Småby ble synålens hovedstad

På 1700- og 1800-tallet var synålen en høyt skattet vare og etterspurt av både høy og lav. De aller fineste nålene kom fra småbyen Redditch, der nålemakerne produserte 100 mill. nåler i uken i storhetstiden. Kvaliteten var så høy at hele verden ville ha dem.

På 1700- og 1800-tallet var synålen en høyt skattet vare og etterspurt av både høy og lav. De aller fineste nålene kom fra småbyen Redditch, der nålemakerne produserte 100 mill. nåler i uken i storhetstiden. Kvaliteten var så høy at hele verden ville ha dem.

Look and Learn/Bridgeman Images

På 1600-tallet stakk et uanselig, men meget spisst verktøy seg inn i historien.

I årtusener hadde den lille synålen – først laget av bein og senere av jern – vært sterkt ettertraktet til klesproduksjon, men gode nåler var vanskelige å oppdrive.

Den typiske jernnålen ble helt frem til 1600-tallet hamret til av en smed, men den rustet og bøyde lett, og ikke engang den dyktigste smed kunne lage de harde, tynne og glatte nålene markedet ville ha.

Alt dette endret seg da en nålemaker slo seg ned i småbyen Redditch i Midt-England på 1600-tallet.

Nålemakeren grunnla en industri som med en enkel og effektiv metode klarte å gi engelskmennene – og resten av verden – det de ville ha: Hardføre, glatte nåler.

På 1800-tallet gjorde den høyt spesialiserte produksjonen Redditch til sentrum for verdens nåleproduksjon så byen hver uke kunne sende millioner av fine, små nåler av alle slag ut på verdensmarkedet – en bedrift som skaffet byen tittelen som nålens ubestridte hovedstad.

En legende forteller at en utenlandsk nålefabrikant på et tidspunkt sendte en bitteliten injeksjonsnål til Redditch og utropte den til verdens minste nål.

Nålespesialistene i Redditch svarte straks med å returnere injeksjonsnålen med en trædd Redditch-nål inni!

Den lille byen Redditch lå i Midt-England, nær industribyen Birmingham, som hadde bygd opp en stor jernindustri. Herfra fikk Redditch metall til nålfabrikkene.

© Shutterstock

Nålene kom fra kontinentet

I århundrene før Redditch ble sentrum for Englands nåleproduksjon måtte engelskmennene importere kvalitets­nåler til sying av alt fra klær til sadler og skipsseil.

Nålene kom bl.a. fra Spania, der smeder begynte å fremstille tynn ståltråd av en god og sterk kvalitet sist i middelalderen. Teknikken hadde de lært av araberne. Fra Spania bredte kunsten seg til bl.a. Flandern og Tyskland.

De importerte nålene ble først og fremst solgt i London. Krønikeskriveren John Stow, som selv var tidligere skredder, skriver at en spanjol på 1500-tallet solgte nåler i Cheapside, en av byens travle forretningsgater.

Men selgeren nektet blankt å avsløre hvordan de fine nålene ble til.

Engelske håndverkere lærte likevel snart kunsten av tilreisende mestere, og i 1600-tallets London vrimlet det av nålemakere. Det var spesielt mange rundt Tower Bridge.

Londons etablerte nålemakere forsøkte å holde nye nålemakere ute, og det fikk mange til å søke seg ut av byen og nordover til Midt-England og området rundt Redditch.

En av dem var nålemakeren William Lea. Han slo seg ned like ved elven Arrow i Redditch cirka 1650.

Kongelig sløsing krevde nåler

William Lea kunne ikke ha valgt et bedre sted enn Redditch.

Det lå nær Birmingham, en by med en driftig metallindustri som kunne levere ståltråd til nålene.

Byen “gjenlyder av klangen fra ambolter, for her er det et stort antall smeder og andre som fremstiller jern og stål,” skrev historikeren William Camden allerede i 1586.

Elven Arrow rant rett forbi byen og forsynte håndverkerne med rikelige mengder vann til produksjonen.

Kanalen inneholdt dessuten smergel. Dette er en blanding av mineraler som var et godt slipemiddel til f.eks. stål. Men det viktigste var at her kunne driftige nålemakere utfolde seg fritt.

Og det skortet ikke på kunder hos nålemakerne. Skredderyrket fikk stor medvind da kong Karl 2 kom på tronen i 1660.

