Folk stimler sammen under bro under den store brand i London

Den store brannen i London: Én gnist var nok

En natt i 1666 står et bakeri midt i London plutselig i flammer. Kraftig vind gjør at brannen raskt sprer seg til nabohusene. Mens borgermesteren ser passivt på, eter brannen seg videre gjennom London. Mer enn 100 000 innbyggere må flykte ut i gatene og se byen sin gå under.

En natt i 1666 står et bakeri midt i London plutselig i flammer. Kraftig vind gjør at brannen raskt sprer seg til nabohusene. Mens borgermesteren ser passivt på, eter brannen seg videre gjennom London. Mer enn 100 000 innbyggere må flykte ut i gatene og se byen sin gå under.

Imageselect

Londons bykjerne bak de årtusengamle romerske murene er en eneste stor brannfelle. I 1666 ligger stråtekte trehus, staller, vedstabler og lager av lin, hamp og tjære vegg i vegg med smier og åpne ildsteder.

Utbygg og arker i de øverste etasjene gjør at husene nesten møtes over gatene, og gjør det enkelt og effektivt for en brann å spre seg dersom ulykken skulle være ute.

Området bak den gamle bymuren er tett befolket. Mer enn 80 000 innbyggere – omtrent en sjettedel av den engelske hovedstadens samlede befolkning – er stuet sammen på mindre enn tre km2.

Fattigfolk i leide trehus, rikfolk i steinpalasser og nesten 90 kirker klumper seg sammen i en maurtue av smale gater og trange smau.

Drikkeviser strømmer ut fra de åpne dørene i vertshusene, mens slaktere, bakere, grønnsakshandlere og andre ropende falbyr varene sine, og embetsmenn i hes­t og vogn farer forbi barføtte, tiggende barn.

Det er i denne brokete bydelen at den vel 50 år gamle bakeren Thomas Farriner lørdag 1. september 1666 stenger bakeriet for dagen. Klokken er mellom 20 og 21, og arbeidsdagen ved ovnen i Pudding Lane – en kort og smal gate i nærheten av elva Themsen – har vært lang.

Men dagens oppgaver er gjort, og et nytt lass skipskjeks er klart til å bli fraktet den korte turen ned gaten mot elva og den kongelige marinens sjøfolk. Farriner går til ro i boligen i etasjen over bakeriet, og senere på kvelden sjekker datteren hans om alt er i orden i bakeriet.

Dag 1: Over tusen hus brenner ned

Den store brand i Londons udvikling - dag 1

I løpet av det første døgnet fortærer brannen vel en kvart km2 av den indre byens areal på i alt knappe tre km2.

© HISTORIE

Pudding Lane, søndag i 13-tiden

Rundt midnatt konstaterer Thomas Farriners datter Hanna at bakeriet er stengt og ovnen tømt for aske og glør.

Opptenningsved til neste dag ligger på de fremdeles lunkne steinene i ovnen. Hanna går til ro ovenpå, der faren og tjenestejenta allerede sover. En time senere blir Farriners tjener vekt av tykk røyk som fyller hele første etasje.

Tjeneren farer opp trappene og får liv i Thomas Farriner, datteren og tjenestejenta. På grunn av den kraftige røyken kommer ikke de fire seg ned trappene og ut av bakeriet, og i stedet skynder de seg opp i øverste etasje.

“Dette er ikke en alvorlig brann. En kvinne kan pisse den ut”. Londons borgermester.

Farriner roper ut i gaten etter hjelp, og søvndrukne naboer i nattøy tropper raskt opp foran bakeriet. Ilden har allerede fått godt fatt i bygningen, og forsamlingen prøver å slukke flammene ved hjelp av spann med vann, øl og melk og å skuffe på jord og gjødsel.

Til ingen nytte. Mens flammene fortsatt eter seg oppover, kravler Farriner og datteren ut et vindu og går armgang via takskjegget over til nabohuset.

Tjeneren følger etter, men stuepiken tør ikke. Antagelig fører høydeskrekken til at hun blir brannens første dødsoffer, for hele bakeriet og huset står snart i lys lue.

