Trafikkens historie: Fra 3 km/t til Napoleons høyrekjøring
Enveiskjørte gater og parkeringsforbud i det gamle Roma, fartgrense på 3 km/t i 1800-tallets britiske byer og livsfarlige trafikklys på gass. Trafikkens historie er lang, kronglete og full av farer.
Mange spede forsøk på trafikkregulering var avhengige av håndkraft.
Du er nå på vei på en leserreise med HISTORIE gjennom trafikkens lange historie, som byr på alt fra oldtidsbyer med parkeringsforbud til Napoleons høyrekjøring.
Men se opp! Det er på eget ansvar - foran deg venter raske kjøretøy, eksploderende trafikklys og uhell i nattelivet!
Enveiskjørt oldtidsby
Det vrimlet av mennesker, vogner og dyr i oldtidens storbyer, og trafikkork hørte hverdagen til. Trafikken var så kaotisk at Kina og Romerriket innførte trafikkregler lenge før vår tidsregning, med parkeringsforbud og enveiskjørte gater. I år 45 f. Kr. forbød Julius Cæsar oksekjerrer og stridsvogner på dagtid.
Trafikkskilt i stein
Historiens første trafikkskilt var milesteinen. Den viste avstand og retning til rikets hovedstad i mange av oldtidens store imperier. I middelalderen var det vanlig å skilte til de nærmeste byene i veikryss. Først da bilene kom, ble det nødvendig med moderne veiskilt.
Napoleon innførte høyrekjøring
I oldtiden og middelalderen gikk trafikken på venstre side, men på 1700-tallets større vogner var kusken plassert slik at det ga bedre oversikt å kjøre på høyre side. I 1794 innførte Frankrike høyrekjøring ved lov, noe som spredte seg med Napoleons erobringer. Derfor beholdt Storbritannia venstrekjøring.
Farlig oppfinnelse
På midten av 1800-tallet dukket damptraktorer, kalt veilokomotiver, opp. For å sikre mennesker og hester ble det i 1865 i Storbritannia vedtatt at en mann skulle gå 50 meter foran veilokomotivet med et rødt flagg, og at det skulle stoppe hvis føreren så en hest.
Maks 3 km/t
I 1861 innførte Storbritannia verdens første fartsgrense på 16 km/t for «selvdrevne farkoster». Men folk var så livredde for de store dampdrevne traktorene at farten ble satt ned til 6 km/t på landet og 3 km/t i byene.
Damptraktorer i 16 km/t spredte frykt på landeveien.
Nattelivet fikk lys på vognene
På begynnelsen av 1800-tallet vokste det bedre borgerskapet, og natte-livet ble mer utbredt. Det kunne gi uhell når hestevognene kjørte hjem i de mørke gatene. Derfor ble det i mange britiske byer påbudt ved lov å ha lys på hestevogner etter solnedgang. I 1907 kom loven også til å omfatte biler.
Trafikklys med håndkraft
Verdens første trafikklys ble utviklet til Londons massive trafikk i 1868, og besto av en gasslampe som lyste rødt den ene veien og grønt den andre, styrt av en politimann. Jobben var ikke ufarlig. En politimann ble stygt kvestet da en gasslampe eksploderte. Trafikklyset ble først automatisk i 1920.
Plater av papp og porselen
I 1893 ble Frankrike det første landet i verden som innførte krav om at biler skulle ha nummerskilt. Det skulle sikre at synderen lett kunne identifiseres hvis uhellet var ute.
Hver enkelt bileier måtte lage sitt eget bilskilt, og materialene varierte fra papp og lær til kobber og jern. I 1898 innførte Nederland offisielle nummerskilt laget av porselen. Det første skiltet fikk nummeret 1.
Senere ble emaljert metall det foretrukne materialet, som dette bilskiltet fra 1913.
Bilhorn på trykkluft og eksosgass
I land der loven ikke krevde en flaggmann, skulle dampdrevne vogner utstyres med varslingsutstyr som skraller eller bjeller. I bilens barndom var det moderne med horn, sirener eller fløyter drevet av trykkluft, håndsveiv eller eksosgass. Etter andre verdenskrig innførte de fleste land like bilhorn.
Kuskene brydde seg ikke om fotgjengerne
I 1868 hadde trafikken økt så mye at det ble satt opp mekaniske skilt for å få vognene til å stanse for fotgjengere. Men skiltene forsvant fort, for ingen overholdt dem.
I 1930-årene ble fotgjengeroverganger i form av lyktestolper med svarte og hvite striper vanlige i Storbritannia. Etter andre verdenskrig ble stolpene erstattet av fotgjengerfelter.