Jack London undersøker livet i London-slummen

26 år gammel kaster forfatteren Jack London seg ut i et livsfarlig prosjekt. Han vil avdekke de forferdelige forholdene Londons fattigste lever under, og derfor er han nødt til å tilbringe åtte uker som boms i East End.

26 år gammel kaster forfatteren Jack London seg ut i et livsfarlig prosjekt. Han vil avdekke de forferdelige forholdene Londons fattigste lever under, og derfor er han nødt til å tilbringe åtte uker som boms i East End.

Museum of London

Alle han snakker med advarer mot planen. Å bo åtte uker i Londons verste slum for å studere de fattiges liv, vil være det rene vanvidd. Og farlig – et menneskeliv er ikke verdt en døyt i East Ends skitne gater.

«Der vil du ikke bo!» sier vennene hans forferdet. «Vi vet ingenting om East End. Det ligger der borte et sted».

«Da går jeg til Cook», erklærer deres unge gjest fra Amerika, Jack London.

Cook er verdens første reisebyrå, som arrangerer pakkereiser til det mørkeste Afrika og det eksotiske Tibet. Men ek­spe­ditøren rister på hodet da han hører ønsket om å besøke slummen:

«Vi pleier ikke å ta folk med til East End. Vi har aldri fått en slik forespørsel, og vi vet ingenting som helst om dette stedet», sier han belærende.

I stedet praier Jack London en tohjuls hestedrosje – en hansom – og ber om å bli kjørt til East End, bydelen øst for festningen Tower of London.

«Hvor hen, sir?» spør kusken, som om han ikke har hørt riktig første gang.

«Til East End! Hvor som helst! Kom igjen!» kommanderer Jack, og kusken kjører rett ut i hovedstadens tette trafikk. Det går fremover i noen få minutter, så svinger kus­ken inn til siden igjen.

«Si meg en gang til, hvor vil De hen?»

En svart flekk midt i London

Jack London har kommet til hovedstaden i Det britiske imperiet for å avsløre hvor elendig britene behandler landets underklasse.

Beskrivelsene samler han i en bok som retter en rystende anklage mot myndigheter, politi og kirke.

I 1902 har britene opplevd den største samfunnsomveltningen i menneskehetens historie.

Den industrielle revolusjon har fått millioner av mennesker til å trekke fra landsbygdene og inn til byene. London har vokst fra vel én million innbyggere i 1821 til 6,5 millioner i 1901.

Fabrikkeiere, funksjonærer og mange andre lever i overflod. Men bortenfor praktboligene og de koselige rekkehusene ligger slummen, der industrialderens tapere havner.

Store områder i East End er en hengemyr av elendighet med en million stakkarslige eksistenser som kjemper av alle krefter for å overleve fra dag til dag.

«Det området min hansom kom inn i, var en uendelig slum. Gatene var fylt med en ny, annerledes rase, små av vekst og et elendig, utflytende utseende.

Jack London.

© Granger/Bridgeman

Forkledd som strandet sjømann

For å kunne ferdes fritt i East End gikk Jack London i slitte klær og utgåtte sko.

Hvis noen spurte om hans skjebne, fortalte han at han var en strandet amerikansk sjømann som hadde mistet pengene sine.

Slik kunne Jack også forklare hvorfor han spurte så mye – han skulle lære å klare seg i slummen.

På et marked gjennomsøkte gamle menn og kvinner avfallet som var kastet i gjørma på jakt etter råtne poteter, bønner og grønnsaker», noterer Jack London etter sitt første møte med East End.

Kusken svinger inn på byens mest beryktede gate, Flower and Dean Street, som ligger i Whitechapel-distriktet.

Han blir synlig utilpass, for det var her den brutale seriemorderen Jack the Ripper i 1888 drepte fem prostituerte – og den blodige uhyggen fra den gang hviler stadig over gatebildet 14 år senere.

«Jeg er ikke kjent her», forsøker kus­ken seg, men passasjeren insisterer, og turen fortsetter gjennom labyrinten av stinkende gater og hus svarte av sot.

Omsider får Jack den nervøse kusken til å stanse ved en butikk som selger brukte klær. Her vil amerikaneren kjøpe en forkledning som gjør det lett å ferdes i bydelen som om han hører til.

«Til slutt valgte jeg et par praktiske, men godt slitte bukser, en frynsete jakke med bare én knapp igjen, et par sko som nok var blitt brukt et sted der det ble skuffet kull, et tynt lærbelte og en skitten skyggelue».

Før oppdagelsesferden gjennom slummen kan begynne, leier han et rom i bydelen, slik at han alltid har et sted å trekke seg tilbake, få varmen i seg og skrive ned inntrykkene av det han ser.

