Håndverkere på vertshus

Norden druknet i sprit

På 1800-tallet var spriten billig og arbeidernes forhold elendige. Overalt i Norden førte de harde kårene til drikking som ødela menn og splittet familier. Myndighetene måtte gjøre noe.

På 1800-tallet var spriten billig og arbeidernes forhold elendige. Overalt i Norden førte de harde kårene til drikking som ødela menn og splittet familier. Myndighetene måtte gjøre noe.

Københavns Museum

Ludvig Holberg – den norsk-danske komediedikteren – plantet fingeren dypt i det betente samfunnsproblemet da han i 1722 skrev stykket om "Jeppe på Bjerget". Jeppe virker fanget i en evig tredemølle av fornedrelse, bondeanger og fyll, der spriten er hans eneste trøst i all ydmykelsen. I et øyeblikk av klarsyn forklarer han:

“Man sier nok her i sognet at Jeppe drikker; men man sier ikke hvorfor Jeppe drikker. For jeg fikk aldri så mange slag i de ti årene jeg var under Malicien (i hæren, red..), som jeg får på en dag av den slemme kvinnen.” Den slemme kvinnen er Jeppes egen kone, Nille.

“Hun slår meg, ridefogden driver meg til å jobbe som et dyr, og klokkeren gjør meg til hanrei. Må jeg da ikke drikke? Må jeg ikke bruke de midlene som naturen gir oss til å drive bort sorgen med?”

I stykket blir Jeppe fremstilt som en elendig stakkar som i teateret ble utlevert til borgerskapets morskap, men på 1700-tallet levde mange av innbyggerne i Norden et liv som Jeppes. Menn og kvinner, voksne og barn konsumerte daglig store mengder alkohol for å komme seg gjennom dagen.

Fordrukne bønder på en hollandsk kro

Jeppe på Bjerget var langt fra den eneste bonden som trøstet seg med sterke drikker. Problemet var velkjent i hele Norden så vel som i resten av Europa.

© Adriaen Brouwer, Rijksmuseum

Mange moderne historikere betrakter med rette 1700-tallet som Nordens ”fordrukne århundre”, men den gangen var samfunnsproblemet alkoholisme faktisk bare akkurat begynt. I løpet av 1800-tallet sank våre forfedre enda dypere ned i misbrukets bunnløse hull.

Familiefedre drakk seg fra sans og samling og brukte hele lønnen på det lokale vertshuset. Mange måtte gå fra hus og hjem. Produksjonen gikk ned på gods og fabrikker fordi leilendinger og arbeidere var for fulle til å passe jobben sin. Noe måtte gjøres. I Norden fant landene svært forskjellige løsninger.

Våre forfedre elsket en rus

Alkohol har til alle tider vært en del av Nordens historie. Selv Egtvedpiken, som døde omkring år 1370 f.Kr. i det sørlige Jylland, fikk et spann øl med seg i graven.

Ølet var en nødvendighet fordi de færreste hadde adgang til rent drikkevann. Ofte kunne vannet først drikkes når ølbryggingen hadde varmet det opp og – uten at noen på dette tidspunktet visste det – hadde drept alle sykdomsfremkallende bakterier.

Av samme grunn drakk alle – rik som fattig – hver dag øl i litervis.

Brennevinstønne

Brennevinets inntog i Norden var ødeleggende for 1600-tallets underklasse, som ikke var vant til så sterk drikke.

© Skoklosters slott, Erik Lernestål

Og så lenge alle fikk tynt øl med lav alkoholprosent, forårsaket ikke forbruket store problemer i samfunnet.

Men på 1600-tallet endret alt seg etter hvert som nye og sterkere former for alkohol nådde Norden.

På den tiden tenkte ingen på å bemerke hvordan sterke drikker som brennevin påvirket underklassen. Historikerne kjenner derfor bare effekten på overklassens liv, bl.a. gjennom en fransk utsending som i 1629 deltok i et adelig bryllup i København. Forferdet fortalte franskmannen etterpå:

“I løpet av de tre dagene bryllupet varte, drakk gjestene uten stans. Det var alltid 20-30 mennesker som holdt festen gående, mens de som hadde blitt for fulle sov ut rusen i et par timer for deretter å begynne å drikke igjen, og med friskt mot.”

