Vågelige kanondronninger prydet himmelen
Tilskuerne ble fra seg av begeistring når pur unge jenter i utfordrende kostymer ble skutt ut fra kanoner. Men dette sirkusnummeret var akkurat så farlig som det så ut til. Det hendte at artistene ble skutt forbi målet, ofte med fatale følger.
Egle Zacchini før utskytingen. Hun har mange kanon-artister i familien.
Hver kveld kan publikum i Royal Aquarium i London oppleve en sirkusforestilling med et så spektakulært og halsbrekkende nummer at innenriksdepartementet har sendt ut en advarsel mot det.
Myndighetenes bekymring for sirkusartistens og publikums ve og vel er god reklame. Folk har strømmet til teatret siden premieren 2. april 1877.
Resultat er fullt hus klokken 17.30 og igjen klokken 22.30, kveld etter kveld.
Programmet består av en rekke tradisjonelle sirkusnumre, men et innslag med en ung, kvinnelig artist skiller seg ut som noe helt nytt.
Høyt over hodene på publikum henger et gedigent kanonrør fritt i luften, bare holdt fast av tau og vaiere. Akkompagnert av trommevirvler entrer Madame Zazel scenen.
Bare iført trikot og lange støvler klatrer hun rutinert opp til kanonen og balanserer rundt på løpet. Hele opphenget svaier faretruende da hun forsvinner ned i munningen.
I viktoriatidens London, der kvinner var tildekket fra topp til tå, var Madame Zazels påkledning svært utfordrende.
På dette tidspunktet hører man ofte skrekkslagne skrik blant publikum. Men det er ingenting mot det suset av frykt som fyller salen noen øyeblikk senere, da kanonen går av med et øredøvende brak, og kaster Madame Zazel 30 meter gjennom luften.
Sirkusnummeret er like kort som det er oppsiktsvekkende. I noen sekunder ser Madame Zazels kamp mot tyngdekraften ut til å ende fatalt, men i siste øyeblikk blir flyturen mot teatergulvet stanset av et sikkerhetsnett. Klappsalvene vil ingen ende ta.
Sirkussprang var en illusjon
Madame Zazel het egentlig Rossa Matilda Richter. Den da 14 år gamle jenta regnes som historiens første menneskelige kanonkule.
Men det spektakulære nummeret var noe William Leonard Hunt hadde kommet på flere år tidligere.
Hunt tok sitt første skritt mot berømmelse 15. august 1860 da han foretok en oppsiktsvekkende linedans over Niagarafossen mellom Canada og USA.
Underveis slo han saltomortaler og hang etter beina med hodet ned.
Vågestykket ble gjentatt mange ganger i løpet av sommeren, blant annet med en annen mann på ryggen, og Hunts livsfarlige akrobatikk tiltrakk notabiliteter så høyt på strå som for eksempel prinsen av Wales, den senere Edvard 7.
For Hunt ble de halsbrekkende vandringene startskuddet til en karriere som en av 1800-tallets mest berømte sirkusartister.
Under scenenavnet «Den store Farini» reiste Hunt til London, der han med dødsforakt utførte grensesprengende akrobatikk.
Men i 1869 bestemte Farini seg for at det var på tide å klatre ned fra trapesen. I stedet ble han sirkusdirektør ved byens Royal Aquarium.
Her fant han opp prototypen på kanonen som Madame Zazel gledet og forbløffet publikum med i 1877.
Farinis opprinnelige utkast var imidlertid ikke fullt så oppsiktsvekkende.
Hans første patentsøknad fra 1871 beskrev en katapult som ved hjelp av spente gummikabler kunne kaste en akrobat 10-12 meter opp i luften.
Den alternative kanonkongen John Holtum fra Danmark ble internasjonalt berømt for å være målet i stedet for prosjektilet.
Den første opptredenen med Farinis katapult fant sted to år senere, da en vakker sirkusartist ved navn Lulu ga et overbevisende eksempel på akrobatiske ferdigheter i Niblo’s Garden i New York.
Nummeret begynte med at Lulu sto helt stille midt på scenegulvet. Men plutselig – tilsynelatende helt uten å ta sats – hoppet akrobaten ti meter rett til værs og grep en trapes.
Nummeret var en illusjon på mer enn én måte.
