Passasjerene står som forsteinet da det tyske dampskipet Bremen skjærer gjennom vannet der Titanics ofre ligger og vugger i bølgene.
Fem dager har gått siden luksusskipet Titanics forlis – alt som er igjen på overflaten, er bare en kirkegård av lik og vrakrester.
«Jeg så liket av en kvinne kun iført nattkjole med et nakent barn ved brystet. I nærheten drev liket av en annen kvinne som hadde slynget armene rundt en langhåret hund. Like etter så jeg tre druknede menn klamre seg til en dekkstol», fortalte Johanna Stunke, passasjer på Bremen, til en avis noen dager senere.
Fra kommandobroen har skipets kaptein, Heinrich Wilhelm, et bedre utsyn over katastrofestedet:
«De lå overalt. Det var kvinner, menn og barn. Alle hadde redningsvest på seg. Jeg telte 125, og så kastet jeg opp.»
Selv om flere passasjerer trygler kapteinen om å fiske opp de døde, avslår han. Wilhelm er nemlig orientert om at kabelskipet Mackay-Bennett er på vei til området – innleid av Titanics rederi, White Star Line, for å berge ofrene i vannet.
Han sender derfor koordinatene til det amerikanske skipet slik at det kan finne de druknede.
Bergingsteamet på Mackay-Bennett har sett mange uhyggelige ting til sjøs. Men foran dem venter et opprydningsarbeid som er spesielt makabert.
Bergingsskipet ankommer
Koordinatene fra Bremen tikker inn i radiorommet på Mackay-Bennett om ettermiddagen lørdag 20. april 1912.
I tre dager har kabelskipet vært underveis fra Halifax i Nova Scotia, men tåke og uvær har forsinket seilingen mot Titanics forlissted.
Luksusskipets ofre har derfor drevet vidt omkring, og koordinatene fra Bremen er til stor hjelp.
Om bord i Mackay-Bennett har kaptein F.H. Lardner et team av likbergere som kan se frem til dobbel hyre for dette spesielt krevende oppdraget. Mer enn 40 begravelsesagenter er også med – de er kalt inn fra hele Nova Scotia og har med seg sitt eget balsameringsutstyr.
Californian lå trolig nærmere Titanic enn de 35 km som skipets kaptein påsto.
Frakteskip kunne ha reddet hundrevis
Ifølge undersøkelseskomiteen kunne Californian ha nådd frem til Titanic før luksusskipet sank. Det kunne ha reddet menneskeliv.
I tillegg er kabelskipets lasterom fylt med trekister, liksekker og flere tonn is. Tolv tonn jernlodd er også med for bruk ved begravelser til sjøs.
«Vi ankom stedet kl. 20 lørdag kveld, stoppet motorene og lot skipet drive. Midt under kveldsvakten dukket det opp vrakdeler og noen få lik», rapporterte kaptein Lardner.
Men først da lyset bryter frem neste morgen, går katastrofens omfang for alvor opp for mannskapet. Verken disen eller de høye bølgene kan skjule grusomheten.
Overalt flyter det bord, stoler, puter og lampeskjermer. Men verst er synet av lik som ifølge besetningsmedlem Arminias Wiseman «rullet på vannet som korker så langt øyet kunne se».
Et annet besetningsmedlem beskriver likene som «en flokk måker i tåken», fordi de hvite redningsvestene stikker opp av vannet som vinger.
I de tidlige morgentimene fires robåtene ned fra Mackay-Bennett, og med fem mann i hvert fartøy begynner arbeidet med å løfte de døde opp i båtene.
Nesten alle ofrene ligger på ryggen og stirrer opp på likhaugene. Noen av de døde kvinnene ligner bleke gallionsfigurer som er knekt av gamle seilskuter.
Mennene griper tak i redningsvestene med båtshaker før de i fellesskap haler ofrene om bord og ror dem tilbake til Mackay-Bennett, hvor de blir lagt på dekket.
