Julen 1496 ble den italienske presten Tommaso di Silvestro syk. Han fikk smerter i kneet, og etter nyttår ble verken stadig verre. Nå gjorde det også vondt i skulderen.
I mai skrev han i dagboken at plagene heldigvis var borte. Men akk – et år senere kom smertene tilbake med full styrke.
Også prestens penis verket slik at «jeg aldri kan finne hvile». Samtidig var hodebunnen hans dekket av sår, og munnhulen verket så ille at han knapt kunne tygge brød.
Di Silvestro ante ikke hva som feilte ham. Men han var langt ifra alene om å bli elendig av denne mystiske, nye sykdommen.
Den ga ikke bare avsindige smerter i lemmene, men også rødbrune blemmer overalt på kroppen og i ansiktet. Lidelsen spredte seg i Europa, og det ble snart klart at sykdommen, som senere ble kjent som syfilis, smittet via seksuell kontakt.
Ikke alle var like hardt rammet som di Silvestro. Hos mange viste lidelsen seg bare som smertefrie sår på kjønnsdelene og i ansiktet, og i en kort periode var slike sår faktisk et statussymbol.
Sykdommen var et tegn på at bæreren var en erfaren mann med mange seksuelle erobringer. Et utslett i pannen ble kalt «venuskrone», og det ble vist frem med stolthet.
Begeistringen tok brått slutt da det gikk opp for folk hvor alvorlig sykdommen var. Snart var de syke opptatt av å skjule symptomene i stedet for å fremheve dem.
Heldigvis for dem ble selv de villeste påfunn høyeste mote i finere kretser i hele Europa.
Kjønnssykdommen lurte ofrene til å tro at de var kurert. Men den vendte sterkt tilbake med mer alvorlige symptomer, som for eksempel krevde hudtransplantasjoner der huden delvis fortsatt satt fast på armen.
Skammen ble stolt vist frem
Rundt hundre år før syfilis rammet Europa, hadde et helt spesielt fenomen kommet på moten blant velstående renessansemenn: skamkapsler.
Mens beina var dekket av stramme hoser, ble resten av utstyret nedentil skjult i en kunstferdig dekorert stoffpose som ble knyttet utenpå buksene.
Syfilis gjorde posen enda mer populær – og større, fordi de syke forbandt kjønnsdelene og skjulte forbindingene i posen. En ny mote var skapt, og også friske menn lurte seg til større skamkapsler.
Engelske kong Henrik 8. led trolig av syfilis, for beskrivelser av livet ved hoffet hans vitner om at han var plaget av sår på kjønnsorganet. Det ble derfor forbundet etter alle kunstens regler og dekket av en prangende skamkapsel.
Sykdommen satte også spor der de var vanskeligere å skjule. For eksempel kunne nesen bli voldsomt deformert etter hvert som bakteriene åt seg inn i kjøttet i ansiktet og fikk neseryggen til å falle sammen.
Såkalt sadelnese ble et tydelig sykdomstegn; en skamplett og et symbol på moralsk forfall. Det gjaldt selv om mange med sadelnese var født med sykdommen etter å ha arvet den fra sin smittede mor.
Mange leger spesialiserte seg på å prøve å redde rike pasienter fra skammen ved å operere nesene penere.
For eksempel ved å skjære et stykke av pannehuden løs og vippe den over neseryggen – dessverre med den konsekvens at pannen fikk dype arr.
Den italienske legen Gaspare Tagliacozzi forsøkte seg på 1500-tallet med transplantasjon av hud fra overarmen. Huden ble sydd på nesen mens den fremdeles var forbundet til armen, for å sikre blodtilførsel.
Operasjonen krevde derfor at pasientens arm var bundet opp i et stativ i ukevis mens huden grodde fast til nesen.
Sex ga gods og gull
Syfilis rammet særlig de mest seksuelt aktive: prostituerte, soldater – og overklassen. En utbredt praksis blant adelige ved Europas hoff var å bruke seksuelle forbindelser til å oppnå fordeler for seg selv og slekten.
