Dødståke kvalte London

En gulbrun smog har lagt seg som et kvelende teppe over byen da innbyggerne våkner opp en desembermorgen i 1952. De er fanget i en giftig dødsfelle.

En gulbrun smog har lagt seg som et kvelende teppe over byen da innbyggerne våkner opp en desembermorgen i 1952. De er fanget i en giftig dødsfelle.

Getty Images

Rosemary Sargent passer på så hun ikke tråkker på rusten spiker og knust glass der hun lister seg rundt i ruinene av nabohuset i londonbydelen Bromley.

Den 13 år gamle jenta leker gjemsel med brødrene sine i den delvis sammenraste bygningen som ble bombet under andre verdenskrig. Denne ettermiddagen er det lett å gjemme seg, for en spøkelsesaktig dis har lagt seg over murrestene.

Hver gang hun trekker pusten, føles det som å stå i en kald skorstein der luften er full av sot.

Rosemary kan kjenne at det blir fuktigere mens hun sitter i skjul. Det tykke håret hennes blir vått, og plutselig får hun en kuldegysning. De første dagene av adventstiden i 1952 har vært kalde, men om kvelden 4. desember gjør temperaturen et ekstra rykk ned mot frysepunktet.

Da Rosemarys mor roper barna inn, er disen i det sammenraste huset i ferd med å fortette seg til tykk tåke. Inne gløder kullet i kakkelovnen, og lukten av varm mat sprer seg fra kjøkkenet. Glade og sultne setter Rosemary, de tre søsknene hennes og foreldrene seg til bords. Freden og roen senker seg over hjemmet. Det skal snart endre seg.

Øynene svir i smogen

FREDAG 5. DESEMBER 1952 KL. 13: I løpet av natten har temperaturen falt til under frysepunktet, og tykk tåke dekker London.

Rosemary presser ansiktet mot bussruten for å se så mye som mulig. En halv time tidligere har den unge jenta forlatt Catford sentralskole, der hun blant annet lærer stenografi og maskinskriving.

Hun drømmer om å bli sekretær, men i dag er undervisningen avlyst etter lunsj på grunn av tåken. Derfor sitter Rosemary tidligere enn vanlig på dobbeltdekkeren på vei hjem til huset i Bromley.

Selv om hun sitter klistret inntil ruten, kan hun bare se noen få meter fremfor seg. Luften er mørk og gulaktig, ikke helt brun eller svart, men tykk og tung. Bortover fortauene stavrer folk seg av sted med lommetørklær for munnen mens de kniper øynene igjen.

Politiet måtte ut i gatene og dirigere trafikken med fakler, lamper og lykter.

© Imageselect

Røyken fra millioner av skorsteiner blander seg med tåken, og ute i gaten virvler soten rundt i luften. Smogen kommer inn i dobbeltdekkeren også, og Rose­mary kjenner at det brenner i halsen og svir både i øyne og i nese.

Bussen snegler seg frem gjennom gatene, men rykker stadig til fordi sjåføren må stå på bremsen når lyset fra andre kjøretøy plutselig dukker frem fra smogen.

Derfor har turen tatt lenger enn de vanlige tjue minuttene da Rosemary stiger av bussen ved stoppestedet i Bromley Road, like ved huset til familien Sargent. Etter noen få skritt får den 13 år gamle jenta tydelige pustevansker – hver gang hun trekker pusten, føles det som å stå i en kald skorstein der luften er full av sot.

Rosemary kan veien fra busstoppet til inngangsdøren ut og inn, men først da hun står foran porten inn til hagen, aner hun omrisset av huset til familien.

Leger på 1800-tallet trodde at sykdom ble spredt via miasmer – dårlig luft.

© U.S. National Library of Medicine

Legestanden anbefalte røyk og sot

Så sent som på slutten av 1800-tallet mente mange leger at røyken og soten i smogtåken kunne forebygge noen av de verste lidelsene på den tiden.

Ifølge de lærde ble sykdommer spredt via såkalte miasmer – sykdomsfremkallende og illeluktende urenheter i luften som var forårsaket av dårlige sanitærforhold. Og denne smitten kunne røykpartikler angivelig få bukt med.

Den britiske kirurgen John Atkinson anbefalte derfor i 1848 at personer med tuberkulose skulle inhalere kullrøyk og ulike gasser for å bekjempe sykdommen.

