Trykkere, boktrykkerkunsten

Ytringsfrihet anno 1770: hatskrift og hevnporno

I 1770 blir all sensur avskaffet i Danmark. Diktert av kongens mektige livlege, Struensee, hersker ytringsfriheten de neste tre årene – og befolkningen tar raskt det frie ord til seg.

I 1770 blir all sensur avskaffet i Danmark. Diktert av kongens mektige livlege, Struensee, hersker ytringsfriheten de neste tre årene – og befolkningen tar raskt det frie ord til seg.

Daniel Nikolaus Chodowiecki

På Frederiksberg slott, et lite stykke utenfor Københavns byporter, tas store avgjørelser 4. september 1770.

Landets enfoldige konge, Kristian 7., og hans tyske livlege, Johann Friedrich Struensee, arbeider med viktige forordninger som skal gis videre til kongens kabinett: Embetsmennene får beskjed om å undersøke en mislykket marineekspedisjon til Alger, de må gi mer penger til oppføringen av en fransk komedie – og mye mer.

Blant dagens punkter er også en kortfattet lov til signering. Teksten er en bombe under kongens kontroll med offentligheten, men kongen legger ikke merke til det:

«Videre en ordre til kanselliene, som gir full pressefrihet, slik at bøker kan trykkes uten noen form for sensur.»

«Forgylte gemakker er ikke så tette at de kan skjule horebukken og horen.» Fra en anonym pamflett om Struensees affære med dronningen.

Punktum og av sted med det ferdige dokumentet til kansellisekretæren, slik at beslutningen kan settes ut i livet. Med et pennestrøk har Danmark som Europas første land fått total ytringsfrihet.

Alt kan nå publiseres – selv injurier – men Struensee føler seg overbevist om at den frie debatten vil tvinge urettferdighet og korrupsjon frem i lyset, slik at det danske samfunnet blir bedre.

Kristian 7., Caroline Mathilde og Struensee, sjakkspill

Struensee overtok ikke bare Kristian 7.s rolle som hersker og lovgiver, men også kongens plass i ektesengen.

© Kristian Zahrtmann

Livlegen tok makten og dronningen

Ingen av Europas konger kunne finne på å tillate full ytringsfrihet. Men i 1770 hadde Danmark en psykisk syk konge – og livlegen hans utnyttet situasjonen til å regjere landet.

Den 30 år gamle Johann Friedrich Struensee fikk i 1768 sjansen som lege for Danmarks kong Kristian 7. på en stor utenlandsreise. Underveis knyttet den 19-årige Kristian seg til Struensee, og tyskeren ble etterpå med hjem til hoffet i København.

Struensee ble utnevnt til livlege og fikk raskt stor innflytelse over den umodne og antakelig schizofrene monarken. Som en ivrig tilhenger av datidens opplysningsidealer satte tyskeren seg fore å reformere det danske statsapparatet.

Han utnevnte seg selv til kabinettminister med fullmakt til å gi dekreter – på halvannet år utstedte han ca. 2000: Byråkratiet ble redusert, leilendinger fikk bedre vilkår, tortur ble avskaffet, og embeter ble fordelt etter kvalifikasjoner fremfor avstamning.

Ved hoffet ble Struensee også kjent med den 19 år gamle dronningen, Caroline Mathilde. I 1770 innledet de en affære, og året etter fødte hun en datter, prinsesse Louise Augusta. Forskerne mener at livlegen trolig var faren hennes.

De rike får stryk

Trykkerivirksomheten i Danmark hadde vært underlagt streng sensur frem til Struensees nye lov trådte i kraft 14. september 1770. Fra den ene dagen til den andre fikk alle rikets borgere mulighet til å skrive nøyaktig hva de mente i den nye offentlige debatten.

Folket omfavnet friheten. Ut av trykkeriene veltet en strøm av pamfletter om alt mellom himmel og jord – meninger om kornprisene, spekulasjoner om mystiske tegn på himmelen og hauger av satiriske og hatefulle skrifter om andre borgere.

Ingen ble spart – slett ikke Københavns overklasse, som nå kunne lese folkets misbilligelse på trykk.

Pyntesyk mann med parykk

Yndede ofre for befolkningens harme var de velstående, pyntesyke mennene, som spankulerte omkring med oppsatte parykker.

© Lewis Walpole Library, Yale University

I skriftet «Overkjolens forunderlige hendelser» – en satire over tidens pyntede herrer – forlystet forfatteren seg med å beskrive hovedstadens fisefine menn. De «duftet av pomade og luktevann», og de brukte all sin tid på å posisjonere seg i selskapslivet.

Ekstravagansen ble sidestilt med promiskuitet i flere skrifter. Faktisk mente en from og anonym borger at det burde innføres en lov mot overflod. Den ville minske antall pantsettelser og redusere antall innsatte i byens gjeldsfengsler, het det.

