Norden druknet i sprit

Mange moderne historikere betrakter med rette 1700-tallet som Nordens ”fordrukne århundre”, men den gangen var samfunnsproblemet alkoholisme faktisk bare akkurat begynt. I løpet av 1800-tallet sank våre forfedre enda dypere ned i misbrukets bunnløse hull.

Familiefedre drakk seg fra sans og samling og brukte hele lønnen på det lokale vertshuset. Mange måtte gå fra hus og hjem. Produksjonen gikk ned på gods og fabrikker fordi leilendinger og arbeidere var for fulle til å passe jobben sin. Noe måtte gjøres. I Norden fant landene svært forskjellige løsninger.

Våre forfedre elsket en rus

Alkohol har til alle tider vært en del av Nordens historie. Selv Egtvedpiken, som døde omkring år 1370 f.Kr. i det sørlige Jylland, fikk et spann øl med seg i graven.

Ølet var en nødvendighet fordi de færreste hadde adgang til rent drikkevann. Ofte kunne vannet først drikkes når ølbryggingen hadde varmet det opp og – uten at noen på dette tidspunktet visste det – hadde drept alle sykdomsfremkallende bakterier.

Av samme grunn drakk alle – rik som fattig – hver dag øl i litervis.

Og så lenge alle fikk tynt øl med lav alkoholprosent, forårsaket ikke forbruket store problemer i samfunnet.

Men på 1600-tallet endret alt seg etter hvert som nye og sterkere former for alkohol nådde Norden.

På den tiden tenkte ingen på å bemerke hvordan sterke drikker som brennevin påvirket underklassen. Historikerne kjenner derfor bare effekten på overklassens liv, bl.a. gjennom en fransk utsending som i 1629 deltok i et adelig bryllup i København. Forferdet fortalte franskmannen etterpå:

“I løpet av de tre dagene bryllupet varte, drakk gjestene uten stans. Det var alltid 20-30 mennesker som holdt festen gående, mens de som hadde blitt for fulle sov ut rusen i et par timer for deretter å begynne å drikke igjen, og med friskt mot.”

Mens adelige kunne sove ut rusen og slappe av når tømmermennene raste, var de lavere klassene i samfunnet dårlig stilt. I løpet av 1700-tallet skapte en kombinasjon av dårlige levekår, hardt arbeid og billig brennevin store problemer for leilendinger og arbeidere.

Industrialiseringen fløt i sprit

Ludvig Nielsen, ektemann og far til tre barn, arbeidet i 1789 på en av Nordens første store fabrikker – Den Kongelige Mønt i byen Altona.

Altona, nabo til Hamburg, var den gang dansk, og her arbeidet Ludvig Nielsen hver dag i 16-18 timer med å prege mynter. Han var dermed et av de første medlemmene i en helt ny samfunnsklasse: arbeiderklassen.

Den nye klassen besto primært av gårdsarbeidere som hadde flyttet til byene i jakten på en bedre tilværelse. Men her kom de til å leve under kummerlige forhold og arbeidet på fabrikker, hvor arbeidet var minst like fysisk krevende som jordbruket, og ofte langt farligere.

Det fikk Ludvig Nielsen føle på egen kropp. Han betjente myntpressen, som hadde en roterende tverrstang med svært tunge, kuleformede lodd. I januar 1789 gikk det galt for ham.

“Jeg var så uheldig å bli truffet av pressen, så hodet mitt nesten ble knust”, forklarte Ludvig Nielsen senere. Om han var alkoholpåvirket, er ikke registrert, men de uendelige arbeidsdagene ved myntpressen må ha krevd sterke stimulanser.

Hver eneste dag ble arbeidere i byene lemlestet eller drept av maskinene som de betjente. Regler for sikkerheten hadde ingen ennå tenkt på.

Brennevinet var ikke bare billig, det var også langt sterkere enn det tynne ølet som folk tidligere hadde vært vant til. Det samme gjaldt det nye bayerske ølet som på slutten av 1800-tallet ble populært blant arbeiderne. Alkohol kom til å gjennomsyre hele samfunnet.