Selv kritikere av røykutslippene var bekymret for at en redusering av smogen kunne øke antall infeksjonssykdommer. Først ved slutten av 1800-tallet ga vitenskapen opp tanken om at røyken var bra for folks helse.

Moren Edna er glad for at den eldste datteren er kommet trygt i hus. Men da ettermiddag er blitt til kveld, har faren Albert ennå ikke kommet hjem fra arbeid.

Albert Sargent arbeider på et bussverksted i Camberwell Green, cirka åtte kilometer fra der de bor. Han har blitt forsinket før når desembertåken har dekket byen, men denne gangen virker smogen verre enn vanlig.

Etter at familien Sargent har spist kveldsmat uten ham, merker Rosemary at moren begynner å bli urolig. Faren har røykt hele livet og er plaget av bronkitt, så en to timer lang gåtur i smog er alt annet enn bra for helsen hans.

«Jeg skulle ønske han kom hjem snart», tenker Rosemary.

Konstabel må forlate syk kone

FREDAG ca. kl. 19: Tåken er blitt så tett i denengelske hoved­staden at politiet må ut i gatenefor å dirigere trafikken og sikre ro og orden.

Stanley Crichton kikker ut vinduet i leiligheten i Nord-London. Tåken er så tett at de viktorianske gasslampene i Finsbury Park rett imot ser ut som ildfluer. Den tjue år gamle nyutdannede politikonstabelen hater den londonske «ertesuppa» – navnet innbyggerne har gitt den tykke vintertåken.

Han vet at de kriminelle i byen myldrer ut i gatene når smogen skjuler ugjerningene deres. De neste dagene kommer til å bli travle for Stanley, som har lange vakter.

Verre enn kriminelle som herjer er likevel at kona til konstabelen, den 22 år gamle Maura, er plaget av astma. Hver gang tåken legger seg over hovedstaden, blir helsen hennes verre og hun hoster opp gult slim.

«Du kan ikke gå ut nå – det er galskap», utbryter Stanley da Maura hostende tar på seg den tykke vinterfrakken for å gå på kveldsvakt. Hun arbeider som sykepleier på barnesykehuset i Great Ormond Street.

«Når du skal på arbeid, så kan jeg også», kommer det bestemt fra hustruen.

«Men jeg hoster ikke opp de gule greiene», sier Stanley.

«Jeg går. Ferdig med det», proklamerer Maura bestemt før hun åpner døren og stiger ut i smogen.

©

Været gjorde London til en dødsfelle

Da et høytrykk la seg over London i desemberdagene i 1952, oppsto det et værfenomen som forvandlet den britiske hovedstaden til en giftig felle for folk med dårlig helse.

Stanley tar på seg sin egen frakk og setter etter kona. Gjennom tåken aner han omrisset av Maura lenger fremme i gaten. Plutselig ser han skikkelsen synke sammen på det iskalde fortauet.

Stanley løper bort og løfter Maura opp. Så bærer han henne hjem. Han legger den unge kvinnen på sengen og passer på at hun fortsetter å trekke pusten. Kona skal under ingen omstendigheter ut i smogen igjen.

Men Stanley er nødt til å dra med det samme – han er ennå ikke ferdig med prøvetiden i londonpolitiet, så han kan miste jobben hvis han ikke møter opp. «Bare bli her. Jeg kommer hjem igjen om noen timer», forsikrer han. Maura bare nikker til svar.

Albert kommer hjem fra arbeid

FREDAG ca. kl. 20: I Bromley venter Rosemary på at faren skal komme hjem fra arbeid.

Da oppryddingen og oppvasken etter kveldsmaten er unnagjort, setter Rosemary og moren seg ved kjøkkenbordet. De tre yngre barna – David på elleve, Malcolm på åtte og Sue på fem – leker ubekymret mens de to stirrer på den tomme tallerkenen som står alene igjen på bordet.

Plutselig går døren opp, og Albert ramler inn i entreen. Han hiver desperat etter pusten, og tårene renner nedover kinnene. Tåken utenfra legger seg i huset, selv etter at inngangsdøren er lukket.

Albert hoster kraftig mens han prøver å få pusten under kontroll. Turen gjennom tåken i londongatene har tatt hardt på ham.

«Jeg skal ikke ha noe. Jeg går og legger meg», utbryter han til Ednas forbauselse da hun vil øse opp mat til ham.

