30 000 kokt i hjel: Vulkan utsletter havneby

Hvis ikke de har det travelt med å seile videre, kan ikke trusselen være særlig stor. Kanskje har vulkanen fått utløp for raseriet med de siste ukers askeregn og mindre utbrudd, tenker han.

Etter å ha vandret frem og tilbake bestemmer Freeman i samråd med førstestyrmannen å sette kurs mot havnefronten. Under innseilingen bryter morgensolen frem gjennom røyken fra vulkanens krater, og Edward Freeman nyter synet av St. Pierres vakre katedral der den lyses opp av solstrålene.

Viftende flagg signaliserer til kapteinen at han skal ankre opp i den sørlige enden av havna. Langs havnefronten og i St. Pierres gater hersker en usedvanlig ro denne Kristi himmelfartsmorgenen, for alle lyder fra hestekjerrene og fottøyet til folk som er tidlig oppe, dempes av askelaget på bakken.

Merkelig nok virker det hele svært idyllisk, ikke minst da klokkene i tårnet på katedralen begynner å ringe noen minutter før halv åtte, og kimingen kaller byens troende til morgenmesse.

Freeman opplever øyeblikket som utrolig vakkert og suger inntrykkene til seg. Kapteinen aner ikke at den rolige morgenen snart skal eksplodere i et sant inferno, og at klokkene i St. Pierre har ringt for siste gang.

Fransk paradis er truet

Havnebyen St. Pierre er en vakker og livlig handelsby som går under navnet «Vestindias lille Paris». Martinique har vært under fransk styre siden en ekspedisjon med 150 franskmenn gikk i land i 1635.

Siden har St. Pierre vært øyas økonomiske og kulturelle sentrum. Mens Paris har Champs-Élysées, har St. Pierre Rue Victor Hugo – byens pulserende handlegate, med fristende varer som atlanterhavsskipene har med fra Paris.

I 1902 har den populære byen rundt 27 000 innbyggere. Av disse har en fjerdedel innvandret fra Frankrike. Landskapet er frodig og fargerikt på grunn av de over 20 kildene som springer ut fra Mont Pelée og forsyner byen med ferskvann.

St. Pierre er et sant tropeparadis, men bak den idyl­liske fasaden lurer en konstant trussel. Fjellet med de livgivende kildene er samtidig en aktiv vulkan med styrke til å utslette både St. Pierre og alle de små landsbyene som ligger på den nordvestlige siden av øya.

Den opprinnelige karibiske befolkningen kaller Mont Pelée «ildfjellet», og de franske kolonistene har derfor alltid hatt i bakhodet at fjellet kan ha et element av fare i seg.

Vulkanen har dessuten hatt små utbrudd så sent som i 1792 og 1851. Den gangen var det imidlertid ikke mange som døde.

Folk flykter til byen

De eldste innbyggerne i St. Pierre kan fortsatt huske utbruddet et halvt århundre tidligere. Derfor begynner de i likhet med mange andre å bekymre seg da Mont Pelée 23. april 1902 sender ut rumlelyder som får bakken til å dirre.

En lett grålig aske begynner å sive opp sammen med dampsøylene fra krateret, og en skarp stank av svovel driver gjennom gatene og fortrenger den friske havluften som ellers preger kystbyen.

Innbyggerne i de små landsbyene nær Mont Pelée føler seg så utrygge at de pakker verdisakene og drar til St. Pierre, som tross alt ligger lenger unna vulkanen.

Folkevrimmelen i byens kronglete gater øker for hver dag, og om natten sitter de som har flyktet, lent inntil kjølige hus­murer eller legger seg forsiktig på den bare bakken i et forsøk på å få noen timers søvn.

Askeregnet og svoveldunsten blir stadig verre, og snart begynner folk å dekke munn og nese med våte tøystykker for å beskytte seg. Likevel er det bare ganske få som flykter fra St. Pierre.

Innbyggernes største bekymring er nemlig ikke den ulmende vulkanen, men derimot mangelen på mat på grunn av alle flyktningene. Dessuten er myndighetene travelt opptatt med å berolige borgerne med plakater og avisartikler som proklamerer at det ikke er fare på ferde så lenge folk befinner seg i St. Pierre.

7. mai skriver den lokale avisen at ingen lavastrøm vil kunne nå byen, og at eventuelle fremtidige utbrudd «bare vil true de stedene som allerede har vært utsatt» – altså de nærmeste arealene rundt Mont Pelée.

Døden har en fart på 55 meter i sekundet

Om morgenen 8. mai ligger til sammen 19 skip og vugger i St. Pierres havn. De fleste er lasteskip som i likhet med SS Roddam først og fremst seiler europeiske varer til de karibiske koloniene.

