I tusener av år har berusende stoffer som opium og morfin vært en del av festen – eller sløvet hverdagen. Først i det 20. århundret kom det et generelt forbud mot narkotika.
Klikk deg gjennom 7000 års narkotikahistorie nedenfor.
Britene smuglet opium inn i Kina – og snart spredte misbruket seg i det store riket.
Opium: Gledelig og dødbringende
5000 f.Kr.
Valmue betydde glede
Bruken av opium begynte trolig i oldtiden, i Mesopotamias sumeriske kultur (dagens Irak). Noen forskere mener til og med at skrifttegnet for fest og glede også var et tegn for opiumsvalmue.
300 f.Kr.
«Firedobbel dose er dødelig»
Antikkens grekere brukte hamp, bulmeurt, alrune samt opium i festlig lag. De var også klar over hvilken styrke stoffene hadde.
Legen Teofrastos (372-287 f.Kr.) nedfelte for eksempel denne regelen i sin store bok Historia Plantarum:
«Man doserer en drachme (en håndfull, red.) hvis et menneske bare skal være oppløftet, det dobbelte for å gi hallusinasjoner, tre ganger så mye hvis han skal være permanent sinnsforvirret, og en firedobbel dose hvis han skal dø».
312 e.Kr.
Roma fikk monopol på stoff
Romerske makthavere førte streng kontroll med opiumssalget, for prisen skulle være slik at folk flest unne ha råd til stoffet. En oversikt viser at det i år 312 fantes 793 statskontrollerte utsalgssteder bare i Roma.
På det tidspunktet utgjorde salg av opium og hamp 15 prosent av rikets inntekter.
Stoffene var en integrert del av romersk kultur – likevel fins det forbløffende få tegn i kildene på at bruken tok overhånd. Romerne hadde ikke engang et eget ord for narkomani, mens de hadde flere ord for alkoholmisbruk.
På Cæsars tid rundt år 50 f.Kr. var det for eksempel vanlig å røyke hamp.
Og keiser Marcus Aurelius, som regjerte på slutten av 100-tallet e.Kr., tok legens formaninger på alvor og begynte dagen med en porsjon opium «på størrelse med en egyptisk bønne, oppløst i varm vin».
Visse restriksjoner på stofforbruket viste seg imidlertid å være nødvendige. Keiser Alexander Severus, som regjerte på 200-tallet, så seg nødt til å forby røyking av hallusinerende planter på bordeller for å beskytte de prostituerte.
1839
Storbritannia brukte narkotika som våpen
Britene hadde fått smaken på kinesisk te, men kineserne var ikke like interessert i europeiske varer. Ville britene drikke te, måtte de derfor betale med spanske sølvmynter – datidens internasjonale valuta.
Storbritannia reagerte med å smugle sterk, indisk opium til Kina, samt angripe en rekke kinesiske havnebyer sommeren 1839.
Den såkalte opiumskrigen var en realitet. Overfloden av stoffet betydde at 2,5 millioner kinesere midt på 1800-tallet var blitt dypt avhengige av opium.
De færreste protesterte på Storbritannias handlinger, selv om et parlamentsmedlem gremmet seg og ikke hadde sett «noen krig med en mer urettferdig begrunnelse».
Opiumskrigen endte i 1842 med britisk seier, som blant annet ga Storbritannia råderett over Hongkong. Først i 1895 innrømmet London at landet hadde opptrådt «moralsk uforsvarlig».
Keiseren motsatte seg ikke bruken av hasj, men advarte mot et stort forbruk.
Hamp: Uhyrene myldrer frem
2735 f.Kr.
Bruken «fremkalte uhyrer»
Den myteomspunne kinesiske keiseren Shen Nung testet ut hundrevis av urter på jakt etter urtenes legelige virkning.
I 2735 f.Kr. skrev han ned observasjonene sine, blant annet om den utbredte hampen (Cannabis sativa).
Shen Nung advarte datidens kinesere om at «overdreven bruk av hamp får en til å se uhyrer».
Han avskrev imidlertid ikke hampen helt, for «brukt over lang tid skaper bruken forbindelse til åndene og gjør kroppen lettere».
Shen Nung blir kalt «medisinens far» for sitt arbeid med helsebringende urter.