Han sleper seg møysommelig opp den smale trappen til soverommet. Nede i stuen hører Rosemary en dump lyd idet han legger seg på sengen. Én ting er sikkert: Faren hennes har det ikke noe godt.

Stanley møter opp til et eneste kaos

FREDAG ca. kl. 20.30: Stanley Crichton har sagt ha det til Maura og er på vei til stasjonen.

Ute i tåken tar Stanley Crichton seg frem gate for gate på vei til politistasjonen i Hornsey. En ekkel lukt av råtne egg henger i smogen, men takket være god helse er ikke politikonstabelen like mye plaget av hosterier som noen av dem han møter, som har dårlige lunger.

Trafikken har nesten stoppet opp. Biler står etterlatt i veikanten fordi eierne ikke har turt å kjøre videre i den tykke tåken. De fleste av de røde dobbeltdekkerne i byen sleper seg også hjem mot garasjeanleggene – anført av sjåfører som går foran bussene med kraftige lykter.

Flere fotballkamper ble avbrutt denne helga fordi tåken skjulte ballen.

© Ritzau Scanpix

Underholdningsindustrien gikk i stå

Til vanlig var London full av liv i helgene, når de kulturhungrende innbyggerne valfartet til musikaler, kabareter, konserter og teaterforestillinger.

Utenfor kinoene sto folk ofte i kø for å komme inn og se den siste filmen med Marlon Brando eller Humphrey Bogart. Men under tåken i 1952 måtte mange gå skuffet hjem.

Kinoer avlyste forestillinger fordi smogen griset til filmlerretene, og teatrene stengte fordi den gulaktige disen gjorde at publikum ikke så noen ting.

Men dårlig sikt var ikke bare et problem for folk i salen. På Sadler’s Wells-teatret gikk operasangerne på scenen søndag kveld for å fremføre Verdis La Traviata, men dirigenten avbrøt forestillingen under første akt. Musikerne i orkestergraven kunne ikke se ham, og han ble forstyrret av den konstante hostingen fra publikum.

Forestillingen ble avlyst og publikum sendt hjem. De fikk refundert billettene sine.

På politistasjonen oppdager Stanley hvor alvorlig situasjonen er. Telefonene ringer om pøbel som angriper folk i gatene, river til seg damevesker, knuser butikkvinduer og plyndrer hjemmene til folk. Det tåkerammede London er et mekka for kriminelle, for politiet er hjelpeløse.

«Vi vet ikke hvor vi er, vi vet ikke hvor vi er», kommer det igjen og igjen over radioen fra frustrerte konstabler.

Patruljebilene er til ingen nytte, og i stedet må konstablene sykle eller gå til åstedene for overfallene og tyveriene. Stanley kan vente seg mange utfordrende dager i uniform.

Rosemary blir urolig for faren

LØRDAG ca. kl. 15: Albert Sargent har tilbrakt hele dagen i sengen uten å ha blitt noe bedre.

Lørdagen har vært alt annet enn vanlig hjemme hos familien Sargent. Tåken limer seg til huset, og barna blir holdt inne i sikkerhet for den giftige luften.

Rosemary løper opp trappen til soverommet til foreldrene med varm mat og drikke til faren. Den konstante hosten til Albert blir imidlertid bare mer og mer anstrengt.

«Går det bra med deg?» hvisker Rosemary til ham.

«Jeg har det fint. Ta det med ro», svarer faren med et smil.

Den unge jenta tror ikke på ham. Hun løper ned på kjøkkenet og lufter bekymringen for moren, som ikke har vært oppe på soverommet hele dagen.

«Jeg tror ikke det går så bra med far», stotrer hun.

«Han klarer seg nok. Gå opp med dette til ham, du», avfeier Edna datteren og gir henne en flaske hostesaft.

Albert tvinger i seg en skjefull mellom slagene, men hostesaften har liten virkning. Sent på ettermiddagen går moren for første gang selv opp til Albert, mens Rosemary spisser ører i etasjen under.

Til vanlig kan Edna skjenne vennskapelig på mannen, men i dag er det stille.

Sykehusene fylles opp

LØRDAG ca. kl. 20: Doktor Donald Acheson er på vakt på Middlesex sykehus i West End, der pasientene strømmer inn i hopetall.

