Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Skoens historie: Fra gamle tøfler til livsfarlige hæler

I årtusener har mennesket beskyttet sine føtter med sko. Med tiden ble fottøyet til en uttrykksform, og det gikk mote i å bære den helt riktige skoen eller støvelen.

Shutterstock

OLDTIDEN

8000 f.Kr.: Fant 10.000 år gamle tøfler

Badetøffellignende sandaler har vært en del av menneskehetens historie i tusenvis av år.

Det eldste arkeologiske funnet av denne typen fottøy er et mer enn 10.000 år gammelt par sandaler lagd av malurtfibre – gravd fram i Fort Rock-­grotten i Oregon i USA.

Med en flat såle og en stropp mellom tærne som typisk var forbundet med en eller to reimer over foten, har den primitive sandalen vært lett å lage – så lett at sivilisasjoner over hele verden uavhengig av hverandre har funnet opp sandalen.

Sandalene i Fort Rock-grotten ble funnet under et lag vulkansk aske.

© University of Oregon

Ergonomien var langt fra topp, men sålen beskyttet tross alt menneskets fotsåler mot stein, torner, brennende sand og mange andre ubehageligheter.

De eldste badetøffelsandalene ble framstilt av plantedeler som menneskene fant i omgivelsene.

Oldtidens egyptere framstilte san­daler av palmeblader og papyrus for ca. 7000 år siden. I antikkens Kina og Japan gikk folk med sandaler av risstrå, og i India ble de primært lagd av tre.

Men arkeologene har også funnet eksempler på sandaler med myke lærsåler – for eksempel et par egyptiske flippflopper som har nesten 3500 år på baken.

Areni-1-skoen har mål som omtrent tilsvarer skostørrelse 37.

© Pinhasi R, Gasparian B, Areshian G, Zardaryan D, Smith A

3500 f.Kr.: Sauelort bevarte den eldste lærskoen

Lær er blant de eldste materialene som mennesket har brukt til å framstille sko av. De tidligste eksemplene på lærsko var lagd av et enkelt stykke lær som ble lukket over foten med en reim og fôret med gress, strå, ull eller annet som gjorde skoen varm og behagelig.

Den eldste lærskoen arkeologene har funnet, stammer fra Armenia. Skoen er 5500 år gammel – altså tusen år eldre enn pyramidene i Egypt.

Skoen, som blir kalt Areni-1, ble funnet i nærmest perfekt stand; et lag av saueavføring hadde nemlig forseglet den i en lufttett beholder.

500 f.Kr. til 400-tallet e.Kr.: Romerske sandaler erobret verden

En helt bestemt del av antrekket hjalp de romerske legionærene med å holde styr på det enorme riket.

Romernes fryktede krigsmaskin ble båret fram av lærsandaler.

Rava/Bridgeman Images

Metallnagler ga de romerske legionærene godt fotfeste.

Rava/Bridgeman ImagesG. Dagli Orti/ De Agostini Picture Library/

Sandaler hadde eksistert i årtusener før Roma ble grunnlagt, men romerne forvandlet fottøyet til et veritabelt våpen. Legionærsandalen, den såkalte caliga, ble en del av hærens standardutrustning fra 500-tallet f.Kr.

Romernes caliga var lagd av mykt lær som kunne tilpasses til den enkeltes fot med en lærreim. Sandalen var god å gå med over lange avstander, og det var en fordel for et rike som strakte seg over hele middelhavsregionen.

Dessuten stjal romerne en genial idé fra de beseirede naboene sine, etruskerne: Nabofolket beslo sålen på fottøyet med metallnagler som ga sandalen bedre veigrep. Naglene gjorde at sålen på sandalen ikke ble slitt ut så fort, og de ga legionærene bedre fotfeste i kamp.

Sandalene fungerte også som en rangmarkør i hæren.

Jo høyere opp på beinet fottøyet gikk, jo høyere var eierens rang. Høytstående offiserer bar derfor støvellignende sandaler som gikk helt opp til knærne – og de pyntet dem med edle metaller, elfenbein og dyrepels.

De høye hælene kan ha vært en form for statussymbol.

© TV2Bornholm.dk

500 e.Kr.: Vikingenes forfedre gikk på høye hæler

Funn av tøy og sko fra den nordiske jernalderen er sjeldne.

Det fuktige klimaet får tøyet til å gå i forråtnelse, så bare ørsmå stumper er bevart til i dag, men en rekke oppdagelser på Bornholm gir et innblikk i skomoten hos vikingenes forfedre.

Arkeologer har funnet flere tynne stykker gullfolie fra 500-tallet med illustrasjoner på, såkalte gullgubber.

