Skrekkslagne europeere fryktet å bli levende begravd

I hele Europa begynte det å gå historier om lik som var funnet med trefliser under neglene. Andre hadde tydelige merker i pannen etter å ha hamret hodet mot kistelokket i et desperat forsøk på å slippe ut.

Noen skulle også ha blitt funnet med tykke hårtuster mellom fingrene eller med avgnagde fingre, skader de hadde påført seg selv i panikk.

De grufulle fortellingene ga næring til angstfremkallende mareritt, og de færreste kunne si seg fri for frykten for å bli begravd før tiden.

Forfatteren H.C. Andersen (1805-1875) gjorde for eksempel sitt for å sikre seg mot en for tidlig begravelse. Metoden var enkel: «Jeg er bare skinndød», skrev dikteren på en lapp som han festet til nattskjorten hver kveld før han gikk til ro.

Den døde skulle kiles med fjær

Fravær av pust og puls gikk på 1700-tallet for å være svært pålitelige dødstegn. Problemet var bare at bevisstløse mennesker som ikke viste det minste tegn til liv, risikerte å havne sammen med de «ekte» døde, selv om de ennå levde.

Faren for å begå en fatal feilvurdering var overhengende, og av den grunn skrev den danske anatomen Jacob B. Winsløw i 1740 et lite verk om usikkerheten ved dødstegn.

Her slo han først fast at «døden er sikker fordi den er uunngåelig, men også usikker fordi diagnosen noen ganger er feilaktig», før han utdypet:

«Erfaringen har lært oss at mange antatt døde senere har vist seg å være i live. Noen har reist seg fra kisten, andre til og med fra graven».

Etter Winsløws oppfatning var kroppens forråtnelse det eneste akseptable dødstegnet. Han anbefalte derfor at ingen burde begraves før etter «tre fulle dagers livløshet».

Det antatte liket skulle i stedet legges i en varm seng og utsettes for en rekke tester. Blant de anbefalte metodene var å kile den livløse kroppen med en fjær og å gni gommene med hvitløk.

Hjalp ikke det, hadde man alternativer som nysepulver, pisk og eventuelt et klystér, mens et annet nyttig tips var å utsette den døde for «heslige skrik og overdreven støy».

Dersom det heller ikke nå ble liv i den døde, kunne man ty til enda mer drastiske metoder, som å helle varm urin i personens munn, snitte i fotsålene, stikke spiker under tåneglene og helle kokende voks på den livløses panne.

Tysker levde 15 dager under vann

Winsløw var anerkjent i fagkretser, men det var takket være den franske legen Jean-Jacques Bruhier at verket hans nådde ut til et bredere publikum.

Bruhier oversatte boken til fransk, og la til spektakulære historier om folk som var blitt levende begravd.

Bruhier fortalte om innestengte som hadde banket desperat på kistelokket, om menn som våknet opp og skrek av smerte da legen begynte å dissekere dem, og om folk som var kommet til bevissthet da de fikk besøk av gravrøvere.

Men de fleste fortellingene handlet om levende begravde som ikke hadde overlevd: døde som senere var blitt funnet i unaturlige stillinger i kisten eller med likklærne revet i stykker.

For å bevise at det var mulig å leve selv om det ikke fantes åndedrett eller puls, kom Bruhier med flere oppsiktsvekkende eksempler.

Franskmannen beskrev blant annet en svensk gartner som vinteren 1646 var fanget under isen i 16 timer, men hadde overlevd, og om en ung tysker som hadde sluppet helskinnet fra et hele 15 dager langt opphold under vann.

Bruhiers bok kom ut i 1742 og ble en gedigen bestselger. Leserne slukte innholdet rått, og de til sammen 181 tilfellene Bruhier omtalte var så skremmende at ingen kunne glemme dem.

Et par år senere ble verket oversatt til flere andre språk, og dermed hadde Bruhier sørget for at folk i store deler av Europa virkelig fikk seg en skrekk i livet.

Den ultimate kisten

Frykten for å bli levende begravd fikk amerikanske Christian Henry Eisenbrandt til å ta patent på en «livsbevarende kiste til tvilsomme tilfeller av faktisk død». I

I kjølvannet av Bruhiers bok fulgte en serie pamfletter og avisartikler om for tidlige begravelser. Historiene var gjerne forfattet av skribenter med dramatiske, men ikke særlig kildekritiske evner. Anekdoter om små barn som plutselig reiste seg fra kisten var særlig populære.

De hadde det til felles at mødrene falt døde om av sjokk som følge av den uventede oppstandelsen.

Mange sto dessuten frem med personlige beretninger om hvordan de hadde blitt reddet fra graven i siste øyeblikk.

Ingen stolte på legene

Disse øyenvitneskildringene fra dødsrikets forhall førte – sammen med Bruhiers bøker, som ble trykt i stadig nye opplag – til at stort sett alle land i Europa gikk over til å legge den døde i graven tidligst etter ett døgn, og som regel først etter 48 timer.