Både i byene og på landet var sprit og øl en akseptert del av hverdagen. I Norge, som i resten av Skandinavia, var det bl.a. vanlig at tjenestefolkene fikk en del av sin lønn utbetalt i form av drammer.

I løpet av døgnets våkne timer fikk de skjenket små glass med brennevin som bar navn som alle kjente. Det var “Morgendram” til frokosten, “Appetittsuppe” til formiddagsmat, “Knorrel” til middag og en “Sovedram” før sengetid. I tillegg hadde de fleste en flaske med brennevin stående ved siden av sengen, hvis det knep med å falle i søvn.

Arbeidere drakk tett hele dagen

Drikkingen begynte allerede om morgenen, når byens vertshus åpnet kl. 4 slik at arbeiderne kunne rekke innom og få litt flytende frokost før de møtte på arbeidet.

De desillusjonerte og utmattede arbeiderne søkte trøst i spriten – akkurat som Ludvig Holbergs Jeppe hadde gjort. Arbeidere møtte på arbeid med tømmermenn eller til og med i beruset tilstand, noe som bare økte antall arbeidsulykker.

Måltidet besto av en “melketoddy” – sprit blandet i varm skummetmelk. Brennevin var billigere enn brød og inneholdt ofte flere kalorier.

Drikkingen fortsatte på arbeidsplassen, som den danske murersvennen P. Nissen senere erindret om situasjonen på 1800-tallet:

“Det gikk hardt for seg med drikking på arbeidsplassene. Sprit var så forbannet billig den gang. En bajer kostet 12 øre, en flaske brennevin 25 øre, en kaffepunsj laget av kaffe, sukker og brennevin kostet 15 eller 18 øre. Og så ble brennevinsflasken til og med satt på bordet så vi kunne helle av den i kaffen etter smak. Når vi kom i gang med å drikke øl og brennevin på arbeidsplassen, kunne det gå hele dager hvor vi ikke fikk gjort noe.”

Og det var ingen vei utenom, selv for dem som slett ikke ønsket å drikke. En annen murersvenn ved navn Rasmussen var avholdsmann, og han fikk snart føle hvordan hans kolleger så på en mann som ikke drakk.

“En dag da vi var på vertshus, bestilte alle svennene kaffe med brennevin, men jeg bestilte kaffe med wienerbrød. Da ble det jo problemer igjen. Har man noensinne sett en murersvenn drikke kaffe med wienerbrød? Formannen forlangte at jeg skulle jages bort, da de ikke kunne være bekjent av å arbeide sammen med en svenn som drakk den slags sangerinnepiss.”

Vekkelser skulle redde stakkarene

De mange arbeidsulykkene som var et resultat av drikkekulturen rammet familiene hardt. Hvis mannen døde, sto mange uten forsørger. Andre menn drakk opp hele lønnen for å lindre sine mentale og fysiske smerter, mens deres familier manglet penger til mat og husleie.

På 1800-tallet ble problemet så stort at de første avholdsbevegelsene oppsto. Bevegelsene begynte som religiøse vekkelser som ville bekjempe alkoholens svøpe.

Medlemmene holdt foredrag, gikk i protestmarsjer og forkynte for å stoppe misbruket, men uten politisk støtte var oppgaven nesten umulig – spesielt fordi avholdsbevegelsene møtte motstand fra et så overraskende hold som kirken. Blant Nordens biskoper lot holdningen til å være at siden altergang krevde vin, var det vanskelig for kirken å støtte et forbud.

En av lederne for den svenske avholdsbevegelsen noterte:

“Hvis vi får presteskapet på vår side, så vil det skje underverker, for da blir bøndene vennet fra å drikke. Jeg forstår ikke visse deler av presteskapet i denne sammenheng.”

Akkurat som i broderlandet møtte også den danske avholdsbevegelsen motstand fra folkekirken. Bare den konservative kirkefløyen i Indremisjonen støttet lidenskapelig kampen for total avholdenhet.

