Skolehistorie: Fra ydmykelser til forbud mot kjefting
Én ting var felles for skolegangen i Romerriket, middelalderen og på 1800-tallet: Det var masse kjefting. Det vil en dansk skole nå få en slutt på – men er det en god idé?
Lærere og elever fikk ofte kjeft fordi de tok opp plass i gatene.
Dykk ned i skolehistorien her:
Romerriket: Utdannelse var forbeholdt eliten
Offentlige skoler fantes ikke i antikkens Roma. Den ellers så velorganiserte staten overlot i stedet utdannelsen av romersk ungdom til privatlærere. Skolelokaler fantes heller ikke. I stedet foregikk undervisningen på gaten, i ly av søyleganger eller på bakrom i butikkene.
Undervisningen var delt i tre trinn. I grunnskolen lærte barna å skrive, lese og regne. Utdannelsen ga adgang til for eksempel håndverksfag.
Jenter hadde adgang til grunnskolen, men de fleste elevene var gutter. De to øverste trinnene var forbeholdt Romas høyere sjikt.
Undervisningen på disse trinnene lærte elevene å føre seg blant eliten.
Slaver kunne formelt ikke gå på skolen, men fikk i noen tilfeller tillatelse til å følge undervisningen sammen med eierens barn.
Læreren hadde lov til å slå elevene.
Fordel: Alle kunne lære å skrive og regne. Grunnskolen var åpen for alle frie barn. Her kunne elevene lære de mest nødvendige ferdigheter.
Ulempe: Skolen opprettholdt hierarkiet. Undervisningen kostet penger, og bare de rikeste hadde råd til å ta høyere utdannelse.
«Skolebøkene» var skrevet på papyrus. Rullene oppbevarte eleven i en rund veske kalt scrinium.
Middelalderen: Pugging fremfor bøker
Elever i middelalderens skoler brukte sjelden bøker. Verken skoler eller foreldre hadde råd til tidens dyre, håndlagde skrifter. I stedet lærte barna seg detaljert å huske hva læreren sa i timene.
Oppgaven ble ikke lettere av at det meste av undervisningen foregikk på latin. Først da Gutenberg fant opp trykkpressen på 1400-tallet, ble bøker så billige at skolene fikk råd til å kjøpe bøker til elevene.
Bøker var dyre, og de fleste elever måtte klare seg uten.
1800-tallet: Trege elever ble hengt ut
En elev som lærte langsomt eller fikk dårlige karakterer, var enten vrang eller lat. Det mente pedagogene i 1800-tallets Storbritannia.
Som straff ble eleven tvunget til å gå med en høy, spiss hatt med en «D» på, som sto for «dunce» – «dumrian» eller «idiot» på engelsk.
Eleven ble dessuten forvist til en krakk eller et bord bakerst i klassen. Ydmykelsen skulle få barnet til å skamme seg og dermed motivere ham eller henne til å gjøre seg mer umake.
«Dummehatten» ydmyket boklig svake.