Den nye skikken brøt radikalt med tidligere praksis, der folk – særlig under epidemier som pest og kolera – knapt hadde trukket sitt siste sukk før de ble begravd.

Takket være Bruhier var det sådd et frø til et folkelig hysteri, og ingen torde lenger stole på at legene klarte å skille mellom levende og døde.

Overalt i Europa begynte folk å skrive testamenter der de ba om å bli skåret opp før de ble lagt i graven, og i England testamentere mange rikfolk store deler av formuen sin til familielegen – på betingelse av at han personlig eliminerte enhver tvil om at døden var inntruffet.

På slutten av 1700-tallet betalte den engelske antikvaren Francis Douce legen sin 200 gullmynter for at han skulle skjære hjertet ut av kroppen på ham før begravelsen, mens en lady Dryden fra North Hampshire etterlot legen sin en formue på 50 pund som takk for at han skar over halsen på henne før hun ble lagt i kisten.

En annen kvinne, Elizabeth Thomas, erklærte at hennes siste ønske var at legen skulle slå en lang spiker gjennom hjertet hennes.

Stetoskop ble løsningen

Mens europeerne forsøkte å gardere seg mot å bli fanget under jorden – noen fikk etter eget ønske sågar en pistol med i graven slik at de kunne skyte seg selv hvis det ble nødvendig – diskuterte de lærde usikkerheten rundt dødstegn.

Uenigheten var massiv, og legene var splittet i tre uforsonlige leirer.

Én gruppe insisterte på at de til enhver tid kunne skjelne en levende fra en død, en annen hevdet at forråtnelse og dødsstivhet var de eneste pålitelige dødstegnene, mens en tredje gruppe holdt fast på at det bare var forråtnelsen som kunne regnes som en sikker indikator på død.

Den italienske professoren Pietro Manni irriterte seg så mye over striden at han utlyste en konkurranse med en stor pengepremie til den legen som kunne presentere en sikker metode for å påvise dødstegn.

De fleste forslagene var mer fantasifulle enn gjennomtenkte: En lege hadde funnet opp en lang nål med et flagg i enden – når nålen ble stukket inn i hjertet, ville flagget slå seg ut og blafre dersom hjertet fremdeles slo.

En annen lege konstruerte en tang som skulle klemmes rundt brystvortene, og en tredje lanserte et termometer som skulle føres inn i magen og måle om kroppstemperaturen var lav nok til å bekrefte at pasienten var død.

Ingen av ideene imponerte dommerkomiteen, og i 1848 utpekte den i stedet franske Eugène Bouchut som vinner.

Bouchut foreslo at det å høre på hjertet med stetoskop i to minutter kunne avgjøre om døden var inntrådt.

Løsningen var like enkel som den var praktisk, og over hele Europa ble Bouchut hyllet for sin banebrytende tenkning.

Konkurranse tiltrakk luringer

Diskusjonen om dødstegn var imidlertid på ingen måte over, og flere leger nektet å følge Bouchuts råd.

De fortsatte i stedet å tenke ut nye ideer, blant annet foreslo en svenske at et levende insekt skulle stappes inn i øret på den livløse kroppen.

En franskmann mente at legen burde stikke likets finger i øret sitt – hvis personen fremdeles var i live, ville legen kunne høre en svak brusing fra blodomløpet.

En annen franskmann utviklet en mekanisk tungetrekke-maskin, som skulle trekke i den avdødes tunge i hele tre timer.

For å sette et endelig punktum for uenighetene om sikre dødstegn utlyste en fransk adelsmann i 1868 nok en konkurranse.

Over hundre personer deltok, blant dem en frisør som mente at håret kunne avsløre om en person var død.

En annen foreslo at all tvil om dødens inntreden kunne utelukkes ved å sprøyte det dødelige giftstoffet stryknin inn i den livløse kroppen, mens en tredje anbefalte å sette hvitglødende jern på den dødes tinninger.

Noen av de enklere forslagene gikk ut på å utstyre kistene med spade og stige, slik at levende begravde kunne komme seg ut av graven selv.

Alternativt kunne den avdøde få med seg en trompet i kisten og dermed varsle omgivelsene med en fanfare fra det underjordiske.

Vinneren av konkurransen ble en tysk professor. Han foreslo at den livløse skulle skrubbes med en hard børste et par timer etter dødstidspunktet.

Hvis huden ble som pergament etter behandlingen, var vedkommende med sikkerhet død, mente professoren.

Hver tiende ble begravd for tidlig

Med tiden hadde legestanden fått en haug med metoder til rådighet for å skille mellom levende og døde, men likevel fortsatte det å dukke opp mareritt-aktige historier i avisene om levende begravde.

Ingen hadde den fjerneste anelse om hvor omfattende fenomenet faktisk var, men en tysk lege anslo at omtrent hvert tredje menneske ble begravd for tidlig.

En engelsk og en svensk lege hevdet på sin side at tallet var sterkt overdrevet, og anslo at én av ti nok var nærmere sannheten.

Mer nøkterne folk tok seg tid til å undersøke saken til bunns før de uttalte seg – en av dem var Eugène Bouchut, som hadde vunnet den første dødstegn-konkurransen.

Han og en gruppe leger arbeidet seg i 1860-årene systematisk gjennom alt tilgjengelig materiale om levende begravde – blant annet avisartikler og medisinske tidsskrifter – og konkluderte entydig:

Historiene var rent oppspinn, og selv vitenskapelige artikler var i foruroligende grad basert på de utbredte vandrehistoriene.

En fransk professor, Paul Brouardel, viet hele 20 år på å studere saker om levende begravde.

Etter å ha reist fra by til by og land til land og intervjuet en rekke leger, myndighetspersoner og pårørende kunne han slå fast at ikke en eneste av historiene som hadde vært trykt i avisene, hadde rot i virkeligheten.

Likevel, understreket de lærde, fantes enkelte godt dokumenterte tilfeller av at folk hadde blitt levende begravd, men forekomsten av slike grufulle episoder sto langt fra i stil med den massive omtalen fenomenet hadde fått.

Hund døde etter tre timer

At mennesker skulle kunne overleve timer, eller til og med dager, i graven, slik ryktet ville ha det til, fantes det ikke vitenskapelig belegg for.

Allerede på 1700-tallet hadde den tyske vitenskapsmannen Ernst Hebenstreit regnet seg frem til at en kiste bare kunne inneholde oksygen nok til høyst en time, og i 1859 foretok hans landsmann, en lege ved navn von Röser, et eksperiment der han stengte en stor hund inne i en lufttett kiste med glasslokk.

Etter tre timers dødskamp utåndet hunden.

Von Röser understreket at hunden opptok mindre plass i kisten enn et menneske, og dermed hadde hatt mer luft til rådighet. Et menneske i en kiste kan derfor høyst overleve i omtrent 60 minutter, konkluderte legen.

Etter hvert som legevitenskapen ble mer pålitelig, forsvant den utbredte frykten for å bli levende begravd.

Nå torde folk å stole på at legene hadde kontroll på dødstegnene, og i første halvdel av 1900-tallet kunne det gå både måneder og år mellom sensasjons-overskriftene.

Men fra tid til annen dukket det opp nye skrekkhistorier om fenomenet og blåste nytt liv i paranoiaen for en periode.

Det var særlig én episode i 1937 som satte sinnene i kok, og grunnen var enkel, for i motsetning til de fleste andre beretninger fra gravens dyp, var den sann.

Overlevde to dager under jorden

Da den 19 år gamle franskmannen Angelo Hays mistet styringen over motorsykkelen sin, traff han en steingard med hodet først.

Den lokale legen undersøkte det hardt skadete trafikkofferet nøye, og lyttet blant annet på hjertet hans med et stetoskop.

Legen fant verken hjertelyd, puls eller åndedrett, og erklærte den unge mannen død. Tre dager etter ulykken ble Hays begravd, og omtrent samtidig oppdaget forsikringsselskapet at guttens far bare noen uker før hadde tegnet en livsforsikring på 200 000 franc for sønnen.

En inspektør ble sendt ut for å undersøke omstendighetene rundt ulykken nærmere, og det viste seg ganske riktig at det var et tragisk uhell – forårsaket av glatt veibane etter en oljelekkasje fra en traktor.

Men forsikringsmannen var grundig og samvittighetsfull. Han krevde at liket måtte graves opp, for å få fastslått korrekt dødsårsak.

To dager etter begravelsen ble Angelo Hays derfor gravd opp igjen og flyttet fra kirkegården til det rettsmedisinske instituttet i Bordeaux, der legene fikk seg en gedigen overraskelse: Kroppen hans var fremdeles varm.

Hays ble innlagt på sykehus, og etter flere operasjoner og et langvarig sykeleie ble han helt frisk. Til hans store hell hadde han blitt gravlagt i tørr og løs jord, kisten hans var utett, og dessuten hadde han et minimalt oksygenforbruk fordi han lå i dyp koma.

232 år etter at Margorie McCall ifølge myten brått satte seg opp i graven, ble altså Angelo Hays også reddet ved en tilfeldighet.

Men mens den irske kvinnen vendte tilbake til et stille familieliv og etter hvert fant seg en ny mann, våknet hennes franske motstykke opp til en tilværelse som stjerne.

Han fant opp en sikkerhetskiste med innebygd bibliotek, kjøleskap, oksygenapparat, toalett og alarmsystem, og dro på oppvisningsturné med den luksuriøse innretningen sin.

I Bordeaux betalte 25 000 tilskuere for å se Hays bli levende begravd, og i et direktesendt show på landsdekkende fjernsyn tok han sine landsmenn med storm da han plutselig stemte i en lystig sang fra gravens dyp.