583 turister ble fortært av flammene i historiens verste flykatastrofe

Klokken er litt over tre om ettermiddagen søndag 27. mars 1977, og Williams har først fløyet fra Los Angeles til New York.

Så tilbrakt seks timer i luften over Atlanteren, bare for å bli omdirigert til Tenerife like før den planlagte landingen i Las Palmas, der han sammen med en stor gruppe velstående, eldre amerikanere skulle ha gått om bord på et cruiseskip.

I stedet har han sittet i det samme flysetet i mer enn 13 timer. Og besetningen kan ikke si noe om hvor lenge dette kommer til å vare.

Det er for lengst tomt for mat. Alt kabinpersonalet har å by sine 380 sultne og irriterte passasjerer er et begrenset utvalg mineralvann. Og dette skal liksom være ferie!

Taksebanen er tettpakket med fly, og de aller fleste av dem venter bare på å fly den korte turen til Las Palmas på Gran Canaria. Williams­ kan se fem-seks fly i køen foran dem og 11-12 stykker bak.

«Det kommer til å ta minst én time til å få orden i dette kaoset», knurrer han til sin gode venn og reisekamerat Ted, som sitter på seteraden like foran ham.

«Ja, minst», svarer Ted.

Flygere blir rasende

Kl. 15.15, Pan Am-flyets Cockpit**Den amerikanske kapteinen Victor Grubbs er i ferd med å bli desperat, etter forgjeves å ha ventet på starttillatelse.**

Det er ikke til å tro! Etter at han i over en time har prøvd å underholde passasjerene sine med småprat, må kaptein Grubbs nå forberede seg på nok en lang forsinkelse.

Kontrolltårnet har nettopp gitt den etterlengtede beskjeden om at flyplassen i Las Palmas er gjenåpnet, og Grubbs er klar til å starte, men nå er det en annen Boeing 747 fra nederlandske KLM som sperrer for ham.

Den nederlandske kapteinen bestilte en opptanking like før meldingen fra tårnet kom. Og gudene må vite hvor lang tid det kommer til å ta.

«Premieidiot!» utbryter han irritert.

«Ja, for en tulling» bifaller førstestyrmannen, Robert Bragg. Eder og forbannelser fra begge to blir tatt opp av den såkalte svarte boksen i flyet.

Nederlandsk kaptein under press

Kl. 15.20, KLM-flyets cockpit
Kaptein Jacob­ ­­van Zanten er rasende og svært stresset­ på grunn av forsinkelsene.

Jacob van Zanten har en dårlig dag. Han svarer kontant når Pan Am-flyet bak ham kaller ham opp. Den amerikanske kapteinen vil vite hvor lenge de må vente.

Van Zanten kan gå med på at det kanskje ikke var det beste tidspunktet å bestille opptanking av flyet, men han gjorde det nettopp for å spare tid i Las Palmas senere.

Han kunne jo ikke vite når flyplassen kom til å åpne igjen. For alt han visste kunne det ta flere timer, og han ville utnytte ventetiden – ikke forlenge den.

Jacob van Zanten er allerede under press. Han skal fly jumbojeten tilbake til Amsterdam når han har satt av passasjerene i Las Palmas, og med dagens lange forsinkelser risikerer han og besetningen å overskride hviletidsbestemmelsene og få myndighetene på nakken.

Det vil ikke bli tatt nådig opp. Pokker!

Jacob van Zanten er en av KLMs mest erfarne og velrenommerte flygere. Ansiktet hans pryder forsiden på KLM-magasinet om bord, og akkurat nå kan passasjerene hans slå i hjel ventetiden med å lese om ham.

«KLM – folk som viser at punktlighet er mulig»­, skryter overskriften til artikkelen­ om flykapteinen.

Det er skjebnens ironi, men van Zanten synes­ ikke det er det spor morsomt.

Tåken legger seg over flyplassen

kl. 16.40, Pan Am-flyets kabin Los Rodeos­-flyplassen ligger ved foten av vulkanen Teide. Området er beryktet for brå væromslag. Nå skifter været igjen.

Gjennom vinduet får Norman Williams øye på en urovekkende tåkesky som raskt driver nedover fjellet Pico de Teide.

