Da kapteinen og hvalfangeren Carl Anton Larsen anløp den britiske øygruppen Sør-Georgia i Sør-Atlanteren i november 1904, ble han møtt av et ugjestmildt landskap.
En kraftig vind brølte over et flatt og karrig landskap, kun dekket av mose og lavtvoksende gress. Regn og snø pisket over øyene de fleste av årets dager, og om vinteren lå snøen meterdyp.
Men øya hadde muligheter som fikk Larsen til å glemme alt om storm og kulde. På sine reiser til Antarktis hadde kapteinen sett et stort antall hvaler som boltret seg i det iskalde vannet.
Ansporet av muligheten til å tjene enorme summer begynte han og hans 80 mann store besetning å bygge en hvalstasjon. Her, 15 000 kilometer fra Norges hjemlige kyst, blant myrgress, isflak og pingviner, skulle Norges største hvaleventyr stables på bena.
Hvalen forsvant fra Nord-Atlanteren
Hvalfangst var en gullgruve på begynnelsen av 1900-tallet. Dyrene ble brukt i praktisk talt alle industrigrener i den vestlige verden.
Og Norge var blant de viktigste fangstnasjonene.
Først skar arbeiderne spekket fra hvalene og dro de tunge klumpene opp til fabrikkområdet.
Suksessen hadde imidlertid sin pris. På slutten av 1800-tallet førte overfangst til at bestanden minket drastisk, og i 1904, noen måneder før Carl Anton Larsen ankom Grytviken, forbød Stortinget hvalfangst i hjemlige farvann.
Løsningen ble ikke å jakte andre steder i Nord-Atlanteren, for det var ikke bare Norge som led under den fallende hvalbestanden. Overalt på den nordlige halvkule hadde bestanden minket drastisk og fangstmulighetene forsvunnet.
Sør-Atlanteren var derimot et uutforsket område når det gjaldt hvalfangst. Og den 8. april 1904 slo Larsen til og fikk sitt firma, Compañía Argentina de Pesca (Argentinsk fiskekompani), registrert i Buenos Aires. Med penger fra argentinske investorer bestilte han tre skip og en stor mengde utstyr for å bygge en hvalstasjon i Sør-Georgia.
Den 16. november 1904 gikk Larsen i land på øya. Stedet han hadde utsett seg til å huse hvalstasjonen, ga han navnet Grytviken, Grydevigen, en betegnelse som en tidligere ekspedisjon hadde gitt stedet der de fant gamle gryter som andre besøkende hadde etterlatt.
Allerede en måned senere hadde stasjonen med Carl Anton Larsen som bestyrer produsert det første fatet hvalolje, og produksjonen økte raskt. Mellom 1907 og 1908 ble det til mer enn 27 000 fat.
Spekk var en viktig ingrediens i sprengstoffet nitroglyserin, mens hvalkjøtt var et næringsrikt og billig alternativ til kjøtt fra landbruket.
Hvalfangstbåtene ankom i en jevn stim, og arbeidet med å bearbeide de store hvalkroppene var hardt. Med en vinsj dro Larsens arbeidere de store dyrene til kokeriet. Her fjernet karene spekket, det hvite fettlaget under dyrets hud, og skar det i biter.
Ved hjelp av et heiseverk med metallkroker bukserte karene bitene opp i en kvern. De roterende bladene på den dampdrevne kvernen hakket spekket i enda mindre biter, som deretter ble kokt til olje i store kjeler.
Halvparten av mannskapet var fra Norge, mens resten ble rekruttert i Buenos Aires i Argentina, og de 1000 til 1500 menneskene som holdt til på stasjonen, bodde trangt.
Mennene var stuet sammen i primitive trebrakker der selv ikke toalettbesøk var private. De foregikk på den såkalte niseteren, et langt brett bygget over en bekk. Der gjorde mennene sitt fornødne på rekke og rad. De trange boforholdene og den gjennomtrengende stanken av olje og råtnende hvalrester tæret på nervene. Det samme gjorde de hyppige arbeidsulykkene.
Arbeiderne skar biter av spekket med store, motordrevne sager slik at det kunne smeltes raskere i Grytvikens store kjeler.
Hvalen ble til såpe og dynamitt
Fra 1800-tallet var hvalens spekk og barder en viktig ingrediens i alt fra såpe til margarin og paraplyer.
Arkeologiske funn viser at inuitter og andre folkeslag fanget hval så tidlig som 3000 f.Kr. Jakten foregikk med harpuner fra små båter nær land, og fangsten dekket kun familiens og landsbyens behov.
I senmiddelalderen begynte imidlertid europeere å fange hval for videresalg av kjøttet og andre deler av hvalen. Hvalfangstnæringen var født.
