Fatale feil sendte luksusskip til bunns

“Vi er i tåke,” sier Calamai over intercomen. Skipets maskin­sjef vet straks hva han har å gjøre. Han reduserer damptrykket i turbinene så farten avtar, men bare fra 23 knop til 21,8.

Kaptein Calamai gjør som han pleier og blåser i reglene for seiling i tåke – akkurat som enhver annen skipper med ansvar for et luksusskip på Atlanterhavet rutinemessig gjør.

Han tar igjen plass ute på brovingen – den delen av kommandobroen som stikker lengst ut over siden – for personlig å føre sitt elskede skip trygt i havn til tiden.

Men et sted ute i tåken lurer en fare som vil sette stopp for Calamais karriere og spre død om bord. 44 år etter Titanic-katastrofen blir verden igjen rystet av en uforståelig skipsulykke.

Selv med mildvær og massevis av andre skip i nærheten er tap av menneskeliv ikke til å unngå.

Andrea Doria er et flytende stykke Italia

Andrea Doria er et flytende symbol på Italias gjenreisning etter 2. verdenskrig.

Før krigen hadde italienerne stått helt fremme i kampen om å bygge de største, raskeste og mest elegante luksusskipene, men de allierte hadde sendt nasjonens stolte skip til bunns i verdenshavene.

I 1950 får Ansaldo-verftet i Genova i oppgave å stå for en italiensk renessanse med en ny generasjon fremragende skip.

Og Andrea Doria er da også noe spesielt da hun blir satt inn på ruten til New York i 1953. Teknisk sett rommer hun alt verden har lært om strømlinjeformede skrog og sikkerhet.

Utsmykningen er også i verdensklasse, for Italias ledende arkitekter og designere har fått en avdeling hver hvor de kan vise sitt aller beste.

“Hvordan gir man et skip personlighet?” spør en reklame for Andrea Doria.

“Hvordan tar man kulden ut av stålet og blåser liv i glass og keramikk? Du finner ikke svaret i konstruksjonstegninger. Et slikt skip bygges med hjertet. Dette har Italia tradisjon for. Dette er Andrea Doria,” skryter annonsen.

En erfaren reisende som har krysset Atlanterhavet på flere andre skip beskriver henne med ordene: “Lys, moderne, lett og stilig.”

Skroget er vakrere enn noen av rivalenes, og innvendig er alt nytt og formet etter tidens smak. Her er det ingen klossete, gamle skinnmøbler som på britiske og franske skip.

Andrea Doria utstråler det som folk forbinder med Italia på 1950-tallet: Avslappet skjønnhet, god mat og livsglede.

Italia har kommet på moten, og i tre år har Andrea Doria vært en fornem ambassadør for landet. Men så skjer det utenkelige.

Alle vil med Andrea Doria til USA

På sin faste plass i havnen i Genova begynner Andrea Doria å ta om bord passasjerer kl. 8 om morgenen den 17. juli 1956.

Tre timer senere kaster hun loss, og etter en kort seilas når hun Cannes i Frankrike, der rikfolk og filmstjerner pleier å komme om bord.

Blant de nye passasjerene er det amerikanske paret Thure og Martha Peterson fra New Jersey.

Begge er barn av svenske emigranter, og i tolv år har de spart sammen av Thures lønn som kiropraktor så de kan ta en lang ferie i Europa.

Paret i 50-årene ankommer Europa med fly, men på hjem­turen ønsker Martha å oppleve en sjøreise over Atlanteren.

Neste stopp er Napoli i Sør-Italia, der mange utvandrere har kjøpt billige billetter til turistklasse så de kan komme av sted til et nytt liv i USA. Endelig ankrer skipet opp utenfor kysten av Gibraltar for å ta om bord flere passasjerer.

Blant de sist ankomne er et amerikansk par som egentlig skulle ha fløyet hjem. Men få uker tidligere har to passasjerfly kollidert over Grand Canyon, og dødstallet på 128 overbeviser dem om at luftveien rett og slett er for farlig.

