Klokken er 23.00 da skredderen i en liten nordengelsk landsby blir vekket en aprilkveld i 1699. Sammen med resten av husstanden setter han seg ved bordet for å spise litt. Fra nabohuset høres det stønning. Her har de også akkurat våknet fra nattens første søvn, men de tynne veggene i huset avslører at det unge paret tydeligvis har valgt å nyte hverandre fremfor en matbit.
Lenger nede i gaten har også den lokale presten stått opp og forbereder nå sin neste preken. I hver eneste husstand i landsbyen er folk i ferd med å våkne. Alt er som det pleier, for i Europa på 1600-tallet er det helt normalt å dele nattesøvnen i to.
I den andre enden av landsbyen våkner ni år gamle Jane Rowth til synet av moren som sitter ved ildstedet og stapper pipen sin. Samtidig banker det på vinduet, og den lille jenta farer sammen. To menn venter utenfor, og de ber Janes mor om å bli med dem.
«Ligg stille, jeg kommer tilbake i morgen tidlig», sier moren før hun forsvinner ut døren.
Det var spesielt én ting som ektepar kunne få tiden til å gå med mellom de to søvnperiodene.
Jane er nervøs for moren sin. Hun vet bare så altfor godt at i timene mellom første og andre søvn er det bare kriminelle og desperate mennesker som beveger seg ute. Alle andre holder seg innendørs.
Da Jane våkner neste morgen etter nattens andre søvn, har moren ennå ikke kommet tilbake. Og det gjør hun heller aldri. Fru Rowth har blitt brutalt myrdet. Natten har krevd enda et offer.
Søvnen ble delt i to
I dag legger de fleste seg til å sove i håp om en lang og sammenhengende søvn. Men slik har det på ingen måte alltid vært. Åtte timers uavbrutt nattesøvn er en ny idé. Siden middelalderen og kanskje helt tilbake til antikken har mennesker verden over delt nattesøvnen sin i to.
I en tid uten elektrisk lys var det naturlig for folk å legge seg når det ble mørkt og stå opp igjen ved daggry, men faktisk sto de også opp midt på natten for å holde seg våkne noen timer, før de gikk til sengs for å sove igjen. Fra samtidige kilder vet vi at nattens to søvnperioder ble kalt «første søvn» og «andre søvn». Den våkne perioden mellom dem later derimot ikke til å ha hatt noen fast betegnelse.
«Når du våkner fra din første søvn, så lat vannet.» Den engelske legen Andrew Boorde, 1500-tallet.
Hvor lenge den første og andre søvnen varte, var avhengig av årstiden og kunne også variere fra person til person. Men det var ikke uvanlig at folk la seg rundt kl. 21 og sov til kl. 23, hvoretter mange var våkne til omtrent 1 om natten. Så la de seg til å sove igjen, til morgenlyset dukket opp.
I dag virker det nok rart for de fleste å stå opp midt på natten, hvis det altså ikke er for å gå på toalettet. Og det var også en opplagt aktivitet å bruke den våkne tiden om natten på, fastslo den engelske legen Andrew Boorde.
«Når du våkner fra din første søvn, lat vannet hvis blæren er full», skrev han på 1500-tallet.
Men nattepausen ble brukt til mye mer enn å tisse.
På gamle norske gårder er det fortsatt mulig å se alkover med svært korte senger.
Alkoven reddet menneskeliv
På museer står det mange senger som tydeligvis er for korte til at voksne mennesker kunne ligge utstrakt i dem. Men det skulle de heller ikke hvis de ville overleve natten.
Middelalderens og renessansens forfattere har kommet med flere forslag til hvordan folk burde tilbringe natten. Den engelske 1500-tallslegen William Bullein advarte f.eks. kraftig mot å sove liggende. «Mange dør av det», konkluderte han.