Mens adelige kunne sove ut rusen og slappe av når tømmermennene raste, var de lavere klassene i samfunnet dårlig stilt. I løpet av 1700-tallet skapte en kombinasjon av dårlige levekår, hardt arbeid og billig brennevin store problemer for leilendinger og arbeidere.

Industrialiseringen fløt i sprit

Ludvig Nielsen, ektemann og far til tre barn, arbeidet i 1789 på en av Nordens første store fabrikker – Den Kongelige Mønt i byen Altona.

Kjele til hjemmebrenning

Hjemmebrenning krevde en stor kjele til å fyre opp under samt to beholdere – en til å fortette alkoholdampen og en som den ferdige spriten kunne dryppe ned i.

© Granger/Imageselect

Spriten sydet i bryggerhuset

Spesielt Norge og Sverige hadde tradisjon for å fremstille hjemmelaget brennevin i husets bryggerhus. Hjemmebrenning var helt klart den billigste måten å skaffe seg alkoholholdige drikker på, men prosessen var også forbundet med farer.

Først ble sukker og gjær blandet med varmt vann for å danne sats. På landsbygda brukte folk ofte frukt fra hagen i stedet for sukker. Når satsen var ferdiggjæret, måtte den destilleres i en stor kobberkjele som ble oppvarmet til kokepunktet.

Alkoholdampen steg til værs og forlot kjelen gjennom et lite hull og en serie kobberrør som avkjølte dampen mens den ble ført inn i et destillasjonsapparat. På grunn av den åpne ilden under kjelen var det en betydelig eksplosjonsfare under denne delen av prosessen.

I destillasjonsapparatet ble alkoholdampen fortettet til den ettertraktede væsken etanol - også kalt finsprit. Uerfarne hjemmebrennere risikerte at spritfremstillingen foregikk ved for lave temperaturer, slik at det oppsto metanol. Inntak av det giftige stoffet kan føre til blindhet, og større mengder er dødelig.

Altona, nabo til Hamburg, var den gang dansk, og her arbeidet Ludvig Nielsen hver dag i 16-18 timer med å prege mynter. Han var dermed et av de første medlemmene i en helt ny samfunnsklasse: arbeiderklassen.

Den nye klassen besto primært av gårdsarbeidere som hadde flyttet til byene i jakten på en bedre tilværelse. Men her kom de til å leve under kummerlige forhold og arbeidet på fabrikker, hvor arbeidet var minst like fysisk krevende som jordbruket, og ofte langt farligere.

Det fikk Ludvig Nielsen føle på egen kropp. Han betjente myntpressen, som hadde en roterende tverrstang med svært tunge, kuleformede lodd. I januar 1789 gikk det galt for ham.

“Jeg var så uheldig å bli truffet av pressen, så hodet mitt nesten ble knust”, forklarte Ludvig Nielsen senere. Om han var alkoholpåvirket, er ikke registrert, men de uendelige arbeidsdagene ved myntpressen må ha krevd sterke stimulanser.

Hver eneste dag ble arbeidere i byene lemlestet eller drept av maskinene som de betjente. Regler for sikkerheten hadde ingen ennå tenkt på.

Mennesker samlet til begravelse

Nordiske begravelser ble i århundrer akkompagnert av store mengder øl.

© National Library of Norway & Shutterstock

Begravelser ble feiret med øl

I 1909 skrev forfatteren Emma Gad i boken “Man skal aldrig”: “Man bør overhodet aldri drikke unntatt ved Maaltidene. Fyll er ikke bare vulgært, men det er også skadelig for helsen.” Men kun få skandinaver lyttet til hennes velmente råd. Ved enhver anledning kom øl, vin og brennevin på bordet.

