“For folket, av folket!”
Slik lød ordene fra sosialdemokraten Philipp Scheidemann da han den 9. november 1918 erklærte grunnleggelsen av det første demokratiske Tyskland. Kort før hadde tyskerne lidt et bittert nederlag i 1. verdenskrig, som styrtet det mektige keiserriket i grus. Folkelige opprør rundt om i Tyskland tvang keiser Wilhelm 2. til å abdisere, og ut av de knuste storhetsdrømmene vokste ideen om en nasjon anført av folket.
Det første frie valget fant sted to måneder etter Scheidemanns erklæring. Men ikke alle var begeistret for det nyfødte demokratiet. I ly av 1920-årenes økonomiske nedgang vokste det tyske nazipartiet (NSDAP) – under ledelse av Adolf Hitler – seg så mektig at president Paul von Hindenburg i 1932 var tvunget til å måtte utpeke Hitler til rikskansler. Kort etter oppløste nazistene det tyske demokratiet.
I 1933 ble Hitler utnevnt til rikskansler etter en overveldende valgseier.
Presidenten fikk mindre makt
Vår tids tyske demokrati ble født i forbindelse med at Tyskland ble gjenreist fra ruinene av 2. verdenskrig som to land: Vest- og Øst-Tyskland. Mens det i øst ble innført et totalitært styre etter sovjetisk forbilde, møttes den demokratisk valgte vesttyske Bundestag for første gang i 1949.
Det nye parlamentet satte en tykk strek under sitt demokratiske sinnelag ved å innføre maktens tredeling og redusere presidentens politiske makt. På denne måten kunne ikke en president på egen hånd utpeke en kansler – som Hindenburg hadde gjort med Hitler i 1933.