Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Karantene – siste skanse mot verdens verste sykdommer

Makthavere har i tusenvis av år brukt karantene til å forhindre smitte fra alt fra pest til kolera når medisin ikke har nyttet.

Wikimedia Commons

Rundt 50 kinesiske innvandrere ligger i den kvalmende sovesalen på Hotel Globe - et slags herberg der byens underklasse kan leie en seng for 10 cent natten. Klokken har passert midnatt den 6. mars 1900. En ung kineser har vridd seg i smerte det meste av kvelden, men ligger nå plutselig helt stille. Personen i nabosengen blir etter hvert så bekymret at han føler seg nødt til å gå bort og se til ham.

Her ser han til sin skrekk at landsmannen har blodig skum av spytt rundt leppene og blek, kald hud. Det er ingen tvil - mannen er død. Nattevakten blir raskt tilkalt og kan på sin liste over losjerende se at kroppen tilhører den 44 år gamle kineseren Chick Gin. Kort tid etter kommer helsemyndighetene til Hotel Globe for å frakte den døde til nærmere undersøkelse.

Allerede ved daggry bøyer den nyutdannede patologen Frank P. Wilson seg over den døde kroppen til Chick Gin. Lymfeknutene i armhulene og lysken er harde og store som epler. Med et kirurgisk Y-formet snitt åpner Wilson overkroppen og ser organer som er oppsvulmet av blod. Det løper kaldt nedover ryggen på Wilson. Er det virkelig det han frykter?

Etter dette går det raskt. Den unge legen tilkaller sine eldre kolleger, og samme ettermiddag kunngjør helsemyndighetene gjennom pressen at Chick Gin trolig har bukket under for pest og at byens Chinatown bør settes i karantene umiddelbart. Den 7. mars gjerdes hele San Franciscos kinesiske distrikt inn med tauverk, og bevæpnet politi blir sendt ut for å bevokte bydelen.

Kineserne kunne møte døden sammen, men i det minste ville ikke sykdommen spre seg til resten av byen.

Reaksjonen i San Francisco kan virke voldsom, men den var langt fra unik. I tusenvis av år har myndighetene tydd til karantene for å komme verdens dødeligste sykdommer til livs.

Da en kopper-epidemi rammet den amerikanske byen Milwaukee i 1894, ble store deler av byens innvandrere tvunget i karantene.

© Library of Congress

40 dager skulle fjerne smitten

Et av de eldste eksemplene på karantene finnes i Det gamle testamente, som inneholder instruksjoner om å isolere spedalske og fjerne ekskrementer som en beskyttelse mot sykdom. Spedalske skulle isoleres i syv dager, hvoretter en prest ville undersøke den syke og se om symptomene hadde blitt verre.

Da det bysantinske riket ble rammet av store pestutbrudd på 500-tallet, sørget keiser Justinian for å isolere pestrammede områder fra resten av hans rike. Kinesiske kilder fra 600-tallet vitner om samme metode.

Ordet karantene og strategien om systematisk å stenge inne smittede eller tilreisende oppsto imidlertid først i middelalderens pestherjede Venezia. I årene 1347 til 1352 rammet svartedauden den italienske halvøya, og selv om ingen visste årsaken til plagen, var det tydelig at sykdommen, som la halve og hele byer i graven, var forbundet med trafikken av reisende.

For å sikre seg mot smitte innførte myndighetene i Venezia en ordning der skip ble tvunget til å ankre opp i 40 dager utenfor havnen før mannskapet kunne gå i land. Ordet "karantene" kommer fra italienske quaranta giorni, som betyr 40 dager.

Historikerne vet ikke hvorfor antall dager ble akkurat 40. Men det kan være fordi tallet fire ble sett på som spesielt beskyttende av legevitenskapens far Hippokrates, eller at 40 dager var det tidsrommet da en pestrammet med sikkerhet enten ville være helbredet eller død.

“Mine ører har aldri hørt så smertefulle klagesanger. Min nese har aldri opplevd så motbydelige lukter, og mine øyne har aldri sett så skrekkelige scenarier”
Presten Mompesson fra den pestrammede byen Eyam.

Utkikksposter ble plassert i tårnet på byens berømte Markuskirke. Når de fikk øye på et flagg som varslet et skips ankomst, sendte de ut en båt for å hente kapteinen. Han ble plassert i et lukket kammer i havnen og avhørt av havnemyndighetene gjennom en liten luke.

Europas havnebyer gikk i bresjen for karanteneregler, men også inne i landet garderte byene seg mot reisende smitte. Noen stoppet reisende og handlende ved byporten, noe som også ble en kjærkommen unnskyldning for å holde utstøtte jøder, tiggere og prostituerte fra døra.