Jakten på et sted å sove

«Den slitte og hullete jakken var mitt adelsmerke – et symbol på at jeg nå tilhørte deres klasse», slår Jack fast, og begynner å studere livet i slummen.

Mens han får seg noe å spise på et «inngrodd tehus», spør han vertinnen om han kan leie et rom.

«Jeg leier ikke ut», svarer hun, «men jeg kan gi deg en seng sammen med to andre menn. Respektable menn».

«Kvinner! Livet har lært meg at kvinner ikke svarer seg, kamerat». Navnløs sjømann fra East End

Jack London går videre og kommer etter hvert i snakk med en ung sjømann. De slår seg ned på et vertshus.

«Da jeg spurte ham hva han levde for, svarte han omgående: ‘Sprit!’ En tur til sjøs, få hyren og drikke seg full som avslutning. Deretter fyllekuler med tilfeldige folk, og når alt var brukt opp – en ny tur til sjøs».

Jack er forundret over den triste syk­lusen: «Hva med kvinner?» spør han.

«Kvinner!? Livet har lært meg at kvinner ikke svarer seg, kamerat. Hvorfor skulle en mann som meg ønske seg en kvinne? Min mor var nok – hun slo barna og fornedret min far når han kom hjem».

De pengene sjømannen klarer å tjene, vil han heller bruke på øl. Slik kommer livet hans til å være til han kreperer om noen få år, tenker Jack. Sjømannen foreslår at Jack kan overnatte hos ham, for han har plass.

Dermed begynner de å drikke for pengene Jack hadde satt av til overnatting.

Betjentene vekket alle som sov på rister eller i oppganger. En overtredelse av forbudet ga tre måneders fengsel.

© Jack London/Huntington Library

Sjømannens ord om ikke å stifte familie og unngå å få barn som må ha mat hver dag, gjør inntrykk på Jack:

«Som dagene gikk, ble jeg overbevist om at det ikke bare er uklokt, men nærmest kriminelt for menneskene i denne avgrunnen å gifte seg. De er de steinene mureren forkaster. Det er ikke plass til dem i den sosiale veven, mens samfunnet av all kraft driver dem mot bunnen, til de dør».

Beboerne i slummen hadde svært få eiendeler. Madrassen var en sekk med halm.

© Museum of London

Barn ble de første ofrene for slummen

I East Ends barneflokker hadde det yngste barnet størst sjanse for å overleve, fordi det hadde både foreldre og eldre søsken til å skaffe mat.

De eldste barna sultet under oppveksten, og ble lettere syke.

Når beboerne i slummen ble gamle, var de helt avhengige av hjelp fra barna sine, men ofte døde barna lenge før dem – halvparten av barna døde før de fylte fem år.

«Sju velsignede år fikk jeg», fortalte den 60 år gamle tømreren til Jack London. «En god kone og tre døtre. Men alle døde. Skarlagens-feber tok jentene på et par uker».

Appelsinskall til kveldsmat

I begynnelsen av oppdagelsesferden sier Jack at han har kone og barn som skal flytte til London.

Som amerikaner er han vant til at en familie har minst to rom og et bad, men etter flere dagers leting må han konstatere at en slik leilighet ikke er å oppdrive.

I East End har ingen bad, og en familie må klare seg med ett rom – som de for øvrig deler med et par leietakere som kan hjelpe dem å betale husleien.

I dette ene rommet skal familien og leietakerne – åtte mennesker på 13 kvadratmeter – lage mat, spise og sove.

Og fra tidlig morgen til sen ettermiddag er rommet omdannet til et verksted eller en systue, der moren lager fyrstikkesker eller syr klær med barnas hjelp.

Jack gir opp å finne en leilighet, og de neste dagene undersøker han de offentlige fattighusene, der tilstrømningen er stor.

Den første gangen kommer han for sent til å få en plass, neste gang har han ikke gjemt småpengene sine, og blir avvist ved inngangen.

For å tjene litt penger produserte en familie for eksempel fyrstikker eller opptenningsved. Alle måtte hjelpe til.

© Museum of London

I stedet slår han følge med to eldre menn – en tømrer og en hav­ne­ar­beider som heller ikke fikk seg en seng for natten. De tre haster oppover Mile End Road for å ta inn på et annet fattighus før natten faller på.

«Begge så ned på fortauet mens de gikk. En gang imellom stoppet de for å plukke opp noe. Jeg trodde det var sigar- og sigarettsneiper de fant. Så oppdaget jeg det: På det grisete fortauet, fullt av spyttklyser fant de biter av appelsin- og epleskall og druestengler. De spiste dem».

Havnearbeideren forklarer at han ikke har spist noe hele dagen. Nå ser han med glede frem til kveldsmaten på fattighuset – en tallerken hav­re­vel­ling og en skalk hardt brød.

Men alt har sin pris. På engelsk heter fattighuset the workhouse – arbeidshuset – for myndighetene forventer at de hjemløse beboerne arbeider i bytte mot husly.

«Du er nødt til å gjøre oppgaven du får tildelt – kveile opp fire pund reip, gjøre rent eller knuse hundre pund stein til pukk», forklarer den arbeidsløse havnearbeideren.

Da de endelig når frem, ser portneren kaldt på dem og sier: «Alt opptatt!»

De som ikke fikk plass på fattighuset, måtte prøve å holde seg på beina hele natten.

© Museum of London

Hjemløse gikk hele natten

Et forbud mot å sove i det fri tvang hjemløse til å holde seg på beina til soloppgang. Dermed var de for trette til å finne arbeid.

De hjemløse i London hadde flere muligheter for å finne husly: Billige herberger – såkalte doss-houses – leide ut kummerlige rom, mens fattighusene var gratis.

Men det var ikke plass til alle, dermed måtte mange overnatte på gaten.

Her holdt horder av politifolk, vektere og parkbetjenter øye med de hjemløse, for det var ulovlig å sove på trappesteiner, i bakgårder eller i parker – straffen var fengsel.

I stedet måtte tusenvis av hjemløse hver natt stå lent opp langs husvegger eller traske gatelangs for å fordrive tiden.

Tidlig om morgenen, klokken fem, åpnet parkene og slapp de segneferdige menneskene inn.

Jack London undret seg høylytt over myndighetenes selvmotsigende regler for parkene:

«Hvis det er meningen å ta søvnen fra de hjemløse, hvorfor lar man dem sove etter klokken fem? Og hvis det ikke er meningen å ta fra dem søvnen, hvorfor lar man dem ikke sove tidligere på natten?»

Reglene førte bare til at de hjemløse var for trette til å finne et dagsverk og tjene penger.

Hjemløse er oppe hele natten

En kveld driver Jack gjennom West Ends underholdningsstrøk, der hestedrosjer står klar til å kjøre festkledde teatergjester hjem til varme senger.

Regnet faller tungt, og snart er gatene tomme. Bare en jevn strøm av hjemløse, fillekledde fattige subber av sted for å fordrive tiden og holde varmen.

«Nå, sa jeg til meg selv. Forestill deg at klokken er ett om natten, og at du er en stakkars ung mann uten penger, og at du skal søke arbeid i morgen».

Jack vet at det krever en god natts søvn hvis han for eksempel skal klare det tunge arbeidet som dagleier i havna, der varer fra koloniene blir losset. Derfor setter han seg på en trappestein for å hvile.

«Fem minutt senere sto en politimann foran meg. Jeg hadde åpne øyne, så han mumlet bare og gikk videre. Ti minutt senere hadde hodet mitt falt ned på knærne. Jeg døset, og samme politimann sa rasende: ‘Hei, kom deg opp!’»

Senere på natten møter Jack en ung londoner, og de slår følge gjennom byen en stund. Plutselig oppdager Jack en portåpning med et lavt gitter foran.

«Kom, la oss klatre over og få oss litt søvn», foreslår han for den unge mannen.

«Og havne i kasjotten i tre måneder? Aldri i livet», svarer han.

Ved Themsen lå Londons enorme havn, «The Docks». Her søkte menn fra slummen arbeid for en dag – eller bare en time.

© Museum of London

Jack vandrer videre og kommer til Hyde Park. Det myke gresset lokker.

«La oss hoppe over gjerdet», roper han til en hjemløs gutt som sleper seg av sted på trette bein.

«Ikke på vilkår. Parkvaktene der får deg sperret inne i seks måneder», advarer gutten.

Da morgenen gryr, er Jack sulten, avkreftet og gjennomvåt. Han vil forsøke å få frokost hos Frelsesarmeen, som har en stasjon på den andre siden av Themsen. Klokken 11, etter timers venting, blir han endelig sluppet inn –men ikke til spisebordet, først er det andakt:

«Dere vil få rikelig i Paradis», lover en predikant. «Samme hvor mye dere sulter og lider her på jorden, vil dere bli belønnet i Paradis, hvis dere følger reglene».