Donald Acheson er frustrert. Studiene har ikke forberedt den 26 år gamle legen på denne situasjonen. Alle sengene på sykehuset er i bruk, men syke fortsetter å melde seg i mottaket. Mange har vansker med å trekke pusten, og personalet må gi pasientene oksygen for at de skal overleve.

«Hvis du har vanskelig for å puste, bør du forlate byen», har legene i London advart i en kunngjøring, men for mange innbyggere som har astma, kronisk bronkitt og andre luftveisproblemer, har smogen kommet så brått på dem at de ikke har hatt tid til å dra noe sted.

VIDEO – Skimt Tower Bridge i tåken:

Doktor Acheson haster opp og ned i gangene for å se til pasienter, men hver time dør flere og flere av de innlagte. De av kollegene hans som fyller ut dødsattester, oppgir dødsårsaken som «akutt nedsatt lungefunksjon».

Luftveiene blir rett og slett tettet til av puss som følge av lungeinfeksjonene som smogen fører til. Ikke engang sykehuset er et trygt sted å oppholde seg.

Gjennom vindussprekker og dører siver den skitne tåken inn, så leger og sykepleiere må ta på seg munnbind for ikke å puste inn de skadelige partiklene selv. Soten setter seg på de hvite veggene, og Acheson legger merke til at badekar og servanter blir stadig gråere.

På grunn av tåken hersker det kaos på sykehuset, som er stappfullt til tross for at ambulansetjenesten i London har brutt sammen.

Utrykningskjøretøyene kommer tilbake uten pasienter fordi sjåførene ikke klarer å finne veien i tåken. Ingen kan regne med å bli hentet hjemme, så de syke må selv famle seg vei gjennom den livsfarlige smogen.

Doktor Acheson vet at langt flere rammede mennesker blir hjemme og håper på det beste. Derfor antar legen at enda flere londonere akkurat nå lider en langsom og smertefull død i sitt eget hjem.

Albert Sargent må ha legehjelp

SØNDAG ca. kl. 4: Faren til Rosemary har hostet stygt hele natten, og tilstanden hans er forverret da morgenen nærmer seg.

Rosemary våkner med et rykk. Inne fra soverommet til foreldrene hører hun moren rope med panikk i stemmen.

«Han blir blå i ansiktet! Hent hjelp!» utbryter Edna mens hun desperat banker på den tynne veggen som skiller leiligheten fra den til naboene, familien Taylor.

Rosemary og de tre søsknene hennes sitter forskremt under ullteppene mens en av naboene løper for å finne nærmeste telefonkiosk og prøve å få tak i legehjelp.

«Jeg er nødt til å ta sykebesøkene mine til fots. Jeg kommer når jeg kan», svarer familielegen, doktor Walker.

Forfatteren John Evelyn prøvde å ta tak i smogproblemet på 1600-tallet, men politikerne lot seg ikke overbevise.

© Materialscientist & Shutterstock

«Ertesupper» plaget hovedstaden i over 600 år

Den tykke smogen som dekket London i 1952, var trolig den verste noensinne i den britiske hovedstaden.Men byen hadde vært kjent for den såkalte ertesuppen si helt siden middelalderen, og ingen hadde funnet noen løsning på problemet.

1306

Innbyggerne i London klager over problemer med røyk i byen. Kong Edvard 1. innfører dødsstraff for å fyre med kull, men forbudet er umulig å håndheve.

1661

Forfatteren John Evelyn skriver et opprop til parlamentet der han foreslår å flytte alt næringsliv ut av byen og bruke ved til oppvarming i stedet for kull.

1676

Igjen ligger en tykk røyksky over London. Demografen John Graunt konstaterer at røyken i London er farlig på grunn av de mange «kvelningene den forårsaker».

1813

Flere dager i desember er byen plaget av en smog som ifølge samtidige beskrivelser «lukter av steinkulltjære». Innbyggerne skal angivelig ikke være i stand til å se fra den ene siden av gaten til den andre.

1873

I desember herjer en voldsom smogtåke. Et øyenvitne beskriver den som «en av de tetteste og mest langvarige i dette århundret». Dødsraten i London stiger til førti prosent over det normale.

1880

I tre dager i januar måned ligger tåken tett over hovedstaden. Tusenvis av innbyggere dør.

1948

Avisen Evening Standard omtaler en ny smog som «Londons mest langvarige tåke noensinne». I omtrent en uke innhyller værfenomenet hovedstaden. Trafikken på Themsen går i stå på grunn av den dårlige sikten.

