Beduinene er et nomadisk folk som – historisk sett – har levd som omvandrende hyrder i noen av de tørre og ugjestmilde områdene av Midtøsten.
Deres forfedre livnærte seg av jordbruk og dyrehold på steppene i dagens Syria så tidlig som 6000 f.Kr. Det var imidlertid ikke før det siste årtusen f.Kr. at beduinene begynte å samle seg i mer organiserte stammer og klaner.
Samtidig begynte beduinene å kreve inn skatter fra de mange handelskaravanene som passerte gjennom områdene deres. Til gjengjeld hjalp beduinene karavanene med å krysse ørkenen på en trygg måte.
Beduinene var skapt til et hardt liv i ørkenen
Dyrene sikret overlevelse
Kjøtt, melk og ull fra geiter, kameler og sauer var avgjørende for beduinenes overlevelse i ørkenen. Særlig kamelen var av stor betydning for beduinene, som betegnet dyret som «en gave fra Gud».
Den hardføre kamelen var et viktig transportmiddel i det ufremkommelige terrenget, og dyret kunne til nød spises når andre matkilder sviktet. Kamelløp ved brylluper og høytider bidro også til å forene beduinstammene.
Poesi brakte fortiden til live
Muntlig overlevert poesi var beduinenes viktigste kunstform, og de velformulerte dikternes kloke ord ble høyt verdsatt av ørkennomadene. Foruten å være en kunstform ble diktene også brukt til å videreformidle kunnskap blant beduinene, som ofte var analfabeter.
Dikterne kunne bl.a. fortelle om forfedrenes store prestasjoner, men de kunne også utøve sosial kontroll ved å fortelle om hvordan en beduin burde oppføre seg.
Beduinene plyndret alle
Plyndringstokter mot karavaner og andre stammer var en integrert del av beduinenes kultur. Toktene besto vanligvis av små nålestikkangrep som måtte skje raskt, da beduinene helst ville unngå å havne i større militære konfrontasjoner. Det primære formålet for angrepene var husdyr.
«Yrket vårt er å foreta tokter mot våre fiender, mot våre naboer og til og med vår egen bror», skrev beduindikteren al-Kutami.
Beduinene slo seg ned i alle ørkenene
I de følgende århundrene og årtusenene spredte beduinene – og deres store flokker av geiter og kameler – seg til praktisk talt alle ørkenområder i Midtøsten og Nord-Afrika. Områder der andre folkeslag ikke kunne overleve.
De hardføre beduinene var derimot mestere i å få mest mulig ut av ørkenens knappe ressurser, og noen ganger supplerte de de knappe ressursene med røvertokter mot karavaner eller andre beduinstammer.
De fleste beduiner oppga sitt tradisjonelle levevis i løpet av 1800- og 1900-tallet.
Beduinene ble tvunget til faste rammer
Beduinenes nomadiske levesett var imidlertid en plage for herskerne i Midtøsten, som fant det vanskelig å kontrollere de omvandrende nomadene og kreve inn skatt fra dem.
På 1800-tallet innførte osmanene, som hersket over Midtøsten, derfor nye lover. Det nye regelverket førte til at andre etniske grupper ble deportert til ørkenområdene, og tvang samtidig mange av beduinene til å bosette seg på faste steder.
Deretter har stadig flere gitt opp det tradisjonelle livet, og siden 1950-tallet har de aller fleste beduiner bodd i Midtøstens storbyer. Her prøver beduinene i dag å holde forfedrenes tradisjoner i live gjennom bl.a. kulturfestivaler og campingturer i ørkenen.