Pudding Lane, søndag kl. 02.30

I vel en time virker det som om brannen bare skal ta bakerens hus og de nærmeste naboene, men kraftig østavind truer nå med å spre flammene til enda flere trehus.

Ettersom politikonstablene som kommer til ikke har myndighet til å beordre ­riving av hus, noe som kunne laget en såkalt allmenning (også kalt branngate, red.), blir borgermester sir Thomas Bloodworth vekket.

Borgermesteren har fullmakt til å ta alle nødvendige forholdsregler mot en storbrann. Men byens øverste leder tør ikke gi ordre om riving av uskadde bygninger uten tillatelse fra huseierne, som ofte bor andre steder i byen og derfor er vanskelige å få tak i.

Borgermesteren velger å tone ned situasjonen og ildens omfang med de berømte – og skjebnesvangre – ordene:

«Dette er ikke en alvorlig brann. En kvinne kan pisse den ut».

Deretter drar Bloodworth hjem og legger seg.

Seething Lane, søndag kl. 03.00

Samuel Pepys er embetsmann i marineministeriet og bor med kona Elizabeth vel 400 meter nordøst for Pudding Lane. Hans første dagboksnotat om katastrofen beskriver situasjonen midt på natten:

«Noen av tjenestepikene våre satt lenge oppe i natt for å få alt klart til festen i dag, og ved tretiden om morgenen vekket Jane oss for å fortelle om den store brannen de kunne se i City. Jeg sto opp, tok på meg slåbroken og gikk bort til vinduet. Etter mitt syn måtte brannen være bak ved Mark Lane. Uvant som jeg var med slike storbranner som den som fulgte, vurderte jeg at det var tilstrekkelig langt unna, så jeg gikk til sengs igjen og la meg til å sove».

I likhet med borgermesteren er ikke Samuel Pepys særlig bekymret. Men alvoret skal snart gå opp for ham.

The Tower, søndag morgen

Klokken sju står Pepys opp. Han ser ut av vinduet og synes at brannen har stilnet av i nattens løp – det virker også som om den er lenger borte nå.

«Litt etter kom Jane. Hun hadde hørt at mer enn 300 hus gikk med i brannen i natt, og at hele Fish Street ved London Bridge sto i flammer. Jeg gjorde meg klar til å spasere til Tower, og kom der opp på et av de høye stedene».

Fra utsiktspunktet kan Pepys tydelig se at særlig området vest for London Bridge står i flammer. Full av bekymring går embetsmannen videre til kommandanten for festningen Tower, som kan fortelle at brannen begynte tidlig søndag morgen i hoffbakeriet i Pudding Lane.

Pepys bestemmer seg for å se nærmere på ildhavet. Han går ned til Themsen og praier en robåt.

Themsen, søndag morgen

Fra båten på Themsen har Samuel Pepys orkesterplass til brannen og er vitne til flammenes herjinger av elvas nordlige bredd, like vest for London Bridge.

Ildebrand ved Themsen

Under den store brannen i London i september 1666 søkte innbyggerne ned mot Themsen for å evakuere seg selv og eiendelene sine i forskjellige fartøyer.

© Imageselect

«Alle prøvde å fjerne eiendeler og kastet dem i elva eller plasserte dem på lektere som lå der. De fattige ble i husene sine helt til ilden bokstavelig talt tok tak i dem, og så løp de ned i båtene eller krøp fra den ene trappen ved elven til den neste», noterer Pepys.

Han skriver overrasket at flygende duer får vingene brent og deiser i bakken. Embetsmannen ser dessuten «ilden rase i alle retninger», tilsynelatende uten at noen prøver å slukke den.

Alle forsøker å redde så mange av eiendelene sine som mulig og overlater resten til flammene. Etter en time har Pepys fått nok. Han blir rodd inn til bredden og begir seg mot kongeslottet Whitehall.

Via sitt embete i admiralitetet (orlogsflåtens administrative og militære ledelse) er Samuel Pepys en avholdt rådgiver for kongen, Karl 2. Stuart, og de neste dagene blir han regentens øyne og ører i den katastroferammede byen.

