Da Vest-Tyskland ble grunnlagt i 1949 ønsket landets politikere seg bare en midlertidig hovedstad. Lille, anonyme Bonn var perfekt til formålet.
Tre andre byer ble også vurdert: Frankfurt, Kassel og Stuttgart. Kassel var for tett på den sovjetiske okkupasjonssonen (DDR), og Stuttgart hadde store økonomiske problemer.
Frankfurt am Main hadde klare fordeler: Byen var et historisk samlingspunkt og hadde allerede tomme bygninger som ville være et opplagt valg for det nye parlamentet.
Men Frankfurt ble forbigått nettopp fordi byen var så opplagt, for Vest-Tysklands politikere håpet på et gjenforent Tyskland med Berlin som hovedstad.
De fryktet at Frankfurt ville bli permanent hovedstad hvis den fikk tittelen.
Kansler Adenauer foretrakk trolig Bonn som hovedstad fordi han bodde i området.
Berlin ble hovedstad med knapp margin
Ingen arbeidet hardere enn senere kansler Konrad Adenauer for å sikre at Bonn fikk æren av å bli hovedstad. Ett av hans motiver var trolig at han selv bodde i området.
Da Tyskland endelig ble gjenforent i 1990, viste det seg at frykten for at den midlertidige hovedstaden skulle bli permanent var helt berettiget.
Mange vesttyske politikere ønsket nemlig å bli i Bonn. Etter en bitter krangel ble flyttingen til Berlin vedtatt med bare 338 stemmer mot 320.
Flere tyske departementer befinner seg fortsatt i Bonn.