”Vi har i alt 1134 passasjerer, 401 tonn gods, 9 biler, 522 kolli bagasje og 1754 postsekker,” noterer kaptein Calamai i loggboken. Skipets reise nummer 51 til New York kan begynne.

Andrea Doria holder 23 knop idet Europa forsvinner i kjølvannet. Farten er anstendig, men hun er ikke det raskeste linjeskipet i Atlanterhavet, og ikke det lengste heller med sine 214 m.

Men hun slår alle andre hva stil og komfort angår. Selv været er bedre, for ruten går lenger sør enn farvannet der franske og britiske skip seiler.

Passasjerene kan nyte solen ved de tre svømmebasseng­ene nær hekken på skipet. Noen bader, andre slapper av i liggestoler mens det stadig avvikles sportskonkurranser.

Komponisten Mike Stoller, som skrev Elvis Presley-hiten Hound Dog, er stolt da han vinner bordtennisturneringen.

14 år gamle Linda Morgan forteller senere: “Andrea Doria var magisk. Som en liten landsby full av sted­er å utforske.”

Hun er på vei til en kostskole i USA der hun får sjansen til å komme nærmere sin biologiske far, den kjente radioverten Edward Morgan.

Men først skal reisen nytes, og sammen med nye venner farer tenåringen rundt for å oppleve alt det skipet har å by på. Imens gjør det 572 mann store mannskapet sitt ytterste for å tilfredsstille alle ønsker.

Selv den sjenerte Calamai må ta sin tørn, og en enkelt kveld forlater han broen for å være vert for utvalgte gjester som blir invitert til å spise middag ved kaptein­ens bord.

En enkelt redningsøvelse blir holdt allerede før skipet når Gibraltar, men den tar mange som en lek.

Passasjerer i redningsvester skåler muntert i dyr vin mens de jogger bort til livbåter der besetningsmedlemmer i flere tilfell­er ikke møter opp.

Tåkebanke forvirrer uerfaren sjøoffiser

Åtte dager har gått siden Andrea Doria seilte ut fra Genova. Hun er mindre enn et døgn fra USAs kyst da MS Stockholm fra Svenska Amerika Linien legger ut fra Mole 97, som er skip­ets faste plass i New York.

Hun er det minste linjeskipet i Nord-Atlanteren, og rederiet har ikke spådd henne noen lang levetid.

Snusfornuftige svensker hadde trodd at linjeskipene snart ville bli erstattet av fly, men på 1950-tallet vokser trafikken over Atlanterhavet voldsomt.

Selv om halvparten av alle reis­ende betaler skyhøye priser for et flysete, har også behovet for lugarplasser eksplodert.

Etter fem års tjeneste må Stockholm bygges om i 1953 slik at kapasiteten øker fra 395 til 548 passasjerer.

Sammenlignet med Andrea Doria er hvitmalte Stockholm spartansk innredet. Rederiet lover ingen luksus på turen, som går fra New York til Gøteborg via København.

Sikker­heten er derimot på topp, for skipet har en forsterket baug som kan hamle opp med isfjell i Nord-Atlanteren.

Etter avreisen setter kaptein Harry Gunnar Nordenson kursen rett mot fyrskipet utenfor skjærene ved øya Nantucket.

Skip på vei ut anbefales ellers å gå 20 nautiske mil sør for fyret slik at de ikke kommer tett på trafikken i motsatt retning, men det vil forlenge reisetiden og koste ekstra drivstoff. Derfor ser Nordenson konsekvent bort fra rådet.

Kl. 22 går kapteinen til køys med beskjed om at han skal vekkes når fyrskipet er i sikte. Tredjestyrmann Johan-Ernst Carstens-Johannsen overtar kommandoen.

Carstens-Johannsen er bare 26 år gammel, og han har bare vært en del av mannskapet på Stockholm i to måneder. For første gang er han eneste sjøoffiser på broen, og han har allerede en lang arbeidsdag bak seg.

Pliktene som ansvarlig for lasting hadde kalt på ham kl. 6, og han har ikke hatt blund på øynene de siste 16 timene. Carstens, som han kalles om bord, har mange oppgaver som vakthavende offiser.

Han skal holde øye med radaren, ta regelmessige radiopeilinger, just­ere kursen og sørge for at hans tre matroser på vakten ikke sluntrer unna pliktene.

Av samme grunn har de fleste andre rederier to offiserer på broen om gangen. Etter omtrent en time plukker radaren opp et annet skip som Carstens anslår er 22 km unna.

Han tenker at det utenlandske skipets kurs vil føre det forbi Stockholm, men bare med en avstand på ca. 1 km.

Selv om han har stående ordre om å tilkalle kapteinen hvis andre skip kommer nærmere enn 1,8 km, velger han å håndtere situasjonen selv. Carstens går ut på brovingen med en kikkert, men han får ikke øye på skipet.

Ifølge radaren er avstanden etter hvert så liten at det fremmede skipets lys burde være synlig på kveldshimmelen, for det er klarvær rundt Stockholm. Men ingen alarmklokker ringer i hodet på den unge og uerfarne sjøoffiseren.

Det faller ikke Carstens inn at selv om Stockholm seiler i klarvær, kan det fremmede skipet befinne seg i en av den amerikanske østkystens beryktede tåke­banker.

Han hører heller ikke Andrea Dorias tåkelur. Omsider melder Stockholms utkikk at han kan skimte en rød lykt lenger fremme.

Fargen forteller tredjestyrmannen at det fremmede skipet har sin babords (venstre) side til, og han gir ordre om å dreie 24 grader i motsatt retning.

Med denne enkle kursendringen føler han seg trygg på at de to fartøyene vil gå styrbords (høyre) om hverandre.

Carstens har fremdeles ikke oppdaget tåken, så han gjennomfører kursendringen uten å gi signal med tåkeluren, slik internasjonale regler for seiling i tåke ellers foreskriver.

Den unge mannen tror fornøyd at han har løst situasjonen uten hjelp fra kaptein Nordenson.

Døden dukker frem av tåken

Andrea Doria beholder sin lett nedsatte fart på 21,8 knop (40 km/t) og kursen mot New York.

To marineoffiserer er som alltid på broen, og de har selskap av kaptein Calamai, som alltid tar kommandoen når skipet hans seiler i tåke.

Ingen av dem er overrasket over den dårlige sikten, for det er helt normalt utenfor New York. Luksusskipet har passert fyrskipet fra Nantucket da radar­en fanger opp noe i ertesuppa forut.

Signalet tyder på at det er et mindre skip og at det fremmede fartøyets kurs vil føre det knappe 2 km forbi på styrbord side.

Ifølge sjøveis­reglene skal skip gå motsatt vei rundt hverandre, men hvis Calamai slår om roret nå, vil Andrea Doria skjære tvers over det fremmede skipets kurs.

I stedet kommanderer han en liten endring på fire grader i motsatt retning.

“Hvorfor kan vi ikke høre henne?” tenker Calamai høyt. “Hvorfor bruker hun ikke tåkeluren?”

Så dukker bleke lys opp i tåken, et grønt og to hvite. De flytter seg i forhold til hverandre som tegn på at det fremmede skipet er i ferd med å dreie.

Frykten bryter ut på broen på Andrea Doria da et svakt rødt lys også dukker opp. “Hun kommer rett mot oss,” roper en av sjøoffiserene.

Calamai befaler roret lagt hardt babord i et forsøk på å dreie vekk fra trusselen. “Hva med motorene?” roper den andre offiseren. Han vil vite om Andrea Doria skal bremse.

“Nei, la dem være. Vi har bruk for all farten vår nå,” svarer Calamai.

Han håper farten er stor nok til å krysse det fremmede skip­ets kurs før det er for sent. Men ingen manøvrer er raske på et fartøy av Andrea Dorias størrelse.

Calamai og folkene hans må se hjelpeløst på at forstavnen på det andre skipet kommer stadig nærmere. Kl. 23.11 finner kollisjonen sted.

Det lyder et øredøvende brak – etterfulgt av lyden av metall­plater som flenses. Stockholms forsterkede forstavn skjærer seg inn i siden på Andrea Doria, og døden rammer passasjerer som har lagt seg tidlig.

Linda Morgans lillesøster rekker ikke å våkne før hun blir most i stykker. Moren Jane Cianfarra og stefaren ligger i lugar­en ved siden av og presses inn gjennom veggen til ekteparet Peterson.

Her oppdager moren til sin forferdelse at hun sitter fastklemt oppå fru Peterson.

“Bedre å være død enn å leve slik,” hører hun mannen sin stønne et sted ute i gangen. Selv er Linda sporløst forsvunnet idet Stockholms hvitmalte stavn rives ut av Andrea Dorias skrog igjen.

Det italienske luksusskipet har ennå ikke satt ned farten og har dratt med seg Stockholm et kort øyeblikk. Så glir baugen løs, og skipssidene skraper mot hverandre i en storm av gnist­er før de forkrøplede skipene skilles.

Fra brovingen stirrer kaptein Calamai vantro på det gapende hullet i Andrea Doria, der man kan se flammer. Han kjenner at dekket begynner å helle stadig mer mens vannet fosser inn.

Et øyeblikk er Calamai lammet av sjokket, så henter han seg inn og befaler motorene stoppet. Deretter sender han mannskap ut for å skaffe seg oversikt over omfanget av skadene.

Morfin og jekk skal redde kona

I lugaren på 1. klasse har kiropraktor Thure Peterson våknet til et mareritt. Det verker i den forslåtte kroppen, og splintret treverk presser ham opp mot en vegg.

“Marty, Marty, har du det bra?” roper han ut i mørket.

“Beina mine sitter fast,” klynker konen.

“Ikke rør deg. Flytt deg for all del ikke. Hjelpen er på vei,” roper Peterson. Han vrir seg løs og skjærer føttene på glassskår mens han prøver å orientere seg i virvaret av knust interiør og forvridd stål.

Petersons hånd lander på et kjølig ansikt – den unge Linda Morgans stefar, som nå er død.

Etter litt leting finner han sted­et hvor hans Martha og Linda Morgans mor Jane sitter fast, men han klarer ikke å nå frem til dem.

“Jeg løper etter hjelp,” sier Peterson. Det går opp for ham at han er naken, så han vikler en istykkerrevet gardin om seg.

Straks etter kommer han tilbake med en italiensk sjømann som har en lykt. Lyskjeglen avslører en grufull scene.

Bak en masse vrakstumper ligger Martha på restene av sengen sin, og ryggen hennes er vridd rundt hjørnet på en heissjakt.

Peterson skjønner straks at ryggen er brukket. Halvt oppå henne sitter Jane Cianfarra. Hennes blodige bein er fanget i fjærene på en ødelagt madrass.

De to mennene kan ikke utrette noe med bare hendene, så de skynder seg opp etter avbitertenger, en jekk, morfin og annen hjelp. Fortsatt iført gardinen får Peterson samlet det han trenger.

Sammen med matrosen klarer de å få fri Jane Cianfarra, og hun blir løftet opp på dekket av hjelpende hender. Skipet krenger faretruende da Peterson gir sin kone en sprøyte morfin.

“Jeg makter det ikke, skatt. Ta nå og redd deg selv,” sier kona. Men Peterson og matrosen kjemper febrilsk videre med jekken for å få henne fri mens livet ebber stille og rolig ut av henne.

“Jeg tror jeg er på vei bort,” stønner hun idet blodet begynner å strømme ut av munn­en. Et øyeblikk senere er hun død.

Peterson kysser sin kone farvel, fjerner en ring fra fingeren hennes og dekker ansiktet med en pute før han prøver å komme seg opp skipets sterkt skrånende trapper.

Andrea Dorias skjebne besegles

Mens Peterson forgjeves kjemper for å redde sin kone, tegner det seg et dystert bilde av situasjonen oppe på kommando­broen.

Stockholms forstavn har skåret et gapende hull i tomme drivstofftanker, og i takt med at vannet fosser inn, har Andrea Doria fått slagside.

Kaptein Calamai må for alt i verden hindre at krengning­en blir verre, ellers vil sjøvann kunne passere over de vanntette skottene som deler opp skipets motor- og lasterom i adskilte enheter og skal demme opp for vannmassene.

Andrea Doria kan holde seg flytende selv om to enheter er oversvømt. Men dersom vannet sprer seg til flere, er hun dødsdømt.

Skipet kan stabiliseres dersom han pumper vann inn i de tomme drivstofftankene på motsatt side. Kapteinens ordrer kommer kjapt, men det er allerede for seint.

Pumpene befinner seg i enden av en 17 meter lang tunnel som allerede er full av vann.

Skipet er konstruert for å kunne håndtere en krengning på opptil 20 grader uten å komme i vanskeligheter, men slag­siden overskrider det kritiske punkt.

Calamai vet at vannet stille og rolig vil bre seg fra avdeling til avdeling. Andrea Dorias skjebne er beseglet, og de godt og vel 1700 passasjerene og besetningsmedlemmene må forlate skipet hvis de skal overleve.

“SOS, vi trenger øyeblikkelig assi­stanse,” sender skipets radiooperatør ut i eteren kl. 23.20. Det er bare ni minutter siden kollisjonen.

Andrea Dorias slagside betyr at livbåtene på babord side ikke kan settes på vannet.

Kapteinen blir spurt om mannskapet skal begynne å evakuere folk med båtene på styrbord side. Calamai tenker seg fort om, så svarer han nei. Han frykter det vil bryte ut panikk om evakueringen begynner uten at alle kan få plass i båtene.

På den annen side kan vannet som trenger inn føre til at Andrea Doria plutselig legger seg helt over på siden, noe som sikkert vil koste hundrevis av liv, om ikke flere. Passasjerene må vente ved de merkede evakueringspunktene til livbåter fra andre skip når frem.

Heldigvis strømmer hjelpen til, for ulykken har skjedd i et farvann med tett trafikk. Men de andre skipene er lasteskip og kuttere fra kystvakten, og siden de har lite mannskap, har de også bare et lite antall livbåter. Hvor mange som skal dø, avhenger av annen hjelp utenfra.

Om bord på Stockholm stormer Nordenson opp på kommandobroen etter at kollisjonen brutalt har vekket kapteinen.

Han finner en rystet og kritthvit Carstens som mumler en forklaring: “Vi kolliderte med et annet skip.”

Carstens er likevel fattet nok til å fortelle kapteinen hvilke nødrutiner han allerede har gitt ordre om.

Nordenson kan knapt se Andrea Doria, og han vil vite hvorfor han ikke ble vekket.

Det er stående ordre på Stockholm at kapteinen skal ha beskjed om tett tåke. Carstens forsvarer seg med å si at sikten var bra like før.

Matroser sendes frem for å undersøke skaden på baugen, og de finner flere alvorlig skadde og fem døde. Under leting­en hører mennene en jente:

“Jeg vil ha moren min,” sutrer hun. Stemmen tilhører Linda Morgan, som fikk madrassen sin gjennomboret av metall fra Stockholms forstavn under kollisjonen.

Da de to skip­ene gled fra hverandre, ble madrassen og jenta løftet ut av Andrea Doria, og nå våkner hun forslått opp på det svenske skipet.

Linda Morgan blir i full fart båret til skipets sykestue der hun blir undersøkt mens en purser prøver å finne ut hvem hun er. Hun sier navnet sitt, men han er ikke i stand til å finne det på Stockholms lange passasjerliste.

Hun ber ham om å se om hun kan være oppført under morens etternavn, Cianfarra, men dette navnet finnes heller ikke noe sted i purserens papirer.

“Er ikke dette Andrea Doria?” spør jenta til slutt.

“Nei, det er MS Stockholm,” lyder svaret.

Fransk baron kommer Andrea Doria til unnsetning

I mellomtiden konstaterer Nordenson at baugen hans er ødelagt og skipet har tatt inn vann. Hun holder ikke på å synke, men det er for tidlig å si om hun kan komme seg trygt i havn.

Derfor nøler kapteinen når Calamai på Andrea Doria ber ham sende livbåtene sine til unnsetning. Alt avhenger nå av et skip som er på vei bort fra ulykkesstedet med en fart på 22 knop.

Det franske linjeskipet SS Île de France er en kjempe fra 1930-årene – over 30 m lenger enn Andrea Doria og 15.000 tonn tyngre.

Hun forlot New York noen timer før Stockholm og passerte tidligere på kvelden fyrskipet ved Nantucket i tett tåke.

Den kjederøykende baronen Raoul de Beaudéan har kommandoen om bord, og som Calamai og Nordenson er han en erfaren sjøulk.

Kl. 23.30 stormer radiooffiseren opp på broen for å melde at Andrea Doria har sendt et nødsignal som har blitt formidlet videre av et ukjent skip. Meldingen lyder merkelig i kapteinens ører.

“Et moderne skip er tross alt ganske solid. Jeg vet at det ikke er normalt å fylle eteren med fiktive alarmer, men jeg kunne tenke meg noen flere detaljer,” sier han.

Hvis Île de France vender om, har hun ikke nok drivstoff til å nå Frankrike. Beaudéan blir nødt til å vende tilbake til New York med passasjerene sine, tanke opp og stå til sjøs igjen.

Han taper minst en hel dag. Det er han ikke villig til å risikere for et løst rykte, så radiofolkene får beskjed om å kontakte Andrea Doria.

De får ikke noe svar. Vannet har oversvømt generatorene i det italienske skip­et, og strømmen har gått om bord. Beaudéan kontakter i stedet Stockholm, som han vet er nærmere.

Herfra får han kollisjonen bekreft­et og fatter den nødvendige beslutningen. Roret legg­es hardt om, og farten økes til SS Île de Frances toppfart.

“Jeg kommer for å hjelpe. Når frem til din posisjon kl. 01.45. Synker du? Hva slags assistanse trenger du?” lyder radio­signalet til Andrea Doria.

“Livbåter, mange livbåter,” kan et lasteskip på ulykkes­stedet forklare over radioen.

Lys i mørket

Tåken har stort sett lettet da Île de France er fremme. Lys­kasterne viser at den mørklagte Andrea Doria ligger lavt i vannet. Stockholm og to lasteskip ligger i nærheten.

“Sett lys på navnet vårt. På skorsteinene, på dekkene. Tenn lys overalt, fort,” befaler kaptein Beaudéan.

Han stopper motorene og lar det store skipet drive i retning av Andrea Doria. Dermed risikerer han en kollisjon, men til gjengjeld minker avstanden som de franske livbåtene må tilbakelegge i åpent hav.

Til slutt ligger hun stille og ligner et lysende løfte om redning – med et snev av fornøyelsespark, for i et forsøk på å modernisere det gamle skipet har hun fått navnet skrevet med store neonbokstaver, akkurat som lysreklamene i Las Vegas og New York.

“Hun lå der på det skumle vannet som et solid symbol på alt det vi ønsket oss: Liv, varme og trygghet,” minnes en nødstedt passasjer. Redningsaksjonen kan omsider begynne.

Livbåter fra Île de France, lasteskip og til og med Stockholm setter kursen mot Andrea Doria. Her forenes de med de få båtene fra luksusskipet som kan settes på vannet.

Men det viser seg vanskelig å få alle menneskene fra borde.

Skipet heller så sterkt at samtlige passasjerer og mannskapet om bord må klatre ned taustiger som dingler vilt over åpent hav.

Det skal mot til for å svinge seg ut over skipssiden – spesielt for de yngste.

“Da barna nådde relingen og fikk beskjed om å klatre ut på stigen, ble de stive av skrekk. Selv om de skrek, ble de fysisk løftet over siden og skubbet ned den svingende stigen. Det var ikke annet å gjøre,” husker en amerikaner.

Forferdelsen blir ikke mindre da en italiensk kvinne mister taket og faller flere meter ned i en livbåt. Hun brekker ryggen i sammenstøtet.

En liten jente slår hodet mot et rekkverk med et kvalmende dunk og dør senere av kraniebrudd.

Fra Île de France ser kaptein Beaudéan på, og han ser en enda større fare i form av Andrea Doria, som lener seg inn over hele redningsscenen.

“Hvis vraket kantrer, vil det knuse dem under sin enorme vekt og suge redningsfolk og passasjerer i døden,” tenker han. Men Andrea Doria blir gradvis evakuert uten ytterlig­ere tap av menneskeliv.

Lyskastere viser livbåtene vei til skipene der mannskapene står klare med varme tepper.

Atlanteren lukker seg over Andrea Doria

Solens stråler skinner på Andrea Doria kl. 5.30. Bare mannskapet på kommandobroen er igjen om bord. Kaptein Cala­mai sender folkene sine ned taustigene.

Først da de er nesten nede, oppdager de at kapteinen ikke er med. Slepebåter er på vei, og Calamai øyner et lite håp om å bringe skipet inn på lavt vann.

“Av sted. Jeg vil vente på slepebåtene. Om nødvendig svømmer jeg ut til dere,” roper han ned.

Offiserene vet at det bare finnes én måte å få sjefen fra borde på: De gir seg til å klatre opp taustigene igjen. Calamai oppgir omsider skipet sitt og følger etter dem.

Kl. 10.09 forsvinner Italias stolthet i bølg­ene. Da har de fleste skipene omkring henne satt kursen mot New York.

Til tross for nattens redselsscener er dødstallet forholdsvis lavt. 46 mennesker har mistet livet, de fleste av dem under selve kollisjonen.

Inne i New York er det én mann som ikke finner noen trøst, men han må skjule følelsene og passe jobben sin.

Det er radiovert Edward Morgans tunge plikt å bringe nyheten om forliset som hans egen datter er innblandet i.

Linda Morgan er ikke blant de overlevende som blir satt av i havnen denne dagen, men ingen lyttere kan merke den minste brist i stemmen i radioen.

Morgan får ikke høre om datterens skjebne før hardt medtatte Stockholm halter i land lenge etter de andre skipene. Linda Morgan er ikke død, og hennes forbløffende hell gir henne tilnavnet “Mirakeljenta”.

Da faren setter seg bak mikro­fonen neste gang, bryter han med datidens radio­etikette og gir uttrykk for sin enorme lettelse. Sendingen blir en av de mest minneverdige dette året.

Andrea Doria har knapt forsvunnet i bølgene før krangelen om ansvaret er i gang. Det italienske rederiet saksøker svenskene, som svarer med et søksmål motsatt vei.

Med tiden kommer partene frem til et forlik, og av den grunn har hendelsesforløpet aldri blitt undersøkt til bunns. Siden har det blitt lov at forlis skal utredes i sjøretten.

Andrea Doria er knap forsvundet i bølgerne, før skænderiet om ansvaret begynder. Det italienske rederi sagsøger svenskerne, som svarer igen med et sagsanlæg den modsatte vej.

Med tiden reder parterne trådene ud i et forlig, og dermed er hændelsesforløbet aldrig blevet undersøgt til bunds. Siden er det blevet lov, at forlis skal udredes i søretten.

Mens den svenske kaptajn fortsætter med at sejle, vælger den italienske kaptajn at gå i land.

“Jeg har altid elsket havet. Nu hader jeg det”, betror Piero Calamai en af sine nære venner.