Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Gammel heksekone

Svenske barn kastet mor på heksebålet

Norden holdt lenge hodet kaldt mens jakten på hekser grep om seg i Europa. Men i 1668 går svenskene amok. Hysteriet føres an av barn som ivrig angir hvem som helst – selv sine egne mødre.

The Granger Collection/Ritzau Scanpix

71 dødsdømte menn og kvinner mottar den 1. juni 1675 nattverden i Torsåkers kirke i den nordsvenske landsdelen Ångermanland.

De er alle kjent skyldige i å ha inngått en pakt med djevelen. Kvinnene skriker hjerteskjærende, mens grove eder og trusler slynges ut i kirkerommet av de få mennene.

Selv om kirken er proppfull med de dømtes pårørende, kommer ingen dem til unnsetning. I stedet griper kvinnenes fedre, brødre og ektemenn til våpen og slår ring om djevelens håndlangere.

Med dytting og slag driver de pårørende de dømte over til bålberget fem km fra kirken. Besvimer noen underveis, slepes de brutalt videre etter beina.

Ved foten av berget hogger bøddelen hodet av de dømte, slik at blodet deres ikke risikerer å kvele ilden. Hver familie sleper deretter et hodeløst lik opp til bålet, tar klærne av det og kaster sine forheksede kjære på bålet. En femtedel av kvinnene i Torsåker sogn forsvinner i flammene denne midtsommerkvelden.

“En trollkvinne må du ikke la leve.”
2. Mosebok i Det gamle testamente.

Massehenrettelsene i Torsåker er det største blodbadet under Sveriges åtte år lange heksejakt fra 1668 til 1676 – et massehysteri som senere ble kjent som Det stora oväsendet.

Av de ca. 400 heksene som gjennom historien har blitt henrettet i Sverige, mister mer enn 300 av dem livet under Det stora oväsendet. Drivkraften bak blodbadet er kongen og barn med livlig fantasi.

Hekser ble sjelden straffet

I tidlig middelalder anså den katolske kirken trolldom som en harmløs overtro. Straffen var vanligvis mild – mistenkte hekser måtte for eksempel gå i kirken en ekstra gang og fremsi noen flere Ave Mariaer.

Men gradvis endret kirken holdning til fenomenet, og i 1484 manet pave Innocens 8 til kamp mot hekser som kirkelederen mente utgjorde en trussel mot troen.

Snart etter utga dominikanermunken boken “Heksehammeren”. Verket fikk pavens støtte og slo høytidelig fast at hekser og troll ikke var barnlig overtro, men en uomtvistelig kjensgjerning.

“Heksehammeren” skulle få enorm innflytelse og satte sinnene i kok hos Europas befolkning med jevne mellomrom helt frem til 1600-tallet. Selv om boken var utgitt i det katolske Sør-Europa, preget den også Norden, selv om landene her hadde innført protestantismen.

Heksehammeren

“Heksehammeren” ble skrevet i sinne av Heinrich Kramer. Tyskeren hadde prøvd å få noen kvinner dømt som hekser, men bystyret i østerrikske Innsbruck hadde i stedet forvist ham. Kramer ble kalt forvirret og senil av byens biskop.

© Wellcome Collection Gallery

I 1600-tallets Norden gikk det imidlertid år mellom hekseprosessene, og bare sjelden ble noen dømt – helt til Sverige gikk amok i et blodbad uten sidestykke i nordisk historie.

Hysteriet begynte med at én fjær ble til fem høns: En ni år gammel gutt beskyldte elleve år gamle Gertrud Svendsdotter for å ha gått på vannet da hun drev noen geiter hjem fra en holme i Dalälven.

Historien gikk fra munn til munn inntil den kom sogneprest Lars Elvius for øre. Underveis hadde historien blitt villere og verre for hver gang den ble fortalt: Nå hadde jenta påkalt djevelen, som hadde dukket opp og gitt henne en salve til å smøre på føttene slik at hun kunne gå på vannet. Som Jesus. Den alarmerte sognepresten bestemte seg for å avhøre Gertrud.

Sogneprest fikk kongelig støtte

I begynnelsen av 1668 dukket det opp et nytt vitne. En 15 år gammel gutt kunne rapportere at geitegjeterpiken, som nektet å svare på prestens spørsmål, ofte hadde vært i Blåkulla – en svensk parallell til Bloksberg. Hun hadde til og med tatt guttens små søstre og andre barn med seg.