Gravøl var skikk og bruk
Dødeligheten var høy – særlig hos underklassen – og begravelsene mange. En skikkelig begravelse endte gjerne med en omgang gravøl, som ofte utviklet seg til rene turingen. Ifølge tradisjonen var det viktig at en gravferd endte i lystighet for å ære den avdøde.

Sprit førte til frieri
I 1800-tallets Sverige var arrangerte ekteskap vanlige. Den første føleren ble sendt ut i kirken, hvor foreldrene til en lovende ung mann eller kvinne ble budt på sprit. Hvis motparten tok lommelerken med i kirken søndagen etter og bød initiativtakeren på en dram, kunne forhandlingene begynne.

Grønt lys for bryllup feires
Før et bryllup skulle presten ifølge en gammel tradisjon tre søndager på rad avslutte gudstjenesten med å spørre om noen hadde innvendinger mot den forestående vielsen. Hvis ingen meldte seg, bød den kommende brud og brudgom i Sverige på en dram på kirkebakken.

Fastelavn handlet om drikk
I Danmark er fastelavn i dag en fest for barn, men langt opp på 1800-tallet var det en voksenfest, hvor god mat og mengder av alkohol ble satt på bordet. I Danmark var det vanlig med uhell når beduggede bondegutter slo løs på en tønne iht. dansk fastelavn-skikk.

Sankthans ble skylt ned
Nordens årlige midtsommer- og sankthansfester utviklet seg ofte til drikking og usedelighet. På landet lød et munnhell: “Når en jente kommer i omstendigheter, er det fordi sankthansormen har stukket henne.”

Brennevinet var ikke bare billig, det var også langt sterkere enn det tynne ølet som folk tidligere hadde vært vant til. Det samme gjaldt det nye bayerske ølet som på slutten av 1800-tallet ble populært blant arbeiderne. Alkohol kom til å gjennomsyre hele samfunnet.

Både i byene og på landet var sprit og øl en akseptert del av hverdagen. I Norge, som i resten av Skandinavia, var det bl.a. vanlig at tjenestefolkene fikk en del av sin lønn utbetalt i form av drammer.

I løpet av døgnets våkne timer fikk de skjenket små glass med brennevin som bar navn som alle kjente. Det var “Morgendram” til frokosten, “Appetittsuppe” til formiddagsmat, “Knorrel” til middag og en “Sovedram” før sengetid. I tillegg hadde de fleste en flaske med brennevin stående ved siden av sengen, hvis det knep med å falle i søvn.

Arbeidere drakk tett hele dagen

Drikkingen begynte allerede om morgenen, når byens vertshus åpnet kl. 4 slik at arbeiderne kunne rekke innom og få litt flytende frokost før de møtte på arbeidet.

Håndverkere på kneipe

På et bilde fra 1904 feirer berusede håndverkere arbeidsslutt på kneipen Holger Danske i Farvergade, ikke langt fra Københavns rådhus.

© Københavns Museum

De desillusjonerte og utmattede arbeiderne søkte trøst i spriten – akkurat som Ludvig Holbergs Jeppe hadde gjort. Arbeidere møtte på arbeid med tømmermenn eller til og med i beruset tilstand, noe som bare økte antall arbeidsulykker.

Måltidet besto av en “melketoddy” – sprit blandet i varm skummetmelk. Brennevin var billigere enn brød og inneholdt ofte flere kalorier.

Drikkingen fortsatte på arbeidsplassen, som den danske murersvennen P. Nissen senere erindret om situasjonen på 1800-tallet:

“Det gikk hardt for seg med drikking på arbeidsplassene. Sprit var så forbannet billig den gang. En bajer kostet 12 øre, en flaske brennevin 25 øre, en kaffepunsj laget av kaffe, sukker og brennevin kostet 15 eller 18 øre. Og så ble brennevinsflasken til og med satt på bordet så vi kunne helle av den i kaffen etter smak. Når vi kom i gang med å drikke øl og brennevin på arbeidsplassen, kunne det gå hele dager hvor vi ikke fikk gjort noe.”