Lulu ble slengt opp i luften med stor kraft av en plattform som gikk i ett med gulvet og ble utløst og trukket tilbake så raskt at bare de mest oppmerksomme blant publikum rakk å oppfatte bevegelsen.
Og til tross for navnet var Lulu slett ikke en ung dame. Han var Farinis nevø, men hadde utpregede feminine trekk, og lot seg enkelt forvandle til en forførende sirkusprinsesse.
Men da Farini vurderte å erstatte platen på manesjegulvet med et kanonløp, stakk den unge mannen av og begynte i stedet å turnere som «Trapesenes dronning» i Howes & Cushing Circus.
Showmannen Farini arbeidet ufortrødent videre. I 1875 registrerte han et nytt patent på en «sylindrisk beholder» med en springfjær som kunne utløses av en liten kruttladning.
To år senere var han og Rossa Matilda Richter klare til å presentere verden for det farligste sirkusnummeret noensinne.
Høy lønn, høyere risiko
Madame Zazel innkasserte 20 pund for hver kveld hun opptrådte med Farinis nummer i Royal Aquarium.
Det var en fyrstelig betaling, og bortimot ti ganger mer enn de andre artistene kunne stappe i lommen etter en forestilling.
Men i motsetning til sine sirkuskolleger risikerte hun livet to ganger hver kveld, bortsett fra søndager og helligdager.
Mange år senere konstaterte den britiske historikeren A.H. Coxe at 30 av de 50 første høytflygende artistene omkom under utføringen av nummeret.
Faren var ikke størst ved selve utskytingen, som mange trodde. Riktig nok startet flyturen med et brak og masse røyk, men det var ren teatertorden.
Dersom et menneske hadde blitt skutt ut med en kruttladning, som en ekte kanonkule, ville resultatet vært en øyeblikkelig og stygg død.
Løpet skjulte i stedet en strikk som kastet artisten av gårde, akkurat som en forvokst sprettert. De få sekundene nummeret varte var det til gjengjeld rikelig med andre måter å komme alvorlig til skade.
Den største risikoen var at kanondronningen traff ved siden av det utspente nettet. I prinsippet var det enkelt å regne ut banen til et menneskelig prosjektil.
Ut fra artistens vekt samt kraften og vinkelen på utskytingen var det ren matematikk å plassere sikkerhetsnettet korrekt.
Men flere variabler kunne ødelegge regnestykket, for eksempel hvis det menneskelige prosjektilet hadde tatt av et par kilo siden forrige opptreden, eller hvis strikken ikke ble utløst på riktig måte.
Ved forestillinger utendørs måtte artisten også ta hensyn til vindretning og vindstyrke.
For å ha et minimum av sikkerhet måtte kanonen regelmessig finjusteres ved at det ble skutt ut sandsekker med samme vekt som artisten.
Samtidig måtte mekanikken sjekkes for feil hver eneste dag.
I forhold til de første kanondronningenes livsfarlige opptredener er risikoen mindre i dag.
Men trygt er det selvsagt ikke. En av dagens kanonkonger har beskrevet forholdene slik:
«Den ballistiske vitenskapen har i dag nådd et så høyt stadium av perfeksjon at det ikke er farligere å la seg skyte ut av en kanon enn det er å barbere seg med en motorsag».
Kanondronninger overalt
Etter tre år hadde Madame Zazels opptreden i London tiltrukket seg oppmerksomhet fra den berømte amerikanske sirkusdirektøren P.T. Barnum.
Han overtalte henne til å komme til USA. På plakaten ble hun annonsert som «Zazel, det menneskelige prosjektil – se henne bli skutt ut av en monstrøs kanon».
Madame Zazel og monsterkanonen hennes tok USA med storm, og snart hadde andre sirkus sine egne kanondronninger i stallen.
Alt ble kopiert til minste detalj – selv navnet. Samtidig med at den originale Madame Zazel opptrådte med det omreisende sirkuset Batcheller & Doris i 1881, kunne publikum også oppleve en Miss Zazel som hovedattraksjon i både Shelby, Pullman & Hamilton’s sirkus og i Cooper, Jackson & Co.s sirkus.
Lettkledde kanondronninger var det store trekkplasteret i begynnelsen av 1880-årene, og publikum fikk aldri nok.
I London hadde Farini funnet seg en ny stjerne: «Bebe, den flygende kvinne». Selv nevøen Lulu tok mot til seg og begynte å opptre som kanonkule.
- mai 1881 fikk den nye sirkusdisiplinen sitt første dødsoffer. Under en forestilling i Pennsylvania feilberegnet våghalsen Lizzie Davene en saltomortale og traff kanten av sikkerhetsnettet med hodet.
Den originale Zazel ble med tiden irritert over de mange imitatorene og skremt av den evige livsfaren, og byttet kanonen ut med linedans.
Men skjebnen innhentet henne likevel. I 1891 falt hun ned og brakk ryggen. Livet som artist var forbi, og hun vendte hjem til en pensjonisttilværelse i England.
Tiden var dessuten i ferd med å løpe fra det støyende, men svært korte nummeret.
Strikken i sirkuskanonen ga bare fremdrift nok til en kort flytur, og andre, mer oppsiktsvekkende våghalser begynte å ta publikums oppmerksomhet.
Sykling på line og senere såkalte Wall of Death-baner og kjøring med motorsykler på ramper med loop, skjøv fra midten av 1890-årene kanonens dronninger og konger ut av rampelyset.
Sirkuskanon som krigslist
I begynnelsen av 1920-årene hadde sirkuskanonen nesten gått helt i glemmeboken.
Men takket være en italiensk klovn begynte menneskelige prosjektiler igjen å fly gjennom luften.
Edmondo Zacchini var sønn av en sirkusdirektør, og som barn hadde han opptrådt som både klovn og akrobat, før han begynte å studere til ingeniør.
Under første verdenskrig kjempet han mot østerriksk-ungarske styrker i slaget ved Monte Grappa i 1917.
Her var avstanden til de fiendtlige stillingene mindre enn hundre meter, og Zacchini begynte å vurdere forskjellige måter å angripe de østerriksk-ungarske styrkene bakfra.
Mange år senere forklarte han i et intervju med magasinet Life hvordan han så for seg at «soldater kunne skytes bak fiendens linjer med en stor kanon».
Zacchini testet aldri ut ideen ved fronten, men etter krigen lurte han på om den i stedet kunne brukes på sirkus.
I 1920-årene ble sirkuskanonene utformet for å se ut som ekte artilleri. Artistene kledde seg i flygeruniformer.
Han fikk et maskinverksted til å utforme en sirkuskanon etter hans egen tekniske beskrivelse. I stedet for strikken til Farini ville Zacchini bruke en stor fjær.
Det moderne kanonkongenummeret hadde premiere i Kairo i 1922. Zacchini krøp ned i kanonrøret, mens den yngre broren Hugo betjente utskytingsmekanismen.
I tillegg til å sende kanonkongen av sted kom det også brak og røyk fra den, akkurat som ved et ekte kanonskudd. I samme øyeblikk som kanonen gikk av, knekte den voldsomme kraften Zacchinis høyre bein som en fyrstikk.
På sykehuset hadde den uheldige kanonkongen god tid til å fundere på hvordan han kunne få til tekniske forbedringer av kanonen.
Zacchini konkluderte med at røret var for bredt, slik at han ikke fikk støtte under utskytingen. Dessuten var fjæren altfor kraftig.
Etter rekonvalesensen bygde Zacchini om kanonen og byttet roller med sin bror. Denne gangen hadde han regnet riktig. Hugo slapp helskinnet fra utskytingen, og fløy lenger enn prosjektilene fra Farinis kanon noen gang hadde vært i nærheten av.
De to artistenes Europa-turné ble et triumftog. Italias kong Viktor Emanuel 3. ga dem en gullmedalje, og den norske regjeringen ga brødrene sin offisielle anerkjennelse.
Edmondo Zacchini fortsatte sin opptreden til 1934, og gjorde det deretter til sin livsoppgave å trene profesjonelle kanonkonger.
Zacchiniene er den familien i verden som har klekket ut størst antall menneskelige kanonkuler og bygd flest kanoner.
Tradisjonen og de tekniske detaljene går i arv fra foreldre til sønner og døtre. Vår tids mest berømte kanonkonge-dynasti heter Smith.
De bruker en kanon med trykkluft, og har per i dag lengderekorden for en levende kanonkule. De har også sendt en artist over den amerikansk-meksikanske grensen.