Søplas historie gjennom 2000 år

Kampen mot søpla har vært et konstant problem i verdenshistorien som ikke bare har fått folk til å holde seg for nesen, men har spredt sykdom, fått konger til å skjelve i buksene og kostet millioner livet.

Kampen mot søpla har vært et konstant problem i verdenshistorien som ikke bare har fått folk til å holde seg for nesen, men har spredt sykdom, fått konger til å skjelve i buksene og kostet millioner livet.

Getty Images, rebrn.com

Antikken

I antikken flyttet mennesker sammen i verdens første større byer. Bylivet brakte med seg utallige fremskritt, men ble også starten på et helt nytt problem, nemlig søppel.

Avfall og ekskrementer hopet seg opp, og over hele verden ­begynte de første forsøkene på å få orden på søppelproblemet.

Helvete var en søppelplass

I Det gamle testamentet beskrives det hvordan Jerusalems borgere kastet avfall, avføring og lik av forbrytere i kløften Gehenna, der det brant en evig flamme.

I Det nye testamentet 700 år senere brukte Jesus søppelplassen som symbolet på helvete, der kropp og sjel ville bli oppslukt. Han advarte jødene om at det voldelige opprøret deres mot romerne ville føre dem til helvete.

Her var ikke trusselen bare åndelig, men også fysisk, fordi de risikerte at romerne kastet likene deres på Gehennas brennende søppelplass.

Slavene gjorde det skitne arbeidet

Tidlig i antikken ble avfall kastet på gaten uten at noen tenkte noe videre over det. I byen Troja har arkeologer for eksempel regnet seg frem til at det ble kastet omtrent 1,4 millioner tonn søppel hvert århundre.

I Aten innså bystyret at avfallet medførte store helsemessige problemer, og vedtok rundt 500 f.Kr. verdens første kjente avfallslov. Nå skulle søppel kastes i hauger som lå minst halvannen kilometer utenfor byen.

Velstående husstander sendte derfor daglig slavene sine av gårde til de store offentlige søppel­plassene.

Byens fattigste transporterte også ofte andre menneskers søppel, mot at de fikk lov til å rote gjennom det først og ta det de kunne bruke.

Antikkens største søppelberg, Monte Testaccio, fins ennå utenfor Roma.

© Getty Images, rebrn.com
© Shutterstock

Glass

Romere gjorde gjenbruk til en dyd, for her var det penger å spare. Blant annet ble glasskår samlet inn og smeltet om til nye vinduer,­ ­par­fymeflasker og drikkeglass.

© wattsunique.com

Våpen

Det italienske fastlandet var ikke rikt på metaller, og romerne gjenbrukte både sine egne og fiendens ødelagte våpen. De ble smeltet om, blant annet til statuer som hyllet guder og seirende hærførere.

© Shutterstock

Leirvarer

Romerne produserte flere millioner amforaer i året. Når vasene gikk i stykker, ble de imidlertid ikke kastet, men blant annet brukt som utfylling i sement, sammen med småstein.

Middelalderen

Etter Romerrikets sammenbrudd mistet Europa både en sterk sentralmakt og uante mengder kunnskap.

Nå ble søppel igjen bare kastet på gaten, og nattpotten tømt ut av vinduet.

I takt med at byene vokste, tvang stanken og helse­faren imidlertid også folk i middelalderen til å gjøre noe med avfallet.

Søppelplass ble til forsvarsanlegg

Borgerne i 1400-tallets Paris kastet etter et dekret fra kong Karl 7. avfall utenfor bymurene for å redusere stanken i byen.

Søppelhaugene vokste seg snart høye, og hundre år senere var de blitt til store berg av avfall, som lå så tett på bymurene at de utgjorde en militær trussel.

En av Paris’ gamle søppelplasser ble forvandlet til parken Buttes-Chaumont på 1800-tallet.

© Library of Congress

Fienden kunne bruke haugene til å ta seg over murene eller skyte direkte inn i Paris. Derfor ble søppelbergene gjort til en del av byens forsvarsverker som kanonstillinger.

Slik fungerte de i hundre år, helt til Solkongen, Ludvig 14., erklærte at erobringene hans hadde gjort byen trygg.

Kongen rev den gamle bymuren og fjernet søppelhaugene, slik at han kunne utvide Paris med store bulevarder.

Pesten førte til de første søppelmennene

Da pesten herjet i Europa, kom middelalderens leger frem til at sykdommen måtte skyldes stanken i byene.

Etter flere epidemier i London ble borgerne på 1400-tallet derfor pålagt å holde avfall innendørs til en ukentlig innsamlingsdag, da det ble hentet av en såkalt rakker.

Søppelhenting skulle vise seg å bli en fast og godt betalt jobb, for rike borgere som ikke ønsket å ha søppelet stående en uke, betalte godt for at hjemmene deres fikk førsteprioritet.

Stanken fra pestofrenes lik var livsfarlig, mente lege­vitenskapen i middelalderen.

© Bridgeman

En større plan for å bli kvitt søppelet fantes imidlertid ikke. Det ble som regel tømt i Themsen eller lempet av langs innfartsårene til London, slik at lukten ikke nådde inn til byen.