Og det var ingen vei utenom, selv for dem som slett ikke ønsket å drikke. En annen murersvenn ved navn Rasmussen var avholdsmann, og han fikk snart føle hvordan hans kolleger så på en mann som ikke drakk.

Politibetjenter med beslagtlagt sprit

Finske betjenter beslaglegger et større parti hos en spritsmugler under den finske forbudstiden (1919-1931).

© Finna.Fi

Politiet skjøt med skarpt mot smuglere

Alkoholforbud og restriksjoner ga utenlandske smuglere gylne tider. Fra Tyskland og Polen ble billig sprit seilt til Sverige – og en del av varene endte siden i Norge.

På 1800-tallet var smuglingen så omfattende at politiet begynte å slå hardt ned på det. Den svenske tolleren Peter Reinhardt skjøt og såret under minst to episoder smuglere i Øresund.

Skuddene førte til en opptrapping av konflikten, og i 1832 ble Peter Reinhardt myrdet i sitt eget hjem – antakelig av en smugler. På begynnelsen av 1900-tallet var spritsmugling over Østersjøen så utbredt at farvannet av vittige hoder ble omdøpt til Vodkahavet.

“En dag da vi var på vertshus, bestilte alle svennene kaffe med brennevin, men jeg bestilte kaffe med wienerbrød. Da ble det jo problemer igjen. Har man noensinne sett en murersvenn drikke kaffe med wienerbrød? Formannen forlangte at jeg skulle jages bort, da de ikke kunne være bekjent av å arbeide sammen med en svenn som drakk den slags sangerinnepiss.”

Vekkelser skulle redde stakkarene

De mange arbeidsulykkene som var et resultat av drikkekulturen rammet familiene hardt. Hvis mannen døde, sto mange uten forsørger. Andre menn drakk opp hele lønnen for å lindre sine mentale og fysiske smerter, mens deres familier manglet penger til mat og husleie.

På 1800-tallet ble problemet så stort at de første avholdsbevegelsene oppsto. Bevegelsene begynte som religiøse vekkelser som ville bekjempe alkoholens svøpe.

Medlemmene holdt foredrag, gikk i protestmarsjer og forkynte for å stoppe misbruket, men uten politisk støtte var oppgaven nesten umulig – spesielt fordi avholdsbevegelsene møtte motstand fra et så overraskende hold som kirken. Blant Nordens biskoper lot holdningen til å være at siden altergang krevde vin, var det vanskelig for kirken å støtte et forbud.

Avholdsfane

Trondheims avholdsforening ble stiftet den 24. februar 1894. På fanens bakside står foreningens motto: “Alles vel er vort mål”.

© Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

En av lederne for den svenske avholdsbevegelsen noterte:

“Hvis vi får presteskapet på vår side, så vil det skje underverker, for da blir bøndene vennet fra å drikke. Jeg forstår ikke visse deler av presteskapet i denne sammenheng.”

Akkurat som i broderlandet møtte også den danske avholdsbevegelsen motstand fra folkekirken. Bare den konservative kirkefløyen i Indremisjonen støttet lidenskapelig kampen for total avholdenhet.

Men som en av de mest fremtredende danske grundtvigianske prestene, Georg Valdemar Brücker, bemerket, så kunne Indremisjonen skildre et drikkelag så man fikk den “ubendigste lyst til å være med”. Han tilføyde at det fantes gode fester med alkoholskjenking:

“Et drikkelag hvor folk drikker, ikke for å sitte og helle i seg, uten fornuft eller mening, uten humør, uten liv, uten fest. Men hvor livsbølgen går høyt, hvor tankene har fart og sving, med bevingede ord, hvor stemningen er stigende, ikke i vemmelig råhet, men i livslyst og glede.” 


Gutt gråter

Avholdsbevegelsen fant det hjerteskjærende at så mange barn led under foreldrenes alkoholmisbruk.

© Dayton Art Institute

Selv de danskene som argumenterte for at det måtte gjøres noe med det økende alkoholproblemet, hadde forståelse for at det ikke var mulig å eliminere forbruket fra den ene dagen til den andre. I stedet argumenterte de for å drikke “med måte”.

