Tradisjonen med å bruke ammer er kjent fra flere kulturer i oldtiden; bl.a. var ammer utbredt i Roma, hvor velhavende familier hadde en nutrix (amme) blant familiens slaver, som ga brystmelk til familiens spedbarn.
Romere uten en amme kunne besøke Columna Lactaria (melkesøylen) – en søyle på markedsplassen Forum Holitorium (grønnsaktorvet) i Roma – hvor de kunne leie en amme. Aller helst skulle ammen være gresk, for romerne var overbevist om at barnet inntok språket sammen med melken og ville snakke flytende gresk som voksen.
Bruken av ammer var særlig utbredt på 1700-tallet, da mange mødre var nødt til å arbeide for å forsørge familien.
Morsmelkerstatning erstattet ammer
Bruken av ammer ble særlig populær i Europa fra 1700-tallet. Her overdro mange kvinner barna sine til ammer – noen ganger i månedsvis – for selv å arbeide. Denne praksisen var særlig utbredt i Frankrike, hvor en beregning fra 1780 viste at kun 1000 av de 21 000 barna som ble født i Paris, fikk bryst av sin mor.
Som konsekvens steg barnedødeligheten voldsomt, fordi mange barn ble forsømt eller feilernært av ammene sine. I 1769 ble det etablert et spesielt kontor som fikk i oppgave å sikre pålitelige ammer. Det betydde at ammene fikk undersøkt sin moral, fysikk og sine familieforhold – og dessuten bryststørrelse og formen på brystvortene.
Ammene ble langsomt støtt ut i kulden på slutten av 1800-tallet, da flere typer morsmelkserstatning kom på markedet.