Urtesalve: Hekser på rus
1231
Inkvisisjonen jaktet på rusede hekser
En morgen fant notaren i den italienske byen Lugano sin kone liggende bevisstløs og naken på gulvet.
Da hun våknet, fortalte hun sin mann at hun «hadde vært ute og reist om natten».
Ifølge teologen Bartolomeo Spina av Pisa, som skrev ned historien, kunne hendelsen bare bety at kvinnen hadde smurt inn kroppen sin med en hallusinerende urteblanding, en såkalt heksesalve.
Ektemannen tilkalte inkvisisjonen, og få dager senere ble kvinnen brent på bålet som heks.
Legen Paracelsus arbeidet med både planter, alkymi og astrologi.
Laudanum: Alkymistenes lindring
1522
Alkymist utvant smertestillende dråper
Den sveitsiske legen og botanikeren Paracelsus utvant i 1522 et flytende stoff basert på opiumsvalmuen.
Dråpene, som han kalte laudanum, var sterkt smertestillende. Legen brukte opiumsdråper som lindring for gruvearbeidere som hadde vært utsatt for skader, og stoffet beholdt sin popularitet blant arbeiderklassen i århundrer.
De sløvende dråpene var billigere enn en flaske gin – blant annet fordi de som medisin var fritatt for avgifter.
Også i overklassen ble laudanum populært. Den amerikanske presidenten Abraham Lincoln brukte opiumsdråper, som på 1800-tallet ble det mote i det bedre borgerskapet.
Suleiman lå i krig med deler av Europa – og med kaffemotstandere.
Kaffe: Oppkvikker under bønnen
1551
Sultan Suleiman kjempet for lovlige kaffebønner
En gruppe muslimske dervisjer, som danset for å komme i religiøs ekstase, ble i 1551 anholdt i den hellige byen Mekka.
Rikets overhode, sultan Suleiman, nedsatte nå et råd av teologer til å diskutere årsaken til dervisjenes skandaløse oppførsel. Rådet fant snart ut hvorfor: uhemmet inntak av kaffe.
Kaffen hadde blitt oppdaget i Arabia rundt år 1000, da innbyggerne begynte å riste og male bønner fra kaffeplanten og deretter utvinne det lette rusmiddelet koffein. Kaffedrikking ble snart en del av regionens kultur.
Sultanens rådgivere valgte derfor en drastisk konsekvens da de anbefalte et øyeblikkelig forbud mot kaffe – fordi islam forbyr rusmidler.
Sultan Suleiman, selv en ivrig kaffedrikker, steilte. Han mente at fordi koffein har en oppkvikkende virkning, sikret en kopp kaffe også at ingen falt i søvn mens de studerte Koranen.
Det måtte rådet bøye seg for, og senere på året tok sultanen det et steg lenger ved å tillate offentlige kaffehus i sitt rike.
Morfin i små flasker til en samlet verdi av 300 000 dollar undersøkes av amerikanske embetsfolk.
Morfin: Fasjonabel rus
1804
Populært industriprodukt
Stoffet morfin ble snart en suksess. Avhengighet var ifølge et medisinsk tidskrift bare et problem for «personer med svak karakter».
«Attenhundretallets største oppfinnelse» er morfinen blitt kalt. Den tyske farmasøyten Friedrich Sertürner fremstilte det smertestillende og søvndyssende stoffet i 1804 og ga det navn etter den greske guden for søvn og drømmer, Morfeus.
Samtiden hyllet produktet for å være et industriprodukt som kunne produseres uten de variasjonene i styrken som ellers ble regnet som et problem ved naturlige stoffer.
Inspirert av Sertürners oppfinnelse utviklet kjemikerne en haug med nye stoffer som kodein (1832) og atropin (1833), og på midten av århundret inneholdt Europas og Nord-Amerikas apoteker tusenvis av forskjellige sløvende stoffer.
Særlig var morfin populært. Bohemer satte gjerne sprøyter på seg selv i full offentlighet, og alle visste at betydningsfulle menn som komponisten Richard Wagner og jernkansleren Otto von Bismarck brukte morfin hver dag.