På gullfoliene har forskerne gjort en overraskende oppdagelse: Høye hæler var åpenbart høyeste mote blant vikingenes forfedre – både menn og kvinner.

MIDDELALDEREN

Skomakeren kunne forsterke sålen med tre eller metall så den tålte mer.

© Bridgeman Images

1000-1600-tallet: Den eksklusive skomakerklubben

I middelalderen var skomaker en beskyttet tittel. I byene bestemte skomaker­laugene hvem som fikk lov til å arbeide med fottøy.

I byene kunne skomakerhåndverket være en lukrativ forretning. Allerede i middelalderen var det faktisk så mange skomakere at i mange byer, blant annet danske Roskilde og Nibe, ble hele gater oppkalt etter yrket.

Laugsmedlemmene var en del av borger­skapet i byene, og de førte en konstant kamp mot illegale, ufaglærte skomakere for å beskytte forretningen sin.

En håpefull ung mann måtte stå i lære hos en mester i skomakerlauget i mange år før han selv kunne få lov å begynne for seg selv som skomaker.

Håndverket gikk gjerne i arv fra far til sønn, men av og til tok skomakeren inn en lærling utenfra. Når en skomaker døde, kunne enken drive forretningen videre til hun fant seg en ny mann.

Det ideelle skomakerverkstedet hadde en mester og to ansatte – en svenn og en lærling. Idealbildet går tilbake til det antikke Hellas, der den atenske historikeren Xenofon beskrev arbeidsdelingen i skomakerfaget i år 370 f.Kr.

I realiteten var det imidlertid sjelden at et verksted hadde akkurat den bemanningen, og som oftest fikk skomakeren hjelp av kone og barn.

I middelalderen var det vanlig at skomakeren tok seg av alle foredlings­trinnene når den ugarvede oksehuden skulle forvandles til ferdige sko.

Med tiden ble imidlertid de ulike trinnene i bearbeidingen overtatt av andre og mer spesialiserte håndverkere.

Det tok mer enn et år å lage en sko

Kinas siste fabrikk som framstilte lotus­sko ble lagt ned i 1999.

© Granger/Imageselect

Fra 1000-tallet: Lotusføtter var et smertefullt skjønnhetsideal

Et nærmest umulig skjønnhetsideal oppsto i 1000- og 1100-tallets Kina. Kvinneføtter skulle være så små at de fikk plass i en høyhælt, spissnutet og rundt elleve centimeter lang såkalt lotussko.

Den nye skomoten innvarslet et smertefullt årtusen for kinesiske kvinner.

Lotusfoten kom fra keiserhoffet

Man regner vanligvis med at lotusfotmoten stammer fra slutten av 900-tallet og fra en gang keiser Li Yu ba en av konkubinene sine om å binde føttene slik at de fikk halvmåneform, og danse en ballettlignende dans.

Li Yu ønsket nemlig at føttene til konkubinen skulle ligne lotusblomster. Dansen skal ha vært så yndefull at de oppbundne føttene ble høyeste mote ved keiserhoffet.

Herfra spredte idealet om lotusfoten seg gjennom århundrene fra hoffet gjennom samfunnseliten til lavere samfunnslag.

beundret ødelagte kvinneføtter

Den ideelle kvinnefoten var elleve centimeter lang, og jenter fikk allerede i svært ung alder bundet føttene så stramt inn i stoff at tærne vokste inn under foten i stedet for framover.

Med de sammenbrettede føttene og fine høyhælte lotussko vaklet millioner av kinesiske kvinner rundt med små skritt og en livslang smerte i føttene.

Skomoten møtte kritikk hos tenkeren Che Ruoshui, som allerede på 1200-tallet skrev:

“Små jenter som ikke er mer enn fire-fem år gamle, og som ikke har gjort noe galt, blir utsatt for grenseløs smerte ved at føttene deres blir bundet små. Jeg vet ikke hva det skal være godt for.” Men ingen hørte på ham.

Innbundne føtter er snart historie

Opp gjennom århundrene utviklet lotusfoten seg til å være en inngrodd del av det kinesiske samfunnet, men på midten av 1800-tallet oppsto det beveg­elser som Naturlig fot-foreningen og Antifotbindingforeningen.

I 1912 ble det forbudt ved lov å binde føtter, og 15 år senere viste en undersøkelse at andelen jenter med oppbundne føtter hadde falt fra 95 til 2,3 prosent.

Ved tusenårsskiftet var det stort sett bare gamle kvinner som hadde oppbundne føtter i Kina.

Snabelskoene gikk av moten på 1200-tallet, men i århundrene etter ble de populære igjen.