Loven ville også hindre mange piker i å ofre sin kyskhet for å få tak i «begjærlige og glitrende saker», mente forfatteren, som fikk støtte fra en annen ivrig pamflettherre:

«Kyske piker fremfor skjøger i fløyels- og silkepelser.»

Fanden skriver et leserbrev

Drukkenskap var også et yndet emne i debatten. I pamfletten «Et Himmelskrift nedfalt på veien fra København til Emdrup» fortalte bonden Jens Larsen hvordan et brev var dalt fra himmelen rett ned på hodet hans.

Det himmelske brevet tordnet mot København, som var en by full av dovenskap, fordervelse og hor. Spesielt drikking var strake veien til helvete, advarte den himmelske avsenderen, for da begynte menn å se på kvinner – og vips gikk de 10 hellige bud fløyten.

Pamfletten fikk snart etter et svar som ga seg ut for å være skrevet av djevelen selv. Underverdenens hersker påpekte at bondeknølen Larsen måtte ha vært beruset, og at det nok snarere var innholdet i en nattpotte som hadde truffet ham i skallen.

«Han burde manne seg opp til hevn og befri sin ekteseng fra de skammelige flekkene.» En anonym forfatter gir kongen et velmenende råd.

Drukkenbolter var et stort problem i København. Hovedstaden hadde vel 80 000 innbyggere, og mange av dem var lei av at fylliker griset til byen.

Renhold av gatene var derfor et eksplosivt emne. Et skrift mintes bittert da den offentlige gatefeiingen ble innført i 1764 – uten at det hjalp det minste:

«Nå skulle gatene bli speilblanke, så rene som foredlet sølv og gull, og de ble bare skitnere enn de var før!»

En annen pamflett foreslo at beboerne i hver gate skulle slå seg sammen om renovasjonen, slik at den ikke ble overlatt til de «feiekjerringene» som brukte tiden på tobakk, sladder og høylytt skvaldring.

I praksis kunne 50 slaver utrette mer enn 200 «gamle, utlevde og delvis fordrukne kjerringer» klarte, fremholdt skribenten.

Rykter om utroskap truer Struensee

Våren 1771 flyttet Struensee sammen med den kongelige familien til sommerresidensen Hirschholm slott nord for København. Dronningen, som nå var gravid, hadde innledet en affære med Struensee, og tilbake i hovedstaden gikk det rykter om at den tyske livlegen var barnets far.

Den offentlige debatten som Struensee ønsket å fremme for å gjøre Danmark til et bedre land, dreide seg mer og mer om hans ødeleggende innflytelse.

Flere skrifter satte likhetstegn mellom usedeligheten ved hoffet og moralens forfall i resten av samfunnet – for i København vrimlet det av kvinner som fallbød seksuelle tjenester.

Forkledd med «nydelige masker og farger spjåket de innskrumpne kjerringene på gravens rand seg ut for å drive den skammelige handelen», forklarte en pamflett om de prostituertes svøpe.

Trykkere, boktrykkerkunsten

Trykkerne i København hadde gode dager da det skrevne ord ble frigitt i Danmark i 1770.

© Daniel Nikolaus Chodowiecki

Forfatteren hadde overraskende stor kunnskap om hovedstadens mange gledespiker og deres kjælenavn – som Sulfitten, Madam Storflab og Grevinden.

I en pamflett var teologistudenten Christian Thura med på å piske opp en stemning om «den snart redningsløse forfatning riket vil stå i, hvis lastenes strøm skal fortsette å fosse frem, hvis man ikke med forente krefter bidrar til å skape en demning for alt det slim og skitt som daglig blandes i dydens rene vann».

På toppen av de mange pamflettene kom det også ut et langt dikt skrevet av gehejmarkivar (riksarkivar) Jacob Langebek, som angrep den stadig mer upopulære Struensees makt.

«Sitt, Kristian, sitt fast, sitt ene på din trone», var første strofe. Folket diktet raskt en sjofel variant:

«Ligg, Kristian, ligg fast, ligg ene på din kone.»

Affæren utmales i fabler

Den 2. august samme år – knapt en måned etter at dronningen hadde født en datter – var den kongelige trekanten på forsiden av «Magazinet for patriotiske Skribenter».

«Er det mulig at en kones boeler (elsker, red.) kan være hennes manns oppriktige venn og trofaste rådgiver?» var artikkelens spørsmål.

Et anonymt svar fulgte noen dager senere:

«Forgylte gemakker er ikke så tette at de kan skjule horebukken og horen.»

Kongen burde «våkne opp fra sin ynkelige godtroenhet og narraktige trygghet, han burde manne seg opp til hevn og befri ektesengen sin fra de skammelige flekkene», skrev den anonyme forfatteren hissig.

Eleanor Roosevelt med menneskerettighetene

Eleanor Roosevelt, tidligere førstedame i USA, ledet FN-komiteen som utformet FNs verdenserklæring om menneskerettigheter.

