En hån mot guder og mennesker. Slik beskrev den gresk-romerske filosofen Dion Chrysostomos prostitusjon på 100-tallet e.Kr.
«Bordelleiere bringer mennesker sammen for samleie som fullstendig mangler Afrodites sjarm. Det er begjærets tilfredsstillelse uten den minste kjærlighet og kun for profittens skyld!»
Ifølge filosofen var et fullstendig forbud den eneste riktige løsningen. Men hvis Chrysostomos trodde noen ville lytte til appellen hans, tok han grundig feil.
Ifølge romerske kilder hadde Roma minst 32 000 prostituerte på den tiden da filosofen skrev sin bannbulle.
Og arkeologiske undersøkelser viser at kystbyen Pompeii, som velstående romere valfartet til om sommeren frem til utslettelsen i 79 e.Kr., huset opptil 35 bordeller – til tross for at byen bare hadde litt over 10 000 innbyggere.
I byen Pompeii vitner eksplisitte fresker om den utbredte prostitusjonen i det romerske imperiet.
Oldtidens prostituerte fantes overalt – i Mesopotamias eldgamle byer, i de travle havnekroene i Athen, i de lurvete bordellene i småbyer og under Colosseums buer i Roma. Selv på de øde gravplassene utenfor byenes forsvarsmurer sto kvinner og menn klare til å selge sex.
De aller fleste gjorde det av nød og levde en kummerlig tilværelse på bunnen av samfunnet.
Men det fantes også dem som med list og kløkt sprengte samfunnets snevre konvensjoner og nådde helt inn i maktens sentrum.
Verdens eldste yrke?
Prostitusjon har ofte blitt kalt «verdens eldste yrke». Uttrykket stammer fra forfatteren Rudyard Kipling, som i 1888 innledet sin historie om en indisk prostituert med setningen: «Lalun er medlem av det eldste yrket i verden.»
Men selv om prostitusjon unektelig er eldgammel, er det ingenting som tyder på at den er eldre enn for eksempel bondeyrket. Den hittil eldste referansen til kommersiell prostitusjon som ikke hadde et kultisk formål, stammer fra sivilisasjonens vugge i Mesopotamia rundt år 2400 f.Kr.
I en liste over yrker skrevet med kileskrift nevnes kar.kid, som forskerne mener betyr kvinnelig prostituert. Ordet for mannlig prostituert – kur-garru – figurerer også på samme liste.
Ifølge kileskriftene holdt de prostituerte til i og rundt byenes vertshus. Yrket oppsto trolig i forbindelse med utbredelsen av ekteskapet, som ble oppfunnet omtrent på samme tid i Mesopotamia.
«Tildekkede skjøger og slavinner skal få fratatt sine klær, motta 50 stokkeslag og få asfalt helt over hodet.» Assyrisk lovtekst fra ca. 1075 f.Kr.
Ekteskapet gjorde at familier kunne inngå strategiske allianser ved å gifte barna sine med hverandre og samtidig sikre at arvingene var legitime. Men ekteskapet gjorde egentlig hustruen til ektemannens eiendom, og strenge lover sørget for å holde ektepakten i hevd.
I den assyriske lovteksten Assura fra ca. 1075 f.Kr. befales det bl.a. at hvis en ektemann oppdager sin hustru sammen med en annen mann, skal begge straffes med døden.
Samme lovsamling påbyr frie, ærbare kvinner å dekke hodet med et slør når de ferdes utenfor hjemmet. Sløret var et tegn på bærerens høye status og derfor forbudt for prostituerte. Et brudd på regelen ble straffet hardt:
«Tildekkede skjøger og slavinner skal få fratatt sine klær, motta 50 stokkeslag og få asfalt helt over hodet.»
Ingen skulle være i tvil om hvem som var ærbare, og hvem som ikke var det.
Ideen om ekteskap spredte seg fra Mesopotamia til bl.a. antikkens Hellas og Italia – og prostitusjonen fulgte etter.
Fremveksten av de greske bystatene fra 800-tallet f.Kr. førte til at befolkningen vokste dramatisk, og det samme gjorde behovet for regulering av innbyggernes sexliv.
I bystaten Athen var det byens første lovgiver, Drakon, som rundt år 621 f.Kr. innførte en rekke strenge lover som skulle begrense overklassens mulighet til å utnytte de lavere klassene.
En av Drakons lover sa at enhver athensk familiefar kunne drepe en annen mann straffritt hvis han ble tatt for å ha sex med familiefarens hustru, mor, datter eller slavinner, som alle var en del av hans husholdning.