Endelig kommer maten på bordet. To skiver brød, en skive ost, litt rosinbrød og en tynn kopp te. Ikke nok til å fylle noens mage – til gjengjeld krever Frelsesarmeen at de 700 mennene blir til den etterfølgende gudstjenesten.

«At Frelsesarmeen tvinger folk som ikke har lukket et øye hele natten til å stå oppreist i flere timer, er like ondskapsfullt som det er meningsløst», raser Jack.

I fattighusets spisesal besto menyen av havrevelling morgen og kveld.

© Hulton/Getty

Slummens verste hus

Fattighuset var det siste stedet East Ends innbyggere ønsket å havne. Her ventet hardt arbeid og fengselslignende forhold.

Fyrstikkmakere, vaskekoner, havnearbeidere, prostituerte, avisselgere, drosjesjåfører. Londons fattige befolkning prøvde på alle måter å skrape sammen penger til husleie og mat.

Klarte de det ikke, ventet fattighuset.

Etter vedtaket av den såkalte Poor Law Amendment Act (1834) skulle de fattige arbeide for føden, for fattighuset kunne med politikernes ord bare være «siste utvei» for de arbeids- og hjemløse innbyggerne.

Ved ankomsten ble ektepar alltid splittet – kjønnene bodde separat – og de hadde ingen mulighet for å møtes under oppholdet. De hjemløse skulle kroppsvisiteres for å sikre at de ikke eide mer enn et par mynter – ellers
opptok de jo plassen for en fattig.

Beboerne fikk utlevert en uvasket nattskjorte og sov i en rottebefengt sovesal med smale, ubehagelige hengekøyer som var hengt opp slik at alle køyene gynget hver gang en av de sovende snudde seg.

Neste morgen måtte beboerne betale for husrommet ved for eksempel å gjøre rent eller bryte stein i ti timer.

Under oppholdet var det forbudt å forlate huset.

Å motta fattighjelp var hardt arbeid

Kl. 13.00

For å få plass i fattighuset må de hjemløse stille seg i kø tidlig på ettermiddagen – og de kan dermed ikke passe en jobb.

Kl. 17.00

Dørene åpnes, og de heldige slippes inn.

Kl. 18.00

Kveldsmat av havrevelling og uspiselig brød. Deretter et raskt bad og i seng klokken 19.

Kl. 5.30

Vekking og havrevelling. Deretter skal det arbeides for losjiet. Om kvelden blir det igjen servert havrevelling. Sengetid: kl. 19.

Kl. 05.30 neste dag

Vekking og havrevelling. Etter frokosten er det ut på gaten igjen. Den hjemløse må finne sitt neste losji i et fattighus minst ti miles (15 kilometer) unna.

Badevann brukt av 62 menn

På tredje forsøk slipper Jack London endelig inn på et fattighus.

Han har kommet tidlig og gjemt pengene sine et trygt sted – i sokken.

Kveldsmaten består av havrevelling servert i en blikkopp og brød så hardt at det bare kan spises hvis det er bløtt opp i vann. Etterpå må alle bade.

«To og to gikk vi inn i baderommet. Der sto to baljer, og jeg vet at de to mennene før oss hadde vasket seg i vannet vi vasket oss i. Og jeg er sikker på at alle 62 brukte det samme vannet».

Jack fukter seg litt og tørker seg med et vått, brukt håndkle.

Alt vender seg i ham da han ser et vrak av en mann med ryggen full av loppebitt og blodige kloremerker. Og etter en lang, urolig natt i sovesalen våkner han med et skrik da en rotte løper over brystet på ham.

«De andre skjelte meg ut for mine manglende manerer».

Frokosten består av havrevelling og hardt brød, og så venter dagens oppgave.

Gatene vrimlet av lekende barn som ennå ikke hadde forstått sin skjebne.

© Museum of London

Jack blir sendt over gaten til fattighusets sykestue, der de elendigste ligger. Her skal det gjøres rent. Matrester, gamle forbindinger og oppkast skal feies bort.

«Ikke rør det, kamerat. Sykepleieren sier du kan bli dødssyk av det!» advarer Jacks makker. Arbeidet er på alle måter avskyelig, men de hjemløse slåss om det, fordi det fins en mulighet for å finne mat i avfallet.

Jack bestemmer seg for å flykte.

«La oss stikke», sier han til en lidelsesfelle, som avslår bestemt: «Du kommer deg aldri inn her igjen», advarer han.

Fattighusene insisterer på at de hjemløse utfører oppgavene sine, ellers vil de bli meldt til politiet, og samtidig utestengt fra å få plass en annen gang.

Jack trenger ikke bry seg. Han sniker seg vekk med et brennende ønske om å få seg et bad og skylle alle uhumskheter av seg.

