Svenske barn kastet mor på heksebålet

Massehenrettelsene i Torsåker er det største blodbadet under Sveriges åtte år lange heksejakt fra 1668 til 1676 – et massehysteri som senere ble kjent som Det stora oväsendet.

Av de ca. 400 heksene som gjennom historien har blitt henrettet i Sverige, mister mer enn 300 av dem livet under Det stora oväsendet. Drivkraften bak blodbadet er kongen og barn med livlig fantasi.

Hekser ble sjelden straffet

I tidlig middelalder anså den katolske kirken trolldom som en harmløs overtro. Straffen var vanligvis mild – mistenkte hekser måtte for eksempel gå i kirken en ekstra gang og fremsi noen flere Ave Mariaer.

Men gradvis endret kirken holdning til fenomenet, og i 1484 manet pave Innocens 8 til kamp mot hekser som kirkelederen mente utgjorde en trussel mot troen.

Snart etter utga dominikanermunken boken “Heksehammeren”. Verket fikk pavens støtte og slo høytidelig fast at hekser og troll ikke var barnlig overtro, men en uomtvistelig kjensgjerning.

“Heksehammeren” skulle få enorm innflytelse og satte sinnene i kok hos Europas befolkning med jevne mellomrom helt frem til 1600-tallet. Selv om boken var utgitt i det katolske Sør-Europa, preget den også Norden, selv om landene her hadde innført protestantismen.

I 1600-tallets Norden gikk det imidlertid år mellom hekseprosessene, og bare sjelden ble noen dømt – helt til Sverige gikk amok i et blodbad uten sidestykke i nordisk historie.

Hysteriet begynte med at én fjær ble til fem høns: En ni år gammel gutt beskyldte elleve år gamle Gertrud Svendsdotter for å ha gått på vannet da hun drev noen geiter hjem fra en holme i Dalälven.

Historien gikk fra munn til munn inntil den kom sogneprest Lars Elvius for øre. Underveis hadde historien blitt villere og verre for hver gang den ble fortalt: Nå hadde jenta påkalt djevelen, som hadde dukket opp og gitt henne en salve til å smøre på føttene slik at hun kunne gå på vannet. Som Jesus. Den alarmerte sognepresten bestemte seg for å avhøre Gertrud.

Sogneprest fikk kongelig støtte

I begynnelsen av 1668 dukket det opp et nytt vitne. En 15 år gammel gutt kunne rapportere at geitegjeterpiken, som nektet å svare på prestens spørsmål, ofte hadde vært i Blåkulla – en svensk parallell til Bloksberg. Hun hadde til og med tatt guttens små søstre og andre barn med seg.

Flere vitner trådte frem, og elleve år gamle Gertrud ble presset mer og mer opp i et hjørne. Sognepresten forklarte henne sannsynligvis også at hun bare kunne redde sin sjel hvis hun bekjente sine synder.

Til slutt begynte jenta å snakke. Ett år etter "hendelsen" med geitene anga Gertrud 19 personer, inkludert 8 voksne. Den ivrige sognepresten hadde punktert den betente byllen.

All hans teologiske lære om djevler og demoner kunne nå komme til heder og verdighet. Elvius kunne til og med lene seg på ordene til den svenske kongen. I 1608 hadde Karl 9 innført en lov som likestilte synd med majestetsfornærmelse – begge skulle straffes med døden.

Den bibelsterke Elvius kjente godt kirkens syn på hekser. Han trengte bare å kaste et blikk på 2. Mosebok, hvor det står:

"En trollkvinne skal du ikke la leve."

Med det juridiske på plass kunne heksejakten for alvor begynne i Sverige.

Barn anga mor og søstre

Våren 1669 begynte ryktene å gå, og barnevitner sto frem i landsbyen Mora lenger nede langs Dalälven. Også her ble barn angivelig fløyet til Blåkulla av hekser om natten.

I august 1669 falt hammeren, og 14 hekser og én trollmann ble henrettet. Ifølge en av prestene som var til stede, var det "et forferdelig syn".

Imens sto barnevitner fra landsbyen og så sine mødre, søstre og naboer bli brent. Dagen sluttet med at barna selv ble prylt, fordi de jo hadde innrømmet å ha deltatt på sataniske fester.