Vanligvis går familien Sargent i kirken om søndagen, men i dag ber Rosemary hjemme. Mens søsknene hennes blir sendt bort til venner av familien for å bli passet på der, sitter tenåringen og ser rastløst på klokka. Sekundviseren går nærmest i takt med farens hosting.

Nesten tolv timer må familien vente før doktor Walker, utmattet og med ømme føtter, omsider banker på døren.

«Han må på sykehus, men de er fulle», konstaterer legen etter å ha lyttet på lungene hans med stetoskop.

Det beste rådet familielegen har, er at Albert holder sengen mens noen andre henter en nitroglyserinpille som legen skriver ut en resept på med det samme. Pillen virker raskt, og den vil gjøre at hjertet til Albert arbeider lettere.

Medisinen kan hentes på klinikken til doktor Walker, bare en halv times gange fra huset til familien, forteller han. Edna Sargent får på seg vinterfrakken i en fart og snur seg mot Rose­mary: «Bli med meg.»

Konstabelen besøker døde

SØNDAG ca. kl. 18: På sin tredje kveldsvakt støter konstabel Crichton på flere lik enn vanlig.

For tredje kveld på rad har Stanley Crichton måttet gå fra den astmaplagede kona si hjemme for å gå på arbeid. Det er nærmest en spøkelsesby den unge politikonstabelen vand­rer gjennom.

Nå er tåken så tett at Stanley ikke ser mer enn en meter fremfor seg der han møysommelig navigerer gjennom Upper Holloway-strøket – et fattig område i Nord-London med familiebedrifter og småbutikker.

Stanley passerer alt fra tomme slakterbutikker til skomakere som har lukket og låst forretningen for helgen. Den tette tåken gjør nemlig at det ikke lønner seg å holde åpent – på tross av at julemåneden vanligvis er den travleste i hele året.

I tillegg kan eierne bare be om at akkurat deres butikk ikke blir utsatt for hærverk eller innbrudd mens smogen holder byen i dvale.

FOTOS – Se flere bilder fra ertesuppa:

Denne søndagskvelden er det imidlertid ikke tyveradder Stanley jakter på. Som så mange andre av politikonstablene i London tar han imot meldinger fra allmennleger som rapporterer om dødsfall i private hjem. Stanley sjekker adressen han har fått, en ekstra gang før han banker bestemt på døren til en leilighet i Seven Sisters Road.

Et familiemedlem åpner og ber ham komme inn. En lege hilser på Stanley da han stiger inn i stuen, der en eld­re mann sitter oppreist i en lenestol med åpne blanke øyne.

Konstabelen finner frem en penn og fyller ut et skjema som skal til folkeregisteret i byen. Det er ingenting som tyder på en unaturlig dødsårsak, så Stanley fyller raskt ut de nødvendige feltene før han kondolerer og tar farvel med familien i det fattige, sorgtyngede hjemmet.

Denne helgen besøker Stanley familie etter familie der folk har dødd i en stol eller i sengen med tepper over seg.

Mange har hatt problemer med luftveiene, og derfor blir konstabelen mer engstelig for hvert besøk for hvordan det går med Maura hjemme i leiligheten. I verste fall lider den astmaplagede kona hans samme skjebne.

Rosemary og Edna løper om kapp med tiden

SØNDAG ca. kl. 18.30: Rosemary og moren begir seg av sted gjennom de tåkete gatene etter pillen som skal redde faren.

Da Edna Sargent og Rosemary forlater hjemmet i Bromley hånd i hånd, er det mørkt ute. Det går sakte fremover med mor og datter, for nabolaget som de kjenner så godt, er forvandlet til en uhyggelig labyrint som det er vanskelig å finne frem i.

Ved hvert gatehjørne stopper de opp for å se om de kjenner seg igjen, men tåken dekker stort sett alt, og den konstante svien i øynene gjør at de ser enda mindre.

«Vi har gått feil», utbryter Rosemary etter omtrent en halvtime, da de burde ha vært fremme ved klinikken.

«Nei, det har vi ikke», sier Edna, som er fullstendig klar over at de har kastet bort kostbar tid på å finne frem i tåken.