I hele Sverige brant det bål

Flere vitner trådte frem, og elleve år gamle Gertrud ble presset mer og mer opp i et hjørne. Sognepresten forklarte henne sannsynligvis også at hun bare kunne redde sin sjel hvis hun bekjente sine synder.

Til slutt begynte jenta å snakke. Ett år etter "hendelsen" med geitene anga Gertrud 19 personer, inkludert 8 voksne. Den ivrige sognepresten hadde punktert den betente byllen.

All hans teologiske lære om djevler og demoner kunne nå komme til heder og verdighet. Elvius kunne til og med lene seg på ordene til den svenske kongen. I 1608 hadde Karl 9 innført en lov som likestilte synd med majestetsfornærmelse – begge skulle straffes med døden.

Den bibelsterke Elvius kjente godt kirkens syn på hekser. Han trengte bare å kaste et blikk på 2. Mosebok, hvor det står:

"En trollkvinne skal du ikke la leve."

Med det juridiske på plass kunne heksejakten for alvor begynne i Sverige.

Barn anga mor og søstre

Våren 1669 begynte ryktene å gå, og barnevitner sto frem i landsbyen Mora lenger nede langs Dalälven. Også her ble barn angivelig fløyet til Blåkulla av hekser om natten.

Karl 9.

Svenske Karl 9 (1603-1611) innførte dødsstraff for hekseri, utroskap og ulydighet overfor foreldre.

© Nationalmuseum

I august 1669 falt hammeren, og 14 hekser og én trollmann ble henrettet. Ifølge en av prestene som var til stede, var det "et forferdelig syn".

Imens sto barnevitner fra landsbyen og så sine mødre, søstre og naboer bli brent. Dagen sluttet med at barna selv ble prylt, fordi de jo hadde innrømmet å ha deltatt på sataniske fester.

Formannen for heksekommisjonen, friherre og landshøvding Lorentz Creutz, skrev til riksrådet og begrunnet det fornuftige i å slå så hardt til:

“Jeg kan således forsikre Dem, mine Herrer Grevelige Excellencer, at uten denne hurtighet i håndteringen hadde vi antagelig stått overfor en aldeles uhåndterlig situasjon.”

Adelsmannen Creutz kunne ikke ha tatt mer feil. I stedet for å fjerne problemet vokste det eksplosivt.

Heks tortureres

Et ukjent antall hekseanklagede døde under torturen som skulle få dem til å tilstå.

© Getty Images

Ulovlig tortur fremtvang tilståelser

Trolldom ble betraktet som en crimen expectum – en usedvanlig forbrytelse – som krevde usedvanlige metoder. Myndighetene slakket derfor på den rettssikkerheten som ellers gjaldt i Sverige.

Fremtvungne tilståelser
Svensk lov tillot ikke tortur – slett ikke under etterforskning av forbrytelser. Men helt fra begynnelsen av den store heksejakten var tortur utbredt for å få anklagede hekser til å fortelle "sannheten". Karl 11 løste i 1674 dilemmaet og ga sin kongelige godkjenning til bruk av tortur.

Utroverdige vitner
I 1600-tallets Sverige ble verken umyndiges eller medskyldiges vitneutsagn ansett for å være troverdige. Problemet var imidlertid at det ikke fantes andre vitner til heksenes aktiviteter. For å dømme heksene ble loven brutt. Videre var det et kjent problem at barn koordinerte sine vitnesbyrd før rettssaken. Også det så heksekommisjonen gjennom fingrene med.

Nådeløse forhørsledere
"Ivrig heksejeger" er en mild betegnelse for Torsåker-presten Laurentius Horneus. Han tvang vitnesbyrd ut av byens barn ved å holde hodet deres under vann, piske dem eller sperre dem inne i bakerovnen mens han lot som om han ville brenne dem. Først i 1735 ble ofrenes beretninger skrevet ned.

Henrettelsene bekreftet bare overfor befolkningen at heksene var ekte. Avstraffelsen av vitner virket nok avskrekkende på noen barn med livlig fantasi, men da anstrengte foreldrene seg bare hardere for å få dem til å vitne. Fedre og mødre var overbevist om at djevelens håndlangere levde blant dem og skadet barna deres, natt etter natt.

