dem var Hellas, som først skiftet kalender i 1923 – som det siste europeiske landet.
VIDEO: Hva er forskjellen på de to kalenderne?
Grekerne «sov» i 13 dager
Overgangen gikk imidlertid langt fra smertefritt. I 1917 opprettet den greske regjeringen et råd som undersøkte fordeler og ulemper og anbefalte et kalenderskifte, men motstanden var hard fra konservative og religiøse grupper.
Først i 1923 kunne et skifte endelig gjennomføres som del av en større reformpakke som skulle modernisere og bringe Hellas nærmere resten av Europa.
På dette tidspunktet var den gregorianske kalenderen kommet hele 13 dager foran den julianske, og grekerne gikk derfor til sengs den 15. februar og våknet neste morgen til den 1. mars 1923.
I dag brukes den julianske kalenderen fortsatt i deler av de ortodokse kirkene for å fastsette helligdager – blant annet i Russland.