Et seksuelt forhold kunne for eksempel føre til nye adelstitler, gods eller innbringende embeter. Men forholdene medførte i tillegg kjønnssykdommer som syfilis, som ikke bare var farlig for den smittede, men også ble gitt videre fra mor til barn.
Barn født med syfilis var sterile, og moderne historikere har pekt på nettopp sykdommen som årsak til at både franske og engelske kongeslekter på 1500- og 1600-tallet slet med å føre slektene videre. Sykdomsrammede dronninger aborterte eller fødte sterile barn.
I et forsøk på å begrense syfilissmitten, ble bordeller og badstuer stengt. Opp gjennom hele middelalderen hadde badstuene vært fristeder med forskjellige sosiale aktiviteter for begge kjønn, men nå ble badene erklært syndige på linje med bordellene.
Pariserne prøvde å begrense smitten ved å forvise syke fra byen. Det hjalp lite. Rundt 1580 var syfilis blitt den verste epidemiske sykdommen i Europa siden Svartedauden.
Men i motsetning til pesten kunne de smittede leve i flere tiår med lidelsen før sykdommens tredje, livstruende stadium brøt ut og ødela kroppens indre organer.
De syke måtte derfor lære seg å leve med de ubehagelige, smertefulle og svært synlige symptomene.
Kongens lillefinger strittet
I 1655 begynte Frankrikes kong Ludvig 14. å miste håret – nok en av mange konsekvenser av syfilis.
I en tid da langt, kraftig hår ble sett på som et sikkert tegn på en manns virilitet, var sparsom hårprakt en katastrofe for den unge kongen.
Ludvig var bare 17 år på det tidspunktet, men hadde vært konge siden han var fire. Dermed hadde han lenge levd et lystig voksenliv, med syfilis til følge.
Kongen tydde til parykker. Og når han nå først var nødt til det, skulle de være så store og prangende som mulig. Snart hadde mannen som skulle gå over i historien som Solkongen, mer enn 40 parykkmakere i tjeneste.
Samtidig spredte motepåfunnene hans seg like raskt som sykdommen de skulle skjule symptomene på. Også friske – i hvert fall de rike – brukte formuer på kunstige, pudrete lokker.
Parykkene ble produsert av hår fra fattige mennesker eller med geite- og hestehår. Eventuelle luktplager ble parfymert bort.
Frisyrene ga ofte praktiske problemer. For eksempel kunne kvinnenes parykker bli så høye at de tok oppi lysekronene med levende lys i.
Et annet problem var mus. De boltret seg i hårprakten fordi parykkene ble pudret med hvetemel holdt på plass av fettstoff.
Solkongens syfilis tillegges også æren for en annen ny tendens: Det ble moderne blant fine folk å drikke te med strittende lillefinger.
Syfilis gir stive ledd, og fingrene rammes ofte først. Så når hans majestet Ludvig 14. nippet til ettermiddagsteen med en elegant strittende lillefinger, gjorde alle andre selvsagt det samme.
Henrik 8. av England gjorde skam-kapselen moderne blant adelige menn, særlig dem med sår på kjønnsdelene.
Pudder med bly og arsenikk
Sykdommen var lumsk. Ikke før hadde man pustet lettet ut fordi sykdommen så ut til å være utryddet, så dukket den opp igjen – gjerne mer aggressiv enn sist.
Et av symptomene på syfilis i andre stadium er utslett i form av små, røde prikker i ansiktet og på kroppen. Derfor ble falske skjønnhetsflekker moderne.
Flekkene ble laget av fint stoff eller museskinn, og festet på huden med fettstoff slik at de dekket sårene.
Også pudder kom på moten – selv hos Ludvig 14., som egentlig avskydde pudder i ansiktet. Det måtte være nok å pudre parykken, mente han.
