Brystkappløp kostet både liv og barm
Syntetisk smøremiddel, polyestersvamper og glasskuler. Unge og lovende kvinnelige filmstjerner fikk i 1950-årene fart på en fatal jakt på et stoff som kunne øke størrelsen på kvinners bryster. I mange tilfeller endte inngrepene i tragedie.
- Marilyn Monroe var blant filmstjernene som gjorde store bryster til topp mote.
Få måneder etter at Japan hadde kapitulert i andre verdenskrig, ble det registrert en rekke uforklarlige tyverier fra landets havner.
Fat med industrismøremiddel som blant annet ble brukt til flymotorer, forsvant fra pakkhusene.
Det viste seg snart å være lokale prostituerte som skulle ha smøremiddelet.
Kvinnene livnærte seg på de amerikanske okkupasjonssoldatene, men mange av dem var temmelig flatbrystet fra naturens side og fikk ikke amerikanernes oppmerksomhet.
De prostituerte betalte derfor for å få sprøytet smøremiddelet direkte inn i brystene med en kanyle for å gi dem mer fylde.
Navnet på det syntetiske smøremiddelet var silikon, og bruken som brystforstørrer var ingen suksess.
Stoffet ble ikke værende i brystene, men spredte seg til andre deler av kroppen.
Silikonet endte blant annet i lungene, der det kunne føre til betennelse og blodpropp, ikke sjelden med dødelig utfall.
Selv om silikonet fikk en svært uheldig start på markedet for brystforstørrelser, var det nettopp dette materialet som skulle bli det endelige målet for et halvt århundres høyst tvilsom jakt på et barmforstørrende materiale.
Ikke abonnent? Få bladet her:
- Kjøp bladet i butikker over hele landet for kr 79,95.
- Bestill et abonnement – få f.eks. 3 nummer for bare kr 49,-
- Som abonnent kan du lese hele nummeret i vårt digitale magasin.
Bryster måtte amputeres
Ideen med å forstørre bryster ved å sprøyte inn et fremmed stoff, var ikke ny.
Allerede i 1890-årene hadde blant andre den østerrikske legen Robert Gersuny gjort forsøk med å sprøyte flytende parafin direkte inn i brystene.
Tidligere var det oljebaserte stoffet primært blitt brukt til å produsere lys og skokrem, og det hadde også vist seg å være egnet til smøring av sledemeier.
Men parafin hadde også den egenskapen at den under lett oppvarming ble flytende og dermed lett å sprøyte direkte inn i brystene.
Når parafinen så ble avkjølt, fikk den igjen fast form.
For mange kirurger virket den derfor som perfekt til formålet. Helt til pasientene begynte å komme tilbake.
En av dem var en amerikansk kvinne som i 1910 oppsøkte plastikkirurgen sin. Året før hadde hun fått et par nye bryster som hun var godt fornøyd med.
Men nå var de blitt harde og misfargede. Der kirurgen hadde sprøytet inn parafin, var huden dessuten sprukket og det hadde begynt å tyte ut puss. Begge brystene måtte amputeres.
Kvinnen var faktisk blant de mer heldige, for snart begynte det også å komme rapporter om dødsfall etter brystforstørrelser med parafin.
Jakten på det perfekte brystforstørrende materialet måtte derfor gjenopptas.
I motsetning til andre materialer reagerte ikke kroppen negativt på silikonimplantater.
Struttende pinuper skaper mote
I 1920-årene var det på moten med små og flate bryster, og etterspørselen etter brystforstørrelser var derfor lav.
Men ved inngangen til 1950-tallet ble det plutselig svært viktig å finne en løsning, for nå var det barmfagre filmstjerner som Jane Russell og senere Marilyn Monroe som satte standarden for kvinners ideelle brystmål.
Det utnyttet den Hollywood-baserte plastikkirurgen W. John Pangman, som i noen år hadde eksperimentert med å utvikle en syntetisk svamp som kunne opereres inn i brystene. Ifølge legen så svampen ut «omtrent som loff».
Til å begynne med virket det som om Pangmans svamp fungerte, og filmbyens kvinner strømmet til praksisen hans.
I et senere intervju erklærte han at han med sine eksperimenter bare forsøkte å imøtekomme det «skrikende behovet» hans kvinnelige pasienter daglig uttrykte.
Men det skulle snart vise seg at Pangmans svampimplantater krympet markant etter kort tid – helt ned til en fjerdedel av den opprinnelige størrelsen – samtidig som de ble harde som stein.
Silikonet vender tilbake
Pangmans forsøk fikk andre til å gjenoppta tanken om at syntetiske materialer var løsningen.
En rekke tvilsomme eksperimenter og suspekte leger fulgte i Pangmans fotspor.
Blant de materialene som plastikkirurger nå eksperimenterte med, var alt fra teflonkledde poser og pleksiglass til nylon og glasskuler.
På samme tid var den amerikanske kjemigiganten Dow Corning, som hadde produsert silikonsmøremiddel til blant annet flyindustrien under krigen, på desperat jakt etter nye markeder.
Konsernets salgsavdeling tok også for seg legemiddelindustrien og foreslo blant annet at silikon kunne brukes til å lukke sår.
Kreative amerikanske plastikkirurger kom derfor på ideen om å sprøyte flytende silikon direkte inn i brystene på pasienter, akkurat som japanerne hadde gjort ti år tidligere.
Rundt 50 000 amerikanske kvinner rakk å bli behandlet før metoden ble forbudt.
Gjennombruddet kom i 1961, da de to amerikanske plastikkirurgene Frank Gerow og Thomas Cronin i samarbeid med Dow Corning-konsernet begynte å eksperimentere med å kapsle inn silikon i en kappe av silikongummi.
Året etter testet de to legene verdens første silikonimplantat på den amerikanske kvinnen Timmie Lindsey – mot at hun fikk en gratis, kosmetisk øreoperasjon.
Lindsey gikk fra en B- til en C-skål. Silikonbrystene var født.