Men som en av de mest fremtredende danske grundtvigianske prestene, Georg Valdemar Brücker, bemerket, så kunne Indremisjonen skildre et drikkelag så man fikk den “ubendigste lyst til å være med”. Han tilføyde at det fantes gode fester med alkoholskjenking:

“Et drikkelag hvor folk drikker, ikke for å sitte og helle i seg, uten fornuft eller mening, uten humør, uten liv, uten fest. Men hvor livsbølgen går høyt, hvor tankene har fart og sving, med bevingede ord, hvor stemningen er stigende, ikke i vemmelig råhet, men i livslyst og glede.” 


Selv de danskene som argumenterte for at det måtte gjøres noe med det økende alkoholproblemet, hadde forståelse for at det ikke var mulig å eliminere forbruket fra den ene dagen til den andre. I stedet argumenterte de for å drikke “med måte”.

I 1840 betegnet den senere stifteren av Danmarks første avholdsforening, Ole Syversen, et måteholdent forbruk av brennevin som åtte-ni drammer om dagen – i tillegg til øl, naturligvis, som for arbeidere godt kunne være opptil fire liter om dagen. På bryggeriet Carlsberg hadde medarbeiderne en daglig kvote på fire liter sterkt bayersk øl med et alkoholinnhold på 6,5 prosent i arbeidstiden – nåtidens guldøl inneholder til sammenligning 5,6 prosent alkohol.

Lokale tiltak hjalp ikke mye

Uten en landsdekkende løsning tydde byråd overalt i Skandinavia til lokale inngrep mot alkoholens svøpe. I den svenske gruvebyen Falun, 220 km nordvest for Stockholm, ble hjemmebrenning forbudt, og alkohol kunne bare selges i en forretning som bystyret selv drev.

To år senere fulgte byen Jönköping etter, og i 1860 ble hjemmebrenning forbudt i hele Sverige.

Også i Danmark hadde avholdsbevegelsen enkelte steder så stor støtte at den kunne trumfe gjennom lokale alkoholforbud. Det skjedde f.eks. i Skjern på den jyske vestkysten, hvor avholdsfolk og Indremisjonen i fellesskap fikk innført et forbud mot salg av alkohol i hele byen – unntatt på den nybygde stasjonen. I jernbanerestauranten kunne tørste reisende kjøpe seg en øl mot fremvisning av en togbillett.

Det tok ikke lang tid før salget av togbilletter til nabobyen Tarm, fem km unna, eksploderte, og det samme gjorde ølsalget i jernbanerestauranten. Men antall passasjerer på toget til Tarm forble til alles overraskelse det samme som før.

Svenskene skjærer gjennom

I 1865 ble det såkalte Göteborg-systemet i Sverige innført. Dermed begynte byrådene å overta kontrollen med de lokale kroene hvor alt brennevinet ble solgt. Svenskene innførte en aldersgrense på 18 år, og det ble kun skjenket alkohol hvis kundene samtidig kjøpte varm mat.

På svensk het det seg at alkoholen ble bolagiserad – dvs. at krodrift og brennevinssalg ble samlet i ett system. Senere førte ordet til det navnet som vi kjenner i dag: Systembolaget. Men den gang var ordningen svært annerledes enn den vi kjenner i dag; f.eks. kunne alkohol ikke tas med hjem, men måtte nytes på kroen.

Fra 1905 ble all svensk detaljhandel med brennevin samlet i bolaget. Til tross for de nye reglene fortsatte det illegale salget av alkohol. I 1911 fantes det bare i Stockholm 49 vinhandlere og 1768 andre forretninger med vin og alkoholholdige drikker i sortimentet.

Det endret seg i 1914, da tre svenske byer innførte den såkalte motbok – på folkemunne kjent som Sveriges mest avskydde bok. Motboken var en rasjoneringsbok som alle svensker tre år seinere måtte søke om å få, ellers kunne de ikke kjøpe alkohol i bolaget.

Fattige, arbeidsløse og kriminelle ble oftest nektet en motbok. Gifte kvinner fikk heller ingen bok, men måtte bruke av sin manns rasjon. Ugifte kvinner fikk en lavere rasjon enn menn, fordi man mente at de ikke burde drikke så mye.