Han håper virkelig ikke det er et varsel om en ny forsinkelse, for det vil nesten ikke være til å holde ut. Men alt tyder på at det går den veien.

Tåken legger seg på få minutter over flyplassen. Den er underlig diffus og skifter tetthet hele tiden.

Det ene øyeblikket er sikten omtrent 150 meter, det neste kan ikke Williams­ se KLM-flyet rett foran dem i det hele tatt.

«Det er som ertesuppe», sier den eldre damen ved siden av ham, henvendt til sin datter.

«Du må ikke bekymre deg, mor. Husker du hvor tett tåken var da vi lettet fra Fort Lauderdale? Det er helt trygt. De har jo radar og alt mulig utstyr, vet du».

Flygeleder arbeider i blinde

Kl. 16.58, Kontrolltårnet KLM-flyet har tanket ytterligere 55 000 liter drivstoff, og får tillatelse til å takse ut til startbanen.

For flygelederen i Los Rodeos er det en av de travleste arbeidsdagene på veldig lenge. Flyplassen er full av fly, og han har altfor mange ting å holde styr på. Nå har den tette tåken gjort arbeidet hans enda vanskeligere.

Den gjør at han overhodet ikke har visuell kontakt med flyene, og dermed må han arbeide med radioen som eneste hjelpemiddel.

Moderne flyplasser er utstyrt med bakke-radar slik at flygelederne kan se nøyaktig hvor alle fly på bakken befinner seg – uansett sikt.

Men bakkeradar er ikke pålagt, og den vesle Los Rodeos-flyplassen har derfor aldri investert i en. Flygelederen arbeider i blinde og må bare stole på at flyene befinner seg der han gir dem beskjed om å være.

Klokken 16.58 gir flygelederen KLMs 747 tillatelse til å takse ut på startbanen.

Flyplassen er ikke bygd for så store fly, og flygelederen gir derfor KLM-flygerne beskjed om å rulle helt ut til enden av startbanen, snu 180 grader og gjøre seg klar til å ta av i samme retning som de kom fra. På den måten vil flyet lette mot vinden, noe som gir­ best oppdrift.

Få minutter etter at han har sendt KLM-flyet ut på flyplassens eneste startbane, gir flygelederen Pan Ams 747 tillatelse til å følge etter med en gitt avstand.

Flygelederen er under press for å få avviklet den store flykøen som har hopet seg opp. Tanken hans er å lede Pan Am-flyet inn på startbanens tredje avkjørsel for å vente mens KLM-flyet letter.

En fatal misforståelse

Kl. 17.01, Pan Am-flyets cockpit Normalt takser fly i rundt 20 km/t, men på grunn av tåken ruller Pan Am-flyet forsiktig over startbanen i under 10 km/t.

Den spanske aksenten gjør det vanskelig for kaptein Victor Grubbs å forstå hva flygelederen sier da han kaller opp Pan Am-flyet med navn og flynummer:

«Seven one two stand by break, clipper one seven three six leave the runway… dah… three one… on to our left».

«Hva?» utbryter kaptein Grubbs, «Unnskyld, vær vennlig å gjenta».

«Leave the runway the third one your left», svarer tårnet på flygerens spørsmål.

Flygelederens dårlige engelsk gjør at meldingen stadig er vanskelig å forstå, men Pan Am-flygerne konkluderer at de skal svinge av rullebanen på tredje avkjørsel.

Det stemmer at det er det flygelederen mener. Pan Am-flyet har imidlertid allerede passert avkjørsel 1, og flygerne tror flygelederen mener tredje avkjørsel fra nå av – altså avkjørsel 4.

Misforståelsen fører til at flyet kommer til å befinne seg på startbanen i noe lenger tid enn flygelederen har tenkt. Klokken 17.06 kaller tårnet igjen opp Pan Am-flyet: «Rapporter startbanen klar».

«Ok, rapporterer når startbanen er klar», svarer flygerne på Pan Am-flyet, som ennå ikke er helt fremme ved avkjørsel 4.

Foran seg kan de skimte lyset fra KLM-flyet som snur ved enden av startbanen, slik at det nå har nesen vendt mot dem.