© N T Stobbs/Geograph UK/Wikimedia

1. Høytrykk la et lokk over London

Etter en periode med kaldere vær enn det som var vanlig for årstiden, beveget et høytrykk med varm luft seg inn over London 5. desember 1952. Den varme luften la seg som et lokk over den britiske hovedstaden, slik at kald luft nede fra bakken ikke kunne stige opp gjennom atmosfæren. Fuktigheten i luften nede i byen gjorde at det oppsto tykk tåke som klistret seg til millionbyen.

© Wikimedia/Calflier001/flickr

2. Kulden tvang innbyggerne til å fyre

Den lave temperaturen i London fikk innbyggerne til å fyre mer enn vanlig i de mer enn én million kakkelovnene i byen. Storbritannia var dessuten utarmet etter andre verdenskrig og måtte derfor eksportere det beste kullet, mens det sterkt svovelholdige nutty slack – som ikke var rasjonert i tiden etter krigen – ble brukt av britene til å fyre med hjemme. Dessuten brukte næringslivet i London også store mengder kull.

© E. Royston Pike/Andy Dingley/Wikimedia

3. Smogen slapp ikke unna

Røyken som steg opp fra skorsteiner på hus og fabrikker, kunne ikke slippe unna på grunn av lokket over London. Samtidig førte høytrykket til at det stort sett var vindstille i hovedstaden. Derfor ble røyken og tåken blandet, og da oppsto det kjemiske forbindelser som resulterte i dødbringende smog. Hver dag strømmet det ut røykpartikler, saltsyre, fluorstoffer og svoveldioksid som gjorde smogen tettere og giftigere.

© theirhistory/flickr

4. Londonere med dårlig helse døde

Mange innbyggere i hovedstaden fikk svie i øynene og begynte å hoste kraftig på grunn av røykpartikler og svoveldioksid. Tåken lettet først 9. desember, da et nytt værsystem trengte seg inn over byen. Mens sunne og friske voksne overlevde, var eldre, astmatikere, storrøykere og små barn i livsfare på grunn av smogen.

Først etter en time når de målet. Edna betaler for nitroglyserintabletten og stikker den i lomma før de igjen begir seg ut i det stinkende mørket. Hjemturen foregår i dyp stillhet og uten diskusjoner, men igjen går de feil flere ganger.

Nok en time er gått før Rosemary og Edna omsider føler seg frem gjennom sin egen hage og tar de siste skrittene opp til inngangsdøren.

Da de dytter opp døren inn til den lille entreen, hører de ikke en lyd fra de andre rommene i huset. Ikke et host, ikke et anstrengt åndedrag – ingen ting. Med hamrende hjerte går de to inn i dagligstuen der naboene, som har passet på Albert de siste to timene, står klar til å ta imot dem.

«Han er død. Det skjedde akkurat», nærmest hvisker de.

Edna begynner å hyle – en skjærende lyd som Rosemary aldri har hørt før. Moren styrter opp trappen og inn på soverommet, der hun veksler mellom å hyle og å hulke. Rose­mary blir værende nede. Tenåringen er i sjokk.

Men litt etter litt begynner tankene å kverne i hodet på den unge jenta: De reagerte ikke raskt nok! De ventet for lenge med å få tak i lege! De skulle ha gått fortere! Hun kunne ha reddet faren! Kanskje …

Nå er det over. Oppe på soverommet ligger Albert, kald og stiv. Tåken har tatt livet av unge Rosemarys far.

Butikken plyndres foran nesen på Stanley

MANDAG ca. kl. 19: Stanley Crichton har sin fjerde kveldsvakt på rad. I tåken kan de kriminelle i London ustraffet begå innbrudd.

Stanley står og lener ryggen mot døren til en skredderforretning i Nord-London mens han strekker armen ut foran seg. Utrolig nok forsvinner hånda hans i tåken, og når politikonstabelen ser ned, er også føttene hans begravd i den gulgrå massen.

Den unge politimannen har fått mer enn nok av smogen, men priser seg samtidig lykkelig over at han ikke selv er så voldsomt plaget av røyken og sotpartiklene. Det hjelper også at munnen og nesen hans er dekket av munnbindet han har fått utlevert på stasjonen.

Påpasselige hundeeiere satte munnbind på dyrene før de luftet dem i desembertåken.