Slummen er god butikk

Med jevne mellomrom oppsøker Jack det hemmelige rommet han har leid, der han har tilgang til badekar.

Her kan han komme til hektene etter de lange, tøffe nettene på gaten – og skrive. En av de viktigste samtalene han skriver ned, var med mannen som skaffet ham værelset.

«Huset blir kjøpt av en investor, som leier værelsene ut enkeltvis til familier». Johnny Upright, familiefar i East End

Johnny Upright bor med kone og døtre i en av gatene i East End der hver familie har et hus – men på lånt tid:

«Om et par år utløper leiekontrakten. Eieren er en av oss, han har ikke økt husleien i noen av husene sine. Men han kan selge når som helst, eller dø, som betyr det samme. Huset blir kjøpt av en investor, som bygger et verksted i bakgården, der vinrankene mine står i dag, og så blir rommene leid ut enkeltvis til familier. Slik blir det, og Johnny Upright har forsvunnet», sier han.

Slummen vokser hvert eneste år, fordi den er god butikk: Selv om et hus ligger i byens verste kvarter og blir leid ut til de fattigste innbyggerne, vil den samlede leieinntekten for rommene bli langt høyere enn den husleien familien Upright kan betale.

Overskuddet på et eneste hus i East End kan komme opp i 500 pund i året (en halv million kroner i dag).

Og bare hvis Johnny Upright har råd til å leie et annet, dyrere hus, kan han unnslippe slummen – ellers havner også han i et av værelsene.

Samtidig fører underernæring, kulde og smittsomme sykdommer til at en innbygger i East End lever betydelig kortere enn Londons øvrige befolkning.

«Man må konkludere at denne menneskelige avgrunnen bokstavelig talt er en menneskedrepende maskin», skriver Jack London opprørt.

Etter åtte uker er prøvelsene hans over, og han kan vende hjem til New York. Boken om Londons fattige – «The People of the Abyss» – kommer ut i 1903.

I England blir anmelderne sjokkert: «Boken maler det mest levende og sannferdige bildet av den sørgelige baksiden av vår moderne sivilisasjon», skriver en, mens avisen Daily Express slår fast at «det vil være umulig å finne mer deprimerende lesning».

Selv har Jack London problemer med å riste av seg opplevelsene fra East End: «Ingen av de andre bøkene mine krevde så mye av mitt unge hjerteblod og så mange tårer som studien av den økonomiske fornedrelsen av de fattige».

Om morgenen, når parkene åpnet, vrimlet de hjemløse inn for å få seg en blund på benkene eller i gresset.

© Jack London/Huntington Library

Samtidig betyder underernæringen, kulden og hærgende sygdomme, at en indbygger i East End lever betydelig kortere end Londons øvrige indbyggere.

“Man må konkludere, at denne menneskelige afgrund bogstavelig talt er en menneskedræbende maskine”, skriver en oprørt Jack London.

Efter otte uger er hans prøvelser ovre, og han kan vende hjem til New York. Bogen om Londons fattige – “The People of the Abyss” – er klar i 1903.

I England bliver anmelderne chokerede: “Bogen maler det mest levende og sandfærdige billede af den sørgelige bagside af vor moderne civilisation”, skriver én, mens avisen Daily Express slår fast, at “det vil være umuligt at finde mere deprimerende læsning”.

Selv har Jack London svært ved at ryste oplevelserne fra East End af sig: “Ingen andre af mine bøger krævede så meget af mit unge hjerteblod og så mange tårer som mit studie af den økonomiske nedbrydelse af de fattige”.

Bestselgeren «Når villdyret våkner» handler om hunden Jack som mister eieren og ender som trekkhund før den flykter ut til ulvene.

© Granger/Bridgeman

Øyenvitne til den rå virkeligheten

Hvis Jack London var blitt født i East End, hadde han sannsynligvis ikke overlevd ettårsdagen.

Han ble født av en psykisk syk, svaksynt mor i San Francisco i 1876, og dro hjemmefra som 15-åring for å bli sjømann, omstreifer og gullgraver i Klondike. Tidlig på 1900-tallet begynte han å skrive.

Romanene «Når villdyret våkner» og «Ulvehunden» gjorde ham til en av USAs mest suksessrike forfattere.

Han døde 40 år gammel av alkoholisme.

Etterskrift

Slummen fortsatte å bre seg helt til boligkvarterene i East End ble knust av tyske bomber under andre verdenskrig.

Nye hus, høyere lønninger og bedre sosialomsorg fikk has på den «menneskedrepende maskinen», og i dag er bydelen et attraktivt boligområde.