I 1840 betegnet den senere stifteren av Danmarks første avholdsforening, Ole Syversen, et måteholdent forbruk av brennevin som åtte-ni drammer om dagen – i tillegg til øl, naturligvis, som for arbeidere godt kunne være opptil fire liter om dagen. På bryggeriet Carlsberg hadde medarbeiderne en daglig kvote på fire liter sterkt bayersk øl med et alkoholinnhold på 6,5 prosent i arbeidstiden – nåtidens guldøl inneholder til sammenligning 5,6 prosent alkohol.

Lokale tiltak hjalp ikke mye

Uten en landsdekkende løsning tydde byråd overalt i Skandinavia til lokale inngrep mot alkoholens svøpe. I den svenske gruvebyen Falun, 220 km nordvest for Stockholm, ble hjemmebrenning forbudt, og alkohol kunne bare selges i en forretning som bystyret selv drev.

To år senere fulgte byen Jönköping etter, og i 1860 ble hjemmebrenning forbudt i hele Sverige.

Kø foran systembolaget

I 1982 streiket de ansatte på Norges Vinmonopol. Tørste nordmenn krysset grensen i hopetall for å handle på det svenske Systembolaget.

© Per Løchen/NTB/Ritzau Scanpix

Drikking ble bekjempet med hardhendte metoder

Mens Danmark prøvde seg med avgifter på alkohol, gikk de øvrige nordiske landene andre veier for å forhindre utbredt alkoholisme.

Sverige valgte kontroll
I 1850 ga den svenske byen Falun monopol på fremstilling og salg av alkohol til et såkalt Länsbolag – et firma eid av kommunen. Overskuddet tilfalt lokalsamfunnet. Ideen spredte seg med tiden til resten av landet og ble til Systembolaget.

I 1917 innførte Sverige dessuten en rasjoneringsbok, den såkalte motbok. Var en mann mistenkt for å være dranker, ble motboken hans inndratt så han ikke lenger kunne kjøpe sprit. Ugifte kvinner måtte nøye seg med en mindre rasjon.

Norge ga staten monopol
I 1913 innførte Norge et totalforbud mot salg og produksjon av brennevin (22 prosent alkohol). Kort etter fulgte også et forbud mot hetvin (12 prosent alkohol). Vinlandene Frankrike og Spania svarte ved å legge toll på norsk fisk, og så måtte forbudet oppheves.

For ikke å slippe drikkingen fri ga den norske staten et privat selskap, Vinmonopolet, enerett på salg av drikkevarer med en alkoholprosent over 4,75.

Finland forbød sprit fullstendig
Mens finnene var en del av det russiske imperiet, prøvde de fire ganger å innføre alkoholforbud. Men hver gang sa den russiske tsaren nei, for pengene fra vodka-avgiften tilfalt ham.

To år etter landets selvstendighet innførte Finland et totalt alkoholforbud i 1919. Men det holdt ikke lenge. Finnene fikk snart nok av voldelige kamper mellom rivaliserende smuglerbander. I desember 1931 ble forbudet sendt til folkeavstemming – 70 prosent av de avgitte stemmene støttet opphevelsen.

Også i Danmark hadde avholdsbevegelsen enkelte steder så stor støtte at den kunne trumfe gjennom lokale alkoholforbud. Det skjedde f.eks. i Skjern på den jyske vestkysten, hvor avholdsfolk og Indremisjonen i fellesskap fikk innført et forbud mot salg av alkohol i hele byen – unntatt på den nybygde stasjonen. I jernbanerestauranten kunne tørste reisende kjøpe seg en øl mot fremvisning av en togbillett.

Det tok ikke lang tid før salget av togbilletter til nabobyen Tarm, fem km unna, eksploderte, og det samme gjorde ølsalget i jernbanerestauranten. Men antall passasjerer på toget til Tarm forble til alles overraskelse det samme som før.

