Døden fascinerte 1800-tallets Storbritannia, hvor offentlige henrettelser fortsatt trakk tusenvis av tilskuere og portrettbilder av nylig avdøde familiemedlemmer stilt opp blant de levende var en lang og stolt tradisjon.
Da dronning Victoria ble enke i 1861, gjorde hennes årelange sorg det moteriktig å sørge lenge og altoppslukende. Også på mange andre måter svermet britene for døden.
Ingen dille i viktoriatiden fanget tidsånden bedre enn såkalte antropomorfe dioramaer. Fenomenet gikk i all sin groteske enkelhet ut på å sette opp utstoppede dyr slik at de oppførte seg som mennesker. Marsvin som spilte cricket, og to ekorn som slo løs på hverandre iført boksehansker, fikk britene til å klappe i hendene av begeistring.
De mest kjente antropomorfe dioramaene regnes fortsatt som mesterverker, og ett av dem ble solgt for ca. 450 000 kroner i 2003.
Dronningen var gal etter døde dyr
Utstoppede dyr var en blomstrende forretning allerede på begynnelsen av 1800-tallet. Jegere ville ha trofeer til peishyllen, og naturhistorisk interesserte ønsket å kunne studere de sky dyrene på nært hold.
Hver britisk by hadde derfor minst én fingernem taksidermist som stoppet ut dyr på bestilling og fikk dem til å fremstå så livaktige som mulig. Dyr montert på en trestamme eller en plate pyntet vinduskarmer og vegger i utallige hjem, og det ble til og med arrangert store utstillinger.
På verdensutstillingen i London i 1851 kunne publikum betrakte en utstoppet elefant som skulle vise britene hvilket storslått dyr kolonistene møtte i India. At det faktisk var snakk om en afrikansk elefant, la de færreste tilskuere merke til.
På verdensutstillingen var det imidlertid langt mindre dyr som fanget oppmerksomheten. Her kunne britene for første gang stifte bekjentskap med antropomorfe dioramaer utstilt av 14 oppfinnsomme eksperter fra inn- og utland.
Tilskuere i alle aldre strømmet til de muntre oppstillingene av blant annet to hasselmus som duellerer med sverd, og en katt som spiller piano, som tyskeren Hermann Ploucquet sto bak.
I et av tyske Hermann Ploucquets dioramaer spiller katter serenader for en gris.
Selveste dronning Victoria var så begeistret for Ploucquets komiske skapninger at hun om kvelden etter åpningen av verdensutstillingen omtalte dem i sin dagbok som «virkelig vidunderlige».
Ploucquets verker inspirerte mange britiske taksidermister til å kaste seg over den absurde ideen. William Hart og hans sønn, Edward Hart, ble spesielt kjent for sine mange boksende ekorn.
Kongen av dem alle ble den britiske kirkevergen Walter Potter, som brukte all sin fritid i sju år på å lage sitt første diorama.
Det forestilte en fuglebegravelse, med en kornkråke som tok på seg rollen som prest, og en ugle som agerte graver. Ikke mindre enn 98 utstoppede fugler var med i verket, som ble stilt ut med stor suksess i 1861 på vertshuset som familien hans drev i landsbyen Bramber i det sørlige England.
Potter ble besatt av å lage det ene spektakulære tablået etter det andre med døde dyr som han fant i grøftekanter eller kjøpte fra lokale kaninavlere.
Folk i området leverte også inn sine døde katter, akkurat som jegerne ga Potter noen av ekornene som de drepte i skogen.
VIDEO: Besøk Potters forrykte museum
Det eneste kriteriet for Potter var at dyret ikke måtte ha vært dødt for lenge, da det ikke ville se pent ut etter konservering.
Potters samling vokste år for år, og i 1880 bygget han et lite museum ved siden av familiens gjestgiveri.
Stasjonen i Bramber måtte utvides
Potters fingerferdighet gjorde ham kjent i hele England, og fra 1880-tallet ble Mr. Potter’s Museum of Curiosities – Hr. Potters museum for merkverdigheter – et yndet utfluktsmål for britene.
Når badegjester besøkte Brighton, kunne de kjøpe organiserte utflukter til Bramber, som ligger 17 km nordvest for havnebyen. Tusenvis av morohungrige briter strømmet til, og jernbanestasjonen i Bramber måtte bygges ut.
Potters magiske hender forvandlet med årene ca. 10 000 døde ekorn, katter, marsvin, frosker, fugler, mus, rotter og kaniner til menneskelignende skikkelser.
Museets besøkende kunne for eksempel glede seg over oppstillinger med kattunger som spilte krokket, og en hel bryllupsseremoni der katter var kledd i alt fra brudekjole til prestekjole og smoking.
Walter Potter (1835–1918) stoppet ut mer enn 10 000 dyr. Etter hans død ble samlingen spredt for alle vinder.
I andre dioramaer satt piperøykende ekorn og spilte kort, og kaninunger tok på seg rollene som skoleelever som skriblet i vei.
I tillegg til søte pelsdyr i ferd med å gifte seg eller spille krokket beskjeftiget Potter seg også med det makabre. Viktoriatidens briter elsket skrekk og gru, så Potter innredet også et redselskabinett med misfostre.
Her stilte han ut en kattunge med to hoder og en annen med åtte bein og to haler. Samlingen inneholdt også en høne og to andunger med fire bein. Misfostrene kom angivelig fra lokale bønder som hadde donert dem til byens berømte taksidermist.
Potter kunne med tiden leve av inntektene fra museet, som også omfattet salg av postkort med utstillingens perler. Helt frem til sin død tryllet Potter frem antropomorfe verker, i tillegg til at han ofte var til stede i museet for å nyte folks begeistring.
«Folk legger kanskje ikke merke til den gamle mannen som ofte sitter nær døren – et geni som har skapt et eventyrland», skrev søndagsavisen The Sunday People i 1914, og omtalte Potters livsverk som «et museum som aldri må bli glemt».
I Potters redselskabinett sto det en kattunge som hadde kommet til verden med åtte bein.
Fire år senere døde Potter, men dioramaene hans levde videre. Strømmen av besøkende til museet i Bramber avtok, og på 1970-tallet ble det stengt. Potters samling ble solgt i 1984 til et hotell, hvor utstillingen årlig ble besøkt av 30 000 betalende gjester.
Men populariteten til utstoppede dyr fortsatte å avta, og i 2003 auksjonerte hotellet bort Potters samling og spredte den dermed for alle vinder. Det mest ettertraktede dioramaet, fuglebegravelsen fra 1861, innbrakte ca. 460 000 kroner.