Til tross for den feilaktige teorien hadde løsningen en klar effekt på smittefaren.

Tallet på rotter fulle av lopper, som var de egentlige pest­bærerne, ble nemlig kraftig redusert i London.

London kunne kjennes på stanken

Forskere har anslått at Londons 70 000 innbyggere og frittgående husdyr i 1520 produserte 100 tonn avføring om dagen. Uten noe egentlig kloakksystem ble det meste liggende på gaten i månedsvis.

Veiene var fylt med blant annet bedervet mat og søle. Dette ble til tider et så stort problem at myndighetene så seg nødt til å hive på et nytt lag med jord og lage en ny vei oppå den gamle skitten.

Stanken kom også utenfra, for slaktere drepte og parterte dyr like utenfor bymurene. Den verste lukten kom likevel fra garveriene, der dyrehuder ble behandlet og kokt for å fjerne sener og kjøttrester.

Overklassen forsøkte å bekjempe stanken ved å gå med velduftende blomster rundt halsen. Londons biskop Thomas Wolsey var nødt til å ha nesen boret ned i en uthult appelsin fylt med ed­dik for å holde ut lukten i byen.

Mayaene fryktet søppelhaugen

Mayaindianerne i Mexico samlet avfall på nøye utvalgte steder. Det var forbud mot bosetninger for nær avfallshaugene, fordi varme og metangass fra avføring utgjorde en stor risiko for plutselige eksplosjoner og branner.

Søppelplassene var så omfangs­rike at brannene kunne vare i flere dager.

Mayaene hadde flere hund­re­ av disse avfallsplassene, som ble flyttet hvis riket skulle utvides. Søppel-haugene har senere vist seg å være en uunnværlig kilde for arkeologer til å forstå det mellomamerikanske folket.

Nattmennene ble betalt per tonn masse de hentet opp fra septiktankene.

© Image select

Det var penger i skitten

Mens byen sov, gikk nattmennene på jobb. De tjente gode penger på andre menneskers avføring, men ble sett ned på av resten av samfunnet og levde isolerte liv, omgitt av en odør av ekskrementer.

Ettersom makthaverne i middelalderen verken hadde kunnskap eller vilje til å bygge kloakksystemer, ble det under større hus i stedet gravd store hull som fungerte som septiktanker.

Hullene inneholdt ofte flere tonn med avføring, og ble tømt av såkalte nattmenn. De fikk navnet sitt fordi de bare hadde lov til å arbeide mellom klokken 21 og 05, slik at det illeluktende arbeidet deres skulle plage byborgerne minst mulig.

Nattmennenes jobb var uten tvil en av de verste i middelalderen. Ikke bare sto de daglig til knes i kloakk, men på grunn av stanken måtte de helst holde seg unna andre folk og fikk bare bo i bestemte områder.

Til gjengjeld ble de godt betalt og kunne tjene like mye på en natt som det en vanlig arbeider fikk i uken. Arbeidet var ikke ufarlig.

I latrinetankene var det både sykdomsbefengte rotter, som gjerne bet fra seg, og gasser som kunne for­årsake kvelning.

Og hvis en nattmann var så uheldig å gli og falle ned ­i hullet med flere tonn avføring, kom han ikke alltid opp igjen.

Avføring hadde mange bruksmåter

Adelig gjødsel var den fineste

I Japan var salg av menneskeavføring som gjødsel vanlig praksis. Adelige etterlaten- skaper sto høyt i kurs, fordi en bedre diett etterlot flere næringsstoffer i avføringen.

Aztekerne bygde «skittøyer»

Aztekerne bygde kunstige øyer bestående av gjørme, planter og menneskeavføring. Jorden på øyene var så fruktbar at det var sju runder med innhøsting i året.

Avføring som avstraffelse

Avføring kunne også brukes juridisk. Engelske Edvard 2. tvang utro menn og kvinner til å stå en dag til knes i søle av ekskrementer som straff.

Industrialiseringen

1800-tallets teknologiske fremskritt og ­masseproduksjon hadde en skitten ­bakside.

Søppel og sykdommer var ofte forbundet med stor­byenes skoger av skorsteinstårn, og de kull­fyrte fabrikkanleggene spydde ut smog og aske.

Den skitne situasjonen ble ikke bedre av at avfallshåndteringen var lagt i hendene på korrupte og fordrukne søppelmenn.

En offiser rydder opp i New York

New York var en svinesti på slutten av 1800-tallet. Døde dyr kunne for eksempel bli liggende på gaten i ukevis før de ble fjernet. Men da kavaleriobersten George Waring fikk ansvar for opprydningen, skjedde det noe.

Waring bygde opp et gate­feier­system etter militært forbilde, der de ansatte skulle arbeide åtte timer om dagen, hver med ansvar for ti spesifikke fortau.

Warings arbeidsfolk ble kledd i hvitt for å symbolisere renhet, og samlet rusk og rask opp i små vogner.

Warings hvite hær av søppelmenn gjorde byen så ren at en journalist skrev for­undret: «Du kan faktisk se asfalten».