Formannen for heksekommisjonen, friherre og landshøvding Lorentz Creutz, skrev til riksrådet og begrunnet det fornuftige i å slå så hardt til:

“Jeg kan således forsikre Dem, mine Herrer Grevelige Excellencer, at uten denne hurtighet i håndteringen hadde vi antagelig stått overfor en aldeles uhåndterlig situasjon.”

Adelsmannen Creutz kunne ikke ha tatt mer feil. I stedet for å fjerne problemet vokste det eksplosivt.

Henrettelsene bekreftet bare overfor befolkningen at heksene var ekte. Avstraffelsen av vitner virket nok avskrekkende på noen barn med livlig fantasi, men da anstrengte foreldrene seg bare hardere for å få dem til å vitne. Fedre og mødre var overbevist om at djevelens håndlangere levde blant dem og skadet barna deres, natt etter natt.

Den følgende desember avsa herredsretten i Mora 55 nye dommer. Fra Dalarna spredte heksepesten seg nordover til Härjedalen, Hälsingland og Ångermanland. Deretter kom også turen til Stockholm.

Riksrådet var i villrede

I løpet av den store heksejakten ble det satt ned flere kommisjoner for å ta seg av sakene, for ellers fikk ikke landets høyesterett gjort noe annet i de årene. Men helt fra begynnelsen kunne kommisjonene ikke bli enige om hvilken oppgave de hadde.

I alle heksekommisjoner satt ortodokse heksejegere og skeptikere – menn som oppriktig tvilte på barnas forklaringer.

Eksempelvis noterte en jurist fra kommisjonen i Hälsingland at det forekom ham mistenkelig at barn i Blåkulla skulle ha møtt hvite engler – til og med engler som hadde overbrakt budskapet om at barna burde få fri fra spinnerokken hver torsdag og lørdag.

Nettopp en slik barnlig og egennyttig forklaring ble begynnelsen på slutten for massehysteriet.

Sta heks ble brent levende

Sommeren 1676 var det fortsatt ingen nøling i den stockholmske heksekommisjonen da den 63-årige Malin Matsdotter sto anklaget for hekseri. Det avgjørende vitneutsagnet kom fra hennes egne døtre.

Den trassige dømte talte prestene midt imot, nektet å holde sine voksne døtre i hånden og forbannet deres løgner om hennes hekseri, mens de tryglet henne om å tilstå for å frelse sin sjel.

At Malin var heks, var alle Stockholms 40 000 innbyggere sikre på: Hun hadde pratet med bøddelen mens han ga henne lenker rundt håndledd og ankler. Og til slutt, mens Malin ble brent levende, hadde hun ikke sagt en lyd.

Få uker senere var bildet et helt annet: Her var dommerne samlet for å behandle enda en stockholmsk heksesak. I vitneboksen sto den 15 år gamle tjenestepiken Annika Thomsdatter, som fortalte at hun var blitt pisket så mye på Blåkulla at hun besvimte hele tiden. Derfor hadde hun mistet plassen sin.

En av dommerne gikk henne på klingen: Var denne beleilige historien virkelig sann? Plutselig begynte Annika å gråte og fortelle at hun aldri hadde vært på Blåkulla. Andre barn hadde tvunget henne til å støtte historien mot heksen.

De forbløffede dommerne spurte om hun kjente noen andre barn som hadde blitt presset til det.

"Ja, Kerstin Jönsdotter", svarte Annika.

Nå ble Kerstin kalt inn, og hun innrømmet straks sitt falske vitneutsagn. Før lunsj hadde dommerne funnet frem til åtte tilfeller av mened fra barnevitner. I retten pekte alle åtte på tre jenter som kontrollerte hele Stockholms hekseangiveri.

Etter dette ble alle pågående heksesaker i Sverige stoppet. De tre Stockholm-jentene som hadde tatt initiativet til heksejakten i hovedstaden betalte med livet. De ble henrettet 20. desember 1676. Ifølge kirkens opptegnelser angret jentene og "mottok straffen mens de ropte høyt til Gud om sine synder".

I alt ble minst 315 svensker henrettet i løpet av det åtte år lange massehysteriet. Kvinner utgjorde hovedandelen av ofrene. Deretter ble hekseprosesser sjeldne i Sverige – den siste påståtte trollkvinnen ble henrettet i 1704.

LES MER:
Bengt Ankarloo: Satans raseri – en sannfärdig berättelse om det stora häxoväsendet i Sverige och omgivande länder, Ordfront, Stockholm, 2007
Jan Guillou: Häxornas försvarare – ett historiskt reportage, Pirat, 2002