© Getty Images

Hjemme i leiligheten har Maura heldigvis vært i live hver natt når Stanley har kommet hjem. Men så lenge tåken lukker seg rundt London og siver inn i de utette husene i hovedstaden gjennom huller og sprekker, er konstabelen bekymret for den astmaplagede kona.

Mens Stanley står i egne tanker, hører han lyden av en rute som blir knust like i nærheten. Et par sekunder står han forsteinet, overrasket over lyden.

Men Stanley gjenvinner raskt fatningen og føler seg forsiktig frem langs fremsiden av skredderbutikken. Her kjenner han at ruten er knust like ved siden av døren der han nettopp sto!

Først tror konstabelen at en stakkar har falt mot glasset og knust det ved et uhell, men like etter singler det i en ny rute i naboforretningen. Det er tydeligvis en tyv på ferde!

Men Stanley kan ikke se noe, og han famler seg gjennom tåken med batongen viftende foran seg. Stanley vet at han befinner seg få meter fra innbruddstyven, men konstabelen er like harmløs som en blindebukk i en barnebursdag. Til slutt stopper han opp og spisser ører, men det er ikke en lyd å høre i tåken.

Den unge konstabelen antar at innbruddstyven har sneket seg unna, så han tar seg frem til nærmeste polititelefon, der «bobbyene» i London kan melde fra til kollegene inne på sentralen.

«Vinduene er helt knust!» roper han inn i røret.

«Det er ingenting vi kan gjøre med det. Nå noterer vi i loggen at du har meldt fra om hendelsen, og så tar vi over», lyder det fra sentralen, og Stanley må innse at skurkene har fritt spill i smogen.

Meldingen fra den unge konstabelen er da også bare en av mange som handler om tyverier. Avisene omtaler tåkedagene i desember 1952 som en «orgie i forbrytelser».

Etter opplevelsen blir Stanley som så mange and­re politifolk i London rammet av en tom følelse: Han føler seg fullstendig verdiløs i tåkehelvetet.

Den unge konstabelen blir imidlertid i bedre humør da han i de tidlige morgentimene låser seg inn hjemme i leiligheten der Maura fremdeles ligger under dynen.

«Bedre», forsikrer ektefellen ham da Stanley spør henne hvordan hun har det.

At Maura har holdt seg innendørs i stedet for å tvinge seg gjennom tåken til og fra arbeid, har trolig reddet livet hennes. Men situasjonen er uholdbar. Etter marerittet de har vært gjennom de siste dagene, må det unge paret konstatere at en sterkt plaget astmatiker lever farlig i hovedstaden.

«Kanskje jeg kan bli forflyttet ut av London?» foreslår Stanley for kona.

«Bra», sier Maura med et svakt smil. Ekteparet har fått nok av londonsmogen.

Likene stables i sykehuskapellet

TIRSDAG ca. kl. 7: I løpet av natten har vinden satt luften i bevegelse. Den sotholdige tåken som i mer enn fire døgn har pakket inn London, begynner lydløst å lette. På Middlesex sykehus jobber personalet likevel overtid.

Gjennom et vindu skimter legen Donald Acheson lys for første gang på flere dager, selv om solen ennå ikke har stått helt opp. Et par dager før måtte han famle langs husmurene for å finne veien til arbeid, men nå klarner det opp.

Ikke at den unge legen har vært mye utfor døren mens smogen har herjet – han har så å si tilbrakt all tid på sykehuset.

Selv om det omsider tyder på at tåken løser seg opp, strømmer det stadig på med pasienter til sykehuset – mest fordi ambulansene igjen kan ta seg frem i gatene i storbyen. For Acheson er det tungt å se på lidelsene.

Pasientene ligger overalt i mangel på plass: Gamle menn hoster og harker på fødeavdelingen, og dødssyke rulles inn i disseksjonslokaler der de vrir seg i magekramper og tar seg fortvilet til den brennende halsen.

Mange av dem som kommer, er så dårlige at de ikke er til å redde. Det gulsvarte slimet pasientene hoster opp, er for Acheson beviset på at smogen er dødsårsaken.

Når pasientene blir blå på leppene, vet legen at de snart dør av kvelning. Selv om de fleste ofrene er menn over 45 år, ser Acheson også spedbarn dø. De skjøre organene deres har ikke nok motstandskraft til å tåle de giftige partiklene.