Svenskene skjærer gjennom

I 1865 ble det såkalte Göteborg-systemet i Sverige innført. Dermed begynte byrådene å overta kontrollen med de lokale kroene hvor alt brennevinet ble solgt. Svenskene innførte en aldersgrense på 18 år, og det ble kun skjenket alkohol hvis kundene samtidig kjøpte varm mat.

Flaske og glass
© Shutterstock

Svenskene drakk seg sanseløse

1824: Svenskene drikker i gjennomsnitt 23 liter alkohol* per år.

1900: Svenskenes forbruk har sunket til 3 liter alkohol per år.

Sverige holdt på 1800-tallet å drukne i hjemmebrent alkohol og innsmuglet sprit. I løpet av århundret lyktes det imidlertid å redusere problemet. Tall fra 1900 viser at Danmark i stedet ble Nordens tørsteste nasjon med 12,5 liter alkohol i året per innbygger.

  • Tallet 23 liter hadde avholdsfolk regnet seg frem til, mens et regjeringsutvalg hevdet at svenskene kun drakk 10 liter ren alkohol per år.

På svensk het det seg at alkoholen ble bolagiserad – dvs. at krodrift og brennevinssalg ble samlet i ett system. Senere førte ordet til det navnet som vi kjenner i dag: Systembolaget. Men den gang var ordningen svært annerledes enn den vi kjenner i dag; f.eks. kunne alkohol ikke tas med hjem, men måtte nytes på kroen.

Fra 1905 ble all svensk detaljhandel med brennevin samlet i bolaget. Til tross for de nye reglene fortsatte det illegale salget av alkohol. I 1911 fantes det bare i Stockholm 49 vinhandlere og 1768 andre forretninger med vin og alkoholholdige drikker i sortimentet.

Det endret seg i 1914, da tre svenske byer innførte den såkalte motbok – på folkemunne kjent som Sveriges mest avskydde bok. Motboken var en rasjoneringsbok som alle svensker tre år seinere måtte søke om å få, ellers kunne de ikke kjøpe alkohol i bolaget.

Fattige, arbeidsløse og kriminelle ble oftest nektet en motbok. Gifte kvinner fikk heller ingen bok, men måtte bruke av sin manns rasjon. Ugifte kvinner fikk en lavere rasjon enn menn, fordi man mente at de ikke burde drikke så mye.

Danmark forsøker avgifter

I Danmark valgte man en annen fremgangsmåte. I stedet for å bestemme hvor mye befolkningen kunne drikke – eller helt forby folk å drikke – besluttet politikerne å regulere forbruket vha. avgifter. Alkohol ble dyrere, så færre hadde råd til å drikke – og samtidig tjente statskassen store summer.

I 1887 innførte Danmark en skatt på øl og en avgift på 18 øre på en flaske brennevin. Produksjonen av brennevin og andre sterke alkoholholdige drikker ble samlet i De Danske Spritfabrikker, som fikk monopol på produksjonen. Men avgiftene viste seg å ikke være høye nok til å dempe etterspørselen.

Etter 25 år ble brennevin derfor 60 øre dyrere per flaske – altfor lite, mente kritikerne. Men store partier som Venstre og Sosialdemokratene avviste ytterligere økninger.

"Drikking nei" plakat

Den svenske tegneren Albert Engströms plakat fra 1922 hevder at svenskene må unnvære sine høyt elskede krepselag hvis spritforbudet innføres, for uten alkohol kan ingen spise kreps.

© Bukowskis

Først da 1. verdenskrig brøt ut, og det ble mangel på korn og poteter, kunne de danske politikerne enes om ytterligere avgiftsøkninger. De to hjørnesteinene i danskenes kost måtte ikke forvandles til brennevin, så etterspørselen måtte dempes ytterligere.

Nye avgifter betydde at en flaske brennevin i 1917 med ett gikk fra å være billigere enn brød til å koste en arbeider en hel dagslønn.

For folkehelsen fikk avgiftsøkningen stor betydning. Allerede året etter kunne danske leger konstatere at antall pasienter med delirium tremens – også kjent som drankergalskap – hadde falt fra 1109 i 1910 til bare 51 tilfeller i 1918.

Ikke alle var imidlertid like tilfreds med reguleringen. Ifølge en fynsk arbeidsmann ved navn Christian Christiansen var det en svart dag da de nye avgiftene trådte i kraft og spriten ble for dyr for lavtlønnede:

“Den dagen det ble slutt på spriten, var en sorgens dag. Vi pleide å sende en mann til landsbyen Faaborg etter brennevin hver dag. Det var gjerne 4-8 potter. Da budet kom tilbake med tomme potter, ble han nesten lynsjet.”

Sverige stemte om sprit

Svenskene skulle i 1922 stemme om helt annerledes strenge midler mot alkoholens svøper. Landets første folkeavstemming noensinne ble brukt til å avgjøre om salg av alkoholholdige drikker skulle forbys helt.

Den 27. august stilte den svenske avisen Dagens Nyheter opp en stor lystavle på Operaens balkong ut mot Gustav Adolfs torv i Stockholms sentrum. På tavlen ble resultatene av folkeavstemmingen annonsert.

Allerede tidlig på kvelden var torvet stuende fullt av mennesker. Stemmeopptellingen fortsatte natten gjennom, og først dagen etter kunne resultatet offentliggjøres. Med 51 prosent av stemmene lyktes det såvidt de tørste å forhindre et forbud.

Stemmesedlene viste at Sverige var delt på midten: I nord var tilslutningen til et totalforbud stor, mens nesten 90 prosent stemte mot i Stockholm og Skåne.

Samme år som den svenske avstemmingen fikk Norge sitt Vinmonopolet – i dagligtale bare kalt Polet. Den statseide butikkjeden fikk monopol på salget av drikkevarer med en alkoholprosent over 4,7.

Vinmonopolets etablering var imidlertid ikke resultat av den lokale avholdsbevegelsen, men derimot press fra vinproduserende land som Frankrike, Spania og Portugal, som truet med å boikotte norske varer hvis landet helt forbød salget av alkoholholdige drikkevarer.

Pilleglass og piller

Danmark er i dag det landet i verden som skriver ut flest antabuspiller.

© Shutterstock

Medisin tok tørsten


Siden 1870-årene hadde leger forsøkt å finne en kur mot alkoholisme. Et tilfelle satte to danske leger på sporet.

I 1940-årene forsket legene Erik Jacobsen og Jens Hald på en effektiv kur mot skabb og innvollsorm. Legene testet medisinen sin på en gruppe frivillige.

Snart vendte forsøkspersonene tilbake med et presserende problem: Når de hadde tatt medikamentet, ble de ualminnelig dårlige av å drikke øl, vin og sprit.

Jacobsen og Hald kom raskt frem til at kvalmen og hodepinen måtte skyldes stoffet disulfiram, som stopper nedbrytningen av alkohol i leveren. Sammen med alkohol danner stoffet acetaldehyd – det samme stoffet som etter en fyllekule gir ubehaget som er kjent som tømmermenn.

I 1948 offentliggjorde de forskningen sin, som førte til fremstillingen av antabuspiller. Omsider fikk leger verden over et middel til å hjelpe dem som gjerne ville ut av sin alkoholavhengighet.

Norge hadde ikke opplevd de samme problemene med alkohol som nabolandene, fordi forbud mot hjemmebrenning og høye avgifter opp gjennom 1700- og 1800-tallet hadde senket forbruket betydelig.

Samtidig hadde religiøse bevegelser som forkynte avholdenhet raskt fått et solid feste i de norske bygdene. I dag har Vinmonopolet fortsatt enerett på salg av sterke drikker i Norge.

I Sverige fortsatte rasjoneringssystemet med motboken helt til 1955. I dag kan svenskene kjøpe vin og sprit ad libitum i de statlige Systembolaget-butikkene, mens supermarkeder, kiosker og andre forretninger kun får selge øl og andre drikkevarer med en lav alkoholprosent.