Fra dekket ser Edward Freeman at mannskapet på de andre atlanterhavsskipene i anledning helligdagen har heist flaggpryd fra stavn til akter. Kapteinen gir straks ordre om at det samme skal gjøres på hans skip.

Den høyreiste kapteinen har utviklet et varmt og nært forhold til sitt 88 meter lange jernskip, og SS Roddam skal ikke stå tilbake for noen. Skipet skal selvsagt ta seg anstendig ut selv om det ikke har med passasjerer, bare besetningen på 24 mann.

Få minutter på åtte er flaggene heist, og en uniformskledd Freeman manøvrerer ned fallrepet for å snakke med havnevakten. Men de to rekker bare så vidt å håndhilse før morgenroen i St. Pierre ødelegges av et brak som får bakken og bygninger til å skjelve.

Som alle andre rundt i byen og på skipene retter Freeman blikket mot Mont Pelée og ser at vulkanen har eksplodert og sendt en bølgende masse av aske og damp opp i luften. Enda verre er det at eksplosjonen har revet opp siden av fjellet og sendt en monstrøs, glødende lavastrøm nedover den sørvestlige siden med kurs direkte mot St. Pierre.

Freeman styrter opp på skipet mens lavastrømmen drønner ned mot havna i en fart på 55 meter per sekund. På noen av skipene står passasjerer og sjømenn nærmest lammet og ser flammene og røykmassenes voldsomme krefter, mens det glødende skredet kommer nærmere og nærmere.

I byen begynner uroen å spre seg, og paniske rop fyller gatene. Kaptein Freeman er heller ikke i tvil om faren. Han kaster ikke bort et sekund, men spurter rett fra fallrepet inn i SS Roddams bestikklugar.

I det vesle avskjermede rommet, som er stedet der skipets kart og navigasjonshjelpemidler oppbevares, presser han seg sammen i et hjørne. Han hører resten av mannskapet fare rundt på dekk på jakt etter skjulesteder, men snart kan de bare høre én lyd.

Den øredøvende lyden av brennende gasser, delvis smeltet stein og aske som hagler mot skipet.

Ofre skriker som fugler

Det rykker voldsomt i SS Roddam da vulkanmassene tromler inn over havna, og det 1506 tonn tunge skipet unngår bare med nød og neppe å kantre. Et øyeblikk er alt svart, men innimellom den tette røykmassen fins det glødende steinblokker og kokende klumper av stein og gjørme som hamrer inn i skips-delene.

Den ufattelige varmen smelter nesten alt som ikke er bygd av jern. Veggene i bestikklugaren beskytter delvis Freeman, men glørne fra vulkanmassen trenger inn gjennom sprekkene og biter seg fast i kapteinens armer og ansikt.

Det føles som å gni huden med rødglødende metallstøv. Men selv om smertene er voldsomme, kan skrikene ute fra dekk fortelle Freeman at de andre gjennomgår det som må være enda større lidelser.

«Det var underlige, umenneskelige lyder, som når fugler skvatrer i nød. Jeg visste at folk ble grillet til aske, men det var ingenting jeg kunne gjøre, eller noe noen andre kunne stille opp med», erindret han senere.

Etter kort tid blir varmen i bestikklugaren så ulidelig og røyken så kvelende at kapteinen er tvunget til å gå ut på dekk. Samtidig vet han at den eneste sjansen for å overleve er å ta opp kampen mot flammene som har blusset opp overalt på skipet.

Utenfor faller brennende stein og gjørme stadig ned fra Mont Pelée, men den glødende lavastrømmen har ebbet ut. Selv om røyken er tett, gjør skjæret fra brennende skip og bygninger i byen det mulig for Freeman å famle seg frem i mørket.

Men for hver meter blir synet på dekk mer og mer nedslående for den sårede kapteinen. Overalt ligger det døde sjømenn – noen allerede helt forkullet, andre ubevegelige, mens flammene stadig har fatt i kjøttet og knoklene deres.

Både fra SS Roddam og skipene i nærheten kan Freeman høre lyden av plask fra noe som faller i vannet. Det er døende sjømenn som med sine siste krefter velter seg ut over relingen slik at en rask drukningsdød skal befri dem fra lidelsene.

Andre over­levende sitter lammet i smerte og prøver å få utløp for lidelsene ved å skrike. Men vulkanens brennende gasser har svidd lepper og svelg så kraftig at det ikke kommer en eneste lyd ut.

Hos enkelte er ansiktshuden til og med så forbrent og maltraktert at det ikke lenger er mulig å se hvem de er.