© Library of Congress & Preston Digital Archive

Tidligere havde et af byens store problemer været de 250.000 karetheste, der gik frit ­omkring ved nattetide og efterlod mere end 1.000 tons hestepærer dagligt.

De blev nu be­ordret opstaldet, og deres afføring samlet sammen og solgt som gødning.

Warings hvide hær var så effektiv, at New York allerede året efter fejrede dem som byens helte med en parade gennem byens rene gader.

Luften i London var så skitten at en moteekspert skrev til leserne sine: «Vask ansiktet hver eneste gang du har vært ute».

© Mary Evans Picture Library

Ovner sendte søppelet opp i røyk

Med industrialiseringens inntog fant politikerne ut at enorme ovner skulle redde London fra søppelet. De såkalte Destructors sto ferdige i 1891, og kunne forbrenne 24 tonn søppel i døgnet.

Ovnene var en revolusjon, men brakte med seg et nytt problem. Asken fra mange tonn søppel drysset over London som en svart, klebrig snø.

Borgerne ble nå skitne av den minste spasertur, og en storm av ­klager veltet inn. Til sammen var ­ovnene bare i drift i rundt ti år før de ble stengt ned igjen.

Søppelmenn forlangte beskyttelsespenger

Renovasjonsarbeiderne begynte å få større makt etter hvert som byene vokste.

I London holdt de underbetalte søppelmennene seg særlig til de rike bydelene, der de forlangte «ølpenger» av beboerne med et diskret host.

Hvis det ikke ble funnet frem noen mynter, kunne den irriterte søppelmannen fort komme til å miste husholdningsavfallet utover de fine gulvteppene når han hentet søppelet.

De fattige hadde ikke råd til å bestikke søppelmennene, derfor kunne det gå ukevis uten at de la ruten innom fattigstrøkene.

Søppelvognene skitnet til gatene

Vogner har vært et essensielt hjelpemiddel for søppelmennene siden middelalderen. Men først under industrialiseringen begynte de første forsøkene på å modernisere det illeluktende kjøretøyet.

Verdens storbyer har alltid produsert tonnevis av søppel. Men under industrialiseringen eksploderte både byenes størrelse og produksjonen som aldri før, noe som raskt fikk mengden søppel til å hope seg opp i gatene.

De enkle vognene som søppelmennene i hundrevis av år hadde benyttet til sitt illeluktende arbeid, kunne ikke lenger holde tritt, og bidro også til å skitne til byen.

Med tiden brakte den nye teknologien med seg mer effektive transportmidler og oppfinnelser. Det skulle imidlertid gå mange år før damene ikke lenger behøvde å løfte opp skjørtene når de spaserte i byens grisete gater.

© Image Select

Hest og kjerre: Brukt i hundrevis av år

Under industrialiseringen var hest og kjerre stadig søppelmennenes mest brukte transportmiddel. I London steg antall søppelvogner trukket av hester fra tolv rundt år 1400 til flere hund­­­re­ på 1800-tallet.

Ettersom kjerrene ikke var overdekket, var det et konstant problem at støv og skitt blåste ned i hodet på uoppmerksomme fotgjengere.

© Grace’s Guide ltd.

Forsøk med damp

I 1896 utviklet marineingeniøren John Thornycroft den første dampdrevne lastebilen med tipp.

Bilen hadde en lastekapasitet på ett tonn, og tippen gjorde tømmingen av søppel på avfallsplassen vesentlig raskere enn tid­ligere.

Dampvognene ble en suksess på De britiske øyer, men fikk aldri helt fotfeste i Europa.

Kjøretøyene hadde nemlig dårlig manøvreringsevne, og det gjorde det vanskelig å komme frem i smale gater i storbyene.

© Washington State Archive

Søppelbilen kommer

Utviklingen mot søppelbilen slik vi kjenner den i dag, startet i 1935. Da fant to amerikanske brødre opp søppelkonteineren «Dumpster».

Ved hjelp av stålkjettinger kunne konteineren løftes opp og tømmes direkte i lasteplanet på søppelbilen. Omsider kunne søppelmennene endelig legge bort spaden.

Søppelplassen var en gullgruve

Katteskinn

For fattige i 1800-tallets millionbyer var avfallsplassen et av de beste stedene å tjene til det daglige brød. Det var særlig flaks å finne en død katt, ettersom katteskinn sto høyt i kurs hos buntmakerne.

Kjøkkenavfall

Søppelplasseieren selv og hans familie ­romsterte også på plassen. De fisket mat­rester, innvoller og knokler opp av søppel­haugene, fordi de kunne males til en klebrig masse og videreselges som gjødsel.

Metall

Gammelt metall kunne bankes ut og selges til koffertmakere, som brukte bitene til å forsterke varene. Gamle sko var ettertraktet i stålindustrien som brensel, eller endte som sålefyll hos byens skomakere.

Kull og koks

Noe av det mest verdifulle avfallet var aske og restene av kull og koks. Det hadde den raskt voksende mursteinsindustrien nemlig bruk for. Asken ble blandet med leire til murstein, og koksen og kullrestene var ypperlig langtidsholdbart brensel.