Kvelden 4. april 1523 er kjølig, men Katharina von Bora har annet å tenke på. Sammen med elleve andre nonner venter hun i hagen som omgir klosteret Nimbschen utenfor den tyske byen Leipzig. Fulle av forventning speider de unge kvinnene ut i mørket og lytter etter lyden av skramlende vognhjul.
Det brer seg en sitrende spenning i gruppen da en vogn ruller opp foran klosteret, og kvinnene tripper lydløst langs hagemuren og ut til veien.
Nonnene klatrer raskt opp og setter seg på vognens lasteplan, som til daglig brukes til å frakte fisk. Kusken setter vognen i bevegelse, og ferden mot byen Wittenberg 100 km lenger nord har begynt.
Først nå kan Katharina von Bora puste lettet ut. Det strenge klosterlivet ligger bak henne. Foran venter et liv med familie og barn. Tror hun. Men så liketil blir ikke jakten på friheten.
Nonnene leste forbudte skrifter
Livet i klosteret var den eneste tilværelsen Katharina von Bora kjente til inntil den natten hun satte seg på hestevognen.
For middelalderens unge kvinner sto valget mellom å bli tvangsgift med en fremmed mann eller å havne i et kloster. Begge deler kunne bli en trist skjebne.
Adelens døtre kom i kloster
I middelalderen ble jenter oppdratt til rollen som kone og mor. Hvis ekteskapsplanene glapp, fantes det bare én karrieremulighet for overklassens døtre – å gå i kloster.
I middelaldersamfunnet ble det å gifte seg og få barn regnet som kvinnens høyeste mål. Men ikke alle kvinner kunne bli gift.
Selv i de høyere sosiale lag fant familiene det vanskelig å betale medgiften som mannens familie forlangte for at ekteskapet skulle kunne bli en realitet. Dette gjaldt ikke minst i den tyske lavadelen. I årene etter pesten kunne de knapt leve av utbyttet fra jordene sine. Siden kvinnen ikke fikk arbeide, utgjorde hun som ugift en betydelig økonomisk belastning for faren og brødrene sine, som hadde plikt til å forsørge henne.
Derfor valgte mange familier å sende jenta i kloster. Her kunne hun leve et respektabelt liv i Herrens tjeneste – og slippe å føre fattigdom og skam over familien.
Katharina ble født inn i en fattig familie i kurfyrstedømmet Sachsen i 1499. Foreldrene hadde riktignok fine aner, men pengene strakk ikke til. Derfor sendte de Katharina i kloster da hun var bare fem år gammel. Nå hadde familien i det minste én munn mindre å mette.
Andre adelsfamilier var i samme vanskelige situasjon og sendte døtrene sine i kloster.
I stedet for å bruke dagene på å sy og forberede seg til rollen som koner og mødre, fordrev jentene barndommen med bønn og salmesang til de i en alder av 16 år avla sitt klosterløfte om å tilbringe resten av livet i fattigdom, lydighet og kyskhet. Nå var Katharina og de andre unge kvinnene formelt opptatt i Cistercienserordenen, og deres skjebne som nonner var beseglet.
Men fire år senere skjedde det noe som skulle forandre livet hennes for alltid. En av de andre nonnene viste henne noen pamfletter som onkelen hennes hadde sendt. Han var leder for et munkekloster i nærheten, men tekstene var av et helt annet slag enn Bibelen og de hellige skriftene som nonnene ellers pleide å lese.
De var faktisk så forskjellige at de var forbudt og måtte smugles inn i Nimbschen.
«Et vognlass med tempeljomfruer har nettopp ankommet byen. Alle har de mer appetitt på ekteskapet enn på selv livet.» En ung mann fra Wittenberg i sin dagbok.
Pamflettene var skrevet av Martin Luther, en frafallen munk fra Wittenberg som var blitt berømt og beryktet for å tale den katolske kirke imot. Han sto nå som fanebærer for den bevegelsen som skulle bli kjent som reformasjonen.