Likene hoper seg opp på Middlesex sykehus, og Acheson må be personalet om å rydde anatomilokalet på bygget. Rommet, som vanligvis brukes til undervisning av medisinstudenter, må nå gjøre tjeneste som likhus. Til og med kapellet på sykehuset blir tatt i bruk – ikke til bønn, men til å oppbevare ofre for smogen.

For å forhindre nye tilfeller av smog ga man fra 1956 fabrikkene i London høyere skorsteiner.

© Getty Images

Katastrofen førte til ny lovgivning

Etter den kraftige smogen i 1952 begynte britiske politikere omsider å drøfte løsninger på problemene med luftforurensningen. Smogen ble bekjempet med kull som avga mindre røyk, og høyere skorsteiner på fabrikkene.

Mer enn tolv tusen mennesker mistet livet på grunn av «ertesuppa» i desember 1952. En tredjedel av dem omkom mens tåken lå over byen, mens resten døde de neste tre månedene på grunn av ettervirkninger av smogen.

Katastrofen fikk britiske politikere til å innse at noe måtte gjøres for å stoppe de meningsløse dødsfallene under de stadige vintertåkene.

Løsningen ble at man innførte en rekke lover i 1954, 1956 og 1968 som skulle sikre renere luft i hovedstaden og resten av landet. Særlig «The Clean Air Act», loven om ren luft av 1956, end­ret reglene for fyring fundamentalt.

Her vedtok politikerne at skorsteinene på de mange fabrikkene i landet skulle bygges høyere, og at kraftverkene, som forurenset enormt, fra nå av skulle bygges utenfor bygrensene.

I private hjem skulle innbyggerne bruke renere kull som utviklet mind­re røyk, og med tiden skulle varmekildene i boligstrøkene i London gå over til å bruke gass og elektrisitet slik at man helt unngikk utslipp av svoveldioksid fra kakkelovner.

Loven om ren luft viste resultater allerede året etter, da antall sykdomstilfeller som følge av smog, var halvert. Takket være de nye forskriftene ble dødståken i 1952 den siste store luftforurensningskatastrofen i Storbritannia. Lovgivningen viste seg å være så effektiv at den ble en rettesnor for mange andre byer i resten av verden.

Doktoren befinner seg midt i den største helsekatastrofen i England siden første verdenskrig. På bare fem døgn har fire tusen mennesker mistet livet i «den store dødståken», som den snart blir døpt.

I tillegg dør flere tusen de neste månedene som følge av ettervirkninger av smogen. For Donald Acheson står dagene i begynnelsen av desember som de verste i hele livet hans som lege.

Rosemary er tilbake på skolen

TIRSDAG ca. kl. 8: Tåken har lettet så mye at trafikken i London kommer i gang igjen, og butikker og skoler åpner dørene.

Rosemary Sargent beveger seg nærmest som en levende død da hun stiger inn i klasserommet på Catford sentralskole. Uten å si et ord setter tenåringen seg på plassen sin, trer papiret i valsen og lar fingrene begynne å løpe over de hvite tastene på Imperial-maskinen.

«Er du glad for å være tilbake på skolen?» sier sidekameraten, venninnen Joyce, med et smil.

Rosemary klaprer taust videre i noen sekunder. Hun har ikke lyst til å snakke om det som har skjedd to dager før, men hun vil heller ikke lyve for bestevenninnen. «Pappa døde på søndag», sier hun til slutt med spak stemme, og Joyce gisper høylydt.

Venninnen ser ut til å vente på en utdypning, men Rosemary makter ikke å si noe mer om det som har skjedd. Joyce ser heller ikke ut til å vite hva hun skal si.

De to jentene ender med å sitte og arbeide i taushet, og bare klapringen fra skrivemaskinene høres i rommet. Tåken over London har lettet, men den har ikke sluppet taket i Rosemary.

Etterskrift

Farens død påvirket Rosemary Sargent i lang tid. Hun hadde vansker med å konsentrere seg på skolen og fikk elendige karakterer. Senere fullførte hun likevel sekretærutdannelsen og ble gift. Siden snakket Rosemary og søsknene aldri sammen om tåken i 1952.

Doktor Donald Acheson forlot Middlesex sykehus i 1953 for å bli lege i flyvåpenet. Senere ble han blant annet rådgiver i folkehelsespørsmål for den britiske regjeringen.

Konstabel Stanley Crichton ble forflyttet ut av London. Kona Maura var plaget av astma resten av livet.