I hjertet av det vakre sør-engelske landskapet ligger et av verdens mest gjenkjennelige byggverk. Millioner av TV-seere kjenner det som Downton Abbey, men i virkeligheten heter slottet Highclere Castle. Med sine knapt 300 overdådige rom – som bl.a. rommer en samling skatter fra oldtidens Egypt – er stedet et monument over svunne tiders dekadanse.
2. Titanics forlis utløste arvekrise
I første avsnitt av Downton Abbey mottar jarlen av Grantham et telegram med sørgelig nytt. Arvingen til herresetet, en grandfetter, har gått ned med Titanic. For Crawley-familien er det en katastrofe, da jarlen og grevinnen kun har døtre.
Problemene knyttet til arv var velkjent i England fordi kvinner ikke hadde rett til å arve de fine herregårdene - verken godset eller titlene. Eiendommene, som lordene i prinsippet ikke eide, men bare forvaltet, kunne kun gå videre til sønner eller andre mannlige slektninger. Hvis en familie, som Crawleys i serien, sto uten arving - eller en fjernere slektning som en datter kunne gifte seg med - ville den miste all sin forbindelse til den aristokratiske verden når jarlen døde. Det var først i 1925 at disse arvereglene ble endret.
At arvingene til Downton Abbey døde på Titanic, selv om de tilhørte overklassen, er realistisk. To tredjedeler av mennene på første klasse omkom. Bare 2,8 pst. av kvinnene på første klasse led samme skjebne.
4. Enkegrevinnen måtte flytte ut
I Downton Abbey bor seernes elskede Violet Crawley, enkegrevinnen av Grantham, ikke lenger på slottet som har vært hennes hjem i 40 år. Ifølge skikken måtte enkefruer som Violet fraflytte boligen sin når mannen døde. Slottet ville da umiddelbart gå videre til arvingen og hans familie, og den tidligere grevinnen levde deretter videre på en annen eiendom.
I TV-serien beskriver Violet Crawley syrlig boligen sin som en "little cottage" (liten hytte). Ofte var enkegrevinnenes nye hjem da også relativt små, men de fikk lov til å beholde en liten stab av tjenere.
Tomheten i de nye gemakker der enkegrevinnene plutselig skulle takle sorgen alene, var åpenbart trykkende, men ingen satte spørsmålstegn ved ordningen. Flyttingen var en del av tradisjonen i viktoriatiden så vel som i første halvdel av 1900-tallet. På samme måte ble det forventet at enken gikk kledd i sort i to år etter mannens død. Omvendt hadde menn lov til å sløyfe de sorte klærne så snart ektefellen var begravet.
5. Herskapet tvinnet tommeltotter
I Downton Abbey viser det seg at den ukjente nye arvingen Matthew Crawley er en advokat fra middelklassen. Men i de høyere kretser var det ikke passende å besitte en heltidsjobb. En jarl hadde folk til alt, slik at herskapet i stedet kunne konsentrere seg om å gjøre så lite som mulig.
De store husene hadde nesten alltid gjester til enten te eller middag for å holde kontakten med likesinnede, og en stor del av herskapets tid gikk derfor med til å planlegge og delta i visitter. Kvinnene kastet seg også innimellom over å planlegge veldedighetsarrangementer.
Mennene begynte som regel dagen med å lese avisen – som var strøket med strykejern slik at ikke trykksverten skulle smitte av – før de åpnet dagens post. Den romslige fritiden brukte herskapet til å lese bøker eller spille kortspill som bezique. Spaserturer i parken var også et fast innslag når det ikke regnet. Hvis man ville ha mer bevegelse på programmet, tok kvinnene en ridetur mens mennene spilte cricket, polo eller gikk på jakt.
7. Husbestyrerinnen kontrollerte alt
I serien later husbestyrerinnen Mrs. Hughes til å ha en relativt komfortabel jobb, men i virkeligheten var det hardt arbeid å administrere tjenestepersonalet sammen med husets butler. Klokken ringte kl. 6 om morgenen, og dagens dont var ikke over før ved 22.30-tiden.
Ifølge den samtidige guiden Book of Household Management måtte en husbestyrerinne besitte "ærlighet, flid og årvåkenhet i samme grad som var hun sin egen families overhode", og hun måtte "konstant være på vakt og oppfange ethvert feiltrinn" blant sine folk - helst uten at herskapet merket noe. Selv personalets personlige skap og skuffer ble inspisert for å sikre at ingenting upassende foregikk.
Husbestyrerinnen var alltid kledd i svart, og personalet skulle tiltale henne med “mrs.”, selv om hun ikke var gift. Det innga rett og slett mer respekt enn “miss”. Mange husbestyrerinner fikk dog verken mann eller barn. Det å passe egen familie ved siden av jobben ville være å svikte arbeidsgiveren.