Whitehall, tidlig søndag formiddag

Pepys møter opp utenfor kongens private gemakker i slottet Whitehall vel to kilometer vest for London Bridge, og blir straks omringet av folk som vil høre om det er noe nytt om brannen. Litt etter kalles embetsmannen inn til regenten, som denne dagen har besøk av sin yngre bror James – hertugen av York:

«Jeg fortalte kongen og hertugen av York hva jeg hadde sett, og at med mindre Hans Majestet ga ordre om at hus måtte rives, ville ingenting kunne stanse ilden».

Kongen og hans bror er foruroliget over Pepys beskjed:

«Befal borgermesteren at ingen hus skal spares. Få dem revet før ilden når frem», sier Karl til Pepys.

James legger til at borgermesteren kan få flere soldater til rådighet under brannslukkingen. Pepys setter kursen mot domkirken St. Paul’s Cathedral, som ennå er uberørt av flammene.

Mens borgermesteren sto handlingslammet overfor flammene, deltok kongen aktivt i slukningsarbeidet.

Bager Thomas Farriner
©

Brannen begynte hos baker

Thomas Farriner (omtrent 1615-1670) eide bakeriet i Pudding Lane der brannen begynte. Bakeren og datteren Hanna overlevde, mens en tjenestejente omkom. Farriner nektet etterpå enhver skyld i brannen, og fikk to år senere lov å bygge opp igjen bakeriet sitt samme sted.

Borgmester Thomas Bloodworth
©

Katastrofe lammet borgermester

Den dårlige dømmekraften som borgermester Thomas Bloodworth (1620-1682) la for dagen i brannens første timer var en vesentlig årsak til at katastrofen eskalerte. Bloodworth ble etterpå latterliggjort og kritisert, men beholdt sin plass i parlamentet.

Englands konge, Karl 2. Stuart
© John Michael Wright

Kong Karl brettet opp ermene

Karl 2. Stuart (1630-1685) var konge av England, Skottland og Irland. Da nyheten om brannens omfang nådde ham på slottet Whitehall, ga han øyeblikkelig ordre til nedrivning av hus. Han og broren James (hertugen av York) deltok personlig i ledelsen av slukningsarbeidet.

Samuel Pepys
© John Hayls

Flåte-embetsmann fikk ny oppgave

Samuel Pepys (1633-1703) bodde i det rammede området og skildret detaljert brannens utvikling og borgernes kvaler i dagboken sin. Pepys underrettet kongen om utviklingen og fungerte som budbringer mellom kongen og den handlingslammede borgermesteren.

Canning Street, søndag kl. 11.00

Pepys tar en vogn for å nå raskt frem, men lenger enn til Watling Street nær domkirken kommer han ikke.

Trafikken går i stå, for gatene er fulle av folk, alle nedlesset med sine viktigste eiendeler. Syke blir båret i sengene sine. Pepys må fortsette til fots. I Canning Street møter han borgermester Bloodworth, som ser helt elendig ut.

Ikke før har Pepys fremført kongens befaling, før Bloodworth får et hysterisk anfall:

«Du gode Gud! Hva kan jeg gjøre? Jeg klarer ikke mer! Ingen adlyder meg. Jeg har revet hus, men ilden innhenter oss raskere enn vi klarer å rive!»

Flere soldater har han ikke bruk for, slår han fast – og nå vil han hjem og hvile seg.

Embetsmannen bestemmer seg også for å vende hjem til Seething Lane.

På veien ser han at folk er «helt fra sans og samling», og at det stadig ikke blir gjort noe for å komme brannen til livs.

Dessuten legger Pepys merke til at hus og lagerbygninger er fulle av brannfarlige ting – for eksempel bek, tjære og olje – som kommer til å være som bensin på bålet hvis de tar fyr. Folk har det til gjengjeld travelt med å redde andre ting fra flammene, og fyller blant annet kirkene med kjøkkenutstyret sitt.

Themsen, søndag ettermiddag

Etter frokost begir Pepys seg igjen ut i byen og går om bord i en båt på Themsen. Brannen har i mellomtiden spredt seg, og embetsmannen gjør seg ikke mange forhåpninger om at den kan stanses.

