Stokk

Stokken gjorde en gentleman smart og farlig

I århundrer følte en gentleman seg naken uten stokken sin, også selv om han slett ikke trengte noe å støtte seg til. Men stokken var mer enn pynt, den egnet seg også glimrende til selvforsvar.

I århundrer følte en gentleman seg naken uten stokken sin, også selv om han slett ikke trengte noe å støtte seg til. Men stokken var mer enn pynt, den egnet seg også glimrende til selvforsvar.

Giovanni Boldini

Oberst Hoyer Monstery begynner så smått å innse at reisefølget hans pønsker på noe. Obersten har lagt merke til at den skumle spanjolen skjuler en lang kniv under jakken.

Begge herrene kom for sent til kveldsdiligencen til Philadelphia den 3. mai 1853 og ble enige om å slå følge. Mens de to velkledde herrene spaserer fra forstaden Frankford mot sentrum, angrer Monstery på avgjørelsen, for han er ubevæpnet – bortsett fra den elegante stokken sin.

Ut av øyekroken fanger Monstery opp lysglimt fra en kniv. Spanjolen har ubemerket sneket frem våpenet, og i den stjerneklare kvelden prøver han nå å dolke obersten i brystet.

I siste øyeblikk får Monstery løftet venstre arm for å beskytte hjertet. I stedet borer kniven seg gjennom overarmen hans. Fortumlet av smerte river Monstery seg løs og løfter stokken i forsvar.

Bruken av stokk til selvforsvar

Thomas Monstery (født Mønster i København i 1824) var en periode leiesoldat i Sør-Amerika før han ga ut en instruksjonsbok om bruken av stokk til selvforsvar.

© Thomas Monstery (Life time: 1901)

Spanjolen plystrer, og frem fra et skjulested kommer hans to kumpaner, som også er bevæpnet med kniver. Nå er den sterkt blødende obersten for alvor i knipe. Forsvarsløs er han imidlertid langt ifra, for Monstery er ekspert i nærkamp. Noen år senere gir han ut instruksjonsbøker om selvforsvar med stokk.

Sirkulære slag med stokken holder forbryterne på avstand til Monstery ser sitt snitt til å knekke håndleddet til den første spanjolen med et susende hugg. Da en lokal bonde nærmer seg i en hestevogn, velger de morderiske overfallsmennene å fordufte.

Monstery overlever overfallet. Det gjør også stokken, som forblir et moteriktig tilbehør for fine herrer i mange år fremover – også selv om den opprinnelig ble brukt til noe helt annet.

Farao gjorde stokken ettertraktet

Akkurat som vandrestaven har stokken flere tusen år på baken. Gjetere har alltid hatt bruk for et redskap for å fange inn villfarne dyr og drive flokken fremover over ulendt terreng. Oldtidens makthavere innså raskt hyrdestavens symbolske muligheter – til å vise at også de førte flokken sin til trygghet og lykke. En kort, seremoniell versjon av hyrdestaven – krumstaven – var i det gamle Egypt selve symbolet på kongemakten.

Stokk egypt

Den korte krumstaven var et maktsymbol som statuer av fruktbarhetens gud Osiris bar. Sliulen symboliserte at farao sikret mat til alle.

© Shutterstock

Oldtidens grekere og persere kopierte egypterne, og fra dem fikk middelalderens europeiske monarker ideen. Motedillen spredte seg deretter til hoffet fordi alt kongen gjorde, inspirerte adelen og generalene – snart begynte også de å bære en eller annen form for stav.

Spaserstokken slik vi kjenner den i dag, gjorde imidlertid sitt inntog først på 1700-tallet.

For ca. 300 år siden ble alle fine herrer forventet å eie korte stokker for enhver anledning. Om dagen var det god skikk å bære en vakkert laget spaserstokk av eksotiske tresorter som gummi- eller palmetre. Håndtaket skulle helst være dekorert med ornamentikk og dekket med sølv eller gull.

En stokk til kveldsbruk var derimot som regel enklere og laget av mørk ibenholt.

Med stokken fulgte regler og etikette. En fin herre måtte for eksempel aldri støtte seg på den. I stedet skulle han svinge stokken kjekt mens han gikk. Hvis en gentleman skulle møte embetsmenn eller besøke kongefamilien, måtte stokken etterlates ved døren fordi den kunne brukes som våpen.

Fornemme herrer ønsket seg naturligvis stokk som gave. Benjamin Franklin (1706–1790) – en av den amerikanske grunnlovens fedre og USAs ambassadør i Frankrike – mottok en gang en spesielt fin stokk fra en fransk hertuginne. Etter hans død i 1790 arvet USAs president, George Washington, den. I Franklins testament sto det:

«Min fine spaserstokk av villepletre (crab-tree,red.) og et forgylt håndtak formet som en frihetslue gir jeg til min venn og menneskehetens venn, general Washington. Kall den bare det septeret som han så rikelig har gjort seg så fortjent til.»

Dandyer imiterte adelsmenn

I London ble den fine spaserstokken omtrent på samme tid en uunnværlig rekvisitt for de såkalte dandyene. Ved å kle seg fornemt og gå med stokk prøvde de motebevisste mennene fra middelklassen å snobbe seg opp til fornemme adelsmenn.

Markedet for stokker økte år for år og ble så lønnsomt at et utall stokker med spesielle funksjoner ble funnet opp i løpet av 1800-tallet.

Stokk håndtak

Hadde stokken et vakkert utført håndtak, gjorde den lykke blant gentlemen.

© Shutterstock

I tillegg til skjulte våpen kunne herrer også få stokker med hulrom til å oppbevare tobakk, snus eller en lommelerke i. Til jakt eller en lang dag på veddeløpsbanene var en såkalt shooting stick smart å ta med. I en håndvending kunne stokkens håndtak forvandles til et sete slik at herren kunne sette seg ned og hvile beina.

Stokker med våpen solgte spesielt godt blant offiserer; blant annet produserte våpenprodusenten Remington en stokk med en liten ettskuddspistol skjult i håndtaket. Andre laget stokker som skjulte en skarp syl eller et sverdblad. Men som oberst Hoyer Monstery så håndfast beviste, kunne stokken i seg selv også være et utmerket forsvarsvåpen i hendene på den rette mannen.

Spaserstokkens popularitet fortsatte et godt stykke inn på 1900-tallet, da stumfilmstjernen Charlie Chaplin ivrig svingte sin whangee – en enkel bambusstokk med buet håndtak. Først i løpet av mellomkrigsårene mistet stokken sin status som fast ledsager for den velkledde herren.