Så sent som i 1879 skrev et tysk medisinsk tidsskrift: «Avhengighet av morfin er en abnormitet som i likhet med alkoholismens forbannelser kjennetegner en svak karakter. Disse ekstreme tilfellene kan ikke tilskrives noen virkning fra det kjemiske stoffet».
På 1900-tallet brukte den nazistiske sjefen for Luftwaffe, Hermann Göring, morfin daglig. Han ble ikke kvitt misbruket før sin død i 1946.
Hvis narkotika ble sprøytet inn, utviklet ikke brukeren avhengighet, mente dr. Wood.
Sprøyten: Stoffer uten avhengighet?
1853
Nyttig verktøy
På midten av 1800-tallet begynte fremsynte leger å se på narkotika som et problem. Men den skotske legen Alexander Wood (1817-1884) mente at han hadde funnet en løsning.
Han fant opp den moderne injeksjonssprøyten i 1853, og utviklet teorien om at narkotikaavhengighet bare oppsto når det ble inntatt i form av dråper eller piller.
Det gjorde nemlig at de narkotiske stoffene pirret smaksløkene, mente legen – noe som skapte appetitt etter mer. Akkurat som god mat.
Ved å bruke sprøyten kom ikke stoffene i nærheten av smaksløkene, og dermed ville avhengighetsproblemet være løst.
Den kokainholdige vinen ble særlig anbefalt til babyer og eldre mennesker
Kokain: Næring for nervene
1859
Nytt stoff var «harmløs kur mot tungsinn»
En dag i 1859 fikk den unge kjemikeren Albert Niemann fra Göttingen inn noen kokablader på bordet.
Prøven hadde ankommet fra Peru, der han visste at fattige indianske arbeidere tygget bladene for å takle den harde hverdagen.
Andre europeiske kjemikere hadde forsøkt å utvinne bladenes narkotiske stoff uten hell, men Niemann fikk det til. Det nye stoffet kalte han kokain og markedsførte det som «næring for nervene» og «en harmløs kur mot tungsinn».
Den unge psykoanalytikeren Sigmund Freud anbefalte stoffet varmt, og i 1885 skrev forfatteren Robert Louis Stevenson sin roman «Dr. Jekyll og Mr. Hyde» på seks dager, mens han var på kokain.
Den største utbredelsen oppnådde stoffet da kokainholdige drikkevarer kom på markedet fra 1863.
Den første het Vin Mariani, en bordeauxvin med kokainekstrakt. Siden kom J.S. Pembertons kokaindrikk Ideal Tonic. Han lanserte siden en drikk kalt Coca-Cola.
Sult og tarmlidelsen dysenteri var fryktelige fiender for soldatene.
Opiumspiller: Kur mot dysenteri
1865
Krig førte til narkomani
Militærleger på begge sider i den amerikanske borgerkrigen bekjempet tarmsykdommen dysenteri med opiumspiller.
«Hvordan står det til med avføringen?» var gjerne militærlegens første spørsmål til soldater under den amerikanske borgerkrigen 1861-65.
Den fryktede tarmsykdommen dysenteri var utbredt blant soldatene, og for å bekjempe problemet til det beste for krigsinnsatsen var legene snare til å medisinere soldater som hadde bare antydning til løs mage.
Middelet var opium. En oversikt fra nordstatene viser at det ble ordinert ti millioner esker opiumspiller og 2 841 000 porsjoner opiumspulver under krigen. Rundt fire millioner soldater deltok i borgerkrigen.
618 000 falt på slagmarken, enda flere ble såret, og da krigen tok slutt i 1865, vendte 400 000 soldater hjem med «soldatsykdommen» – samtidens betegnelse for soldatenes avhengighet av stoffene som militærlegene hadde behandlet dem med. 63 000 av dem led dessuten av kronisk diaré.
«Problemet er løst ved hjelp av heroin», forklarer annonsen.
Heroin: Hostesaft for barn
1874
Effektiv hostesaft
Den britiske kjemikeren Charles R. Alder Wright fremstilte i 1874 et hvitt krystallpulver som han kalte diacetylmorfin. Stoffet var basert på morfin, men var mye kraftigere. Wrights oppfinnelse gikk av en eller annen grunn i glemmeboken.