Freeman drar imidlertid kjensel på maskinmesteren da han får øye på ham på dekk. Kapteinen ber straks maskinmesteren om å skynde seg ned til baugen og kappe ankerkjettingen, men sjømannen ser bare unnskyldende på sin overordnede mens han får stønnet frem at han ikke kan bevege lemmene sine – han er altfor forbrent.

Freeman ser seg frustrert rundt etter mulige hjelpere, og gjennom røyksløret legger han merke til at SS Roddam faktisk allerede har mistet ankeret under lavastrømmen og derfor drevet bort fra havnefronten. Men gjennom røyken får han seg også et syn han aldri skal glemme.

St. Pierre – Vestindias lille Paris – er nærmest jevnet med jorden. Byens fargerike gater med luksusvarer fra Europa er svidd svarte, alt av tre er forkullet, og enkelte steder står rester av mursteinsvegger nakne igjen og
vakler.

KART: Så massiv var katastrofen

Flammene har tatt overhånd i store deler av det tidligere byområdet, og langsomt eter de seg gjennom det som fortsatt står eller lever etter at Mont Pelée spydde ut sin tusen grader varme lavastrøm.

De overlevende som har krefter til det, flykter ned mot havna – noen med blafrende flammer rundt kroppen – i håp om at vannet skal slukke flammene og døyve smertene.

Kaptein Freeman følger forferdet hvordan innbyggere i hundrevis kaster seg i havet bare, for å gi fra seg enda mer redselsfulle smerteskrik.

Den glødende lavastrømmen har økt vanntemperaturen så mye at det bobler rundt ofrenes brente kjøtt idet de kaster seg i vannet som nærmer seg kokepunktet. I tur og orden gir de opp og lar seg synke ned under overflaten.

Kapteinen styrer med albuene

Freeman ønsker ikke å lide samme skjebne som byens innbyggere, og ser det som sin fordømte plikt å redde sitt kjære skip, som nå driver herreløst rundt i havna.

Flammene har godt tak flere steder på SS Roddam, men heldigvis dukker seks av Freemans menn opp i live og kan ta opp kampen. De befant seg på dampskipets underdekk da Pelées dødsbølge skylte over havna.

To av sjømennene er maskinfolk som etter beste evne holder gang i dampskipet nede i maskinrommet, mens de andre sjømennene haster rundt på SS Roddams dekk og prøver å holde flammene nede.

Askeregnet daler fortsatt ned i stort monn fra himmelen og gjør det vanskelig for mennene å orientere seg. Flammene fra byen og de andre oppankrede skipene gir imidlertid akkurat nok lys til at besetningsmedlemmene kan buksere brennende skips­deler bort til relingen og dumpe dem i vannet.

Ilden har også fatt i kahyttene og andre faste deler av skipet. Her prøver sjømennene å kaste vann på de brennende delene slik at flammene ikke sprer seg.

Kaptein Freeman har tatt plass bak skipsroret, og briten puster lettet ut da det endelig ser ut til at styremekanismen reagerer, selv om den er skadet av vulkanstein. Freeman lener seg fremover og plasserer albuene mellom rorets trepinne.

Det er den eneste måten han kan dreie skipsroret på, fordi huden og kjøttet er brent helt inn til beinet på hender og håndledd. Smertene er ulidelige, men han kan ikke gi opp. SS Roddam må reddes.

Freemans såler smelter

Selv om det har gått mer enn en time siden vulkanutbruddet, er luften fortsatt glovarm som i en badstue.

Bak roret merker Freeman plutselig at også føttene hans brenner, som om han sto på glødende badstustein. Han ser ned og oppdager at skosålene hans har smeltet bort, og gummirestene klistrer seg til overflaten på dekket.

Freeman kommer på at han et par tykke vintersko på lur som han har tatt med fra et besøk i Tyskland, og ber en av sjømennene om å hente dem. Kapteinen putter beina i skoene og rekker akkurat å glede seg over følelsen da SS Roddam er farlig nær ved å seile inn i nye problemer mens det bakker ut av havnen.

Livredd brøler en sjømann plutselig: «Skip få kabellengder unna!»

Freeman legger straks merke til det drivende flammehavet bak seg, og på mirakuløst vis får han dirigert SS Roddam utenom det brennende frakt- og passasjerskipet SS Roraima.

Freeman passerer det andre britiske dampskipet på så nært hold at de kan merke varmen fra brannene om bord – og ikke minst høre passasjerenes smertefulle skrik.

Senere forteller Freeman om situasjonen: «Det kom stønn, forbannelser og nødrop fra alle kanter, men jeg kunne ikke gjøre annet enn å redde mitt eget skip i sikkerhet».

Som et såret dyr kjemper SS Roddam seg meter for meter ut gjennom havna i et grufullt inferno av røyk, aske, flammer og klagende skrik. I mørket bak dampskipet ligger St. Pierre som en ruinhaug.