Plutselig støkker kaptein Grubbs til. Han tror nesten ikke sine egne øyne. Uten å ha fått starttillatelse har KLM-flyet i full fart begynt å akselerere frem mot dem.

«Se den satans... den idioten kommer rett mot oss!» roper han.

Førstestyrmann Bragg skjærer gjennom:

«Av banen! Av banen! Av banen!» brøler han desperat til kapteinen sin.

Grubbs gir full gass og begynner på en skarp sving vekk fra start-banen, mens KLM-flyet tordner mot dem i stor fart.

Kapteinens siste feil

Kl. 17.05, KLM-cockpiten Den stressede kaptein van Zanten har snudd flyet og er klar til start.

Jacob van Zanten legger med en utålmodig bevegelse høyre hånd på de fire gasshåndtakene og gjør tydelig mine til å presse dem frem og starte.

Den svarte boksen i flyet registrerer at flyets unge førstestyrmann griper inn: «Vent, vi har ikke ATC-godkjenning (rutegodkjenning, red.)».

«Nei, det er jeg klar over», kommer det irritert fra van Zanten: «Så be om den, da».

Førstestyrmannen kaller opp tårnet og spør etter godkjennelsen. Svaret fra tårnet kommer umiddelbart: «KLM åtte sju null fem, du er godkjent til Papa beacon-stigning og flyhøyde ni null. Høyresving etter start, kurs null fire null».

«Roger… Vi er godkjent til Papa beacon-stigning, flyhøyde ni null, høyresving til null fire null… Vi starter nå», svarer førstestyrmannen.

Her begår KLM-flygerne en feil som skal få katastrofale følger: En rutegodkjenning er ikke det samme som en starttillatelse. Før et fly kan sette seg i bevegelse, må begge tillatelser være gitt – separat.

Likevel bestemmer kaptein van Zanten seg for å lette: «Vi starter, sjekk trykk».

KLM-flyet begynner å akselerere.

«Standby til start. Jeg kaller dere opp», lyder det fra tårnet. Og så, henvendt til Pan Am-flyet:

«Rapporter startbanen klar».

«Ok, rapporterer når startbanen er klar», svarer flygerne i Pan Am-flyet.

«Er ikke Pan Am-en borte ennå?» spør KLM-flyets andrestyrmann, Willem Schreuder, som er i cockpiten sammen med KLM-flygerne.

«Joda», svarer van Zanten.

Sekunder senere utbryter han: «Åh!»

Gjennom tåken ser han konturene av Pan-Am-flyet på startbanen, like foran hans egen jumbojet. Plutselig innser han hvilken katastrofal feil han har begått.

Men det er for sent å bremse. I stedet gjør van Zanten det eneste han kan gjøre: Han drar stikka tilbake og prøver desperat å tvinge det tunge flyet i luften.

Et øyeblikk ser det ut til å lykkes. Hjulene løfter seg fra bakken, nesen reiser seg og suser langs Pan Am-flyet. Så høres et brak, da KLM-flyets land-ingshjul og en av motorene treffer toppen av Pan Am-flyets kabin og flerrer den av.

KLM-flyet styrter mot bakken og rutsjer 450 meter bortover startbanen før det eksploderer i et gigantisk flammehav.

I løpet av et øyeblikk fortæres Jacob van Zanten, hans 13 besetningsmedlemmer og 234 charterturister – menn, kvinner og barn – i bensinbålet. Ingen fra det nederlandske flyet overlever flammehavet.

Norman Williams vil ikke dø

kl. 17.06, Pan Am-flyet Bare noen få passasjerer på den ene siden av flyet har sett KLM-flyet komme susende. Ved sammenstøtet bryter det ut brann i Pan Am-flyet.

Eksplosjon. Brann. Skrik. En bombe – det er den første tanken som slår ned i Norman Williams' halvt bedøvede hjerne.

Han ser flammer strømme gjennom kabinen og kjenner at små partikler av glovarmt metall treffer ham i ansiktet. Han merker at han har frigjort seg fra sikkerhetsbeltet og står oppreist i midtgangen.