Også kongen og hans bror har dratt ut på elva i en sjalupp for å besiktige ødeleggelsene, og Pepys slår følge med dem til Queenhithe.

Her utsteder de kongelige brødrene ordre til lokale myndigheter om raskest mulig å rive hus.

Flammer raserer i London

“Etter hvert som det ble mørkere, ble det mer og mer synlig, og man så ilden i krokene og oppe på kirkespirene og mellom kirker og hus, så langt øyet kunne se, opp til bakken i City, i et fryktelig, avskyelig og blodig brannskjær, ganske ulikt flammene fra en vanlig brann,” skrev embetsmannen Samuel Pepys.

© Shutterstock

Samtidig forsøker Londons borgere desperat å redde eiendelene sine ved hjelp av fartøyer på Themsen.

«Elva var full av lektere og båter som tok imot saker, og gode varer fløt rundt i vannet. Jeg merket meg at minst en av tre lektere eller båter med gods i hadde et strengeinstrument om bord», heter det i embetsmannens dagbok.

Pepys går i land og henter kona Elizabeth og et par venner i St. James Park, før ferden fortsetter.

«Vi kom så nær brannen som vi kunne for røyken. Og overalt på Themsen hvor man fikk vinden i ansiktet, ble man nesten svidd av gnistene – det er virkelig sant. Husene ble antent av disse gnistene og brennende flak, tre eller fire, ja fem eller seks hus, det ene antent av det andre», skriver Pepys.

Følget forlater båten og tar inn på et lite vertshus. Der blir de værende til mørket faller på.

På vertshus, søndag ettermiddag

Embetsmannen ser hvordan brannen tiltar i omfang og styrke:

«Etter hvert som det ble mørkere, ble det mer og mer synlig, og man så ilden i krokene og oppe på kirkespirene og mellom kirker og hus, så langt øyet kunne se, opp til bakken i City, i et fryktelig, avskyelig og blodig brannskjær, ganske ulikt flammene fra en vanlig brann».

Pepys beveges så intenst av ildhavet at han bryter sammen i gråt. Dessuten blir den infernalske støyen for mye.

«Kirkene, husene, som alle var i brann på samme tid og straks sto i flammer, og den motbydelige larmen som ilden lagde, og braket av husene når de styrtet sammen».

Pepys og Elizabeth drar hjem og går til ro, etter at penger og jernskrin er gjemt i kjelleren, mens møbler og annet inventar står i hagen for å bli reddet fra flammene.

Dag 2: Brannen sprer seg mot nord og vest

Den store brand i Londons udvikling - dag 1

I løpet av mandagen fortsetter flammene særlig mot vest – båret av en kraftig østavind. En fjerdedel av City ligger nå i ruiner.

© HISTORIE

Seething Lane, mandag morgen kl. 04.00

Pepys er tidlig oppe, for familiens sølvtøy, kontanter og andre verdigjenstander skal lesses på en kjerre og kjøres i sikkerhet hos vennen sir Rider, som bor lenger nord. Pepys blir selv med, i slåbroken.

«Og min Gud, for et syn å se alle gater og landeveier overfylt med mennesker som løp, red og prøvde å få tak i kjøretøyer til en hvilken som helst pris for å få eiendelene sine unna. Sir Rider var trett etter å ha blitt vekket hele natten for å ta imot eiendeler fra mange venner. Huset hans er fullt av gods, mye av det fra sir Batten og sir Penn. Det falt en stein fra hjertet mitt nå når skattene mine er i sikkerhet», noterer Pepys.

Resten av dagen bruker han og husstanden hans på å pakke ting på en lekter for å flytte det i sikkerhet. Ved Themsen forbarmer Pepys seg over nabokona og gjør plass til eiendelene hennes på lekteren.

Bykjernen, mandag formiddag

Kongen har i all hast utnevnt sin bror, hertugen av York, til general i den kongelige garde og samtidig til ansvarlig for brannslukking og opprettholdelse av lov og orden i byen.