Tyve år senere ble stoffet funnet opp på ny av den tyske kjemikeren Felix Hoffmann, som jobbet i det lille medisinfirmaet Bayer.
Firmaet testet pulveret på 60 lungepasienter og fant at alvorlig hoste og tuberkulose ble lindret. Bayer øynet en forretning og fant på et mer fengende navn, heroin.
«Heroin sies å være fritt for ubehagelige bivirkninger, så det kan gis i relativt store doser», skrev det britiske legetidsskriftet The Lancet da produktet kom i 1898.
Frem til 1910 var heroin populært i hostesaft blant annet til barn.
Ecstasy: Nyttig middel mot blødninger
1912
Tysk soldat jaktet på nyttig medisin
Den tyske kjemikeren Anton Köllisch arbeidet i 1912 med å finne et stoff som kunne stanse voldsomme blødninger i kroppen. Arbeidet bar frukter da han fant et stoff kalt metylendi-oxymeta-amfetamin.
Fire år senere døde Köllisch mens han tjenestegjorde som soldat i første verdenskrig. Han rakk aldri å oppdage stoffets psykoaktive virkning.
Metylendi-oxymeta-amfetamin ble mange år senere kjent under navnet ecstasy.
Både hasj og alkohol ble solgt på illegale serveringssteder i forbudstiden.
Hasj: Erstatning for alkohol
1920
Alkoholforbud gjorde hasj populært
Det landsdekkende amerikanske alkoholforbudet trådte i kraft 19. januar 1920.
Smuglersprit til overpris var en mulighet, men mange amerikanere valgte i stedet å slå seg på marihuana. Den ble solgt fra såkalte «tea pads», ulovlige røykekafeer.
Marihuana ble kalt «meksikansk opium», for mange mente at uvanen stammet derfra.
«En bondetamp som tar et par drag av dette stoffet her vil tro at han akkurat har blitt valgt til president», uttalte en lege i 1929. Da USA i 1933 opphevet alkoholforbudet, falt forbruket av «meksikansk opium» igjen.
Meldrøye, en sopp i korn, ble brukt til å fremstille LSD.
LSD: Hjalp ved psykoterapi
1938
Sopp brukt i nytt stoff
I århundrer ble meldrøye, en kornsopp med lett hallusinerende virkning, brukt som lindring ved for eksempel barnefødsler.
I 1938 greide den sveitsiske kjemikeren Albert Hofmann å isolere soppens såkalte alkaloider og skape stoffet han kalte lysergsyre-diethylamid (forkortet LSD).
Hofmann oppdaget stoffets psykedeliske virkninger fem år senere da han ved et uhell inntok litt – og snart følte seg forfulgt av møblene. Deretter roet stemningen seg, mens han så utrolige mønstre.
I Norge ble flere pasienter på psykiatriske sykehus utsatt for såkalt LSD-terapi på 1960-tallet. I 1971 ble stoffet forbudt.
Mangelen på råopium til morfinproduksjon førte til at metadon ble oppfunnet.
Metadon: Nazistenes oppfinnelse
1941
Nazi-kjemikere ville erstatte morfin
Under andre verdenskrig greide ikke Tyskland å skaffe råopium til produksjonen av morfin, som var sårt tiltrengt av skadde soldater.
Men i september 1941 kunne to tyske kjemikere ta patent på en erstatning; et stoff de kalte Hoechst 10820.
Etter krigen fant amerikanske forskere ut at stoffet mildnet de kraftige abstinensene som oppstår når en narkoman prøver å bli kvitt avhengigheten ved å slutte brått, kalt «cold turkey» på engelsk. I 1947 ble stoffet registrert i USA under en ny betegnelse, metadon.
Narko ble forbudt
Opp gjennom 1900-tallet ble skadevirkningen av euforiserende stoffer stadig tydeligere for myndighetene.
De forsøkte å stanse bruken av narkotika både ved hjelp av opplysningskampanjer og restriksjoner.
I 1931 vedtok Folkeforbundet, forløperen for FN, et globalt forbud mot opium og koka samt avledete produkter som morfin, kokain og heroin.
FN vedtok i 1961 konvensjonen Single Convention on Narcotic Drugs, som forbyr narkotiske stoffer til alt annet enn medisinsk bruk.