Russland kan takke svake naboer for den enorme størrelsen. Rikets utspring var Moskva som i 1325 ble sentrum for et storfyrstedømme. Likevel var staten ennå ingen stormakt, for i likhet med Øst-Europas øvrige herskere måtte storfyrsten adlyde mongolene.
Men i 1480 var det asiatiske rytterfolket så svekket at Moskvas beboere kunne løsrive seg. Under storfyrst Ivan 3. ble friheten brukt til å okkupere flere russiske nabostater som var splittet av indre strid.
Ivan den grusomme ble i 1547 kronet som tsar – keiser – over alle russere, og i hans tid ved makten ekspanderte riket raskt mot øst. Svakt organiserte tartarstater måtte gi tapt for russerne, og veien åpnet seg for videre utvidelse av riket inn i Sibir. Hundre år senere nådde russiske kolonister helt frem til kysten av Stillehavet.
Ekspansjonen fortsatte mot vest
Manglende politisk stabilitet rundt år 1700 lammet Polen, den gamle rivalen i vest, og Sveriges ressurser var ikke omfattende nok til at landet kunne hamle opp med naboen i øst. Stormaktstiden var snart forbi for begge rikene, og i løpet av de neste hundre årene ble Baltikum, Finland og store deler av Polen russisk territorium.
Imens vendte tsarene blikket mot det svekkede Osmanske riket i sør. Krim ble erobret i 1783, Kaukasus fulgte på 1800-tallet da Russland også slukte de små rikene i Sentral-Asia.
Russland ble litt mindre da USA slo til på tilbudet om å få kjøpe Alaska i 1867. Andre områder gikk tapt under den russiske revolusjonen i 1917 og under Sovjetunionens fall i 1991, men det russiske landområdet er likevel ikke mindre enn enormt.