Fra hesteryggen gir James ordrer om riving av hus. Bygningene dras over ende med brannhaker, kroker på lange staker som hogges inn i fasadene og trekkes mot bakken. Borgere hyres på stedet for å hjelpe til.

Alle forsøk på å slukke brannen med vann fra Themsen er gitt opp – ilden sprer seg så raskt at det er nytteløst arbeid.

Rundt omkring i London lyder de første ryktene om at brannen er påsatt av nederlandske eller franske agenter som ledd i den pågående engelsk-nederlandske krigen, der Frankrike er Nederlands allierte.

Myndighetene har ennå ikke funnet bevis på sabotasje, men flere utlendinger blir likevel lynsjet av Londons innbyggere.

Ifølge avisen The London Gazette er byens befolkning fra seg av bekymring over det store omfanget av brannen. Fortvilet forsøker folk å bekjempe flammehavet og redde eiendelene sine.

Avisen kan fortelle at «mange forsøk ble gjort for å hindre spredningen av ilden ved å rive hus og skape store mellomrom (det vil si allmenninger), men alt sammen forgjeves».

Ilden fortsetter til tross for rivingen av hus og hertugens «utrettelige og personlige innsats».

Dag 3: Ilden tar seg over bymuren

Den store brand i Londons udvikling - dag 1

Tirsdag kveld har flammene fortært vel tre fjerdedeler av den indre byen og spredt seg videre utenfor bymuren mot vest.

© HISTORIE

Tower Street, tirsdag ettermiddag

Pepys bruker det meste av dagen på å pakke resten av husstandens ting og sende dem med en lekter.

Deretter begir embetsmannen seg med vennen sir Penn til den nærliggende Tower Street for igjen å beskue ødeleggelsene – «og der så vi brannen rase tre-fire hus fra mr. Howells dreieverksted. Stakkars mann, alle sakene hans, bakker og fat, spader osv., ble kastet hulter til bulter overalt i Tower Street og i kanalen, og folk arbeidet med dem fra den ene enden til den andre. Brannen fikk fatt på begge sider i denne trange gaten med stadig stigende voldsomhet».

Det iherdige arbeidet med å redde kostbarheter, dokumenter og annet fortsetter senere på dagen. En av Pepys bekjente graver et stort hull i hagen, der han gjemmer verdifull vin. Embetsmannen ser sitt snitt til å plassere viktige papirer fra admiralitetskontoret samme sted.

“Da alt brant om natten, var det nok til å gjøre oss gale, og det var virkelig aldeles forferdelig, for det så ut som om det var noe som ville nå oss, og som om hele himmelen brant”. Samuel Pepys.

Pepys eier imidlertid flere ting som ikke må bli flammenes rov: «Om kvelden gravde sir Penn og jeg et annet hull der vi plasserte vinen vår – og jeg min parmesanost ved siden av vinen og noen andre ting».
Selv om brannen allerede har utviklet seg til en katastrofe, kan den bli enda verre.

Hvis flammene får fatt i festningsanlegget Tower of London med mer enn seks hundre tonn krutt på lager, vil konsekvensene bli uoverskuelige.

Hertugen av York har imidlertid ikke annet å stille opp med enn å beordre fortsatt riving av hus. Borgermester Bloodworth har ikke vært å se i gatene siden søndag.

Seething Lane, tirsdag kveld

Mens flammene raser nærmere og nærmere huset deres, forsøker ekteparet Pepys å hjelpe naboer og venner.

Om kvelden inviteres et vennepar til middag på Pepys’ kontor, som ligger i samme hus som boligen hans. Stemningen ved bordet er god, men humøret skifter brått når selskapet innimellom forlater bordet og går ut i hagen for å oppdatere seg på katastrofen.

Brannen har utviklet seg til en ildstorm som suger oksygen fra omgivelsene og skaper en glovarm, virvelaktig vind som blåser rett inn i infernoet.

«Vi så hvor fryktelig himmelen så ut. Da alt brant om natten, var det nok til å gjøre oss gale, og det var virkelig aldeles forferdelig, for det så ut som om det var noe som ville nå oss, og som om hele himmelen brant».