I tillegg til at han avviste handelen med avlatsbrev, mente Luther at prestene også burde få lov til å gifte seg og leve som alle andre kristne. Han la ikke skjul på sin avsky for sølibatet og klosterlivet:
«Det er så galt at adelen får døtrene sine til å bli nonner, at de til og med tvinger dem inn i klosteret, enten de vil det eller ei, bare av hensyn til familien og slektens økonomiske ve og vel», skrev presten og fortsatte med å oppildne til handling:
«Hvis du har en datter eller en venn som dette har skjedd med, og du er oppriktig og trofast, så bør du hjelpe henne ut, selv om det skulle bety tap av gods, førlighet og liv», skrev han i 1522.
Nonnerov ble straffet med døden
Det er uklart om Katharina von Bora og de elleve andre nonnene leste akkurat denne pamfletten. Men ett er iallfall sikkert: Luthers skrifter åpnet nonnens øyne for muligheten for et liv utenfor klosterets murer.
Katharina von Bora giftet seg med Martin Luther etter flukten.
Katharinas bryllup var en praktisk ordning, men med tiden kom de romantiske følelsene. Luther skrev varmt om sin kone. Hva Katharina mente, er uklart – alle brevene hennes har gått tapt.
Paret levde sammen i 21 år. Etter Martin Luthers død i 1546 måtte Katharina kjempe hardt for å få arven sin. Det sto ikke i loven at kvinner kunne arve.
Katharina levde ytterligere 6 år som enke før hun krasjet med hestevognen sin og døde av skadene.
I dag mener historikerne at Katharina spilte en avgjørende rolle for at reformasjonen ble en suksess.
De ulykkelige nonnene fikk smuglet ut et brev til Martin Luther der de ba om hjelp til å rømme. Og han allierte seg straks med en av sine nære venner, handelsmannen og rådmannen Leonhard Koppe.
Koppe leverte sild og andre nødvendigheter til klosteret i Nimbschen og kjente alle de små bakveiene i området. Da Koppes fiskevogn rullet opp foran klosteret natt til 4. april 1523, satt han ved kuskens side, og derfor ante ingen i klosteret uråd.
Det var ingen liten tjeneste Koppe gjorde Luther. Straffen for såkalt nonnerov var døden. Hestevognen måtte da også kjøre langs småveier for å unngå de områdene som Luthers motstandere hadde kontroll med.
Tre av nonnene ble satt av i byen Torgau, som tilhørte den Luther-vennlige hertugen Friedrich. Resten fortsatte videre til Luthers hjemby Wittenberg, en blomstrende universitetsby med 2500 innbyggere.
Om morgenen den 6. april kom de sultne og forkomne kvinnene frem – fulle av forventninger til livet som nå lå foran dem.
Kvinnene ville for enhver pris bli gift
Drømmen om en ektemann var spesielt stor blant kvinnene, og snart gikk ryktene:
«Et vognlass med tempeljomfruer har nettopp ankommet byen. Alle har de mer appetitt på ekteskapet enn på selv livet. Måtte de finne seg ektemenn slik at det ikke skjer dem noe vondt», som en lokal ungkar noterte i dagboken sin.
Det viste seg lettere sagt enn gjort å finne en ektemann – både for nonnene og for Luther, som anså det som sin plikt å få kvinnene plassert.
De fleste var forbi sin første ungdom, og ingen av dem eide en øre. Med Luthers velsignelse innledet den vakre 24 år gamle Katharina von Bora et vennskap med den unge mannen Hieronymus Baumgärtner, men hun ble dypt skuffet.
Etter kort tids bekjentskap forsvant Baumgärtner til Nürnberg, der han forlovet seg med en 14 år gammel jente fra aristokratiet.
Ingen ville ha Luthers nonner
Nonnenes problem var ikke bare at de var fattige og derfor ikke var i stand til å betale den summen som kvinner den gang hadde med inn i ekteskapet som medgift.
Saken var at Luthers tanker om at munker og nonner skulle kunne gifte seg, vakte sterk motvilje i befolkningen. Selv innbyggerne i Wittenberg, som hadde omfavnet reformasjonen og solte seg i Luthers berømmelse, næret en inngrodd skepsis til det de oppfattet som en invasjon av syndige, kåte kjetterkvinner.
I pamfletter og skrifter ble de bortrømte nonnene beskyldt for å være sjarlataner eller sågar prostituerte. Andre mente kvinnene var utro mot Jesus Kristus – en nonne var jo Frelserens brud.
Atter andre beskyldte de frafalne for å praktisere incest, siden nonner og munker var brødre og søstre i ånden.
Katharina drømte om Luther
Martin Luther følte et ansvar for å få nonnene gift, og han beklaget seg over at det gikk så tregt. En 39 år gammel kvinne måtte han helt oppgi å få plassert på grunn av alderen. I stedet fikk han henne tilsatt som leder for en jenteskole.
Men etter hvert som månedene gikk, ble kvinnene likevel gift. Høsten 1524 var det bare én igjen – Katharina von Bora.
I 1521 forsvarte Luther sine «opprørske tanker» for pavens utsendinger. Etter dette regnet den katolske kirke ham som kjetter.
«Hvilken djevel vil ha henne?» skrev Luther i ren frustrasjon til sin venn Nikolaus von Amsdorff i november 1524. Det han ikke visste, var at Katharina allerede hadde bestemt seg. Hun ville bli gift med Luther, fortalte hun Amsdorff i et brev.
Luther hadde hittil avvist alle tanker om å gifte seg. «Ikke fordi jeg er en kjønnsløs stokk eller en stein, men fordi jeg hver dag må frykte for å bli drept som kjetter», betrodde han en venn.
Han bekymret seg ikke uten grunn. I 1521 kastet paven Luther ut av den katolske kirke, og reformatoren unngikk med nød og neppe å bli brent på bålet.
Nonner føder djevlebarn
På få år slo reformasjonen gjennom i store deler av Tyskland, og i 1525 skjønte Luther at han måtte følge opp sine ord med handling og oppgi sitt selvvalgte sølibat for å sette enda mer fart i oppgjøret med den katolske kirke.
«Hun kjører vognen, passer åkrene, kjøper storfe og sender dyra på beite, brygger øl og så videre.» Martin Luther om sin kone Katherina.
«Jeg tror på ekteskapet, og jeg har til hensikt å gifte meg før jeg dør», skrev han sommeren 1525. Like etter sto bryllupet i en privat seremoni i Luthers residens, et nedlagt augustinerkloster som ble kalt «Det svarte klosteret».
«Jeg har lukket munnen på dem som har spottet meg med hensyn til Katharina von Bora», skrev reformatoren kort tid etter til en venn.
Med ekteskapet ble Katharina en ærbar kvinne, og Frau Luther viste seg å være både flink og handlekraftig:
«Hun kjører vognen, passer åkrene, kjøper storfe og sender dyra på beite, brygger øl og så videre», skrev Luther.
Mens han skrev bøker, underviste prester og tok imot gjester fra hele Europa, styrte hun husholdningen, sørget for gjestene og passet familiegården.
Men fordommene mot de frafalne forsvant ikke over natten. Blant vanlige folk gikk snakken om at Katharina ville føde et djevlebarn, og i årene som fulgte rakket pamfletter og satiriske skuespill ned på den frafalne munken og hans bortrømte nonne.
Ryktene om djevlebarn forstummet da Katharina hadde født Luther hele seks friske barn. Men først da reformasjonen virkelig hadde slått igjennom, kom Katharina for alvor til heder og ære. Den bortrømte nonnen var blitt et forbilde for den nye kristendommens mest ettertraktede kvinnerolle – den fromme og vellikte prestekonen.