I stedet anbefalte han og flere med ham at folk sov mer eller mindre sittende med hodet og ryggen støttet opp av puter. Det var en av grunnene til at alkover var utbredt over store deler av Europa.
Historikere har lenge ment at frykten for liggende søvn skyldtes en teori om at dårlig luft var tyngre enn frisk luft, og at det derfor var viktig å holde hodet så høyt som mulig.
Men utdrag fra gamle tekster viser at legene den gang la større vekt på at en sittende sovestilling var bedre for fordøyelsen – spesielt hvis noen hadde spist et stort måltid rett før de la seg for å sove nattens andre søvn.
Noen historikere understreker dessuten at sittende søvn rett og slett var en nødvendighet blant de fattige, hvor det var mange om å dele en seng og derfor ikke plass til at alle kunne ligge ned.
Natten var fylt med gjøremål
Folk brukte de våkne nattetimene til mange forskjellige oppgaver. I noen familier var det vanlig å spise et sent kveldsmåltid, mens andre brukte tiden til å forberede redskapene til neste dags arbeid. Spesielt om vinteren var det nødvendig å legge mer ved i husets ildsted slik at familien ikke våknet til et iskaldt hus neste morgen.
Leger skrev også ofte ut medisiner som skulle tas mellom første og andre søvn. Og de fleste var enige om at det var en god idé å innta i det minste noe midt på natten. Som dette husrådet fra en eldre engelsk folkevise slo fast:
«Og når du våkner fra din første søvn, må du drikke noe varmt – og når du våkner fra din andre søvn, er alle sorgene dine borte.»
Legebøker anbefalte at den første søvnen ble tilbrakt ved å sove på siden med høyre skulder nede, men når man skulle i gang med søvn nr. to, var det viktig å snu seg og ligge på venstre side.
Det var imidlertid noen som valgte å bli i sengen når de våknet etter den første søvnen. Om vitenskapsmannen og kunstneren Leonardo da Vinci forteller kildene eksempelvis at geniet brukte tiden til å ligge i sengen og gå gjennom de tingene han hadde studert eller produsert i løpet av dagen.
Mange mennesker var overbevist om at Satan og håndlangerne hans kom om natten og angrep folk i drømmene deres.
Bønner skulle holde det onde borte
Akkurat som i dag ga sengen i middelalderen også en viss trygghet, og nettopp derfor valgte mange å bli i den. Den mørke natten var rett og slett djevelens tid, som en tysk tekst beskrev det: «Natten er helvetes domene, Satans styre.»
Sittende eller liggende ba mange en bønn – ikke minst munkene, som over hele kontinentet sto opp hver natt for å be sammen som en del av et fast ritual med daglige bønner som skulle sikre Guds velsignelse.
«Burde vi ikke våkne for å holde vakt mot mordere som holder seg våkne for å myrde oss?» Biskop Arrais, Portugal, 1589.
De nattlige bønnene ble sett på som en viktig beskyttelse mot ondskap. Som den portugisiske biskopen Amador Arrais forklarte på slutten av 1500-tallet:
«Ikke bare prinser, kapteiner, filosofer, poeter og familieoverhoder våkner om natten, det gjør også tyver og røvere. Burde vi ikke avsky søvnen, som er den umoralske oppførselens allierte? Burde vi ikke våkne opp for å være på vakt mot mordere som holder seg våkne for å myrde oss?»
Mange familier samlet seg derfor mellom de to søvnperiodene for å be Gud la dem slippe helskinnet gjennom nattens mørke.
Ifølge overtro foregikk heksesabbaten, hvor hekser møttes for å ofre mennesker og delta i orgier, alltid om natten.
Alle fryktet mørkets krefter
Like lenge som det har eksistert mennesker, har det sannsynligvis vært en frykt for natten. Mørket ga rik mulighet for overtro, og alle visste at natten tilhørte mørkets herre, Satan.