8. Aristokrater kjempet for likestilling
I serien er Crawley-familiens yngste datter Sybil lidenskapelig opptatt av likestilling og kvinners stemmerett. Kampen ble fordømt av reaksjonære adelsfolk, men flere aristokratiske kvinner ble såkalte suffragetter (kvinnerettsforkjempere).
Allerede i 1871 begynte lokale foreninger av suffragetter å samle seg for å arrangere demonstrasjoner og bedrive lobbyisme. Fra 1903 ble bevegelsen mer militant: Brannstiftelser, sultestreiker og avbrytelser av parlamentariske forsamlinger ble en del av kampen.
Selv om flesteparten av suffragettene stammet fra middelklassen, kastet aristokrater som lady Constance Bulwer-Lytton seg også inn i den mer ulydige delen av protestbevegelsen. Den noble jarl-datteren havnet i fengsel fire ganger for sitt engasjement. Under et av fengselsoppholdene risset hun en “V” for “Votes for Women” inn i brystet sitt med en hårnål.
I 1918 innførte det britiske parlamentet begrenset stemmerett for kvinner. 10 år senere ble det innført allmenn stemmerett.
10. Tjenere skulle være høye og flotte
Husbestyrerinnen mrs. Hughes og butleren mr. Carson har underveis i TV-serien sin fulle hyre med å finne pålitelig personale. Utskiftningen av tjenestefolk på herregårdene var da også stor fordi svangerskap, forlovelser og ukorrekt oppførsel ofte førte til oppsigelse. Husene jaktet derfor alltid på pliktoppfyllende og lojale folk, men også utseendet spilte en sentral rolle.
“Har du noen gang sett en skjeløyd hushjelp? Nei, de var like sjeldne som banneord i kirken. En tjener må være absolutt perfekt i kroppsbygning, karakter og handling”, skrev butleren Eric Horne i sine memoarer fra 1922.
Et vakkert ansikt var mindre viktig for kjøkkenassistenter og andre som alltid var gjemt vekk "downstairs". Mennene måtte imidlertid fremstå som helt igjennom presentable ettersom de skulle servere og oppvarte herskapet "upstairs"
Lave menn hadde derfor små sjanser i yrket, forklarte butler Frederick Gorst: “Uniformene var sydd til høye menn. Når en liten, fet fyr ankom, var det så godt som umulig å kle ham på.”
11. Barna så sjelden sine foreldre
I Downton Abbey opptrer herskapets barn i bare noen få scener, og dette er helt i tråd med virkeligheten. Overklassebarn født på begynnelsen av 1900-tallet var stort sett ute av syne for foreldrene mesteparten av dagen.
I stedet betalte foreldrene et helt arsenal av barnepiker til å passe og pleie de små – og ikke minst oppdra dem til å oppføre seg ordentlig og høflig slik at barna en dag kunne tre inn i selskapslivet. Barna oppholdt seg stort sett på rommene sine og i slottets små innrettede klasserom, der en privatlærer underviste dem.
Ofte så sønner og døtre bare foreldrene sine en time eller to hver dag når de gikk i parken eller ble lagt til sengs. I ungdomsårene økte samværet og de fikk lov til å spise lunsj med moren hvis det ikke var noen gjester.
Søtsaker fikk de små ikke særlig mye av.Konfekt, frisk frukt, fete kaker og slikt ble holdt på et minimum fordi folk i samtiden mente at det ikke var bra for barnets fordøyelsessystem – samt at det kunne skade moralen.
13. Store herregårder falt én etter én
Robert Crawley ønsker ingen forandring på Downton Abbey, men må til slutt akseptere at det må endringer til hvis herresetet skal overleve. Etter 1. verdenskrig begynte herresetenes storhetstid å nærme seg slutten. Overklassens rikdommer ble sakte spist opp av skatter, og fallende inntekter fra forpaktning gjorde det vanskelig for landadelen å bevare det luksuriøse og privilegerte livet som de var blitt født inn i gjennom mange hundre år.
Depresjonen på 1930-tallet gjorde at slottene simpelthen ble for dyre i drift for aristokratene, som i stadig større antall måtte gi opp forsøket på å bevare de storslåtte eiendommene. På 1950-tallet skjøt forfallet fart, og i gjennomsnitt ble ett stort herresete stengt hver uke.
Highclere Castle sliter til gjengjeld ikke med økonomien i dag. Som mange andre gjenværende slott lever dets eiere nå av å arrangere brylluper og fester. Og takket være Downton Abbey besøker 1400 turister daglig Highclere i høysesongen.