Borgere forsøger at slukke ild med håndholdt sprøjte

Den hendige sprøyten hjalp ikke mot flammehavet.

© Bridgeman Images & Shutterstock

Krutt kvalte katastrofen

Bevæpnet med stiger, vannbøtter og spader gikk byborgerne til kamp mot brannen. Men det var brannhaker og krutt som til slutt reddet byen ut av flammehavet.

Myndighetene i London rådde i 1666 verken over et reelt brannvesen eller effektive midler til å bekjempe brann. Byen hadde trolig bare ti store, mekaniske brannsprøyter, men bare et par av dem ble tatt i bruk på grunn av trafikkaos i de trange gatene. De beste brannslukningsmidlene viste seg å være brannhaker og krutt, som kunne rive hus i en fart og lage effektive branngater, såkalte allmenninger.

Brannsprøyte: Tung og vanskelig å flytte

Det fem meter lange og to meter høye monstrumet ble trukket av hester, veide 500 kilo uten vann og var vanskelig å få frem. Vannstrålens rekkevidde var begrenset, fordi brannsprøyten ennå ikke var utstyrt med slanger som førte vann frem til ilden.

Brannhake: Effektiv til å rive bord og bjelker

Stokken med en solid jernkrok i enden ble hogget inn i trefasadene. Flere menn grep rundt stokken, og slik kunne de raskt rive hus. Det laget allmenninger foran truede bydeler.

Spade: Enkelt redskap med begrenset effekt

Redskapet ble brukt til å skuffe jord og gjødsel på flammene. Problemet var at folk ikke kunne komme nær nok til å treffe glørne.

Håndholdt sprøyte: Hendig, men ubrukelig

Det vannpistollignende slukningsmiddelet var laget av tre eller messing, og krevde betjening av to-tre mann. Sprøyten ble fylt ved å senke spissen i vann og trekke stempelet opp. Ettersom sprøyten bare rommet knappe tre liter vann, var den overhodet ikke til hjelp i 1666.

Krutt: Rev hus i en fei

I samråd med Karl 2. Stuart og Samuel Pepys beordret hertugen av York, kongens yngre bror, bruk av krutt til å bekjempe brannen. Hærens og livgardens spesialister antente strategisk plasserte kruttønner i hus som ble sprengt for å lage allmenninger. Den effektive metoden ble imidlertid først brukt i brannens siste døgn.

Tower Street, tirsdag kveld

Etter middagen går Pepys nok en gang gjennom byen til Tower Street. Han noterer seg at ilden er ganske nær ekteparets hjem, men også at myndighetene nå begynner å sprenge hus like ved Tower i luften for å åpne opp allmenninger.
De kontrollerte sprengningene skal redde festningen og forhindre at kruttlageret går i luften i en gigantisk eksplosjon.

Myndighetenes sprengninger forskrekker innbyggerne, men embetsmannen kan se at metoden bærer frukter. Eksplosjonene stanser ilden – «husene raste sammen der de sto, og da var det en smal sak å slukke det vesle som var igjen av flammer, i den grad det var fyr i noen av dem».

Til gjengjeld noterer Pepys at brannen har spredt seg lenger mot vest, der sentrale bygninger er rasert:

«Den har altså nå nådd så langt i den retningen og til Old Baily, og brannen eter seg nedover Fleet Street. Og St. Paul’s er brent og hele Cheapside».

Ilden har altså omsider rammet byens domkirke. Embetsmannens siste linjer 4. september lyder:

«Jeg skrev til min far i kveld, men posthuset er nedbrent, så jeg fikk ikke sendt brevet».

Dag 4: Brannen har kulminert

Den store brand i Londons udvikling - dag 1

I løpet av onsdagen ebber brannen omsider ut, men flammene har fortært minst 80 prosent av det 3 km2 store området innenfor bymuren, samt en kvart km2 vest for den indre byen. Minst 13 000 hus og 87 kirker er brent ned, mens rundt 100 000 mennesker har blitt hjemløse under katastrofen. Dødstallet
kan heldigvis telles på to hender.