Ved mørkets frembrudd sørget alle for få med seg alt av verdi innendørs. Vinduer og dører ble lukket og låst. Som den bayerske forfatteren Jean Paul fortalte på 1700-tallet:
«Dagligstuen vår ble opplyst og befestet på samme tid. Skoddene ble lukket og låst.»
Lyset skulle holde mørket og ondskapen ute, mens skoddene og iltre vakthunder hadde i oppgave å holde tyver og røvere unna.
Noen sov med våpen innen rekkevidde, men alle visste at de ikke hadde noe å stille opp mot onde ånder. Her tydde mange til bønner i stedet. Krusifikser og amuletter ble hengt opp i vinduer og døråpninger i et forsøk på å tvinge djevelen og hans håndlangere til å velge et annet hjem å terrorisere. Et irsk folkedikt fra 1700-tallet lyder:
«Sankta Birgittas kors henger over døren / det beskytter huset mot hekser, tyver og djevler / og selv om hundene og tjenerne sover / er huset under Birgittas beskyttelse.»
Folk sov i en haug
Frykten for det uvisse og ønsket om å beskytte hverandre mot det avspeilet seg også i den måten som folk la seg til å sove på. Både i byene og på landet var det vanlig at hele familien sov i samme seng. Å ha bare én seng var ikke bare billig, det gjorde det også lettere å holde varmen.
Fellesskapet ga også trygghet, slik at det skremmende mørket ikke ødela nattesøvnen. Hadde huseieren råd til tjenestefolk, lå de også vanligvis i familiens seng, men som forfatteren av en håndbok i god oppførsel forklarte tjenestefolkene:
«Hver gang du skal ligge med en mann som er bedre stilt enn deg, husk å spørre ham hvilken side av sengen han foretrekker.»
Tjenerne kunne dessuten brukes av husets frue som en menneskelig beskyttelse mot ektemannen hvis han gjorde tilnærmelser i mørket, for alle koner gruet seg til enda en ny graviditet. Gamle opptegnelser inneholder flere eksempler på koner som av samme grunn rent ut insisterte på at tjenestefolkene delte seng med huseierens familie.
Natten krevde spesielt utstyr
Nattlys
Når folk våknet om natten, var det ofte bare et svakt lys fra ildstedets siste glød. Derfor hadde mange et lite lys stående, som kunne tennes med et tennstål hvis det var nødvendig å stå opp.
Nattpotte
Mange måtte late vannet når de våknet om natten. En engelskmann på besøk i Irland omkring år 1700 hadde ingen nattpotte, men kunne «høre folk som gikk til ildstedet for å tisse i asken».
Håndvåpen
Natten var den farligste tiden på døgnet, og derfor la skuespilleren Charlotte Charke fra 1700-tallets London flere skytevåpen under sengen sin, «som jeg alle hadde ladet med et par kuler hver».
Krusifiks
Til å beskytte mot overnaturlige krefter og djevelskap hadde mange et lite krusifiks, en medaljong eller andre former for religiøse gjenstander til å beskytte seg om natten mens de sov.
Beroligende medisin
Blant rike var det vanlig å ha noe beroligende for hånden hvis f.eks. et mareritt forstyrret søvnen. I Frankrike var en drink kalt «dormitoire» populær – den inneholdt bl.a. opium og alkohol.
Vievann
På landsbygda var det ikke uvanlig at folk tok med seg vievann fra kirken. Vannet som den lokale presten hadde velsignet, ble satt på nattbordet – i tilfelle noen skulle dø i søvne.
På gårder var det ikke uvanlig å sove i samme rom som husdyrene, fordi kroppsvarmen deres var god til å holde kulden i sjakk. Lukten levde man med.
Mellom 1300-tallet og 1600-tallet endret europeernes senger seg gradvis fra halmfylte «rammer» som sto direkte på den harde jorda, til ordentlige møbler med madrasser, puter, sengetøy og tepper.