Men mot slutten av regjeringstiden ga kongen opp motstanden. Med et tykt lag pudder kunne den sminkede ikke bare oppnå den attråverdige lyse huden, men også dekke sykdommens rødbrune blemmer.
«Ungdommens maske», som den engelske dronning Elisabet 1. kalte pudderet, medførte imidlertid også alvorlige helseproblemer.
Det lyse pudderet var nemlig fullt av bly og i enkelte tilfeller arsenikk. Blandingen kunne være så sterk at huden fikk sprekker. Dermed trengte gift og tungmetaller inn i den allerede syke kroppen.
Smittet av odører fra livmoren
Renessanselegene sto maktesløse overfor syfilis. Ikke minst fordi mange av dem mente at dersom en sykdom ikke var beskrevet av antikkens store lege Galen, så eksisterte den ikke. Men Galen (130-200 e.Kr.) hadde ikke kjent til den nye sykdommen.
Et av de største problemene var naturligvis at ingen helt visste hvordan sykdommen smittet – bortsett fra at det hadde noe med sex å gjøre.
Teoriene var til gjengjeld mange. For eksempel mente noen at Henrik 8. var blitt smittet med syfilis av et kyss fra kardinal Wolsey – kongens gode venn, som senere falt i unåde og ble henrettet.
Andre, som den italienske adelsmannen og kardinalen Cesare Borgia, mente at Henrik 8. måtte ha blitt smittet av «skadelige lukter» fra en livmor. Luktene måtte ha trengt inn i kongens legeme mens han sov ved siden av en kvinne.
Vitenskapsmannen og historikeren Joseph Grünpeck var selv smittet med syfilis og skrev ulykkelig:
«En sykdom så grusom, så smertefull, så gyselig at ingenting verre eller mer forferdelig har rammet jorden».
Grünpeck var tilknyttet den habsburgske keiserens hoff, og var selv blitt smittet under en løssluppen fest.
Snart gikk frykten for smitte hånd i hånd med kirkens fordømmelse, som da predikanten Jean Calvin i Geneve i 1541 tordnet mot sex utenfor ekteskapet, utroskap og prostitusjon:
«Gud har latt den nye sykdommen reise seg mot utsvevelsene».
Fordømmelsen gjorde de syke enda mer oppsatt på å skjule symptomene sine og søke behandling, og legene arbeidet hardt med å finne en kur.
Populær medisin tok livet av folk
Det første middelet som ble virkelig populært, var et avkok av det vestindiske treslaget guajak, som fikk den syke til å svette. Middelet kunne både smøres på huden og inntas.
I løpet av de rundt 50 årene på 1500-tallet da guajak var høyeste medisinske mote, ble importen av treslaget god butikk for den tyske adelsfamilien Fugger, som hadde monopol på handelen.
En annen utbredt behandlingsform var å plassere den syke i en tom vintønne som ble varmet opp med glovarme steiner i bunnen av tønnen.
Svettetoktene skulle gjentas to ganger daglig i minst tre dager – helst i opptil en uke. Pasienten måtte dessuten faste under forløpet og deretter følge en diett tilrettelagt av den engelske legen William Clowes.
Han anbefalte den syke å spise lam, kalv, hare, kylling og fasaner, mens han frarådet blant annet svinekjøtt, saltet kjøtt, fisk, ost, fersk frukt og søt vin.
Kvikksølv avløste guajak som det mest populære middelet mot syfilis.
Tungmetallet ble inntatt både som damp i de varme tønnene, smurt på huden som salve eller spist i pilleform sammen med honning og lakrisrot.
I Sverige ble også snustobakk inntatt gjennom nese eller munn, anbefalt. Kvikksølv hadde ingen effekt på sykdommen, men ga derimot noen alvorlige bivirkninger som blødende munn, tap av tenner, sinnssykdom og i verste fall døden.
Først langt utpå 1900-tallet, da penicillin var oppdaget, kom kuren mot syfilis. Da hadde sykdommen herjet med europeerne i 450 år, med pudderparykker og vanvidd som konsekvens.