Den følgende desember avsa herredsretten i Mora 55 nye dommer. Fra Dalarna spredte heksepesten seg nordover til Härjedalen, Hälsingland og Ångermanland. Deretter kom også turen til Stockholm.

Riksrådet var i villrede

I løpet av den store heksejakten ble det satt ned flere kommisjoner for å ta seg av sakene, for ellers fikk ikke landets høyesterett gjort noe annet i de årene. Men helt fra begynnelsen kunne kommisjonene ikke bli enige om hvilken oppgave de hadde.

Djevelen omringet av mennesker

Sataniske orgier ble kalt heksesabbat i middelalderen. Ifølge overtroen dyrket heksene sex med djevelen og hans demoner.

© Francisco Goya/Lázaro Galdiano Museum

I alle heksekommisjoner satt ortodokse heksejegere og skeptikere – menn som oppriktig tvilte på barnas forklaringer.

Eksempelvis noterte en jurist fra kommisjonen i Hälsingland at det forekom ham mistenkelig at barn i Blåkulla skulle ha møtt hvite engler – til og med engler som hadde overbrakt budskapet om at barna burde få fri fra spinnerokken hver torsdag og lørdag.

Nettopp en slik barnlig og egennyttig forklaring ble begynnelsen på slutten for massehysteriet.

Sta heks ble brent levende

Sommeren 1676 var det fortsatt ingen nøling i den stockholmske heksekommisjonen da den 63-årige Malin Matsdotter sto anklaget for hekseri. Det avgjørende vitneutsagnet kom fra hennes egne døtre.

Den trassige dømte talte prestene midt imot, nektet å holde sine voksne døtre i hånden og forbannet deres løgner om hennes hekseri, mens de tryglet henne om å tilstå for å frelse sin sjel.

Heks på bålet

I Sverige ble hekser sjelden kastet levende på bålet, men det fantes unntak.

© The Granger Collection/Ritzau Scanpix

At Malin var heks, var alle Stockholms 40 000 innbyggere sikre på: Hun hadde pratet med bøddelen mens han ga henne lenker rundt håndledd og ankler. Og til slutt, mens Malin ble brent levende, hadde hun ikke sagt en lyd.

Få uker senere var bildet et helt annet: Her var dommerne samlet for å behandle enda en stockholmsk heksesak. I vitneboksen sto den 15 år gamle tjenestepiken Annika Thomsdatter, som fortalte at hun var blitt pisket så mye på Blåkulla at hun besvimte hele tiden. Derfor hadde hun mistet plassen sin.

En av dommerne gikk henne på klingen: Var denne beleilige historien virkelig sann? Plutselig begynte Annika å gråte og fortelle at hun aldri hadde vært på Blåkulla. Andre barn hadde tvunget henne til å støtte historien mot heksen.

De forbløffede dommerne spurte om hun kjente noen andre barn som hadde blitt presset til det.

"Ja, Kerstin Jönsdotter", svarte Annika.

Hekser på kost

Hekser på vei til Bloksberg var et yndet motiv langt opp på 1700-tallet. Francisco Goya fremstilte dette dyptrykket i 1799.

© Francisco Goya

Nå ble Kerstin kalt inn, og hun innrømmet straks sitt falske vitneutsagn. Før lunsj hadde dommerne funnet frem til åtte tilfeller av mened fra barnevitner. I retten pekte alle åtte på tre jenter som kontrollerte hele Stockholms hekseangiveri.

Etter dette ble alle pågående heksesaker i Sverige stoppet. De tre Stockholm-jentene som hadde tatt initiativet til heksejakten i hovedstaden betalte med livet. De ble henrettet 20. desember 1676. Ifølge kirkens opptegnelser angret jentene og "mottok straffen mens de ropte høyt til Gud om sine synder".

I alt ble minst 315 svensker henrettet i løpet av det åtte år lange massehysteriet. Kvinner utgjorde hovedandelen av ofrene. Deretter ble hekseprosesser sjeldne i Sverige – den siste påståtte trollkvinnen ble henrettet i 1704.

LES MER:
Bengt Ankarloo: Satans raseri – en sannfärdig berättelse om det stora häxoväsendet i Sverige och omgivande länder, Ordfront, Stockholm, 2007

Jan Guillou: Häxornas försvarare – ett historiskt reportage, Pirat, 2002

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul