Verdens sprøeste veddemål

I 1907 veddet den engelske adelsmannen lord Lonsdale med millionæren John Pierpont Morgan fra USA om det var mulig å reise verden rundt iført hjelm – uten noen gang å ta den av seg og avsløre identiteten sin.

Mannen måtte til og med dytte en barnevogn foran seg og kunne bare leve av å selge fotografier av seg selv iført hjelmen. For å gjøre veddemålet enda mer forrykt måtte personen også gifte seg underveis.

Den konkursrammede britiske forretningsmannen Harry Bensley meldte seg frivillig til oppgaven og nådde angivelig helt til Japan, før utbruddet av første verdenskrig tvang ham til å reise hjem til Storbritannia for å melde seg til hæren.

«Øynene mine gjorde vondt, og jeg hadde uutholdelige smerter i hodet. Ved flere anledninger besvimte jeg i veikanten», forklarte Bensley senere. Det finnes imidlertid ingen bevis for at han på noe tidspunkt forlot De britiske øyer.

Ifølge historikeren Plinius den eldre inngikk Kleopatra (69–30 f.Kr.) et veddemål med sin romerske elsker, general Marcus Antonius. Den egyptiske dronningen hadde jevnlig klaget over elskerens ynkelige festmiddager til hennes ære.

Hun uttalte hånlig at hun lett kunne bruke 10 millioner sestertier på én enkelt middag. Marcus Antonius aksepterte veddemålet.

Dagen etter lot Kleopatra anrette en middag som ikke var mer overdådig enn vanlig. Synet fikk Marcus Antonius til å bryte ut i latter. Men ifølge Plinius hadde Kleopatra et trumfkort i ermet:

«Hun beordret at desserten skulle serveres. Tjenerne satte en skål fylt med eddik foran henne. Hun tok en perle fra øredobben sin, kastet den i eddiken, og da den var oppløst, drakk hun den.»

Kleopatras perler var verdt millioner av sestertier, så «Lucius Plancus, som var dommer i veddemålet, stanset henne da dronningen gjorde seg klar til å løse opp enda en perle. Han erklærte så at Marcus Antonius hadde tapt veddemålet», skriver Plinius.

Sveitseren Johann Jacob Heidegger flyttet til England i 1708, hvor han ble teaterdirektør og berømt for å arrangere maskerader. Heidegger fikk rykte på seg for å være Englands styggeste person – en tittel han av forretningsmessige årsaker vernet nidkjært om.

Da den 4. jarlen av Chesterfield hevdet at han lett kunne finne en som var styggere enn Heidegger, aksepterte derfor sveitseren veddemålet. I Londons slumområder klarte jarlen å grave frem en kvinne som var en verdig rival.

Da de to kandidatene til tittelen som Englands styggeste trådte frem for et utvalgt dommerpanel, innså Heidegger at han sto i fare for å tape veddemålet.

Ifølge enkelte kilder holdt Heidegger snarrådig opp et speil foran kvinnen, som besvimte ved synet av seg selv. Andre hevder at han tok hatten hennes på hodet, noe som fikk henne til å besvime. Hatten var så medtatt at den gjorde Heidegger akkurat så stygg at han beholdt tittelen.

Pilotene på Aeroflot avgang 6502 gjorde seg 20. oktober 1986 klare til å mellomlande på Samara flyplass, som ligger 1000 km sørøst for Moskva. Tidligere hadde flykaptein Aleksander Kliujev veddet med andrepiloten, Gennadij Zhirnov, om at han uten problemer kunne lande flyet med cockpitens gardiner trukket for.

Kun ved hjelp av instrumentene og uten bruk av radiooverførte høydemeldinger ville han få passasjerflyet med 94 personer om bord trygt ned.

Kliujev, som var en erfaren pilot i det sovjetiske flyselskapet, kunne ha lykkes med sitt dumdristige stunt hvis han ikke hadde feilvurdert flyets høyde. Med 280 km/t braste maskinen ned i rullebanen.

Hjulene ble revet av, og så rullet flyet rundt og la seg på taket.

En drivstofflekkasje satte raskt fyr på vraket. 69 mennesker omkom – herunder Zhirnov, som imidlertid rakk å hjelpe flere passasjerer ut, før han kollapset. Den dumdristige flykapteinen overlevde og ble dømt til 15 års fengsel.

I november 1867 – mindre enn tre år etter slutten på den amerikanske borgerkrigen – kom en sersjant i nordstatshæren i krangel med naboen sin.

«Sørstatene er fortsatt opprørske. De hater unionsflagget, og ingen tør å vise det noe sted i sør uten å være beskyttet av våre soldater», hevdet naboen hardnakket.

«Du tar feil. Jeg kan bære flagget fra Mississippi og gjennom alle opprørsstatene – alene og uten å bli angrepet», svarte sersjant Gilbert Bates.

Noen måneder senere gjennomførte Bates sin lange marsj med unionsflagget høyt hevet. Sersjanten vandret ubevæpnet og alene fra Vicksburg i Mississippi til Washington. Underveis solgte han bilder av seg selv og flagget han hadde med seg – overskuddet ga han til krigsenker og foreldreløse barn.

I 1809 inngikk engelske Theodore Hook et underlig veddemål med vennen Samuel Beazley. Hook hevdet at han kunne gjøre et hvilket som helst hus til Londons mest omtalte adresse.

Til formålet valgte Beazley en tilfeldig adresse i London-bydelen Westminster: 54 Berners Street. Tidlig om morgenen den 27. november banket den første av 12 skorsteinsfeiere på hos Mrs. Tottenham i nr. 54 – alle sammen bestilt av Hook, som sammen med Beazley nøt opptrinnet fra et hus på den andre siden av gaten.

Etter skorsteinsfeierne kom den ene leveransen av kull etter den andre. Så fulgte bud med kaker fra byens bakere, leger, fiskehandlere og skomakere. Et helt dusin pianoer ble også forsøkt levert. Til og med Londons borgermester og erkebiskopen av Canterbury dukket opp.

Trafikken stoppet opp, og «enhver politimann som kunne mønstres, ble kalt inn for å lede folk bort, og de ble plassert på hjørnene av Berners Street for å hindre handelsfolk i å nærme seg huset», rapporterte avisen Morning Post. Beazley måtte innrømme at han hadde tapt.

Hva skal en steinrik adelsmann få tiden til å gå med når han har folk til å passe godset sitt på landet? I viktoriatidens England var svaret: Han må henge med likesinnede i sin club.

Alle menn fra overklassen var medlemmer av en herreklubb i hovedstaden. Her tillot britisk lov dem å spille hasard. Kortspill var mest utbredt, men alle former for gambling forekom.

Under påvirkning av rikelige mengder alkohol veddet også klubbmedlemmene om alt mulig. Og helt fra klubbenes tidligste år ble veddemålene nøye notert i klubbenes bøker.

Fra Brooks’s Gentleman Clubs arkiver fra 1795 fremgår det for eksempel at lord Cholmondeley veddet 500 guineas (ca. 22 000 nåtidskroner) med lord Derby om at han kunne gjennomføre samleie i en luftballong 900 m over bakken.

Bøkene avslører ikke hvilken lord som vant.

Thomas Fitzpatrick hadde en fuktig aften i september 1956. Den tidligere piloten i USAs flyvåpen kom opp i en heftig diskusjon med de andre gjestene på sin stamkro i New York-bydelen Manhattan. Krangelen dreide seg om hvorvidt det var mulig å fly fra New Jersey til New York på et kvarter.

Fitzpatrick forlot baren i St. Nicholas Avenue fast bestemt på å bevise at han hadde rett. Han kjørte de 17 kilometerne til Teterboro flyplass i New Jersey og stjal et Cessna-fly fra den lokale flyskolen.

Fitzpatricks første tanke var å lande i Jackie Robinson’s Park like ved baren, men klokken tre om morgenen ville det være altfor farlig å våge seg ned mellom trærne i den mørke parken. Derfor bestemte den berusede piloten seg for å gjøre forsøket midt på St. Nicholas Avenue. Landingen lyktes på mirakuløst vis, uten at noen kom til skade.

Bargjestene var imponert, men det samme gjaldt ikke politiet. Fitzpatrick fikk en bot på 100 dollar – ca. 9900 nåtidskroner.

Den 7. jarlen av Barrymore var kjent som en av Englands ivrigste gamblere. Den 13. mars 1788 rapporterte avisen The World:

«Blant dagens merkelige veddemål er følgende: Hertugen av Bedford vedder 1000 guineas (ca. 44 000 nåtidskroner, red.) med Lord Barrymore om at han ikke kan spise en levende katt!»

Hvorvidt lorden spiste katten er uvisst, men historikerne vet resultatet av et annet av veddemålene hans.

En overvektig slakter ved navn Bullock utfordret den 19 år gamle jarlen til et kappløp. På grunn av alders- og vektforskjellen ga jarlen slakteren to innrømmelser:

Bullock fikk velge ruten for 100-yards-løpet deres (91 m), og for det andre fikk slakteren et forsprang på 32 meter fordi han bare var i stand til å bevege seg i vraltetempo.

Den snarrådige Bullock valgte derfor at kappløpet skulle gå i en trang bakgate, hvor jarlen umulig kunne presse seg forbi ham. Da løpet ble skutt i gang, vant slakteren en spektakulær seier.

Den dristige kaptein Matthew Webb ble i 1883 tilbudt 10 000 dollar for å svømme på tvers av de sterke strømmene ved foten av Niagarafossen i USA. Briten hadde skrevet svømmehistorie noen år tidligere, da han var den første som krysset Den engelske kanal.

Webb elsket å vedde om svømming; for eksempel hadde han vunnet et veddemål om hvem som kunne holde seg lengst i vann – motstanderen hans var en vannelskende newfoundlandshund. Briten slo hunden med halvannen time.

Niagara var en større utfordring, for malstrømmen trakk alt ned, og under overflaten lurte skarpe klipper.

Webb pleide å tjente gode penger på sponsing av veddemålene sine, men i 1883 ville ingen virksomheter forbindes med det dumdristige prosjektet.

Kanskje Webb burde ha tenkt seg om to ganger før han kastet seg ut i den skummende elven 24. juli. Etter å ha klart det første stykket ble han overmannet av strømmen, og liket av ham dukket først opp flere dager senere.