Hus er krøllet sammen, kirker kollapset, selv det 20 meter høye fyrtårnet i byens utkant er redusert til en tre meter høy haug av murrester. Trær, busker og blomster er forvandlet til aske.

Overalt på bakken ligger det lik som er brent til det ugjenkjennelige, og som mest av alt minner om forkullede trestammer. Alle personlige trekk er borte.

18 skip står i brann i havna, og rundt dem flyter livløse mennesker som er brent og kokt i hjel. SS Roddam er det eneste skipet som har kommet seg ut. Kaptein Freeman kan nesten ikke tro at han har vært så heldig.

«Fartøyets flukt var mirakuløs. Treverket i kahyttene og på broen og alt annet på dekk som var brennbart, var konstant antent. Det var bare så vidt vi få overlevende greide å holde flammene nede», forteller Edward Freeman senere.

Kapteinen kommer levende i land

Temperaturen faller gradvis etter hver som SS Roddam langsomt seiler bort fra St. Pierre-bukta. Mens røyken stadig siver ut fra toppen av Mont Pelées krater, er det snart bare røyken fra SS Roddams skorstein som virvler rundt i luften over Edward Freeman og hans menn.

Besetningen hungrer etter den friske havlufta, men hver gang de trekker sine livgivende magedrag, ender det med voldsomme hostekuler på grunn av det kvelende vulkanstøvet de har pustet inn de siste par timene.

Lettet over at brannene på skipet er slokket og at dampmaskinen fungerer, får de overlevende sjømennene omsider overskudd til å ta seg av vennene som ligger rundt om på dekket. Men synet er nedslående.

En håndfull har angivelig kastet seg over bord, mens ti kamerater på dekket ikke gir noe livstegn fra seg. Klærne og huden deres er stort sett skrelt bort, og det er ingen tvil om at deres siste sekunder har vært grusomme.

To andre besetningsmedlemmer sitter og hiver etter pusten og er knapt i stand til å drikke på grunn av skadene. I løpet av det neste døgnet vil de være døde, det er ingen i tvil om.

Bak roret kjemper kaptein Freeman med å holde rett kurs mot øya St. Lucia. Navigasjonsutstyret er brent opp, men likevel greier kapteinen å skjære direkte mot sør, og etter fem timer på åpent hav dukker den britiske koloniøya opp i det fjerne.

Dekket av et tykt lag grå vulkansk aske ser SS Roddam mest av alt ut som et spøkelsesskip da det kjemper seg det siste stykket inn mot havnebyen Castries på nordvestkysten av St. Lucia. Malingen på jernskroget er oppløst og restene henger i flak ned fra sidene.

Den skarpe lukten av sot som omhyller skipet, skjærer seg inn i nesene på de mange skuelystne som har samlet seg på kaien i Castries. De vet ennå ikke hva som har skjedd på naboøya.

Selv enser ikke de overlevende sjømennene på dekk stanken. De kan ikke begripe at SS Roddam har sluppet bort fra Mont Pelées dødseksplosjon, og at de om få øyeblikk kan plassere beina på fast grunn – i sikkerhet.

For første gang på nesten åtte timer stopper SS Roddams dampmaskin, og raslingen fra propellen dabber av. Edward Freeman slipper skipsroret med albuene. Langsomt og tungt sleper kapteinen føttene over dekket.

Folk på kaien følger forundret hvert skritt den høye mannen tar. Hele ansiktet hans er oppsvulmet, med væskende blemmer og brannsår, slik at bare en svært liten del av øynene hans kommer til syne.

Avkreftet nesten faller han over skuldrene på et par menn i havna da han tar det første skrittet bort fra skipet. Forsiktig griper mennene rundt kapteinens kropp uten å klemme på de hudløse armene og hendene hans.

«Hva har skjedd? Hvem er du? Hvor kommer du fra?» De perplekse tilskuernes spørsmål hagler mot kapteinen.

Edward Freeman anstrenger seg for å skille sine tørre lepper fra hverandre, og med rusten og raslende stemme får han stammet frem: «Jeg kommer…fra helvete!»

SS Roddam hadde en besetning på 24 mann. Av disse overlevde sju katastrofen, inklusive kapteinen. Edward Freeman ble belønnet for innsatsen med en medalje fra forsikringsselskapet Lloyd's of London samt en sølvpokal fra den britiske regjeringen.

To år senere ble han igjen hedret for en heltemodig innsats da han prøvde å redde besetningen fra et amerikansk skip under en storm.

Kaptein Freeman pensjonerte seg i 1928. SS Roddam ble reparert og seilte videre til det sank i 1905.