I hjertet av det vakre sør-engelske landskapet ligger et av verdens mest gjenkjennelige byggverk. Millioner av TV-seere kjenner det som Downton Abbey, men i virkeligheten heter slottet Highclere Castle. Med sine knapt 300 overdådige rom – som bl.a. rommer en samling skatter fra oldtidens Egypt – er stedet et monument over svunne tiders dekadanse.
Når Highclere Castle manglet midler ba Almina gjerne sin rike far om mer penger.
1. Fine titler ble betalt i pund
I Downton Abbey er jarlen av Grantham, Robert Crawley, gift med den velstående amerikanske kvinnen Cora – et ekteskap som skulle sikre herregårdens overlevelse. Fra slutten av 1800-tallet var skikken å gifte seg til penger ganske vanlig for lordene i fine engelske hus.
I virkelighetens Downton Abbey, Highclere Castle, giftet den 5. jarlen av Carnarvon seg med den 19 år gamle Almina Wombwell i 1895 for å sikre slottets overlevelse. Alminas medgift fra faren, Alfred de Rothschild, var på en halv million pund – en enorm sum i en tid da det kostet 15 pund i året å leie et hus med tre værelser.
Som i Downton Abbey kom pengene ofte fra USA, hvor industrialiseringens vinnere hadde tjent seg styrtrike. Industrimagnatene kastet gjerne rikdommen sin etter fine titler og gode forbindelser, og fra 1865 til 1915 giftet ikke færre enn 76 amerikanske kvinner seg til en adelstittel i England. Men i motsetning til pengene ble ikke alltid amerikanerne hilst velkommen. De tradisjonsbundne og snobbete britene så ofte på amerikanerne som enkle og primitive.
2. Titanics forlis utløste arvekrise
Prosentvis døde langt flere menn enn kvinner da Titanic gikk ned den 15. april 1912.
I første avsnitt av Downton Abbey mottar jarlen av Grantham et telegram med sørgelig nytt. Arvingen til herresetet, en grandfetter, har gått ned med Titanic. For Crawley-familien er det en katastrofe, da jarlen og grevinnen kun har døtre.
Problemene knyttet til arv var velkjent i England fordi kvinner ikke hadde rett til å arve de fine herregårdene - verken godset eller titlene. Eiendommene, som lordene i prinsippet ikke eide, men bare forvaltet, kunne kun gå videre til sønner eller andre mannlige slektninger. Hvis en familie, som Crawleys i serien, sto uten arving - eller en fjernere slektning som en datter kunne gifte seg med - ville den miste all sin forbindelse til den aristokratiske verden når jarlen døde. Det var først i 1925 at disse arvereglene ble endret.
At arvingene til Downton Abbey døde på Titanic, selv om de tilhørte overklassen, er realistisk. To tredjedeler av mennene på første klasse omkom. Bare 2,8 pst. av kvinnene på første klasse led samme skjebne.
4. Enkegrevinnen måtte flytte ut
Adelskvinner måtte gå i svarte klær i flere år etter ektemannens død.
I Downton Abbey bor seernes elskede Violet Crawley, enkegrevinnen av Grantham, ikke lenger på slottet som har vært hennes hjem i 40 år. Ifølge skikken måtte enkefruer som Violet fraflytte boligen sin når mannen døde. Slottet ville da umiddelbart gå videre til arvingen og hans familie, og den tidligere grevinnen levde deretter videre på en annen eiendom.
I TV-serien beskriver Violet Crawley syrlig boligen sin som en "little cottage" (liten hytte). Ofte var enkegrevinnenes nye hjem da også relativt små, men de fikk lov til å beholde en liten stab av tjenere.
Tomheten i de nye gemakker der enkegrevinnene plutselig skulle takle sorgen alene, var åpenbart trykkende, men ingen satte spørsmålstegn ved ordningen. Flyttingen var en del av tradisjonen i viktoriatiden så vel som i første halvdel av 1900-tallet. På samme måte ble det forventet at enken gikk kledd i sort i to år etter mannens død. Omvendt hadde menn lov til å sløyfe de sorte klærne så snart ektefellen var begravet.
5. Herskapet tvinnet tommeltotter
Det franske kortspillet bezique handler om å samle forskjellige poenggivende kortkombinasjoner.
I Downton Abbey viser det seg at den ukjente nye arvingen Matthew Crawley er en advokat fra middelklassen. Men i de høyere kretser var det ikke passende å besitte en heltidsjobb. En jarl hadde folk til alt, slik at herskapet i stedet kunne konsentrere seg om å gjøre så lite som mulig.
De store husene hadde nesten alltid gjester til enten te eller middag for å holde kontakten med likesinnede, og en stor del av herskapets tid gikk derfor med til å planlegge og delta i visitter. Kvinnene kastet seg også innimellom over å planlegge veldedighetsarrangementer.
Mennene begynte som regel dagen med å lese avisen – som var strøket med strykejern slik at ikke trykksverten skulle smitte av – før de åpnet dagens post. Den romslige fritiden brukte herskapet til å lese bøker eller spille kortspill som bezique. Spaserturer i parken var også et fast innslag når det ikke regnet. Hvis man ville ha mer bevegelse på programmet, tok kvinnene en ridetur mens mennene spilte cricket, polo eller gikk på jakt.