© HISTORIE

Den østlige delen av byen, tidlig onsdag morgen

Klokken to om morgenen forteller Elizabeth Pepys sin mann at det høres rop om nye branner – denne gangen ved Barking kirke i enden av gaten deres. Embetsmannen bestemmer seg for å få rodd kona i sikkerhet i Woolwich på Themsens sørlige bredd, vel fem kilometer mot øst.

«Men min Gud, for et syn det var i måneskinn å se nesten hele City omspent av flammer – man kunne se det i Woolwich like tydelig som om man var rett ved siden av», noterer embetsmannen i dagboken. Samtidig hører han nye rykter om at ilden er påsatt av attentatmenn, og «at det er franskmennene som har gjort det».

Pepys begir seg hjemover og frykter å se boligen i See­thing Lane stå i flammer. Men da embetsmannen ankommer ved sjutiden om morgenen, oppdager han til sin overraskelse at både hjemmet og admiralitetskontoret i samme bygning er uskadd, selv om ilden er tett på.

Pepys mener at bygningen er skånet for flammehavet fordi myndighetene har sprengt hus i luften og dermed laget en allmenning.

Embetsmannen merker seg at også Barking kirke står nesten uskadd, og bestemmer seg for å gå opp i tårnet for å få et overblikk over katastrofen.

Oppe fra kirketårnet ser han det «sørgeligste synet av ødeleggelse jeg noensinne har sett. Overalt var det voldsomme branner. Oljekjellere og svovel og mye annet brant. Jeg var redd for å bli der lenge, og gikk derfor ned igjen så raskt jeg kunne».

Moorfields, onsdag ettermiddag

Etter turen opp i kirketårnet går Pepys til sir Penn «og spiste der et stykke kaldt kjøtt etter ikke å ha spist noe siden søndag – bortsett fra restene av søndagsmiddagen». Hos sir Penn møter Pepys to bekjente, og de slår følge inn mot City. Fenchurch Street, Gracechurch Street og Lombard Street ligger i ruiner.

«Børsen er et sørgelig syn. Ingen av alle statuene eller søylene står igjen, unntatt statuen av sir Thomas Gresham i hjørnet», noterer Pepys.

I gatene ligger brennende kullstykker som gir mennene glødende varme føtter. Gruppen går derfor inn i parken Moorfields, som ligger rett utenfor den gamle bymuren.

Det kryr av folk som har flyktet fra flammene – «elendige stakkarer som bar på eiendelene sine, og alle klamret seg til sine egne ting». Heldigvis er været så bra at folk kan oppholde seg ute døgnet rundt.
I
lden truer imidlertid ikke bare innbyggerne. Også dyr lider under katastrofen. På vei hjem ser Pepys en katt som har fått pelsen brent av, men fremdeles lever.

Til alt hell har nå den kraftige østavinden løyet av, og sprenging av hus, særlig nær Tower, har skapt effektive allmenninger. Selv om ilden fremdeles herjer lokalt flere steder, kan byens innbyggere utpå kvelden omsider se en ende på katastrofen.

Admiralitetet, Seething Lane, onsdag kveld

Vel hjemme igjen er Pepys stadig nervøs for at kontoret hans skal bli utsatt for brann eller tyveri. Embetsmannen sørger derfor for at det bevoktes hele natten.

«Og jeg la meg og fikk sovet godt frem til midnatt, men da jeg sto opp, hørte jeg at det var gjort anskrik angående nederlendere og franskmenn – men det viste seg å være falsk alarm. Men det er merkelig å tenke på hvor lange disse dagene har vært siden søndag, da jeg har vært beskjeftiget med så mange ting og ikke har fått særlig mye søvn, så det virker som en hel uke eller mer. Og jeg har nesten glemt hvilken ukedag det er».

Byen slikker sine sår

Det indre London, torsdag morgen

Klokken fem torsdag morgen står Pepys opp og drar til Bi­shops­gate, der det har brutt ut en mindre brann. Området har hittil vært forskånet for flammene, og det nye utbruddet fører til rykter om en utenlandsk sammensvergelse.