© FDR Presidential Library & Museum

Ytringsfriheten kan spores til oldtiden

De gamle grekerne oppfant ikke bare demokratiet, men også retten til fritt å si sin mening. Senere flørtet Europas herskere med den farlige ytringsfriheten, som først for alvor vendte tilbake i nyere tid.

508 f.Kr.: Ytringsfrihet var for de få

Athens demokrati gir alle rett til å si sin mening i de politiske forsamlingene – bare ikke kvinner, slaver og såkalte idioter (udannede personer).

1689: Demokratiet våkner i England

Den britiske kongen får makten sin begrenset av en rekke paragrafer i «Bill of Rights», som bl.a. stadfester retten til å ytre seg fritt i parlamentet.

1766: Trykkefrihet testes

Riksdagen i Stockholm vedtar verdens første lov om trykkefrihet – imidlertid er kritikk av kongen og kirken forbudt, og friheten blir raskt innskrenket.

1789: Revolusjon avliver sensuren

Borgerrettigheter som ytringsfrihet erklæres for evige og universelle av de franske revolusjonære, som tar makten i landet. I 1804 opphøyer Napoleon prinsippene til fransk lov.

1948: Menneskerettighetene vedtas

Forente nasjoner (FN) bekjentgjør menneskerettighetene. Artikkel 19 slår fast at alle mennesker har rett til menings- og ytringsfrihet. De 48 daværende medlemslandene stemmer for.

Kritikken mot Struensee fortsatte, og i september publiserte teologistudent Josias Bynch en serie fabler som sammenlignet dronningen med forskjellige liderlige hunndyr.

I fabelen «Den kåte høna» jager en høne hanen sin bort og løper inn på et apotek, hvor den parer seg med en struts. Struensee var strutsen, og apoteket et symbol på hans legegjerning.

På toppen av Bynchs tøylesløse fabler publiserte teologistudenten Christian Thura en ny pamflett som antydet at kongen var sinnssyk.

Dermed var begeret fullt for Struensee, som var engstelig over den giftige stemningen. Det var på tide å innskrenke ytringsfriheten. Den 7. oktober trykket Københavns største avis, Adresseavisen, en offisiell ordre om at det var slutt med anonyme trykksaker.

Fra nå av måtte navnet på trykkeren stå på pamflettene, og han måtte vite navnet på skribenten – ellers vanket det strenge straffer.

Ytringsfriheten forsvinner igjen

Men det febrilske hatet som hadde vokst frem mot Struensee, lot seg ikke tøyle lenger. Han burde bli «satt på nattrenovasjonsvognen og kjørt ut av byen som dritt», mente en ikke navngitt forfatter av en skillingsvise.

Over hele byen verserte det teorier om at Struensee planla et kupp mot kongen, slik at han selv fikk tronen. Ytringsfriheten var blitt en trussel for livlegen, og han hadde ingenting å stille opp med. En liten gruppe konspiratører ved hoffet ble enige om å sette Struensee ut av spill, og i januar 1772 ble han fengslet for forsettlig tronran og utukt med dronningen.

Kuppmakerne plasserte så den livredde kongen i en karet og lot ham kjøre rundt i byen for å dempe gemyttene. De bestilte også pamflettpropaganda fra landets prester og biskoper, som tolket kuppet som Guds utrensning av Struensees fordervede styre.

Københavnerne brant etter å finne ut hva som foregikk, og alle publikasjoner om Struensees fall ble revet vekk. En strøm av hatskrifter fremstilte livlegen som morder, sexmonster og hallik.

Kroppsdeler på hjul og steile

Etter henrettelsen av Struensee gikk det ikke lang tid før ytringsfriheten i Danmark forsvant igjen.

© digitalcollections.kb.dk

Viser om hvordan Struensee nøt å svømme i blod, og avisnyheter om at han hadde stjålet av diamantene i kongekronen, så dagens lys. Én forfatter konkluderte med at Struensee kontrollerte kongen ved hjelp av et pulver – han var jo lege! – mens en annen kunne fortelle om tyskerens antikristne fødsel; han kom til verden hårete og med hover, som han nå gjemte.

Tusenvis av københavnere fikk se livlegen for siste gang 28. april 1772, da de møtte opp på byens store, åpne gressareal – Øster Fælled (i dag Fælledparken).

Her ble Struensee halshugget, og som en ekstra straff ble han så partert og hodet satt på en påle, mens resten av kroppen ble lagt på hjul og steile. Struensees store gave til danskene hadde kostet ham livet.

Året etter ble det vedtatt en lov som igjen forbød aviser og blader å bringe kritiske tekster.

LES MER OM YTRINGSFRIHETEN UNDER STRUENSEE

  • Frederik Stjernfelt, Ulrik Langen & Henrik Hortsbøll, Grov konfækt – tre vilde år med trykkefrihed 1770–1773, Gyldendal, 2020