Den 15. april 1532 samles hundrevis av menn, kvinner og barn på Smithfield Square vest i London. Synet er ikke uvanlig, for plassen er vanligvis byens samlingspunkt på markedsdager og under de mange festlighetene som holdes i det katolske England.
Men i dag strømmer ikke byens borgere til Smithfield for å gjøre et godt kjøp, men for å grøsse. Kokken Richard Roose har blitt ført til plassen på kongens befaling for å motta sin straff. Halshugginger, levende begravelser og brenninger har før funnet sted på Smithfield, som er Henrik 8s faste sted for henrettelser.
Likevel blir de fremmøtte overrasket over synet av en stor gryte med sydende, boblende væske. Over gryten henger Richard Roose i et tau bundet med jernlenker, og tilskuerne hiver etter pusten idet bøddelen begynner å senke kokken ulidelig langsomt ned i gryten.
Richard Roose er funnet skyldig i å ha forgiftet sin herre, og straffen er kulminasjonen på en av middelalderens mest mystiske og uløste drapsgåter.
«Roose brølte veldig høyt, og flere kvinner som var høygravide, fikk illebefinnender av det de så, og ble båret bort halvdøde.» Øyenvitne til henrettelsen.
Tilskuerne ble kvalme av synet
Historikerne anslår at nesten 70 000 mennesker ble henrettet I den beryktede Henrik 8s regjeringstid. Likevel skiller Richard Rooses død seg ut som en av de mest brutale.
Ifølge øyenvitner brøler kokken mens han langsomt senkes ned i gryten – ned i det sydende vannet. En anonym kilde forteller at Roose «brølte veldig høyt, og flere kvinner som var høygravide, fikk illebefinnender av det de så, og ble båret bort halvdøde».
Henrettelsen varer i omtrent to timer, og en samtidig krønike beskriver hvordan Roose «blir senket ned og opp av det kokende vannet tre ganger til han er død».
Selv de mer hardkokte tilskuerne som står igjen på torget etterpå, forteller hverandre at de skulle ønske at bøddelen hadde holdt seg til sin skarpe øks denne vårdagen.
Richard Rooses straff er da også usedvanlig hard – spesielt fordi den forbrytelsen han er dømt for, slett ikke fant sted på kongens slott, og kongens liv ikke på noe tidspunkt har vært i fare.
Smithfield lå i utkanten av London og var i århundrer byens krøttermarked og rettersted.
Middagsgjester blir forgiftet
Historien om Richard Roose og drapsforsøket på hans herre, biskopen av Rochester, begynner året før – da biskop John Fisher holder et middagsselskap. På bordet står flere retter tilberedt av Roose, som biskopens gjester forsyner seg ivrig av.
Straks etter å ha spist av grøten faller to av selskapets gjester om med voldsomme smerter og dør kort tid etter. Biskopen selv overlever måltidet siden han faster og derfor ikke inntar noe av maten.
Richard Roose blir straks mistenkt for å ha forgiftet maten og kort tid etter arrestert og ført til det fryktede Tower of London. For utenforstående er kokkens motiv vanskelig å få øye på – Roose har ingenting å tjene på å drepe sin herre, og i første omgang nekter han også for å ha begått forbrytelsen.
Etter dette blir saken uvanlig, for Henrik 8 blander seg personlig inn i forhøret og gir ordre til at Roose skal utsettes for hard tortur. Det er absolutt ikke hver dag at kongen har en mening om fangene i Tårnet.
Den såkalte koppbæreren hadde ansvaret for å bære glass og kopper inn til kongen etter at munnskjenken hadde smakt på innholdet. Transporten foregikk omringet av kongens livvakter.
Alt ble undersøkt for giftspor
Ved kongens hoff hadde munnskjenken ikke bare ansvaret for å smake på maten. Bestikk, duker og puter skulle også undersøkes for gift.
Richard Roose nekter lenge for at han har forgiftet noen, men til slutt bryter kokken sammen på torturbenken, og han ender opp med å gi sine torturbødler rett i alle anklager.
Tilståelsen er det torturbødlene – og kongen – har bruk for. Saken blir nå betraktet som oppklart.
Vanligvis er straffeutmålingen forbeholdt dommerne, men nok en gang blander Henrik 8 seg i saken. Og dommen hans er brutal. Kokken skal – som en bisarr hentydning til hans fag – kokes levende. Langsomt. Kort tid etter begynner forberedelsene til henrettelsen.
Kongen fryktet giftmord
Nøkkelen til å forstå Richard Rooses harde straff finnes muligens i frykten for forgiftning i middelalderen.
På de kongelige kjøkkenene var hundrevis engasjert i tilberedningen av maten, og kokker, slaktere og bakere sendte store mengder mat ut av kjøkkenet hver eneste dag. Råvarene sørget bl.a. private gartnere og jegere for, og bare én eneste ondsinnet person som f.eks. drysset gift over steken, var nok til å drepe kongen.