Parallelt med 40-dagerskarantenen, oppførte herskerne i Europas storbyer karantene-sykehus der syke ble isolert fra resten av samfunnet. Den første sto ferdig i 1423 på den lille øya Santa Maria di Nazareth utenfor Venezia. På folkemunne ble pesthospitalet kalt Lazarethum eller Lazaretto, med henvisning til St. Lazarus, helgenen for spedalske.

Lasarettene ble bygget et stykke unna byene for å forhindre smitte, men nær nok til at man kunne frakte de syke dit ut, og helst skilt fra omlandet av sjø eller en elv. Hvis det ikke var andre muligheter ble det noen steder gravd vollgraver rundt lasarettene for å holde dem adskilt fra resten av samfunnet.

Verdens første lasarett var en isolert øy utenfor Venezia som fungerte som et pestsykehus.

© Wikimedia Commons

Landsby gikk i frivillig karantene

Pesten brøt ut i Europa med jevne mellomrom i hundreårene etter den opprinnelige svartedauden midt på 1300-tallet. Som et resultat av dette hadde makthaverne erfart at hovedregelen under pestutbrudd var å holde folk mistenkt for å være smittet ute av byene. Men i England bestemte en landsby seg for å gå frivillig i karantene inne i byen.

En septemberdag i 1665 ankom en vogn med en bunke klær til landsbyen Eyam på handelsveien mellom de større byene Sheffield og Manchester. Skredderassistenten George Viccar tok imot varene - uvitende om at det blant klærne skjulte seg en ekstra last dødbringende blindpassasjerer - pestbefengte lopper.

En uke senere var Viccar død, og i løpet av en måned hadde 29 av Eyams 800 innbyggere blitt gravlagt. På den andre siden av vinteren ble det enda verre. Den nedrige pestbakterien satte seg nå på lungene, og i stedet for å smitte fra lopper, ble døden nå spredt med hosten og harken fra person til person.

Byens prest, William Mompesson, så tragedien i øynene og tok en drastisk beslutning: Eyam skulle lukkes for ikke å spre pesten til andre byer. I en radius på 1,6 km fra sentrum la innbyggerne en sirkel av steiner, og inntil pesten var over, var det ingen som måtte trå inn eller ut av sirkelen. Beboere i nærliggende landsbyer kom til sirkelen og la mat på steinene der innbyggerne i Eyam hadde lagt gullmynter desinfisert i eddik som betaling.

Eyam var innestengt bak sin steinsirkel i 14 måneder, og pesten drepte hver tredje innbygger. Mompesson, som måtte begrave sin egen kone i august 1666, beskrev marerittet i et brev:

”Mine ører har aldri hørt så smertefulle klagesanger. Min nese har aldri opplevd så motbydelige lukter, og mine øyne har aldri sett så skrekkelige scenarier (…). Dette er et Golgata, kranienes sted ”.

Men strategien virket - pesten holdt seg til Eyam.

Karantene har vært brukt i flere tusen år

I årtusener har karantene blitt innført mot sykdommer som menneskeheten har vært aller mest redd for – selv om den ikke alltid var like effektiv.

Innvandrere ble mistenkt i USA

Pestutbruddene dabbet etter hvert av i Europa, men det var masser av andre sykdommer som karantenestrategien fungerte som et godt vern mot. Den økende trafikken rundt om i verden medførte at sykdommer spredte seg videre og bredere enn noen gang, og frykten for dem økte derfor til uante høyder.

Under store deler av 1800-tallet måtte alle som reiste fra Midtøsten til Vest-Europa tre uker i karantene, der klærne deres ble røyket for å fjerne eventuell smitte. Alle brev som den karantenerammede sendte ble dyppet i eddik.

For overklassen, som hadde råd til å betale for et privat værelse på en fin karantenestasjon, var karantenen bare en mindre ulempe. Men fattige mennesker som ikke hadde råd til et rom kunne bli tvunget til å sove utendørs i den bitende kulden inntil de ble vurdert som friske.

Det var spesielt sjømennene som ble rammet av karantenen, og det var mer regelen enn unntaket at de måtte bli på skipet sitt i flere uker før de fikk legge til kai. Ny forskning har vist at 90% av fartøyene som ble holdt tilbake i britiske havner kom fra steder som ikke hadde store sykdomsutbrudd.

Også innvandrere ble underlagt systematisk karantene, ikke minst i USA. Bare havnen i New York mottok tre millioner mennesker fra hele verden mellom 1881 og 1884. Mange ble sendt direkte til store karantenehaller så snart de ankom.

“Klærne våre ble tatt av og vi ble skrubbet med en slimete masse som antakelig var noe virkelig ille før en kjele med varmt vann ble helt over oss.”
Den russiske emigranten Mary Antin om å komme til New York og bli satt i karantene.