Til festlige anledninger som f.eks. brylluper ble det bakt sirlig utsmykkede kaker.
6. Kokken danket ut de andre
I Downton Abbey er husets kokk, Mrs. Patmore, fremstilt som en enkel kone som besitter fine evner på kjøkkenet. Hun er så skattet av husets herre at han betaler for at hun kan bli behandlet for grå stær.
Virkelighetens kokk var da også et like viktig medlem av staben som butleren og husbestyrerinnen, fordi kvaliteten på måltidene betydde alt for husets rykte utad. Det ga herskapet et godt renommé at gjestene ble servert utsøkt mat. Kokkens skattede rolle gjenspeiles også i det faktum at han eller hun ofte hadde sin egen dagligstue og mange steder var bedre lønnet enn butleren. I 1918 tjente en gartner på Highclere Castle 24 pund i året, mens slottets kokk var den høyest lønnede med en årslønn på 150 pund.
Men de måtte slite for lønnen. Hver dag ble det servert fire måltider – frokost, lunsj, ettermiddagste og kveldsmat – og kokken hadde ansvaret for at budsjettet holdt. På de store herresetene var det ofte 10-100 gjester som skulle bespises, og under spesielle arrangementer kunne opp mot 400 gjester dukke opp.
7. Husbestyrerinnen kontrollerte alt
Enhver kvinne som drømte om å bli husbestyrerinne gjorde klokt i å lese Book of Household Management.
I serien later husbestyrerinnen Mrs. Hughes til å ha en relativt komfortabel jobb, men i virkeligheten var det hardt arbeid å administrere tjenestepersonalet sammen med husets butler. Klokken ringte kl. 6 om morgenen, og dagens dont var ikke over før ved 22.30-tiden.
Ifølge den samtidige guiden Book of Household Management måtte en husbestyrerinne besitte "ærlighet, flid og årvåkenhet i samme grad som var hun sin egen families overhode", og hun måtte "konstant være på vakt og oppfange ethvert feiltrinn" blant sine folk - helst uten at herskapet merket noe. Selv personalets personlige skap og skuffer ble inspisert for å sikre at ingenting upassende foregikk.
Husbestyrerinnen var alltid kledd i svart, og personalet skulle tiltale henne med “mrs.”, selv om hun ikke var gift. Det innga rett og slett mer respekt enn “miss”. Mange husbestyrerinner fikk dog verken mann eller barn. Det å passe egen familie ved siden av jobben ville være å svikte arbeidsgiveren.
8. Aristokrater kjempet for likestilling
Suffragettene kjempet for kvinners rettigheter – særlig retten til å stemme.
I serien er Crawley-familiens yngste datter Sybil lidenskapelig opptatt av likestilling og kvinners stemmerett. Kampen ble fordømt av reaksjonære adelsfolk, men flere aristokratiske kvinner ble såkalte suffragetter (kvinnerettsforkjempere).
Allerede i 1871 begynte lokale foreninger av suffragetter å samle seg for å arrangere demonstrasjoner og bedrive lobbyisme. Fra 1903 ble bevegelsen mer militant: Brannstiftelser, sultestreiker og avbrytelser av parlamentariske forsamlinger ble en del av kampen.
Selv om flesteparten av suffragettene stammet fra middelklassen, kastet aristokrater som lady Constance Bulwer-Lytton seg også inn i den mer ulydige delen av protestbevegelsen. Den noble jarl-datteren havnet i fengsel fire ganger for sitt engasjement. Under et av fengselsoppholdene risset hun en “V” for “Votes for Women” inn i brystet sitt med en hårnål.
I 1918 innførte det britiske parlamentet begrenset stemmerett for kvinner. 10 år senere ble det innført allmenn stemmerett.
Oscar Wilde (t.v.) hadde et seksuelt forhold til den britiske journalisten og dikteren lord Alfred Douglas (t.h.).
9. Homoseksuelle risikerte fengsel
I Downton Abbey kjemper lakeien Thomas Barrow med å holde seksualiteten sin i sjakk, men ender likevel med å kysse en mann. "Anmeld ham, som du bør gjøre, og nyt hans fall", anbefaler kammerpiken miss O'Brien sin nevø, som har bevitnet Barrows kyss.
Homoseksualitet hadde vært forbudt ved lov siden 1885 og kunne føre til fengselsstraff. I millionbyen London så visse puber dog gjennom fingrene med at menn møttes og flørtet, men ute på landet – hvor Barrow befinner seg i TV-serien – var den slags utskeielser langt vanskeligere.
Mens noen prøvde å tøyle følelsene sine, nektet den berømte irske dramatikeren Oscar Wilde å undertrykke sin seksualitet. Men det kostet ham dyrt.Wilde ble i 1895 idømt to års straffarbeid i Reading fengsel for “grov uanstendighet” i form av homoseksuelle handlinger. Først i 1967 kom Sexual Offences Act, som gjorde homoseksuelle handlinger mellom menn over 21 år lovlige i privat regi. Å møtes på f.eks. et hotell var med andre ord fortsatt kriminelt.