Presten William Harrison forklarte i 1577 hvordan han sov i barndommen sin i England:
«Fedrene våre – ja, og vi selv også – lå ganske ofte på halmbunter på grove matter. Vi var bare dekket med små tepper av grov ull og med en god, rund vedkubbe under hodet. Puter ble bare brukt av fødende kvinner.»
I løpet av Harrisons levetid ble det langt vanligere at middelklassen og velstående bønder fikk bedre soveforhold. Men en personlig seng var likevel fortsatt bare for de rikeste. For overklassen ble det derfor et statussymbol å kunne sove alene – kun forstyrret av de ekteskapelige pliktene.
«Når Hans nåde sover i min seng, må jeg ligge så langt ute på kanten at jeg noen ganger faller ut av sengen.» Elisabeth Charlotte, hertuginnen af Orléans, 1600-tallet.
For Philippe av Frankrike, hertugen av Orléans og bror til den franske kongen, Ludvig 14., var det nærmest uutholdelig å dele sengen med sin kone. Den stakkars hertuginnen betrodde seg i et brev til en venninne:
«Når Hans nåde sover i min seng, må jeg ligge så langt ute på kanten at jeg noen ganger faller ut av sengen i søvne, fordi Hans nåde ikke liker å bli berørt. Og hvis jeg tilfeldigvis kommer til å strekke ut foten i søvne og rører ved ham, vekker han meg og skjeller meg ut i en halvtime.»
Sengen måtte deles med en fremmed
Reisende overnattet på herberger, i vertshus og lignende steder, hvor det sjelden var mulighet for å få egen seng – selv for folk med penger og status. Når fremmede ble tvunget til å dele seng med hverandre på denne måten, var det derfor nødvendig med regler for god oppførsel.
Vandrerhjem kunne bli drevet av religiøse organisasjoner, hvor det gjerne ble lest høyt fra Bibelen før folk skulle legge seg til å sove.
En fransk håndbok til engelskmenn på gjennomreise forklarte dermed i 1699 at det var viktig at partene holdt seg til hver sin side av sengen.
«Du er en dårlig sengekamerat hvis du trekker sengeteppene til deg», forklarte håndboken, eller «hvis du hele tiden sparker rundt deg.»
Gjester som skulle overnatte hos venner, kunne også til tider havne i seng med vertsparet sitt. Den franske forfatteren Jacques-Louis Ménétra skrev i siste halvdel av 1700-tallet om sine reiser i Frankrike, hvor han overnattet i sengen til en bekjent og hans kone.
Ménétra forklarte hvordan de, som skikken var, plasserte seg slik at kona sov helt ute på den ene siden av sengen, mannen hennes i midten og Jacques-Louis på motsatt side, slik at ingen etterpå kunne anklage dem for noe utillatelig.
Elskov skulle dyrkes midt på natten
Mens mannlige gjester måtte holdes fra kvinnene i husholdningen, var det noe helt annet når det gjaldt mann og kone. Tiden mellom de to gangene med søvn var spesielt viktig når det gjaldt å bringe en ny generasjon til verden. Etter den tidlige søvnen hadde ektepar gode muligheter til å dyrke litt intimt samvær – spesielt etter at barna var blitt satt i sving med praktiske oppgaver eller sov videre.
Jødiske skrifter fra renessansen understreker viktigheten av at ektepar «kopulerte midt på natten», ettersom elskoven angivelig motvirket at mannen begynte å høre stemmer og kom til å tenke på andre kvinner.
Den franske 1700-tallsforfatteren Louis-Sébastien Mercier beskrev hvordan «kjøpmannen våknet fra sin første søvn og vendte seg til sin kone, med stor velvilje».
«Den som går ut om natten, er på jakt etter en omgang juling.» Italiensk ordspråk.