Med industrialiseringsboomen på 1800-tallet ble det for alvor fart i etterspørselen. Forskere anslår at nesten 3 millioner hvaler måtte late livet i løpet av 1800-tallet. Og fabrikkene brukte ikke bare kjøttet, men alle deler av hvalen; f.eks. inngikk spekkoljen i maskinsmøring, såpe og margarin.
Bardene, de lange hornplatene som filtrerer maten i hvalens gane, ble til korsetter, fiskestenger og stivere i paraplyer. Dessuten ble hvalolje brukt i sprengstoff med nitroglyserin i både 1. og 2. verdenskrig.
Oppfinnelsen av dampskipet på begynnelsen av 1800-tallet og maskinharpunen rundt 1865 gjorde fangsten mer effektiv, men det førte også til omfattende rovdrift. Siden 1946 har fangsten derfor vært regulert av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen.
Hele 247 mann mistet livet i løpet av stasjonens 62 år lange historie – en uvanlig høy andel for en befolkning friske, arbeidsføre menn i sin beste alder.
Resultatet ble en anspent atmosfære hvor man ofte lot knyttnevene tale, og Larsen måtte ofte tilkalles for å dempe gemyttene.
Prest skulle dempe usedeligheten
I et forsøk på å sivilisere den iltre flokken betalte Larsen for bygging av en kirke på øya av egen lomme i 1913. Grytvikens prest, pastor Kristen Løken, nøyde seg ikke med å forkynne Guds ord på søndager, men tilbød også foredrag og musikkgudstjenester etter arbeidstid.
Hensikten var å «trekke arbeiderne bort fra brakkelivets forrående innflytelse med dets hasardlignende kortspill og usedelige snakk», betrodde han biskopen i Kristiania (Oslo) sommeren 1914.
Men oppmøtet var beskjedent. «Det er ingen enkel oppgave å danne en menighet blant samfunnets bunnfall, som kulturen har forbannet», sukket pastoren.
Både pastor Løken og alle andre fikk snart andre ting å bekymre seg for enn kortspill og slagsmål. Samme år brøt 1. verdenskrig ut, og kullforsyningen, som var nødvendig for å drive stasjonens kjeler og andre maskiner, tørket inn.
Krisen ble imidlertid kortvarig, for krigen førte til sterk vekst i etterspørselen etter hval. Spekket var en viktig ingrediens i sprengstoffet nitroglyserin, mens hvalkjøttet var et næringsrikt og billig alternativ til kjøtt fra landbruket. Etterspørselen fikk prisene og dermed Grytvikens inntjening til å stige noe enormt.
Muligheten til å tjene raske penger gjorde at store skarer av hvalfangere søkte seg til Sør-Atlanteren. Og fangsten fortsatte etter krigen. I sesongen som varte fra 1930 til 1931, nedla hvalfangerne over 40 000 hvaler.
Det enorme tilbudet gjorde at prisene falt, og inntjeningen i Grytviken dalte raskt. Tilgangen på billig olje på verdensmarkedet i årene etter 2. verdenskrig bidro også til nedgangen.
På slutten av 1950-tallet var bare en brøkdel av mannskapet igjen, og Grytviken lå der som en skygge av seg selv, og på midten av 1960-tallet forlot hvalfangerne øya for godt.
Grytviken er nå en spøkelsesby. Bare de rustne restene av kjeler, kokerier og hvalfangstskip vitner om 1900-tallets ville hvalfangsteventyr.
Hvalfangstbyen Grytviken ruster langsomt bort
Grytviken i dag
De siste hvalfangerne forlot Grytviken i 1964. I dag driver Storbritannia en forskningsstasjon på øya. Hvert år kommer ca. 11 000 cruisepassasjerer og andre gjester til stedet.
Et av de gamle hvalfangstskipene
Et hvalfangstskip med den karakteristiske harpunen i baugen har blitt etterlatt på stranden i Sør-Atlanteren. Overalt i og rundt Grytviken ligger det rustne fortidsminner.
Det nedlagte hvalkokeriet i Grytviken
Det hvite spekklaget under hvalens hud ble skåret av og kastet opp i hvalkokeriet, der hvaloljen ble utvunnet. Anlegget produserte nesten 30 000 fat olje i året.
Grytviken med de enorme kokekarene
Nesten 1500 mann arbeidet i Grytviken i hvalfangstens storhetstid. Mennene levde helt isolert – nærmeste nabo er Falklandsøyene 1550 km lenger vest.
Shackletons siste hvilested
Den mest fremtredende graven på kirkegården i Grytviken tilhører Ernest Shackleton. Den 47 år gamle polfareren døde under sin siste ekspedisjon 5. januar 1922.