10. Tjenere skulle være høye og flotte
En tjener måtte ta seg godt ut siden det var hans oppgave å varte opp gjestene under de fornemme middagsselskapene.
Husbestyrerinnen mrs. Hughes og butleren mr. Carson har underveis i TV-serien sin fulle hyre med å finne pålitelig personale. Utskiftningen av tjenestefolk på herregårdene var da også stor fordi svangerskap, forlovelser og ukorrekt oppførsel ofte førte til oppsigelse. Husene jaktet derfor alltid på pliktoppfyllende og lojale folk, men også utseendet spilte en sentral rolle.
“Har du noen gang sett en skjeløyd hushjelp? Nei, de var like sjeldne som banneord i kirken. En tjener må være absolutt perfekt i kroppsbygning, karakter og handling”, skrev butleren Eric Horne i sine memoarer fra 1922.
Et vakkert ansikt var mindre viktig for kjøkkenassistenter og andre som alltid var gjemt vekk "downstairs". Mennene måtte imidlertid fremstå som helt igjennom presentable ettersom de skulle servere og oppvarte herskapet "upstairs"
Lave menn hadde derfor små sjanser i yrket, forklarte butler Frederick Gorst: “Uniformene var sydd til høye menn. Når en liten, fet fyr ankom, var det så godt som umulig å kle ham på.”
11. Barna så sjelden sine foreldre
Foreldrene var kanskje velstående, men overklassens barn kunne se langt etter slikkerier og andre søtsaker.
I Downton Abbey opptrer herskapets barn i bare noen få scener, og dette er helt i tråd med virkeligheten. Overklassebarn født på begynnelsen av 1900-tallet var stort sett ute av syne for foreldrene mesteparten av dagen.
I stedet betalte foreldrene et helt arsenal av barnepiker til å passe og pleie de små – og ikke minst oppdra dem til å oppføre seg ordentlig og høflig slik at barna en dag kunne tre inn i selskapslivet. Barna oppholdt seg stort sett på rommene sine og i slottets små innrettede klasserom, der en privatlærer underviste dem.
Ofte så sønner og døtre bare foreldrene sine en time eller to hver dag når de gikk i parken eller ble lagt til sengs. I ungdomsårene økte samværet og de fikk lov til å spise lunsj med moren hvis det ikke var noen gjester.
Søtsaker fikk de små ikke særlig mye av.Konfekt, frisk frukt, fete kaker og slikt ble holdt på et minimum fordi folk i samtiden mente at det ikke var bra for barnets fordøyelsessystem – samt at det kunne skade moralen.
Juledagene var ekstremt slitsomme for tjenestefolkene, og de fikk derfor en ekstra gave fra herskapet 2. juledag.
12. “Boxing Day” var personalets store dag
I Downton Abbeys juleepisode blir personalet stilt opp på rekke og rad 2. juledag, hvor de én etter én får overrakt en gave av Cora Crawley, grevinnen av Grantham. Denne dagen var ganske spesiell for personalet på de store herregårdene. Det var tradisjon at personalet fikk helt eller delvis fri etter de mange harde arbeidsdagene rundt jul – spesielt den lange arbeidsdagen 1. juledag, da personalet skulle servere portvin til langt ut på kvelden etter at kalkunen var spist.
Som takk for årets arbeidsinnsats overrakte herskapet personlig en såkalt christmas box til tjenestefolkene som de kunne ta med seg hjem og dele med sin egen familie på fridagen. Boksen inneholdt en liten gave, rester etter all julematen og kanskje en liten bonusmynt. Noen steder utvidet herskapet skikken til hele herresetet og ga en gave til de fattige i landsbyen.
Britene bruker fremdeles begrepet "Boxing Day" om 2. juledag – navnet kommer nettopp av at personalet denne dagen fikk en christmas box av herskapet.
13. Store herregårder falt én etter én
Mentmore Towers – eid av Rothschild-familien – var en av mange herregårder som måtte slå igjen dørene på 1900-tallet.
Robert Crawley ønsker ingen forandring på Downton Abbey, men må til slutt akseptere at det må endringer til hvis herresetet skal overleve. Etter 1. verdenskrig begynte herresetenes storhetstid å nærme seg slutten. Overklassens rikdommer ble sakte spist opp av skatter, og fallende inntekter fra forpaktning gjorde det vanskelig for landadelen å bevare det luksuriøse og privilegerte livet som de var blitt født inn i gjennom mange hundre år.
Depresjonen på 1930-tallet gjorde at slottene simpelthen ble for dyre i drift for aristokratene, som i stadig større antall måtte gi opp forsøket på å bevare de storslåtte eiendommene. På 1950-tallet skjøt forfallet fart, og i gjennomsnitt ble ett stort herresete stengt hver uke.
Highclere Castle sliter til gjengjeld ikke med økonomien i dag. Som mange andre gjenværende slott lever dets eiere nå av å arrangere brylluper og fester. Og takket være Downton Abbey besøker 1400 turister daglig Highclere i høysesongen.