Den franske 1500-tallslegen Laurent Joubert hevdet at elskov mellom de to gangene med søvn var spesielt gunstig for fødselsraten. Seksuelt samkvem «fant sted etter den første søvnen», bemerket han, på et tidspunkt når «de kan nyte det mer og gjøre det bedre».
Selv oppfordret han de elskende til: «Straks deretter å vende tilbake til søvnen hvis mulig. Og hvis ikke så bli i sengen og slapp av mens man glade snakker sammen.»
Perioden mellom første og andre søvn var imidlertid ikke den eneste tiden på døgnet da den nye generasjonen ble skapt. Det var også de timene da flest omkom på en unaturlig vis.
Natten var høytid for mord
I spanske Castilla ble to tredjedeler av alle drap begått midt på natten, avslørte en undersøkelse fra 1600-tallet. Enda verre sto det til i den nordfranske byen Douai, der tre av fire drap ble begått i tiden mellom første og andre søvn.
Nattens gater tilhørte de kriminelle, og derfor var det få som våget seg ut. Så farlige var Europas gater om natten at et italiensk ordtak lød: «Den som går ut om natten, er på jakt etter juling.»
I middelalderen holdt ikke bøndene mange fester i løpet av året, men når de gjorde det, ble det ofte festet hele natten.
Bønder festet og drakk midt på natten
I det svært hierarkiske samfunnet i middelalderen og renessansen tilhørte dagen eliten, men om natten slo underklassen seg løs.
Natten var ikke for sarte sjeler i gamle dager. Gjenger med unge gutter terroriserte ofte fine folk hvis de dristet seg ut etter mørkets frembrudd.
I Skandinavia ble det ofte kalt grassatgang eller å gå grassat, men ungdommenes og de kriminelles herjing etter mørkets frembrudd var et fenomen i hele Europa. I den engelske byen Norfolk fikk innbyggerne et sjokk i 1718 da kirkeklokkene plutselig begynte å ringe midt på natten. En gjeng lømler hadde brutt seg inn i den lokale kirken ved midnatt og drukket av altervinen før de kastet seg over klokkene.
Bønder festet også til langt på natt enkelte ganger i året. Midtsommer ble bl.a. feiret med store bål. I lyset fra bålene ble det sunget og drukket helt til daggry.
Natten var også et frirom for kristne bevegelser som ble forfulgt. I 1576 skrev et anonymt øyenvitne om en samling av 200 franske hugenotter som i all hemmelighet møttes mellom nattesøvnene for å be i en skog:
«De mange tente lysene så ut som ulveøyne som skinte mellom trær og busker i mørket.»
Den engelske reisende Fynes Moryson noterte seg rundt år 1600 at «i alle deler av Italia er det utrygt å gå i gatene om natten».
En besøkende i Valencia i Spania forklarte i 1603 at «så snart natten faller på, kan du ikke ferdes ute uten skjold og rustning».
I Moskva var nattlige drap så hyppige at byen til og med hadde et spesielt sted hvor nattens døde ble lagt. Hit kunne bekymrede familiemedlemmer gå ved daggry for å se om deres kjære hadde omkommet.
Med varierende hell forsøkte noen byer å gjøre gatene trygge om natten med bevæpnede vakter. I den nordfranske byen Saint-Malo fant innbyggerne en annen måte å holde folk innendørs og i sikkerhet på om natten, forklarte en reisende på begynnelsen av 1700-tallet:
«Når natten faller på, ringer en klokke for å advare alle som er utenfor bymurene, om å trekke inn i byen. Så stenges byportene, og åtte eller ti par sultne mastiffhunder slippes løs i gatene. De uheldige fordrukne som ligger og flyter, blir funnet neste morgen, akkurat som Jesabel ble i Jisre’el.» En henvisning til den bibelske historien om Jezebel, som ble flådd i hjel og spist av hunder.
Samuel Applegates vekkerur fra 1882 vekket den sovende ved å treffe personen i hodet. Det ble aldri noen suksess.