Veien til USA gikk som oftest via store europeiske havnebyer, og også her opplevde mange å bli sperret inne i flere ukers karantene.

“Tingene våre ble tatt fra oss og venner ble skilt ad før en mann kom for å inspisere oss (…). Vi ble vist inn i et lite rom der en kjele kokte på en komfyr. Klærne våre ble tatt av, og vi ble skrubbet med en slimete masse som muligens var noe riktig ille før en kjele med varmt vann ble helt over oss, ”skrev den russiske emigranten Mary Antin om den obligatoriske karantenen i Hamburgs havn.

Da de reisende etter omtrent ti dager på Atlanterhavet fikk New York i sikte ble de sluset i land på øya Ellis Island, som var innrettet som byens karantenestasjon. Der endevendte helsemyndighetene bagasje, klær og kropper. Hvis noen viste tegn på sykdom ble de fraktet videre til byens karantene-sykehus.

Blant USAs tidlige innvandrere, hvis familier hadde bodd på kontinentet i generasjoner, bredte det seg en oppfatning om at nyere innvandrere var kilden til all smitte. Spesielt jøder, østeuropeere, kinesere, japanere og indere sto lagelig til for hugg når syndebukker skulle utpekes etter et nytt sykdomsutbrudd.

Sjømenn som reiste mellom forskjellige verdensdeler måtte ofte flere uker i karantene når de kom hjem. Noen steder, som her i Marseille i 1884, fikk de lov til å se familiene sine men to lag remmer sikret en viss avstand.

Granger / Imageselect

Innesperring og tvangsvaksinering

Chinatowns 35.000 innbyggere ble også kollektivt utpekt og sperret inne som potensielle smittebærere av pest etter Chick Gins død i San Francisco den 6. mars 1900. Den 8. mars våknet byens hvite arbeidsgivere opp til en ny virkelighet:

“Ingen sto klar med frokosten. Kokken på Palace Hotel ventet forgjeves på et dusin kinesere som jobbet under ham. Mønsteret gjentok seg alle steder som hadde kinesere ansatt. Telefonsentralen i Chinatown var travelt opptatt med å opprette forbindelse til rasende innbyggere som forsøkte å få tak i sine arbeidere og tjenestefolk,” rapporterte avisen San Francisco Chronicle.

Byens billige arbeidskraft var satt i midlertidig karantene mens legene prøvde å avgjøre om Chick Gin hadde dødd av pest eller ikke.

Legevitenskapen hadde identifisert pestbakterien Yersinia pestis i 1894, og i sitt laboratorium på øya Angel Island i San Francisco-bukta jobbet byens karantenesjef, dr. Joseph Kinyoun, med å dyrke bakterier fra liket og deretter injisere dem i forsøksdyr - en ape, to rotter og et marsvin - for å få diagnosen bekreftet.

Chinatown ble inngjerdet med tau, og bak tauene var forvirringen total. Uten nærmere forklaring løp helsemyndighetene iført masker og gummiforklær fra dør til dør for å kartlegge Chick Gins siste bevegelser.

“Telefonsentralen i Chinatown hadde det travelt med å opprette forbindelse for rasende innbyggere som forsøkte å få fatt i sine arbeidere og tjenestefolk”
Avisen San Francisco Chronicle etter at Chinatown var satt i karantene.

Senere på dagen kunne de kinesiske innbyggerne lese på gule plakater som var hengt opp på telefonkiosker og i butikker hva tumultene handlet om. Etter kritikk fra blant annet pressen ble karantenen avviklet den 9. mars, men desto større ble forvirringen da doktor Kinyoun to dager senere kunne bekrefte at Chick Gin hadde vært smittet med pest.

Nå satte myndighetene igang hele det store karantenemaskineriet: Alle hjem i Chinatown måtte desinfiseres, beboere ble kastet på gaten og deres personlige eiendeler brent. Butikker måtte stenges umiddelbart, og dem som hindret arbeidet fikk smake politiets køller.

Samtidig ble alle kinesiske og japanske innbyggere bosatt i San Francisco tvangsvaksinert med den tvilsomme Haffkine-vaksinen. Den hadde resultert i en rekke dødsfall i India, og senere forskning har vist at den ga praktisk talt ingen beskyttelse.

Først i juni opphevet myndighetene isoleringen av Chinatown. Ikke av helsemessige årsaker, men fordi byretten hadde slått fast at karantenen var et brudd på innbyggernes rettigheter.

I januar 1901 tilkalte myndighetene i San Francisco tre av USAs fremste pesteksperter for å analysere situasjonen. Konklusjonen deres var at det ikke nyttet å isolere folk etter rase, slik man hadde gjort ved å gjerde inn Chinatown, men at kreftene i stedet skulle brukes til å desinfisere og bekjempe utøy i de enkelte hjemmene der folk hadde blitt syke.

