Rasismen viste sitt stygge ansikt

Selv om blackface slik vi kjenner det i dag, ble oppfunnet av Thomas Dartmouth Rice, er tradisjonen mye eldre. Allerede på slutten av 1500-tallet opptrådte en sminket hvit mann som den svarte rollefiguren maureren Aaron i Shakespeares tragedie Titus Andronicus.

Figurens utseende er bevart for ettertiden på tegninger laget av den engelske forfatteren Henry Peacham, som overvar stykket i 1595. Av tegningene fremgår det at skuespilleren – i tillegg til å være svertet svart i ansiktet – også bar parykk med viltre krøller.

Hvite sminket seg av nød

Grunnen til at 1500-tallets hvite skuespillere maskerte seg var enkel, for selv om svarte ikke var et helt ukjent syn i datidens London, jobbet ingen fargede som skuespillere, og teatertruppene løste problemet ved å sminke seg.

Ifølge forskernes opptegnelser inngikk svartsminkede skuespillere i minst 70 oppsetninger i årene 1579 til 1642. I 1603 gjorde Shakespeare enda en svart figur, Othello, til hovedperson i skuespillet med samme navn.

Den engelske teatertradisjonen ble tatt med over Atlanteren til bosettingene på østkysten av Nord-Amerika av kolonister. Det samme ble skikken med å sverte ansiktene til hvite skuespillere.

Men der de svarte figurene i England hadde representert et eksotisk innslag fra fjerne strøk, forestilte de mørkfargede skuespillerne i koloniene afrikanske slaver.

Kolonistene så ned på de svarte og likte derfor best skuespill der den svartsminkede representerte – eller kunne tolkes som å representere – stykkets skurk. Historien om den svarte Othello, som i et anfall av sjalusi dreper sin vakre, hvite venetianske kone, Desdemona, gjorde størst lykke.

Stykket, som i virkeligheten handler om allmennmenneskelige følelser som kjærlighet, tillit og sjalusi, bekreftet for kolonistene deres oppfatning av de svarte som voldelige og det uakseptable ved «raseblanding».

Blackface skulle rettferdiggjøre slaveri

Skuespilleres bevisste bruk av et karikert, svertet ansikt for å latterliggjøre og demonisere de svarte begynte imidlertid ikke før på 1830-tallet, da Rice og kollegene hans gikk på scenen iført blackface, et begrep som vant innpass i språket i løpet av det følgende tiåret.

I de såkalte Minstrel Shows – sketsjer, monologer og danseopptrinn – karikerte skuespillerne måten de slavebundne svarte snakket, danset og sang på, og snart oppsto et helt galleri av personer bygget på fordommer.

Blant de mest kjente var, i tillegg til Jim Crow, Zip Coon, en velkledd svart slave som konstant slengte om seg med fine ord som han ikke selv forsto, og Mammy, en overvektig svart kvinne som på en moderlig måte godmodig kommanderte alt og alle. Det figurene hadde til felles, var at de var dumme, late, blottet for ryggrad og svært opptatt av sex.

Tidspunktet for angrepet på de svarte var ikke tilfeldig. Antallet slaver av afrikansk opprinnelse hadde vokst nesten eksplosivt de seneste årene. Historikere anslår at rundt 157 000 mennesker ble bortført fra Afrika i løpet av 1700-tallet og tvunget på reisen til den nye verden. I 1781 levde det nesten 575 000 slaver i USA, og knapt 50 år senere var antallet vokst til to millioner.

Jim Crow holdt svarte nede

Tre tiår etter at Rice introduserte Jim Crow på scenen, avskaffet USA slaveriet etter den blodige borgerkrigen. De tidligere slavene fikk raskt – i det minste formelt – de samme rettighetene som sine hvite medborgere.

Utviklingen satte sinnet i kok blant de hvite i sørstatene, som med avskaffelsen av slaveriet ikke bare mistet gratis arbeidskraft på plantasjene, men også ble tvunget til å møte som likeverdige de menneskene som de før hadde hatt uinnskrenket rett til å bestemme over.

Sørstatene brukte derfor den amerikanske grunnlovens mulighet til å vedta lover som begrenset svartes rettigheter. Lovene varierte fra stat til stat, men i store trekk forbød de svarte å gifte seg med hvite, å bo og gå på skole sammen med hvite, og – i noen stater – til og med å bli gravlagt på samme kirkegård som hvite. Spissfindige regler og leseferdighetstester hindret dessuten tidligere slaver i å benytte stemmeretten.

Ulikheten ble godkjent på høyeste nivå da USAs høyesterett i 1896 erklærte at de særskilte ordningene ikke var i konflikt med grunnlovens løfter om likhet. Retten vurderte, lød dommen, at befolkningsgrupper saktens kunne leve «atskilt, men likestilt».

Raseskillelovene ble i dagligtale kjent som Jim Crow-lovene etter Rices opprinnelige figur fra 1830-tallet.

Rasismen gikk til filmen

I årene etter borgerkrigen gikk blackface sin seiersgang på de skrå breddene overalt i USAs storbyer. De opptredende var nå håpefulle skuespillere fra underklassen. Omtrent to millioner irer strømmet til USA fra midten av 1800-tallet på flukt fra hungersnød forårsaket av feilslåtte potethøster.

Nykommerne ble sett ned på fordi de var katolske og fattige, men ved å opptre i blackface sikret innvandrerne seg at de ikke var nederst i samfunnshierarkiet. Samtidig vant skuespillerne respekt fra publikum, som overveiende besto av hvite, mannlige medlemmer av arbeiderklassen.

Opplyste borgere – både svarte og hvite – protesterte mot stereotypiene.

«Det hvite samfunnets avskum, som har stjålet seg til en hudfarge som naturen har nektet dem, og brukt den til å tjene penger ved å tekkes sine hvite medborgeres fordervede smak», kalte den svarte reformatoren og senere ambassadøren Frederick Douglass blant annet de opptredende.

Men latterbrølene forstummet ikke. Da blackface-forestillingene begynte å forsvinne fra teaterplakatene på begynnelsen av det nye århundret, var det fordi de svartsminkede stereotypiene nå utfoldet seg i det nye mediet, filmen.

I storfilmen «En nasjons fødsel» fra 1915 opptrer blackface-figurene som voldtektsmenn og skruppelløse forbrytere. Rollene sto i filmen som en kontrast til Ku Klux Klan, hvis medlemmer blir fremstilt som edle helter og forsvarere av Amerika.

Filmen ble en stor suksess. «Det er som historie skrevet med lyn», erklærte president Woodrow Wilson etter en privat visning i Det hvite hus.

Ikke overraskende fikk filmen nye medlemmer til å strømme til Ku Klux Klan, som på 1920-tallet opplevde en sann storhetstid.

Først da svarte amerikanere i stort antall – halvannen million totalt – gikk i tjeneste i USAs væpnede styrker under andre verdenskrig, begynte en stor del av amerikanerne å se blackface som upassende. I 1943 ble Othello for første gang i en stor amerikansk oppsetning spilt av en afroamerikansk skuespiller – uten blackface. Den svarte skuespilleren Paul Robeson spilte rollen i hele 296 forestillinger fra oktober 1943 til juni 1944, en triumf som ga Othello status som den lengstvarende Shakespeare-oppsetningen på Broadway til da.

Med den svarte borgerrettighetsbevegelsens fremvekst på 1950- og 1960-tallet gikk blackface av moten og blir i dag – av de fleste – sett på som det det var: et symbol på rasismens stygge ansikt.