Han ser flammene inne i flyet. Noen sete-rader oppslukes, i andre sitter folk ennå uskadde, men apatiske. Lammet av sjokk virker det som de ikke enser redselsscenene rundt seg.

Selv merker Williams en voldsom overlevelsestrang i hele kroppen. Etter få sekunder tenker han klart. Han vil leve! Han vil ut! Han ser etter sin venn Ted, som satt rett foran ham for et øyeblikk siden. Nå er han borte. Forsvunnet.

Nok en eksplosjon ryster flykroppen. En vrakdel flyr mot Williams' hode. Instinktivt løfter han armene og parerer.

Han er en stor, tung mann i elendig form, men plutselig har han fått bjørnekrefter og formidable reflekser. Han vil ikke dø. Ikke nå!

VIDEO – Se flyene etter katastrofen:

På setene bak Williams er nesten alle døde. Flammene står rundt dem, men ilden har ennå ikke rørt ham. Williams begynner å bevege seg fremover i vraket.

Han føler ingen panikk. Han ser ansikter. Blødende ansikter, skrekkslagne ansikter, forbrente og døde ansikter, men akkurat nå gjør ikke synet inntrykk.

Williams kjemper seg frem. Plutselig ser han blå himmel gjennom et stort hull i kabintaket. Han hopper opp og griper tak rundt kanten. Skarpe metallkanter skjærer hendene hans til blods, men han merker det knapt.

Williams tenker bare på å overleve. Ubesværet trekker han sine 125 kilo opp etter armene, kommer seg opp på toppen av kabinen, og derfra ned på flyvingen.

Avstanden fra vingen til bakken er omtrent ti meter, men Williams nøler ikke. Han hopper.

Flyvertinne redder liv etter liv

kl. 17.07, Pan Am-flyet Flyvertinne Dorothy Kelly ligger bevisstløs i lasterommet i det brennende flyvraket.

Dorothy Kelly kommer gradvis til bevissthet. Først skjønner hun ikke hvor hun er. Hun husker svakt at kabingulvet forsvant under føttene på henne.

Hun husker følelsen av fritt fall. Og så husker hun ikke mer. Kelly ligger i et virvar av kofferter. Blodet renner ned i øynene på henne fra et sår i pannen.

Det er helt mørkt rundt henne, men over seg skimter hun litt lys. Hun begynner å klatre opp mot lyset og når til slutt opp til flyvrakets sønderslåtte nese, der flere overlevende passasjerer befinner seg.

Dorothy Kelly hører flere mindre eksplosjoner, men merker seg særlig brølet fra en av Pan Am-flyets motorer som fremdeles er i gang.

Hun vet at det er farlig. En motor som går, brann og mengder av flydrivstoff. Det må ende i katastrofe.

Tiden er knapp, og Kelly forsøker myndig å overtale de overlevende til å hoppe ut gjennom et hull i flykroppen. Ingen av de skrekkslagne passasjerene tør.

De tolv meterne ned til bakken skremmer. Kelly vet ikke hvor hun får kreftene fra, men i desperasjon begynner hun å skubbe folk ut gjennom hullet. Da hun til slutt ikke ser flere overlevende, hopper hun selv.

Kelly lander i knehøyt gress og slår seg, men tror ikke noe er brukket. Hun kommer seg på beina og roper til folk rundt at de må komme seg så langt unna flyet som mulig før det eksploderer.

Passasjerene adlyder. Flere har brukket noe da de traff bakken, men kommer seg i sikkerhet med hjelp fra andre.

Da hun retter blikket oppover, ser Kelly et fryktelig syn som skal gi henne mareritt i lang tid: paniske mennesker som hamrer løs på vinduene i den brennende kabinen i et håpløst forsøk på å slippe ut.

«I mange år kunne jeg ikke se inn i en peis uten å se mennesker i den», forteller hun senere i et intervju.

I letingen etter overlevende nær vraket møter Kelly på kaptein Grubbs, som ligger fortumlet på bakken. Hun griper ham under armene og begynner å slepe ham bort fra det brennende vraket.

De har akkurat kommet på trygg avstand da restene av Pan Am-flyet går i luften i en siste, ødeleggende eksplosjon.