Kjøtt og krydder var forbeholdt de velstående. Opptegnelser viser at den britiske adelen i gjennomsnitt spiste over et kilo kjøtt om dagen.
Gjestene fikk fabeldyr til middag
Paier med levende frosker og ristet påfugl sto på menyen når middelalderens rike skulle meske seg.
Frykten var stort sett uberettiget, for historikerne kan ikke dokumentere giftdrap på Europas kongelige i middelalderen. Men frykten fikk ekstra næring etter at italieneren Girolamo Ruscelli ga ut en bok om hvordan fyrster og kongelige best beskyttet seg mot forgiftning, og den ble straks en bestselger i Europas konge- og adelshus.
Ifølge Ruscelli skulle prinsen avstå fra å spise måltider som hadde en veldig søt eller sterk smak, for giftenes bitterhet og vonde lukt kunne ellers bli kamuflert og gå ubemerket hen.
Ambroise Paré – livlege for franskekongen Henrik 3 – forsøkte også å advare om gift. I en avhandling skrev han at «man bør være spesielt oppmerksom på kjøtt som er tilberedt med mye søtt, salt, surt eller er bemerkelsesverdig utstyrt med en annen smak». Parés tips var «ikke å spise eller drikke for grådig, men være oppmerksom på hvordan det smaker, det De spiser eller drikker».
Giftdrapforsøket på biskopen av Rochester førte til et veritabelt forfølgelsesvanvidd blant 1500-tallets engelske adel og de geistlige, som begynte å ansette munnskjenker og livvakter – en praksis som tidligere var forbeholdt de kongelige.
«Man bør være spesielt oppmerksom på kjøtt som er tilberedt med mye søtt, salt, surt eller er bemerkelsesverdig utstyrt med en annen smak.» Den franske hofflegen Ambroise Paré.
Kongen blir mistenkt for drap
Den utbredte frykten for forgiftning satte datidens kokker i en sårbar posisjon. Derfor var det også nærliggende å tro at Richard Roose sto bak giftdrapene ved biskop John Fishers middag.
Han var ansvarlig for tilberedelsen av den dødbringende grøten og flyktet like etter at de to gjestene falt om. Soldater fant ham kort tid senere hjemme hos seg selv.
Problemet for moderne historikere er at Richard Roose slett ikke hadde noe motiv for å forsøke å drepe sin herre. Han ville miste sitt arbeid, og etter all sannsynlighet ville han bli siktet for drap og henrettet.
Derfor tipper de at den ansvarlige for drapene er en helt annen: nemlig kongen.
Biskopen avslo skilsmisse
Allerede i samtiden begynte det å gå rykter om at Henrik 8 selv hadde gitt ordre til at biskop John Fisher skulle tas av dage.
Fisher hadde vært den unge prinsens religiøse læremester i Henriks barndom, men med sine planer om å reformere den katolske kirke hadde Henrik 8 gjort seg til uvenner med den katolske kirke. Og nettopp John Fisher var en av pavens sterkeste støttespillere i England.
Faktisk var makten hans så stor at den engelske dronningen, Katarina av Aragon, ansatte ham som kirkelig forsvarer da Henrik 8 ville skilles fra henne. Fisher nektet til kongens vrede å annullere ekteskapet og erklærte at han «i likhet med døperen Johannes var klar til å dø for ekteskapets uoppløselighet».
Samtidig hadde han sterkt motarbeidet en ny lov som ville anerkjenne Henrik som overhode for kirken i England. Loven, som økte kongens religiøse makt, ble underskrevet bare dager før giftdrapforsøket.
John Fisher var biskop i byen Rochester og en av den katolske kirkes sterkeste forsvarere. Dette brakte ham i konflikt med Henrik 8.
Kongen hadde altså all grunn til å ville kvitte seg med John Fisher, men da drapsforsøket mislyktes, måtte han kjapt finne en syndebukk, og her ble Richard Roose det perfekte offer.
Historikerne gjetter at kongen fremtvang en tilståelse og deretter idømte en usedvanlig streng straff for å få saken ut av verden og forsikre seg om at alle spekulasjoner om hans innblanding døde ut.
Antakelsen om kongens mulige innblanding i attentatet fikk ny næring tre år senere. Våren 1535 nektet John Fisher igjen å anerkjenne Henrik 8 som kirkens overhode i England. I løpet av de mellomliggende årene hadde den katolske kirkes innflytelse i England falt kraftig, og derfor våget kongen å ta et oppgjør med en av sine største motstandere. Like etter beordret Henrik biskopen arrestert og henrettet.
Denne gangen lot ikke bøddelen øksen falle på det offentlige torget i Smithfield, men bak Towers skjermende murer – etter all sannsynlighet for å unngå uroligheter over henrettelsen av en av Englands viktigste religiøse skikkelser.