Kong Charles / Karl 2 af England Synål

Da Kong Karl 2 kom på Englands trone omgjorde han de strenge lovene om måtehold som britene ble påtvunget under den nypuritanske Oliver Cromwells militærdiktatur. Kong Karl og hans kone Katarina av Braganza elsket derimot overdådige kapper. Skreddere og synålfabrikanter fikk dermed en gullalder.

© Shutterstock

Gjennom mer enn et tiår hadde England vært styrt uten en konge. Parlamentet hadde styrt og pålagt alle strengt måtehold. Fester og lignende utskeielser var forbudt, og klærne måtte være fri for unødig prakt.

Kong Karl besluttet å gjøre slutt på sparsommeligheten. Han innbød til fester og iførte seg overdådige kapper. Adelen og borgerskapet gjorde likedan, og skredderne hadde gode dager. Alle skulle ha nåler.

Nålemakerne i Redditch skulle ikke bare levere til skreddere, men også til gobelinmakere som leverte tykke, fargerike tepper til steinveggene på slott og borger.

Kirker og klostre i omegnen var også ute etter skreddervarer, og på slutten av 1600-tallet arbeidet ca. 600 nålemakere i og rundt byen.

Nålene ble masseprodusert

For å holde tritt med etterspørselen etter nåler måtte nålemakerne i Redditch sette arbeidet i system.

I de første årene ble nålene laget for hånd med hjelp av maskiner drevet av vannhjul. Med tiden ble arbeidet stadig mer automatisert, og i begynnelsen av 1800-tallet hadde nålemakerne utviklet et system som kunne fremstille nåler i rasende fart.

I 1824 produserte Redditch cirka 5 millioner håndlagde nåler i uken.

Oppgaven besto kort fortalt i å klippe av et stykke ståltråd og herde og tilvirke stålbiten så den ble til en spiss synål med et perfekt avrundet hode og et fint, glatt nåløye.

Prosessen besto av en rekke høyt spesialiserte enkeltoppgaver som skulle utføres fort og presist.

F.eks. skulle den arbeideren som sto for herdingen være i stand til å varme opp nålene til nøyaktig 315 grader på kort tid og deretter kjøle dem ned med akkurat den hastigheten som sikret at stålet ikke ble skjørt og gikk i stykker.

For å gjøre prosessen så effektiv som mulig, ble oppgavene fordelt mellom arbeid­erne. Under fremstillingen gikk en nål gjennom hele 70 par hender som hver for seg utførte ett enkelt trinn i prosessen.

Utstansing av nåløyet var et av de fysisk minst krevende trinnene. Den enkle oppgaven ble utført med et maskindrevet stempel, ofte betjent av en kvinne eller jente.

“Jeg ble tatt ut av skolen akkurat da jeg begynte å lære noe”. William Avery, nålefabrikant.

Fremstillingen av nåler var i det hele tatt et foretagende for hele familien.

Både mann og kone arbeidet på fabrikkene, og når barna ble cirka åtte år, forlot de skolen for å delta i produksjonen sammen med foreldrene.

“Jeg ble tatt ut av skolen akkurat da jeg begynte å lære noe. Alle ble nødt til å arbeide, og jeg begynte å lære min fars fag,” forteller William Avery som senere ble nålefabrikant.

Arbeidsdagen var lang – ti timer for en mannlig arbeider. Men lønnen sto i forhold til anstrengelsene. Mens en faglært arbeider i andre yrker tjente cirka 30 shilling på en seksdagersuke, fikk en mannlig nålemaker lett opptil 40 shilling i uken.

Høyt spesialiserte arbeidere kunne innkassere enda mer. Barn fikk mellom én og fem shilling i uken mens kvinnene tjente mellom åtte og 15 shilling.

Gifte kvinner fikk bare arbeide deltid mellom 8.30 og 12.30 om formiddagen og 14 og 16 om ettermiddagen.

Dermed ville de “ha tid til å gjøre det behagelig i hjemmet, lage mat til familien og ta seg av barna før og etter skolen så de ikke får mulighet til å renne rundt i gatene til sent på kvelden,” som nålefabrikanten R.S. Bartleet formulerte det.

Dronningen beundret nålene

Nåleproduksjonen gikk så godt at Redditch i 1840-årene så å si fikk monopol på produksjonen og ble berømt i hele England som synålens hovedstad.

“I Redditch derimot er nålemakeriet hovedyrket, og uten det ville nesten alt lukke og slukke.” Knight’s Penny Magazine, 1843.