Loven gjorde det praktisk talt umulig for byens unge menn, som sjelden ble gift før i 30-årsalderen, å være sammen med en kvinne. Det eneste alternativet var å besøke en av de få prostituerte som holdt til i de skumleste smugene i byen.
Enda verre var utsiktene til at seksualdriften kunne gå ut over byens ærbare kvinner. Derfor introduserte Athens berømte lovgiver, Solon, visstnok en praktisk løsning rundt år 590 f.Kr.
«Da Athen var full av unge menn som, drevet av sine naturlige drifter, hadde for vane å streife omkring på upassende steder, plasserte Solon kvinner i bestemte hus, som var tilgjengelige for alle», skriver den greske poeten Filemon.
I antikkens Hellas solgte også unge gutter og menn kroppen sin til eldre menn.
Ifølge Filemon var de nevnte «husene» statsstøttede bordeller. Selv om forskere i dag tviler på at Solon selv sto for bordelldriften, er det tydelig at han bestemte at det ikke skulle regnes som ekteskapsbrudd hvis en mann ble tatt i å være sammen med en prostituert.
Samtidig påla han de prostituerte å betale skatt som andre yrkesaktive. Solon var dermed den første til å både definere og legalisere yrket, men plasserte samtidig de prostituerte utenfor den beskyttelsen som de fleste andre nøt.
De prostituerte var dermed helt alene i en verden som allerede ikke ga kvinner særlig mange muligheter.
Men ikke alle så på lovene som en begrensning – de så en sjanse til å unnslippe samfunnets stramme regler.
Kurtisaner brøt inn i manneverdenen
Athens lover begrenset athenske kvinners rett til å ferdes i byen. Av frykt for ekteskapelige sidesprang måtte kvinnene forbli isolert i hjemmet, og hvis de endelig kom seg ut, kunne det bare være i selskap med andre som kunne holde øye med dem.
Byens prostituerte var fri for slike restriksjoner. Flertallet var enten slaver eller frigitte slaver, mens resten var grekere uten borgerskap.
«Er øyenbrynene for lyse? Da maler de dem med lampeolje. Er huden for mørk? Da smøres den med hvit blykrem.» Den greske komediedikteren Alexis om de prostituerte.
De dårligst betalte var de såkalte pornai, som holdt til i bordeller eller fant kunder på gaten. De jobbet for en hallik som tok mesteparten av inntektene.
For å få kunder måtte de gjøre seg attraktive. «Er øyenbrynene for lyse? Da maler de dem med lampeolje. Er huden for mørk? Da smøres den med hvit blykrem», skrev komediedikteren Alexis på 300-tallet f.Kr.
I den andre enden av skalaen var hetærene. De var luksusprostituerte med innsikt i kunst, litteratur og filosofi og kunne derfor tilby mer enn bare sex.
Hetærene var mestere i sang, dans og erotiske leker. Som de eneste kvinnene satt de ofte sammen med mennene under de såkalte symposiene – drikkegilder for eliten. Deres selskap – og intimitet – var dyrt, men de ble respektert for sin kunnskap.
En av Athens mest berømte hetærer var Aspasia. Hun kom fra bystaten Milet og flyttet til Athen rundt 450 f.Kr. Ifølge byens lov var hun derfor metoik – innvandrer – og kunne ikke få borgerskap.
Kurtisanen Aspasia ble angivelig anklaget for ugudelighet, men ble frikjent da hennes elsker, statsmannen Perikles, forsvarte henne.
Men Aspasia utnyttet at Athens strenge kvinneregler ikke gjaldt henne. Hun ble hetære og lærte i sin omgang med byens mest innflytelsesrike menn alt om bl.a. politikk. Ifølge den greske forfatteren Plutark kom til og med filosofen Sokrates og hans studenter på besøk for å høre hennes visdom:
«Dette til tross for at hun sto i spissen for en virksomhet som var alt annet enn ærlig eller velrennomert, siden hun bestyrte et hus fullt av unge kurtisaner.»
Athens ledende politiker på den tiden var Perikles, som falt pladask for den kloke Aspasia. Like etter lot han seg skille fra sin kone:
«Ettersom ekteskapet deres ikke var behagelig, ga han henne til en annen mann med hennes egen velsignelse, og tok selv Aspasia, som han elsket høyt», skriver Plutark.
Komediedikterne kommenterte muntert statsmannens romanse med Aspasia, som en av dikterne kalte «en prostituert som for lengst har mistet all skamfølelse».
Men verken Aspasia eller Perikles lot seg ryste, og sammen fikk de et barn. Da Perikles døde av pest, ble Aspasia sammen med en annen politiker som hun hjalp til med å stige til topps i det politiske systemet. Etter dette forsvant den gåtefulle kurtisanen ut av historien.
Fryne ble frikjent i retten da hun viste de mannlige dommerne sine vakre bryster.
Vakker kurtisane narret mennene
Et vakkert ansikt og en veldreid kropp gjorde den greske kurtisanen Fryne rik. Og da hun havnet i retten, tok hun de dømmende mennene ved nesen.
Den greske prostituerte Fryne ble berømt for å være en av antikkens vakreste kvinner – og for å få det maksimale ut av alle sine fortrinn. Fryne flyttet til Athen som voksen på 300-tallet f.Kr.
Her ble hun kjent som byens mest feterte kurtisane. Fryne var ikke bare vakker. Hun var også vittig og intelligent og hadde sans for å sette seg selv i scene.
Under en fest for havguden Poseidon trollbandt hun ifølge kildene maleren Apelles ved å gå ut i bølgene med utslått hår. Synet inspirerte Apelles til å male gudinnen Afrodite som stiger opp fra havet.
Fryne sto senere modell for en statue av Afrodite og etablerte dermed navnet sitt som personifiseringen av kjærlighetsgudinnen.
Berømmelsen skaffet henne datidens rikeste sexklienter, og formuen hennes vokste eksplosivt. Rikdommen hennes utløste imidlertid sjalusi, og hun ble anklaget for blasfemi og slept til retten.
Da alt så ut til at saken ville ende med en domfellelse, blottet hun brystene for juryen – som kun besto av menn – og ble frikjent.
Det vrimlet av prostituerte i Roma
Ingen steder i den antikke verden blomstret prostitusjon så vilt og begjærlig som i Romerriket. I takt med at imperiet vokste, eksploderte også antallet mennesker i byene.
I Roma, som nådde en million innbyggere rundt Kristi fødsel, var det svært få rike mennesker og en enorm underklasse som hanglet seg gjennom livet. I dette menneskemylderet kunne selv de mest suspekte lystene trives, og det ga grobunn for en massiv utbredelse av prostitusjon.
«Hver eneste del av kroppen hennes ble undersøkt og befølt.» Filosofen Seneca om salget av en slave til et bordell.
Akkurat som i antikkens Hellas var størstedelen av de prostituerte slaver. Den romerske filosofen Seneca beskrev forarget et slavemarked hvor en kvinne ble solgt til en hallik:
«Hun sto helt naken på stranden til kjøperens fornøyelse. Hver eneste del av kroppen hennes ble undersøkt og befølt.»
Generelt hadde romerne imidlertid et avslappet forhold til prostituerte, som ble rangert på like fot med f.eks. gladiatorer og skuespillere – folk uten ære eller verdighet.
Under den årlige Floralia-festen danset prostituerte ifølge romerske kilder nakne rundt i byens gater. Deres deltakelse viser at de prostituerte ble ansett for en naturlig del av samfunnet.
Også frie romerske kvinner og menn ble tvunget til å selge kroppen sin i vanskelige tider for å overleve. Det krevde imidlertid at de meldte seg til den embetsmannen som hadde ansvar for offentlig orden i byen. Han skrev ned navnene deres så de ikke risikerte å bli anklaget for utukt – og slik at de kunne betale skatt.
De fattigste prostituerte hadde ikke noe værelse, men holdt til i nærheten av teatre, templer og veddeløpsbanen. Noen utførte yrket sitt på stedet under en av Romas mange buer. Disse prostituerte ble derfor oppkalt etter det latinske ordet for bue – fornix, som på engelsk ble til fornication (utukt).
I bordellets små rom står det «senger» av sement og stein, som i sin tid må ha hatt et leie av halm.
Pompeiis største bordell avslører de prostituertes hemmeligheter
Da arkeologer gravde ut den begravde romerske byen Pompeii i 1862, avdekket de et av antikkens best bevarte bordeller. Skjult i askelaget lå en gullgruve av informasjon om de prostituertes hverdag – og kundene deres.
I år 79 e.Kr. innkapslet aske og pimpstein fra vulkanen Vesuv byen Pompeii, som dermed ble frosset fast i tiden. Dette gjaldt også byens store bordell – på latin kalt lupanar.
Arkeologene har for eksempel funnet en rekke erotiske fresker over inngangene til bordellets små rom. Maleriene har trolig fungert som en oversikt over stedets seksuelle tjenester. Men veggene skjuler også informasjon om kvinnene og kundene deres.