Da Vinci tok en lur annenhver time
Nattesøvn har gjennom historien vært en svært forskjellig opplevelse. For noen var den kort, for andre en problematisk begivenhet.
Nattens tyver trodde på magi
Selv de som holdt seg innendørs om natten, risikerte å komme i kontakt med kriminelle. Det var ikke uvanlig at innbruddstyver kom på besøk mens hele husstanden lå og sov. Og som alle andre på den tiden var tyvene som utførte sine lyssky gjerninger i ly av mørket, grepet av tidens tro på magi og onde ånder.
I store deler av Europa hadde tyvene imidlertid et hemmelig våpen som etter sigende sørget for at et hjems beboere sov godt gjennom ethvert innbrudd. Det morbide våpenet ble kalt «hengt manns hånd» (Hand of Glory på engelsk) og besto av en avhugget menneskehånd som kom fra en kriminell som var dømt til døden.
Denne «hengt manns hånd» fra England er det eneste kjente eksemplaret som fortsatt eksisterer. Den skal ha vært i bruk til 1820-tallet.
Typisk snek tyvene seg ut om natten og hugget hånden av kriminelle som hang i galgen. Så ble den tørket i en blanding av mineraler og urter for til slutt å bli dyppet i voks slik at hver finger kunne fungere som et stearinlys.
Ifølge noen kilder kunne hånden også holde et stearinlys laget av menneskefett fra den døde kriminelle som hånden opprinnelig hadde sittet på.
Tyver som ikke kunne skaffe «hengt manns hånd», tydde ofte til besvergelser i stedet. I England var det f.eks. vanlig for en innbruddstyv å mumle «La dem som sover, sove» mens han gikk fra rom til rom i jakt på bytte.
De aller fleste ranene skjedde om natten, så det var helt normalt å ha våpen tett inntil sengen.
Lyset erobret natten
I mange hundre år fikk mørke og overtro europeerne til å stå opp midt på natten, men to geniale oppfinnelser skapte bokstavelig talt lys i mørket og satte en stopper for den gamle tradisjonen.
Den 28. januar 1807 ble de første gasslysene tent i Londons gater. I løpet av få år fikk flere engelske byer de effektive gatelyktene, og snart spredte de et kraftig lys over både fabrikker og private hjem. Med lys på gaten og i hjemmet begynte mange å være oppe lenger. Og når de la seg, sov de så helt til daggry.
Også lommeurets økende popularitet på 1800-tallet fikk avgjørende betydning. Før hadde dagslyset alene bestemt når folk skulle arbeide og sove. Nå fastsatte klokken når folk møtte på arbeid, gikk hjem og la seg til å sove.
Allerede på 1500-tallet ble de første transportable mekaniske urene oppfunnet, men de slo for alvor gjennom først på 1800-tallet.
Mens lommeur og gassbelysning gjorde revolusjonen i våre sovevaner mulig, fortrengte opplysningstiden overtroen. Frykten for hekseri og djevelskap avtok, og roen senket seg over natten.
I dag er det de færreste som trenger å bekymre seg for å bli ranet om natten, eller er tvunget til å tilpasse døgnrytmen sin nøyaktig til solen – dette, kombinert med våre komfortable senger som ikke lenger er fylt til randen av mennesker, gjør at noen forskere mener at menneskeheten aldri har sovet bedre enn den gjør nå.
Men andre eksperter mener at den todelte søvnen faktisk er menneskets naturlige tilstand, og det kan være fordeler med å vende tilbake til middelalderens søvnrytme. For eksempel viser forskning at kognitive funksjoner generelt styrkes hos mennesker med todelt søvn. Og forskning i Spania tyder på at folk som sover et par timer midt på dagen som en del av sin siesta, reduserer risikoen for hjerte- og karsykdommer.
Alle forskere er imidlertid enige om at kroppen trenger rundt åtte timers søvn hvert døgn – så god natt og sov godt.