Arbeidet er utmattende, og mennene skjelver av kulde fordi de iskalde bølgene hele tiden skyller inn over robåtene. Men slitet betaler seg.
«Selv om det var høy sjø, klarte vi å finne og få inn 51 lik», noterer kaptein Lardner den første dagen.
Ære fikk Titanics menn til å ofre seg
Britiske menn gikk ned med ære
Mens bare 32 prosent av de britiske passasjerene om bord på Titanic overlevde, klarte 58 prosent av amerikanerne seg. Ifølge adferdsforsker David Savage skyldes dette at «briter har en tendens til å være svært høflige og stå i kø».
Få fra tredje klasse klarte seg
Mens henholdsvis 60 og 42 prosent av passasjerene på første og andre klasse slapp levende fra katastrofen, overlevde bare 25 prosent fra tredje klasse. Mange kvinner på tredje klasse valgte bort å gå i livbåtene fordi de betraktet det som farligere enn å bli oppe på skipet.
Halvparten av de overlevende var menn
Selv om kvinner og barn fikk gå først i livbåtene, var 323 av de 706 overlevende – tilsvarende 46 prosent – faktisk menn. Årsaken er at nesten 200 besetningsmedlemmer av høyere rang var med i livbåtene for å sørge for ro og orden.
Skandinaver døde som fluer
Totalt 213 personer fra Norden hadde kjøpt billett til Titanics jomfrutur, men bare 58 reddet livet. Nesten tre av fire omkom, og det skyldtes at de fleste danskene, nordmennene, svenskene og finnene på skipet var menn – mange av dem enslige emigranter med billett til tredje klasse.
61 barn druknet
128 barn under 15 år var med om bord på Titanic, men selv om barn sto i første rekke til en plass i livbåtene, mistet 61 av dem livet. På første og andre klasse døde i alt to barn. To andre ofre var 14 år gamle besetningsmedlemmer, mens totalt 57 barn på tredje klasse omkom.
Southampton hardest rammet
Ingen by mistet flere enn Southampton. Innbyggerne i Titanics avgangsby hadde stått i kø for å bli ansatt på luksusskipet. Derfor var ca. 720 av de 918 besetningsmedlemmene fra Southampton. Bare 124 kom hjem i live.
Begravelsesagenter tar seg av ofrene
Hver gang et nytt lik legges på dekket på Mackay-Bennett, står en begravelsesagent klar til å ta imot.
Først festes et lite lerret med et nummer til liket. Begravelsesagenten kler deretter omhyggelig av offeret, mens alle eiendeler legges i en lerretspose med likets nummer påtrykt.
«I nesten alle mennenes lommer fant vi en del tobakk, fyrstikker og små flasker whisky. Mange bar også nøkkelen til lugaren og safen sin», fortalte begravelsesagent John Snow jr.
På dekket noterer begravelsesagentene nøye hver eneste detalj om offeret slik at det senere kan identifiseres: høyde, vekt, hårfarge og spesielle kjennetegn som arr, føflekker og tatoveringer.
Spesielt påkledning, smykker og innholdet i lommeboken gjør at ofre kan kategoriseres i passasjerer fra henholdsvis første, andre og tredje klasse.
Også den antatte alderen blir registrert, men etter flere døgn i saltvannet ser mange ofre mye eldre ut enn de er; for eksempel blir den bare 25 år gamle passasjeren Reginald Butler vurdert til å være 42 år.
Det første liket som blir identifisert på dekket, er forretningsmannen John Jacob Astor. Som verdens rikeste mann er amerikaneren et kjent ansikt, og skipselektriker Gerald Ross kjenner ham raskt igjen:
«Begge armene sto opp i luften. Ansiktet var hovent, den ene kjeven skadet. Liket var kledd i dress og skinnsko. Uret hans – en dyr sak med diamanter – dinglet fra lommen. Det hadde stoppet kl. 3.20. Praktisk talt alle andre klokker stoppet kl. 2.10.»