Bort fra infernoet

Kl. 17.07, Ulykkesstedet Mindre enn 60 personer slipper ut av det brennende Pan Am-flyet og i sikkerhet.

Etter det lange hoppet fra flyvingen lander Norman Williams på beina i det høye gresset ved siden av startbanen.

Sammenstøtet med bakken er så voldsomt at han brekker den ene ankelen, men han enser ikke smerten. Han løper haltende vekk fra det brennende vraket og kommer seg på trygg avstand til flammene.

Da Williams snur seg og ser tilbake mot flyet, ser han en fra besetningen sitte på kne i gresset og hamre knyttnevene i bakken igjen og igjen. Det er den fortumlede og svært forbrente kaptein Grubbs.

«Hva har jeg gjort mot disse menneskene?» roper han ulykkelig, mens han vugger frem og tilbake og slår i gresset.

Williams ser flyvertinnen Dorothy Kelly løpe frem til kapteinen og slepe ham i sikkerhet. Så høres en voldsom eksplosjon i vraket.

Williams innser at ingen lenger kan være i live inne i det brennende infernoet. Rundt ham sleper vel 50 mennesker seg av gårde, noen med hjelp fra andre.

Mange har forferdelige brannsår. En mann roper på hjelp, men mannen han henvender seg til svarer bare:

«Beklager».

Som forklaring løfter mannen den ene hånden. Den mangler fingrene.

Forvirret redningsaksjon

Kl. 17.20, flyplassområdet Brannfolk rykker ut til det gigantiske bensinbålet ved KLM-flyet. De aner ikke at det er to fly involvert i ulykken. I tåken kan de ikke se Pan Am-vraket omtrent 450 meter borte.

Noen av de første hjelperne ved det forulykkede Pan Am-flyet er folk fra en landsby i nærheten.

De kommer løpende med bøttevis av vann og våte håndkler som de pakker rundt de halvnakne og skrikende brannofrene for å lindre smertene. I mangel på ambulanser blir mange kjørt til sykehus i privatbiler.

Williams, som blør kraftig fra hendene, avviser tilbud om hjelp. Han vet at andre har langt større behov. Mange av de overlevende er fullstendig i sjokk og trenger akutt hjelp.

«Min kone! Min kone! Jeg må finne henne!» roper en mann og starter et selvmorderisk løp tilbake mot flammehavet. Men kaptein Grubbs, som nå er kommet noenlunde til seg selv, griper fatt i mannen og holder ham tilbake.

Til slutt lar Norman Williams seg hjelpe inn i en privatbil. Eieren er en ung mann i 20-årene. Han er en av de mange frivillige lokale spanjolene som prøver å hjelpe til så godt de kan.

Bilen blir snart håpløst tilgriset med blod, og Williams unnskylder seg gang på gang. Men den unge mannen bare vifter med hånden.

«Da nada. Da nada» – Det gjør ingenting.

Mannen kjører fort, i sikksakk gjennom trafikken, med hånden på hornet. På bare 15 minutter er Williams fremme ved et sykehus i byen Santa Cruz, der han får behandling.

Et siste, grufullt syn

30. mars, Los Rodeos-flyplassen Etter tre dager på sykehus blir de overlevende fra Pan Am-flyet kjørt til et ambulansefly for å bli fløyet hjem til USA.

Det er den typen feil som ikke skal skje: På vei til ambulanseflyet blir bussen med de overlevende parkert foran den åpne hangaren som brukes som likhus.

Her går rettsmedisinere rundt blant over 500 delvis forkullede lik.

«Det var en grusom straff for de overlevende å bli tvunget til å oppleve den scenen», skriver Norman Williams senere om katastrofen.

Mange i bussen har det fryktelig tungt, enkelte holder på å knekke sammen av angst for å skulle fly igjen. Williams kjenner også på frykten.

Da flyet takser ut på startbanen, er det som om hendelsene tre dager tidligere bli spilt av på nytt. Igjen gjør de seg klar til å forlate Tenerife.

Denne gangen går det bra. De overlevende fra historiens verste flykatastrofe er på vei hjem.