Danmark forsøker avgifter

I Danmark valgte man en annen fremgangsmåte. I stedet for å bestemme hvor mye befolkningen kunne drikke – eller helt forby folk å drikke – besluttet politikerne å regulere forbruket vha. avgifter. Alkohol ble dyrere, så færre hadde råd til å drikke – og samtidig tjente statskassen store summer.

I 1887 innførte Danmark en skatt på øl og en avgift på 18 øre på en flaske brennevin. Produksjonen av brennevin og andre sterke alkoholholdige drikker ble samlet i De Danske Spritfabrikker, som fikk monopol på produksjonen. Men avgiftene viste seg å ikke være høye nok til å dempe etterspørselen.

Etter 25 år ble brennevin derfor 60 øre dyrere per flaske – altfor lite, mente kritikerne. Men store partier som Venstre og Sosialdemokratene avviste ytterligere økninger.

Først da 1. verdenskrig brøt ut, og det ble mangel på korn og poteter, kunne de danske politikerne enes om ytterligere avgiftsøkninger. De to hjørnesteinene i danskenes kost måtte ikke forvandles til brennevin, så etterspørselen måtte dempes ytterligere.

Nye avgifter betydde at en flaske brennevin i 1917 med ett gikk fra å være billigere enn brød til å koste en arbeider en hel dagslønn.

For folkehelsen fikk avgiftsøkningen stor betydning. Allerede året etter kunne danske leger konstatere at antall pasienter med delirium tremens – også kjent som drankergalskap – hadde falt fra 1109 i 1910 til bare 51 tilfeller i 1918.

Ikke alle var imidlertid like tilfreds med reguleringen. Ifølge en fynsk arbeidsmann ved navn Christian Christiansen var det en svart dag da de nye avgiftene trådte i kraft og spriten ble for dyr for lavtlønnede:

“Den dagen det ble slutt på spriten, var en sorgens dag. Vi pleide å sende en mann til landsbyen Faaborg etter brennevin hver dag. Det var gjerne 4-8 potter. Da budet kom tilbake med tomme potter, ble han nesten lynsjet.”

Sverige stemte om sprit

Svenskene skulle i 1922 stemme om helt annerledes strenge midler mot alkoholens svøper. Landets første folkeavstemming noensinne ble brukt til å avgjøre om salg av alkoholholdige drikker skulle forbys helt.

Den 27. august stilte den svenske avisen Dagens Nyheter opp en stor lystavle på Operaens balkong ut mot Gustav Adolfs torv i Stockholms sentrum. På tavlen ble resultatene av folkeavstemmingen annonsert.

Allerede tidlig på kvelden var torvet stuende fullt av mennesker. Stemmeopptellingen fortsatte natten gjennom, og først dagen etter kunne resultatet offentliggjøres. Med 51 prosent av stemmene lyktes det såvidt de tørste å forhindre et forbud.

Stemmesedlene viste at Sverige var delt på midten: I nord var tilslutningen til et totalforbud stor, mens nesten 90 prosent stemte mot i Stockholm og Skåne.

Samme år som den svenske avstemmingen fikk Norge sitt Vinmonopolet – i dagligtale bare kalt Polet. Den statseide butikkjeden fikk monopol på salget av drikkevarer med en alkoholprosent over 4,7.

Vinmonopolets etablering var imidlertid ikke resultat av den lokale avholdsbevegelsen, men derimot press fra vinproduserende land som Frankrike, Spania og Portugal, som truet med å boikotte norske varer hvis landet helt forbød salget av alkoholholdige drikkevarer.

Norge hadde ikke opplevd de samme problemene med alkohol som nabolandene, fordi forbud mot hjemmebrenning og høye avgifter opp gjennom 1700- og 1800-tallet hadde senket forbruket betydelig.

Samtidig hadde religiøse bevegelser som forkynte avholdenhet raskt fått et solid feste i de norske bygdene. I dag har Vinmonopolet fortsatt enerett på salg av sterke drikker i Norge.

I Sverige fortsatte rasjoneringssystemet med motboken helt til 1955. I dag kan svenskene kjøpe vin og sprit ad libitum i de statlige Systembolaget-butikkene, mens supermarkeder, kiosker og andre forretninger kun får selge øl og andre drikkevarer med en lav alkoholprosent.