Da pesten igjen besøkte San Francisco i 1907, satte myndighetene inn tiltak mot rotter og lopper og ikke mot byens kinesiske innvandrere.

Under et kolera-utbrudd i Romania i 1911 nektet en landsby å utlevere sine syke fordi de mistenkte legene for å ville slå dem ihjel. De lokale myndigheter så seg nødt til å sperre av byen med soldater.

© Wikimedia Commons

Spanskesyken lukket samfunnet

Karantenen ble også tatt i bruk da den dødeligste pandemien i nyere tid rammet verden i årene 1918 til 1920: influensaen, spanskesyken. Første verdenskrig raste, og den livlige trafikken av tropper fra det ene kontinentet til det andre medførte at sykdommen spredte seg som en løpeild.

For eksempel reiste en halv million amerikanske soldater til vestfronten i Europa noen uker etter at sykdommen hadde brutt ut i USA. Da pressen i Spania rapporterte om spanskesyken i juni 1918, var sykdommen allerede overalt i verden - den hadde blitt til en pandemi på noen få måneder.

Legevitenskapen hadde tatt kvantesprang siden middelalderens pestutbrudd. Årsaken til influensa var oppdaget, og legene hadde innsett at hver type sykdom krevde sin egen spesielle forebygging og kur.

Det sto også klart at avstand var avgjørende for å forhindre smitte, og myndighetene rundt om i verden valgte derfor å isolere smittede og stenge ned store deler av offentligheten. Skoler, kirker og teatre ble stengt.

I Italia sto skriftestolene tomme og begravelser måtte forrettes utendørs eller droppes helt. Universitetene sluttet å undervise, og sportsbegivenheter ble avlyst. Mye tyder på at nedstengningen bidro til å demme opp for smitten og redde menneskeliv.

St. Louis stengte for eksempel alle skoler og forbød forsamlinger på mer enn 20 personer før pandemien kulminerte og klasserommene sto tomme i 143 dager, mens Pittsburgh først stengte skolene da smitteraten var på det høyeste og bare i 53 dager. Dødsraten i St. Louis endte med å være bare en tredjedel av Pittsburghs.

Et annet eksempel stammer fra Philadelphia, der myndighetene insisterte på å gjennomføre en militærparade som trakk 200.000 tilskuere. Tre dager senere var byens sykehussenger overfylt av syke mennesker.

Til tross for isoleringen av syke og nedstengning av halve og hele samfunn, tok spanskesyken livet av opp mot 50 millioner mennesker. Forskere har påpekt at karanteneinnsatsen ble introdusert for sent eller inkonsekvent til å stoppe den galopperende smitten, men pandemien ville ha vært en enda større katastrofe dersom karantenesystemene ikke hadde blitt implementert.

St. Louis reddet sannsynligvis mange tusen borgere gjennom hurtig og konsekvent å innføre karantene. Byen brukes fortsatt som et argument om at isolering, kontrollposter og begrensning av folkesamlinger er den siste skansen mot verdens farligste sykdommer.

Utenfor fjellbyen Gunnison var Colorado hardt rammet av spanskesyken.

© PhotoQuest / Getty Images

Amerikansk fjellby holdt dreperinfluensaen ute

Da spanskesyken rammet USA i 1918, fulgte de 1300 innbyggerne i fjellbyen Gunnison i delstaten Colorado med gru hvordan smitten spredte seg.

Gunnison var knutepunkt for to jernbanelinjer som truet med å bringe smitten til byen. Til forsvar erklærte byen seg i "karantene mot omverdenen". Myndighetene satte opp barrikader på innfartsveiene, forbød besøk utenfra og beordret at byen skulle stenges ned.

“Forlat bare hjemmet når det er absolutt nødvendig. Luft ut i hjemmet og la solen skinne inn. Det er forbudt å samles eller avholde møter, og det vil ikke være noen gudstjenester. Skolene stenger - både offentlige og private - hvis det er mer enn fire personer samlet. Alle teatre og forlystelsessteder blir stengt,» lød Gunnisons karanteneregler.

Brudd på karantenen ble straffet med fengsel. Togreisende som passerte byen fikk streng beskjed om at enhver som steg ut på perrongen i Gunnison ville bli pågrepet og ført direkte i karantene i fem dager.

Fire måneders karantene reddet byen fra de to første bølgene av pandemien, som også var de mest dødelige. Under hele spanskesyken døde det bare noen få innbyggere i Gunnison, mens alle nabobyer opplevde voldsomme utbrudd med mange døde av spanskesyken.

Les også:

Handel

De rike drømte om store egg

2 minutter
Medisin

Korona-strategi i USA – i 1918 viste St. Louis vei

3 minutter
Politikk

Hvor stammer det røde korset fra?

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul