Europas verste naturkatastrofer

Naturkatastrofer har voldt død og ulykke gjennom hele menneskehetens historie.

I løpet av de siste 500 årene har vi fått en bedre forståelse av hvordan vi skal beskytte oss mot ødeleggende naturfenomener som stormfloer og lynnedslag, men likevel har menneskelig grådighet og hovmod gang på gang ført til nye katastrofer med tusenvis av døde som følge.

Her kan du lese om noen av de verste naturkatastrofene i Europa innenfor de siste 500 årene.

Etter 2. verdenskrig var det franske brannvesenet i en elendig forfatning, og branngatene i den store furuskogen Landes sørvest for Bordeaux var grodd igjen. Etter tre år med tørre somre med temperaturer på opp mot 42 grader fikk en vakt den 19. august 1949 øye på røyk i nærheten av byen Saucats.

Kun bevæpnet med furugreiner prøvde et lokalt brannlag å få bukt med flammene, men de ble raskt spredt for alle vinder. Da brannen endelig kom under kontroll, hadde den tatt livet av 82 frivillige brannmenn, inkludert Saucats’ borgermester. Over 500 km² skog lå forkullet tilbake.

En overlevende fortalte om grusomhetene: "Du kunne se flammene slikke langs de utstrakte kroppene deres, slik at fettet bulte ut."

Politiet konkluderte med at Europas dødeligste skogbrann hadde startet med en mistet sigarett.

Skogbranner har først blitt et større problem de siste årene. I 2021 fortærte brannen Dixie over 3800 km² californisk skog før den ble slukket.

I den lille byen Aberfan i Wales var dagens undervisning den 21. oktober 1966 nettopp begynt da en slagghaug ved den lokale kullgruven kom i bevegelse på en fjelltopp nær Pantglas Junior School. I tre uker hadde det regnet intenst på den 34 meter høye haugen av malmstein og jord, som var til overs fra byens store kullproduksjon.

Avfallshaugen ble tyngre og tyngre av vannet, og kl. 9.15 begynte en svart, klissete masse å renne ned mot Aberfan. Snart utviklet det seg til et enormt skred, hvor 110 000 m³ slam styrtet 640 meter nedover fjellskråningen.

Den fryktinngytende massen ble beskrevet som en "mørk, glitrende bølge" av øyenvitner og hadde i løpet av få minutter utslettet to gårder og slått direkte inn i skolebygningen. Da skredet omsider stoppet, var både skolen og en rekke hus erstattet av en 9,1 meter høy mur av størknet slam. 116 barn og 28 voksne mistet livet.

Katastrofen førte til et månedslangt rettsoppgjør som endte med at gruveselskapet NCB måtte betale 500 pund i erstatning per omkommet barn.

Se opptakene fra oppryddingen etter katastrofen i Aberfan:

Etter at en fjellside i 1905 hadde styrtet i Lovatnet og tatt livet av 61 personer, trodde innbyggerne i vestnorske Lodalen at det 1500 meter høye Ramnefjellet hadde stabilisert seg. Fjellet består av harde lag av kvarts og granitt med årer av porøs glimmerstein der regnvann kan trenge inn.

Hvis vannet ikke slipper ut igjen, kan det skape et stort trykk og plutselig få berget til å revne – noe geologene neppe trodde skulle skje igjen. Men de ble klokere da en steinblokk på 1 million m³ løsnet fra Ramnefjellet den 13. september 1936.

Den gigantiske steinmassen falt 800 meter direkte ned i Lovatnet, hvor den utløste en 70 meter høy tsunami. Alle gårdene rundt innsjøen ble umiddelbart revet bort av monsterbølgen, som tok livet av 74 mennesker på få minutter.

Tsunamien var så kraftig at den rev opp et minnesmerke fra ulykken i 1905, selv om det var støpt fast i grunnfjellet. Etter katastrofen ble gårdene i Lodalen forlatt for alltid.

Natten mellom den 11. og 12. oktober 1634 presset en storm i Nordsjøen enorme vannmasser inn mot vestkysten av de danske besittelsene Sønderjylland, Schleswig og Holstein. I løpet av kort tid veltet havet inn over de lave dikene som lenge var blitt forsømt.

Tross hyppige oversvømmelser ved Vadehavet fantes det ikke noe varslingssystem, og mange ble bokstavelig talt tatt på senga da vannet trengte inn i hjemmene deres om natten. I byen Ribe steg vannet med seks meter og trengte bl.a. inn i domkirken.

Lenger sør møtte minst 6000 personer og 50 000 storfe døden på den frisiske øya Strand, hvor 17 av totalt 21 kirker ble skylt på havet. Den store stormfloen – av de overlevende ansett som Guds straff – kostet opptil 15 000 menneskeliv og forandret strandlinjen i Vadehavet for alltid.

Danmarks den gang fjerde største havn, fiskerlandsbyen Sønderside ved Blåvand, ble ugjenkallelig oppslukt av bølgene, og flere øyer forsvant for alltid.

Den 26. november 1703 utløste et ekstremt lavtrykk over det nordvestlige Europa en av de verste orkanene i Englands historie. Stormen blåste villest nord for Den engelske kanal, med vindstyrker på opptil 130 km/t.

I London blåste blytaket av kirken Westminster Abbey, mens Englands og Skottlands dronning, Anne, måtte søke tilflukt i kjelleren i slottet St. James's Palace. To tusen skorsteiner veltet i hovedstaden, og fire tusen eiketrær ble rykket opp med roten i Sør-England.

Den mektige britiske flåten ble kastet rundt på havet som leketøysskip – angivelig blåste et skip hele veien fra Harwich til Göteborg. På land roterte vingene til mange møller så raskt at tretannhjulene etter sigende tok fyr.

I 1704 mintes den engelske forfatteren Daniel Defoe orkanen – som ifølge historikere krevde opptil 15 000 menneskeliv – ved å beskrive hvordan kystbyer "så ut som om fienden hadde plyndret dem og på usselt vis revet dem i småbiter".