Astor bærer en diamantring, og lommeboken hans inneholder 2440 dollar og 225 pund, men det er initialene J.J.A. på skjortekragen hans som gjør at rikmannen kan identifiseres med sikkerhet.
706 Overlevende fra Titanic ble reddet om bord på Carpathia.
Astor og andre ofre som kategoriseres som første klasse-passasjerer, blir balsamert med det samme. Begravelsesagentene vasker omhyggelig de nakne kroppene med bakteriedrepende såpe.
Etterpå sprøyter de balsameringsvæske inn i blodårene for å bevare vevet. Når balsameringen er overstått, legges de døde i en kiste med nummeret sitt på.
119 blir begravd til sjøs
Langt fra alle ofre blir balsamert. Mangel på balsameringsvæske gjør at første klasse-passasjerene blir prioritert, akkurat som de kun 100 trekistene også går til dem.
De øvrige ofrene blir puttet i en lerretspose og lagt på is i lasten.
Flere lik er imidlertid så medtatte og ugjenkjennelige fra skadene og tiden i vannet at Lardner og begravelsesagentene ikke ser noen grunn til å frakte dem til Halifax.
I stedet avholder pastor Canon Hind den første av i alt tre begravelsesseremonier til sjøs kl. 20.15 den 22. april. For besetningen på Mackay-Bennett er det en dyster opplevelse.
«I nesten en time høres ordene: «For så mye som det har behaget (...) overdrar vi denne kroppen til dypet», og etter hver gjentakelse lyder det et plask mens den jerntyngede kroppen dumper i havet», skriver ingeniør Frederick Hamilton i dagboken sin.
I alt 119 ofre får sydd et jernlodd inn i likposen og blir bisatt på Atlanterhavets bunn tre kilometer ned.
De fleste av dem var besetningsmedlemmer på Titanic. Overfor deres pårørende forsvarer Lardner avgjørelsen med at «den som lever på havet, bær være tilfreds med å bli begravd til sjøs».
Massegrav for noen av Titanics ukjente ofre.
Hjem med lik i lasten
Dag etter dag gjennomsøker Mackay-Bennetts likbergere sjøen i stadig tøffere vær. Arbeidet sliter dem ut både fysisk og psykisk.
Ikke bare må de overvære begravelsene hver kveld. Hver gang mennene seiler ut, må de også se de døde i ansiktet – hvis det vel å merke fortsatt er et ansikt å se på.
Verst er det da en båt treffer en to år gammel gutt.
«Synet av den lille skikkelsen som fløt med ansiktet opp fra dypet, brakte tårer i øynene på de hardføre sjømennene», meldte en Halifax-avis.
Selv om presten roser mannskapet for å klare den følelsesmessige belastningen godt, er mennene glade da kabelskipet, etter seks døgns leting i et område på mer enn 100 km², omsider setter kursen mot Halifax.
Bergerne har i alt funnet 306 lik før de blir avløst av tre andre skip, som finner ytterligere 22 ofre i sjøen.
Da Mackay-Bennett seiler inn i Halifax den 30. april, står de 100 kistene stablet på fordekket, og arbeiderne på havnen tar av seg lua i respekt for de døde.
Ved kaia bæres først de ubalsamerte likene fra borde og til slutt kistene med første klasse-passasjerer. Alle blir plassert i et midlertidig likhus, hvor slektninger og bekjente må identifisere de døde definitivt.
Fire dager senere blir 59 uidentifiserte ofre gravlagt på Fairview kirkegård i Halifax. Blant dem er den to år gamle gutten, som ingen levende kjenner til.
Gutten, som sannsynligvis reiste på tredje klasse, får imidlertid en begravelse som er en første klasse-passasjer verdig. Pastor Hind står for seremonien foran 75 personer til stede – alle fra Mackay-Bennetts bergingsteam.
Seks sjømenn bærer den lille kisten til graven, hvor besetningen har samlet inn til en gravstein av egen lomme.
«Barnet vårt» står det på et kobberanheng som bergingsmennene gir gutten med i graven.