I dagboken noterer Pepys at mange allerede er arrestert, og at det er farlig for utlendinger å gå på gaten. Embetsmannen gir en hånd med å slukke brannen i Bishopsgate, som raskt ebber ut:

«Det var godt å se hvor hardt kvinnene arbeidet i kanalene med å heise opp vann; men de skjelte oss ut for å få noe å drikke, og var fulle som bare fanden. Jeg så store tønner med sukker bli brutt opp på gaten, og folk tok opp håndfuller og hev det i øl og drakk det».

Neste dag våkner Pepys igjen tidlig: «Opp ved femtiden og fant, Gud være lovet, at alt var vel. Dro så langs elva til St. Paul’s kai. Spaserte derfra og så hele byen brent ned og det fortvilende synet av St. Paul’s Cathedral med alle de sammenraste takene og det meste av koret som hadde falt ned i krypten under kirken».

Senere på dagen hører Pepys rykter om hva de mange utbrente boligene gjør med husleiene – en leie til normalt 40 pund i året har etter sigende steget til 150.

Om natten finner ikke embetsmannen mye ro, for det var «en angst for brann i mitt hjerte, både når jeg sov og når jeg var våken. Overalt angriper folk Lord Mayors (borgermesterens, red.) tåpelighet i alminnelighet og særlig i forbindelse med brannen. Han får hele skylden».

London efter genopbygningen

Gatene i London endret seg ikke mye etter gjenoppbyggingen i 1676.

© Imageselect

London reiste seg raskt av asken

Ideene til en ny indre by i London havnet snart på myndighetenes bord. Men dårlig økonomi og behovet for en rask gjenoppbygging stanset visjonære forslag.

En av Englands mest betydningsfulle arkitekter – Christopher Wren – utviklet en stort anlagt plan for det nye London. Inspirert av blant annet Frankrike skulle byen gjenoppbygges med store, åpne plasser og brede bulevarder.

Men myndighetene forkastet Wrens forslag med henvisning til at de var for dyre og krevde lang planlegging.

Dessuten ville husene bli umulige å betale for det store flertallet. Selv om Wrens forslag ikke kom gjennom, fikk han lov å tegne 52 kirker, blant annet den nye St. Paul’s Cathedral.

Enkle forholdsregler mot ny brann

Myndighetene ville at den indre byen skulle gjenoppstå så raskt – og billig! – som mulig. Da gjenoppbyggingen var avsluttet i 1676, etter ni års arbeid, fremsto byen derfor stort sett som før brannen.

De nye husene var bygd etter noen nye retningslinjer i de såkalte Rebuilding Acts for å forhindre fremtidige katastrofer i den engelske hovedstaden:

Franskmann må ta straffen for brann

Mens titusenvis av borgere finner husly hos familie, venner og i kirker eller kryper sammen under åpen himmel og i teltleirer utenfor City, innledes klappjakten på personer som kan ha tent på brannen med vilje.

I brannens siste døgn får mistanken om en sammensvergelse myndighetene til å arrestere en rekke utlendinger, spesielt franskmenn.

Blant de arresterte er den rundt 25 år gamle Robert Hubert. Samtidige kilder er uenige om yrket hans – noen steder er han beskrevet som urmaker, andre steder som en vanlig arbeider.

I alle fall tilstår den fysisk handikappede franskmannen å ha satt fyr på Farriners bakeri som del av en 24 mann stor sammensvergelse.

Rettssaken er en farse. Til tross for store hull i Huberts skiftende forklaringer, og det faktum at franskmannen først kom til London 4. september, blir han dømt og hengt 27. oktober 1666. Året etter blir det imidlertid offisielt meddelt at brannen oppsto ved et uhell. Eller: «Av Guds hånd, samt kraftig vind og tørke».

Samuel Pepys overlever brannen med nesten 40 år og dør først i 1703. Men dagbokskrivingen stopper lenge før.

Embetsmannens syn er svekket allerede i slutten av 1660-årene, og for ikke å anstrenge øynene unødig, legger han dagboken på hylla 13. mai 1669.