“Det er ikke fordi andre byer ikke kan by på dette ervervet, men hos dem er nålemakeriet bare ett enkelt erverv. I Redditch derimot er nålemakeriet hovedervervet, og uten det ville nesten alt stenge, for selv om det også er annen handel og butikker i byen, så eksisterer de bare for å betjene den delen av innbyggerne som står for nåleproduksjonen,” skrev Knight’s Penny Magazine i 1843.

Fabrikantene bevarte byens forsprang ved at de løpende utviklet nye metoder som effektiviserte produksjonen enda mer.

En av selskapseierne, Abel Morrall, fikk konstruert en maskin som kunne polere hele 12.000 nåløyer på én gang.

Med denne maskinen kunne en arbeider polere mer enn 100.000 nåler på én arbeidsdag. En mer effektiv stempelmaskin gjorde dessuten en arbeider i stand til å stanse ut 4000 nåløyer i timen.

Maskinene betydde at Redditch i 1847 spydde ut 50 millioner nåler i uken – et antall som 15 år senere var fordoblet til 100 millioner.

I håp om å unngå det farlige slipestøvet brukte mange arbeidere munnbind.

© SOTK2011/Imageselect

Mange slipearbeidere døde

Nåleproduksjonen hadde en mørk bakside da produksjonen kom opp i industriell skala på begynnelsen av 1800-tallet.

Særlig utsatt var de såkalte pointers – slipere – som hadde oppgaven med å file nålespissen. Disse arbeiderne slipte nesten 10.000 nåler om dagen og satt derfor i en sky av metall- og slipestøv.

Bittesmå metallsplinter fra nålen traff øynene og medførte øyeskader eller blindhet. Enda verre følger fikk det fine slipestøvet som kom ned i lungene.

Støvet ga “pointer’s rot” – en sykdom som ødelegger lungene og fører til døden.

For å gjøre vondt verre, ble de slipte nålene til slutt rullet i asbestpulver for å hindre rust. Det farlige arbeidet gjorde at forventet levealder for en slipearbeider bare var 35 år.

Til gjengjeld hadde de også høyest lønn av samtlige. Derfor kjempet de innbitt imot på slutten av 1800-tallet da fabrikantene oppfant apparater som kunne lede støvet vekk.

Arbeiderne fryktet nemlig at lønnen dermed ville bli satt ned.

Morralls maskiner og nåleproduksjonen ble holdt for å være så viktige at de fikk en plass på verdensutstillingen i 1851.

Utstillingen skulle vise verden det ypperste som det industrialiserte Storbritannia hadde å by på. Maskinen ble et av utstillingens store trekkplastre.

Morrall demonstrerte for publikum hvordan maskinene nå gjorde arbeidet raskere og lettere. Bare i mai måned forærte han bort 200.000 nåler som gaver.

Selv dronning Victoria viste stor interesse.

“Dronningen stilte mange spørsmål om det nyttige håndverkets fremskritt her i landet, så som antall arbeidere og antall ferdige nåler før og etter at maskineriet ble tatt i bruk,” skrev forfatteren Michael Morrall i en bok om nåler fra 1866.

Nåler ble byttet mot slaver

I 1862 hadde Redditch-området 4000 nålefabrikanter og over 10.000 ansatte.

Berømmelsen nådde snart også fjerne himmelstrøk.

Synåler, som f.eks. merket “Whitechapel Sharps”, som ble fremstilt i Redditch, sto høyt i kurs som bytteobjekter for ekspedisjonene som britene sendte til Afrika på 1800-tallet.

“I Uganda, hvor de innfødte er dyktige skreddere og buntmakere, er nåler sterkt etterspurt. En flott slavejente kan fås for bare 13 engelske nåler!” skrev Samuel Baker, en britisk oppdagelsesreisende som utforsket Afrikas indre mellom 1869 og 1873.

Nålfabrikkene i Redditch gjorde det mulig for alle å kjøpe kvalitetsnåler som holder til evig tid.

© Granger/Bridgeman Images

Imens blomstret Redditch og beholdt sin stilling som synålens hovedstad til langt inn på 1900-tallet.

Tross en nedgang i etterspørselen produserte byen fortsatt 45 mill. nåler i uken under 2. verdenskrig.

Men i etterkrigsårene, da masseproduserte klær fra fabrikker utkonkurrerte skredderyrket, måtte den ene fabrikken etter den andre stenge.

Men Redditch utmerker seg fremdeles. Området har Storbritannias eneste nålefabrikk. Selskapet, som fremstiller kirurgiske nåler, lager hvert år 400 mill. nåler på helautomatiske industrimaskiner.