Skottland rant over av smuglerwhisky

I all hast fikk de samlet en vogn med tomme fat. Takket være tjenestepikens opplysninger boret de hull i gulvet fra taket i etasjen under, og tappet whiskyen på de nye fatene.

Mens tollerne satt i tre dager og bevoktet et rom med tomme tønner, var altså whiskyen på vei sørover til tørste engelskmenn. Nok en gang hadde Skottlands whiskysmuglere gjort de britiske myndighetene til latter.

Blant skotter var det ingenting suspekt ved å brenne og smugle whisky – det var et respektabelt yrke.

Å lure tollere og embetsmenn fra den hersens naboen i sør var nærmest en borgerplikt, og særlig når det gjaldt skottenes yndlingsdrikk «uisge beatha» – livets vann, eller bare whisky – ble alle skitne triks tatt i bruk.

Munker brakte whisky til Skottland

Drikkens nøyaktige opprinnelse er ukjent. Både skotter og irer påberoper seg æren av å være de første som fremstilte den. Kunsten å destillere kom trolig til De britiske øyer med munker fra kontinentet. Derfor var det nok irene som var først ute, ettersom munkene kom til Irland før de nådde Skottland.

Mot slutten av 1400-tallet var whisky blitt en svært populær drikk i Skottland, og det skjøt opp destillerier overalt. Skottland var et fattig område, der både klima og jordsmonn gjorde det vanskelig å drive landbruk.

Fiske var den eneste mulige leveveien for kystbefolkningen. Salg av hjemmebrent whisky, eller å bytte den mot andre varer, utgjorde et kjærkomment tilskudd til knappe husholdningsbudsjetter.

Skottene hadde lang tradisjon for smugling av alt fra tobakk, vin og salt til kull, og på begynnelsen av 1700-tallet føyde smuglerne whisky til sortimentet.

Årsaken var sammenslåingen av det skotske og det engelske parlamentet i 1707. Det medførte en rekke forhatte administrative endringer for den skotske befolkningen.

De så de nye lovene som en tvangstrøye arvefienden i sør trakk ned over hodet på dem. Verst av alt var avgiften på malt, som inngår i både ølbrygging og whiskyfremstilling. Skatten ble blant annet innført av helsemessige hensyn, og for å komme den utbredte private destilleringen til livs.

Den ulovlige whiskyen var svært populær – ikke minst fordi den var både sterkere og billigere enn de lovlige produktene – og drikking uten måtehold var ganske utbredt.

Det morsomme var at myndighetene samtidig var like bekymret for det økende forbruket av te, som de mente også kunne føre til moralsk forfall.

Skatt økte bare forbruket

Maltskatten begrenset ikke drikkingen. Omfanget av den ulovlige destilleringen økte derimot voldsomt, og det samme gjorde smuglingen. Rutene gikk fra destilleriene i høylandet til vertshus og puber i kystbyene.

Derfra gikk ferden videre til England og andre steder der det var etterspørsel etter det sterke produktet. Myndighetenes svar på den økende ulovlige aktiviteten var flere tollere. De skotske smuglerne så det som en patriotisk plikt å lure så mange av de tilreisende embetsmennene som mulig.

Smuglingen ble etter hvert satt så grundig i system at tollbetjentene ikke hadde noen sjanse til å komme det til livs.

I noen byer oppsto det rett og slett andelsselskap som organiserte aktivitetene. Lokale rikfolk finansierte produksjonen og transporten mot å få del i utbyttet eller produksjonen, mens andre sto for det praktiske arbeidet.

I landsbyene var gjerne alle involvert, og det ble umulig for tollerne å etterforske ulovlighetene. I litt større byer foregikk ikke smuglingen fullt så åpenlyst. Når for eksempel hotellverten i byen Stirling manglet whisky, sendte han et begravelsesfølge til høylandet for å fylle kisten med smuglersprit.

Andre steder la smuglerne ut falske spor. De fikk for eksempel hjelpere til å frakte sildetønner rundt i det uveisomme landskapet for på den måten å påkalle seg tollernes oppmerksomhet og gi smuglerne arbeidsro.

Noen tollbetjenter lot seg også gjerne bestikke – enten med kontanter eller med de varene de var satt til å oppspore – og ikke så sjelden drakk snedige smuglere de korrupte tollerne under bordet før de forsvant i natten.

Det ble helt umulig hvis lokale myndigheter deltok i smuglingen.

Det fikk den legendariske tolleren Malcolm Gillespie merke da han var part i en sak der smuglerne ble stilt for en lokal dommer, som angivelig var en av smuglingens bakmenn. Dommeren idømte smuglerne svært milde straffer, og påla deretter Gillespie å betale saksomkostningene.

Lokalbefolkningen utviklet egne signaler for å advare om at tollerne var i området. Klesvask som ble hengt opp et avtalt sted, kunne for eksempel fortelle arbeiderne i destilleriet at tollerne var på vei, slik at utstyret kunne gjemmes vekk i en fart.

Dersom destilleriet lå ved en innsjø kunne apparatene kastes i vannet hvis tollerne kom, og siden fiskes opp igjen. Iblant måtte skottene i all hast gjemme fat med smuglersprit i nærmeste myr. Muligens bidro dette til å lære destillatørene at whiskyen ble bedre hvis den fikk ligge en stund.

Mange ganger foregikk den ulovlige destilleringen og smuglingen så åpenlyst at det er et under at ingen ble arrestert. I mange år var det for eksempel et ulovlig destilleri i det gamle klokketårnet i Dufftown.

Kirken lå like ved siden av det lokale tollkontoret, men selv om hundrevis av tollere passerte stedet hver eneste dag, oppdaget de aldri noe. Trolig skyldtes det at det også lå et lovlig destilleri i nærheten som skjulte duften fra det ulovlige brenneriet.

Spritsmuglere fikk legale fabrikker

Noen whiskysmuglere var snedige nok til å få myndighetene til å finansiere de ulovlige aktivitetene deres. I en periode ventet en dusør til alle som anmeldte et ulovlig destilleri. Det fikk innehavere av nedslitte destillasjonsapparater til å angi sine egne destillerier, for så å bruke dusøren til et nytt anlegg.

Verken skatt eller tollere kunne tilsynelatende demme opp for ulovlighetene. I 1823 skiftet derfor myndighetene taktikk. I stedet for å skru opp avgifter og bøtetakster, kuttet de voldsomt i avgiftene, og gjorde det enklere å etablere et lovlig destilleri.

De nye reglene fikk mange storsmuglere til å skifte jobb – blant annet George Smith, som grunnla Glenlivet i det øde området der det opprinnelige, ulovlige destilleriet hans lå.

Dermed var det slutt på den tiden da tollere var skottenes verste fiender og hemmelige rom i landsbykirkens alter bugnet av smuglerwhisky.