Hele 150 steder pryder graffiti i form av ord og tegninger veggene. De fleste er signert, og navnene avslører at bordellet tiltrakk seg kunder ikke bare fra Pompeii, men også fra byene rundt.
Tegninger av for eksempel skip og sjøfugler gjenspeiler at Pompeii var en havneby, og at mange av kundene var sjømenn. Flere navn går også igjen og viser at mange besøkende var faste kunder.
I en graffiti uttrykker en kunde sin tilfredshet: «Jeg knullet fantastisk her.» En annen inskripsjon beskriver den prostituerte Victoria som en Victrix – en erobrerske. En tredje forteller at den prostituerte «Restitua har en sjarmerende væremåte».
På en annen vegg står det: «Paris og Castrensis er vakre.» Navnene tyder på at også menn jobbet som prostituerte på bordellet.
Andre kunne kjøpes på byens vertshus, mens andre igjen holdt til i bordeller med små rom uten så mye annet inventar enn en halmmadrass.
Etter mørkets frembrudd lyste billige oljelamper opp rommene og fylte dem med en illeluktende os.
«Alle som ønsker, kan gå inn her, innsmurt i den svarte soten fra bordellet», heter det i et romersk dikt.
Et slikt bordell har blitt gravd ut i den romerske byen Pompeii. Alle de ti rommene i bordellet var uten vindu og hadde ingen dører. En tung gardin skjermet rommet fra fellesarealene, hvor fresker med seksuelle motiver prydet veggene.
Bildene fungerte muligens som en oversikt over de prostituertes ulike tjenester.
Bordellet i Pompeii har fresker som viser hvilke former for sex kundene kunne kjøpe.
Kristne fordømte betalt sex
De betalte kjødelige gledene i Roma var ikke forbeholdt menn. I motsetning til i Athen nøt romerske kvinner omfattende frihet, og de dristigste blant overklassens kvinner søkte erotiske eventyr utenfor ekteskapet.
Kvinners begjær rettet seg ofte mot de muskelsvulmende gladiatorene, som typisk var slaver. Mennene ble ansett som sexsymboler, og ryktene om velstående kvinner som kjøpte en natt med en gladiator, var mange.
Satirikeren Juvenal undret seg over trenden, ettersom de arrete gladiatorene var alt annet enn skjønnhetsåpenbaringer.
«Det kvinner elsker med gladiatorer, er sverdene deres», var hans korte konklusjon.
Noen prostituerte fikk angivelig skrevet ordene «følg meg» i sålen på sandalene sine.
Sexkundene ble lokket med alle midler
Prostituerte og bordelleiere gjorde alt de kunne for å tiltrekke seg kunder. Blant de mer kuriøse midlene var et par spesialdesignede sandaler.
Ærbare kvinner måtte i antikken unngå å gjøre seg bemerket.
«En gift kvinne som ønsker å være fri fra forførerens lyster, må gå ut pyntet bare i en slik grad at hun unngår å fremstå ustelt», formante den romerske filosofen Seneca.
Annerledes var det med de prostituerte – for dem gjaldt det å vekke mest mulig oppmerksomhet for å tiltrekke seg kunder. Mange kledde seg derfor utfordrende.
Andre bar toga, som ellers var en drakt for menn. Kvinnens toga måtte imidlertid farges slik at den kunne skilles fra menns hvite klær.
For å lede kundene i riktig retning brukte bordellene skilting. I Pompeii viser fallossymboler på veggene hvor bordellene lå.
En spesielt oppfinnsom reklame stammer fra det romerske Egypt: en lampe formet som en sandal. På sålen står det på gresk: «Følg meg.»
Forskerne mener at lampen er formet etter sandalene som de prostituerte brukte. Når de gikk, satte de med fotavtrykket sitt budskapet på bakken slik at kundene kunne følge dem til bordellet.
Til tross for de prostituertes ofte harde liv i utkanten av samfunnet ble de spart for religiøst betingede fordømmelser.
Men det endret seg da kristendommen begynte å gjøre sitt inntog i århundrene etter Kristi fødsel. Blant annet apostelen Paulus gjorde det klart at kristne burde avstå fra å kjøpe sex:
«Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer? Skal jeg da gjøre Kristi lemmer til en skjøges lemmer? Aldeles ikke!»
Med utbredelsen av kristendommen ble de prostituerte derfor fordømt og utstøtt. Én enkelt fordel ved prostitusjonen tok de kristne imidlertid ikke avstand fra.
Skatten på yrket var så innbringende at den ble opprettholdt til år 498 – nesten 200 år etter at den romerske keiseren Konstantin offisielt tok kristendommen til seg.