© MFA

1100-1400-tallet: Europas høyadel snublet i snabelsko

Et av de mest varige motefenomenene i middelalderens Europa var snabelskoen. Både menn og kvinner i de høyere samfunnslagene gikk rundt i de upraktiske skoene som hadde lange og spisse snuter og gjerne kraftige farger.

Snabelskoen ble en måte å vise sin stand på, for lengden på snabelen var bestemt av ens plass på rangstigen.

Folk med lite penger gikk i sko som svarte til lengden på føttene. Hos adelen og de kongelige, derimot, kunne man se sko som hadde så lange snuter at det bare var så vidt det gikk an å gå med dem.

De lange skosnablene ble fylt med ull, høy, gress, mose eller hår så de ikke skulle se ut som slappe sokker.

Noen ganger ble de også stivet av med hvalbein. De dyreste snabelskoene var så lange at bæreren måtte binde skosnutene fast over kneet for ikke å snuble i dem.

Osmanene gikk i høye sko når de besøkte badene.

© Album/Fine Art Images/ Imageselect

1300-1800-tallet: Platåtøflene hevet osmanene høyt over skitne gater og våte gulv

I dag bruker mange badetøf­ler i svømmehallen for å unngå skitt og uønskede vannpytter. Den samme funksjonen tjente 1300- og 1400-tallets osmanske kabkab, som hadde fått navn etter lyden den lagde mot et marmorgulv.

Folk brukte de høye badetøflene til å holde seg høyt hevet over det våte gulvet i de offentlige badene. Kabkabene var lagd av tre, og rikfolk pyntet dem gjerne med sølv- og gullkjeder.

Treet var gjerne forsynt med utsmykning i perlemor – både i selve skoen og i de stylteaktige beina. Et enkelt bånd av lær, fløyel eller silke holdt tøffelen fast på foten til bæreren.

Menn gikk med kabkaber først og fremst i badene, mens kvinner også brukte dem utendørs for å unngå at klærne ble skitnet til på gaten.

FRAM TIL VÅR EGEN TID

Framstillingen av et par styltesko krevde som regel store mengder kork.

© Album/Fine Art Images/Imageselect

1400-1600-tallet: Venezias kvinner vaklet rundt på stylter

Jo høyere sko, jo bedre! Slik tenkte velstående kjøpmannsfruer i kanalbyen Venezia. Resten av Europa ristet på hodet.

Platåsko er ingen ny oppfinnelse. Selv om våre dagers høye sko kanskje ser nervepirrende ut, rekker de ikke renessansens venetianske fottøy til anklene.

De fornemme damene i Venezia vaklet rundt på opptil femti centimeter høye beinforlengere som ble kalt styltesko. Skoene sørget for at klærne ikke ble skitnet til av gjørmete gater.

Dessuten tilførte de bæreren atskillig høyde, så de rike kjøpmannsfruene kunne skille seg ut fra pøbelen i gatebildet.

Styltesålen var som regel lagd av tre eller kork og stivet av med små metallstenger.

En ulempe med skoene var at de var utrolig vanskelige å gå med, og mange av de høybårne kvinnene måtte støtte seg til en stokk eller en tjener når de skulle rundt i byen.

De fleste europeere ellers syntes at stylteskoene var et fjollete påfunn, men blant spanjolene ble de likevel en slager.

Skoene ble faktisk så populære at størsteparten av korkproduksjonen i Spania gikk med til å framstille platåsåler til styltesko.

Henrik 8 av England gikk i firkantede kumulesko siden symmetrisk fottøy var moderne.

© Walker Art Gallery

1500-tallet: Venstre og høyre sko ble like

De fleste har vel opplevd å få skoen på feil fot, men det var ikke noe problem i Europa på 1500-tallet. Her gikk folk rundt i bredsnutede kumulesko.

Grunnen var at antallet ufaglærte skomakere steg i løpet av århundret og fikk prisene på sko til å falle overalt.

De pressede skomakerne fant da på et genialt spareknep: symmetriske sko.

Vanligvis måtte en skomaker bruke én lest til høyre fot og en til venstre, men hvis man lagde symmetriske sko, trengte man bare én lest til et skopar.

Solkongen gjorde høyhælte sko populære i Europa.

© Wartburg

1600-1700-tallet: Solkongen kunne diktere moten

På 1500- og 1600-tallet brakte persiske delegasjoner den høye hælen til Europa. Her slo den an hos menn i overklassen.

Frankrikes solkonge, Ludvig 14 (1638–1715), gjorde en vri på moten: høye røde hæler som bare han og de som til enhver tid hadde hans gunst, kunne gå med.

Kongen sørget også for at høyden på hælene var nøye regulert: Allmuen kunne ha ½ tomme, borger­skapet 1 tomme, riddere 1½ tomme, adelsfolk 2 tommer og prinsene i riket 2½ tomme.

Ifølge japansk tradisjon bringer det ulykke å ødelegge tåstroppen på en geta.

© INTERFOTO Antiquariat Felix Lorenz/Imageselect

Fra 1700-tallet av: Treskosandaler holdt japanske føtter frie for fisk

I 1700-tallets Japan gjenlød bygater hver dag av en besynderlig lyd: Karankoron er japanernes eget ord for den lyden som geta-sandalen lager når den slår mot brolagte gater.

Getaen er i praksis en krysning mellom en tresko og sandaler, og den ble opprinnelig oppfunnet i Kina. Derfra spredte skotypen seg til Japan, der store deler av befolkningen tok det nye fottøyet til seg.

En geta har opptil tre “tenner” – loddrette treplater – på undersiden, og den er skåret ut av ett stykke tre. Oppå har den en tåstropp.

Å gå rundt i getaer krever en hel del øvelse – særlig den typen som bare har én tann, er vanskelige å gå i. Formålet med skoen var fra først av å heve bæreren over søla på jordet.

Den var spesielt praktisk for enhver som gikk rundt i kimono. Også fiskehandlerne på markedene i landet brukte getaen så de unngikk å grise til klærne når de vasset rundt i fiskeavfall.

I dag er det særlig sushikokker og fiskehandlere som fremdeles bruker treskosandal­ene. Ellers ser man sjelden getaen i bybildet.

Sko farget med giftstoffet arsenikk var populære på 1800-tallet.

© Bata Shoe Museum

1814: Lekkert grønt fottøy forgiftet kvinner

I 1814 fant to tyske kjemikere opp en ny måte å lage grønnfarge på. Den smaragdgrønne fargen deres holdt seg lenge uten å blekne, og derfor ble den raskt svært etter­spurt til bruk ved farging av klær.

Særlig lekre damesko i sateng ble farget med den kraftige grønne fargen, men leger og kjemikere ble etter hvert klar over et helseproblem.

Mange som gikk med sko eller klær som hadde fått den nye fargen, ble syke med oppkast, diaré, hevelser og pustevansker.

Da oppfinnerne offentliggjorde oppskriften i 1822, viste det seg at fargen inneholdt giftstoffet arsentrioksid – også kjent som arsenikk.

Siden ingen visste noen annen måte å frambringe den vakre fargen på, ble fargemiddelet med arsenikk brukt til langt ut på 1800-tallet.

En god stund senere, i 1867, fant bønder i USA ut at det gikk an å bruke fargen til å ta livet av insekter, og den ble det førs­te alminnelig brukte insektmiddelet i verden.

Kvinnenes sko og støvler skulle gjerne pirre det motsatte kjønn.

© Bata Shoe Museum

Ca. 1890: Strømpestøvler var brennheite

I siste halvdel av 1800-tallet dikterte samfunnets normer at kvinner skulle være tildekkede. De måtte for alt i verden ikke friste mennene, og derfor fikk de lange kjoler som skjulte beina helt ned til anklene.

Men moten fant allikevel anstendige omveier så kvinnene kunne friste en smule. Særlig fottøyet ble en mulighet for kvinner til å la menn stjele et blikk.

Et eksempel som teknisk sett tilfredsstilte idealet om den tildekkede kvinnen, var en støvel som gikk opp til knærne. Men den var utformet slik at den skulle ligne en strømpe – og enhver mann som fikk et hastig glimt av den utfordrende støvelen, må ha kjempet febrilsk for å skjule rødmen.

Air Jordan-skoen er frem­deles svært populær.

© Shutterstock

1984: Nike og Jordan erobret markedet

Fram til 1980-tallet ble sko med gummisåler først og fremst sett på som sportssko, men det forandret seg i 1984, da skoprodusenten Nike skrev kontakt med basketballstjernen Michael Jordan.

For retten til å kalle de nye skoene sine «Air Jordan» ville Nike betale Jordan en halv million dollar i året i fem år pluss en ukjent andel av salgsinntektene.

Nike regnet med at samarbeidet skulle gi dem et årlig salg på rundt hundre tusen par sko.

Men skoprodusenten hadde undervurdert potensialet til det nye produktet. Da støvet endelig hadde lagt seg og året 1984 var omme, hadde Nike solgt rundt fire millioner par Air Jordan-sko, til en samlet verdi av 126 millioner dollar.

Den opprinnelige modellen er fortsatt en av verdens mest solgte sko noensinne.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul