Forliste hvalfangere tvunget til kannibalisme

Dagen er perfekt for hvalfangst. En lett bris puster i seilene fra tidlig om morgenen. Himmelen er blå og klar. Og Essex jobber seg jevnt gjennom Stillehavet i et nesten utrafikkert farvann over 1500 nautiske mil vest for Galápagosøyene.

Det er 20. november 1820, og det 20 mann sterke mannskapet stoler på at lykken snart vil snu. De har vært på sjøen i knapt halvannet år, men så langt har utbyttet vært nedslående magert.

Klokken åtte om morgenen blir mennene avbrutt i de ulike gjøremålene sine da utkikken i toppen av mesanmasten opphisset brøler:

“Blååååås!” Langt forut kan han se en flokk spermhvaler som sender fine, hvite stråler til værs gjennom pustehullet. Igjen og igjen blåser hvalene av sine lungers fulle kraft, og nok en gang roper utkikken: “Blååååås!”

Ropene utløser hektisk aktivitet på skipsdekket, der mannskapet under kaptein George Pollards ledelse skynder seg å klargjøre de tre hvalbåtene. Forventningsfullt rigger mennene til båtene, og da Essex er omtrent 800 meter fra de store dyrene, blir båtene låret på vannet.

Mens førstestyrmann Owen Chase styrer båten sin til et sted der han regner med at en neddykket hval kommer til å dukke opp igjen, ror mennene i de to andre båtene i motsatt retning i jakten på andre av de dyrebare byttedyrene.

Som ventet kommer en spermhval til syne like foran båten til Chase, men idet Chase kaster harpunen inn i hvalen, slår den med halen og treffer det spinkle fartøyet. Tresplintene flyr til alle kanter, for båten er bygd så lett som mulig for å være raskere å ro. Vannet fosser inn gjennom et hull i båten, og Chase kapper resolutt linen til harpunen.

Nå gjelder det å lappe hullet. Mennene river av seg jakker og skjorter og stapper dem inn i hullet, men vannet pipler fortsatt inn. Chase ser ingen annen utvei enn å ro tilbake og hale båten opp på dekket av Essex.

De to andre hvalbåtene, under kommando av henholdsvis kaptein Pollard og andrestyrmann Matthew Joy, befinner seg flere kilometer unna, trukket av gårde av hver sin harpunerte hval. Mennene er så opptatt av jakten at de ikke legger merke til at Chases båt er satt ut av spill.

De oppdager heller ikke at den 15 år gamle lugargutten Thomas Nickerson står ved roret på Essex og forsøker å styre mot båtene.

Mens Chase desperat prøver å reparere hvalbåten slik at jakten kan fortsette, hører han plutselig en hval. Han og Nickerson ser dyrets gigantiske hode bryte overflaten 100 meter fra Essex. Chase anslår at hvalen er 26 meter lang og veier førti tonn. En kjempe som trolig vil kunne gi minst dobbelt så mye olje som en vanlig spermhval.

Hvalen kommer nærmere, og først betrakter Chase den nysgjerrig. Men da hvalen plutselig begynner å slå med halen og svømme langsomt mot Essex, blir han urolig.

“Legg roret hardt over,” roper han til Nickerson, som febrilsk parerer ordren. Sekundet senere hører de åtte mennene på Essex et enormt brak. Skipet rister, og mennene faller overende. Hvalen har rent inn i skipet!

Lamslått kommer de seg på beina og får et glimt av hvalen som forsvinner inn under skipet og med voldsom kraft støter hodet mot bunnen av fartøyet.

Groggy etter kollisjonen legger hvalen seg langs Essex, og i et kort øyeblikk vurderer Chase å gripe harpunen. Men han besinner seg – hvalens halefinne er faretruende nær skipets ror, og hvis dyret føler seg truet, kan det så lett som ingenting knuse det skrøpelige roret.

I stedet avventer han dyrets neste trekk. Da hvalen er kommet til seg selv, svømmer den bort mens den smekker illevarslende med de enorme kjevene. Få hundre meter fra Essex stopper den opp og legger om kursen. For full fart og med et kjølvann av hvitt skum etter seg styrer den direkte mot hvalfangerens forstavn.

“Der er han – han kommer mot oss igjen,” advarer et av besetningsmedlemmene forskrekket. Ingen rekker å reagere før hvalen braker inn i baugen under vannlinjen med et dødsstøt som splintrer de massive eiketreplankene.

Med piskende hale skubber dyret det 238 tonn tunge treskipet baklengs så vannet skyller inn over hekken. Straks etter får Essex voldsom slagside. Det har bare gått ti minutter siden hvalen satte inn sitt første angrep.

Mennene i hvalbåtene på havet aner ikke uråd før Obed Hendricks i kapteinens båt tilfeldigvis speider etter Essex. “Hva er det som skjer med skuta? Hun holder på å kantre!” roper han. Bestyrtet retter mennene blikket mot det punktet der Essex burde vugge rolig på overflaten – men de kan ikke se det lenger.

I all hast kapper hvalfangerne linene til harpunene og ror tilbake. Snart kan de se at Essex ligger på siden. Få meter fra det kantrede skipet ligger en stuvende full reservehvalbåt som de åtte besetningsmedlemmene på Essex i siste øyeblikk har rukket å sette på vannet.

Mennene er tause, stive av sjokk.

Da de to hvalbåtene er ti meter fra det kantrede skipet, bryter kaptein Pollard stillheten: “Min Gud, hr. Chase, hva er skjedd?” Han ser vantro på sine gjennomvåte underordnede som stirrer tomt fremfor seg.

“Vi er blitt knust av en hval,” er førstestyrmannens dystre svar.

Hvalbåtene bygges om

Langt ute på Stillehavet, mange dagsreiser fra land, går alvoret i situasjonen opp for de 20 hvalfangerne. På noen få timer har situasjonen deres endret seg katastrofalt. Klokken åtte om morgenen hadde de jublet over utsikten til en vellykket hvalfangst. Et par timer senere har mørke skyer trukket sammen over dem.

Nå er det bare overlevelse som gjelder. I første omgang er det avgjørende å berge så mye proviant som mulig fra Essex, understreker kaptein Pollard. Han roser stuerten William Bond, som har vært snarrådig nok til å redde noe verktøy, navigasjonsutstyr og -bøker fra Essex.

Forsyningene er for en stor del allerede gjennomtrukket av saltvann og dermed ødelagte, men de får reddet 300 kilo skipskjeks og noen tønner med ferskvann.

Seks kjempeskilpadder, som er medbrakt som “levende matpakker” med ferskt kjøtt, fett og blod, blir også trukket over i båtene, som nå ligger tungt i vannet. Med provianten om bord er neste skritt å lage seil til hvalbåtene, og det går hvalfangerne i gang med etter en søvnløs natt i de små båtene.

Essex’ seil blir klippet opp og sydd om, og mens noen gir seg i kast med nål og tråd, begynner andre å bygge master av skipets rær og forhøye hvalbåtenes sider med planker fra vraket. Det er en sikkerhetsforanstaltning som skal hindre høye bølger i å skylle inn over relingen på de bare 7-8 meter lange farkostene.

De mange gjøremålene holder motet oppe hos mennene, men da mørket atter senker seg, synker humøret. Sammen med natten kryper frykten inn over hvalfangerne. De legger seg i båtene og ber til Gud, mens vinden øker og varsler en stormfull natt.

Sulten og tørsten er drepende

Da mennene våkner 22. november er Essex revet i stumper og stykker. Tønnene med hvalolje fra lasterommet lekker, og oljen ligger i en tykk pøl rundt hvalbåtene.

Tiden er inne for å sette kursen mot “nærmeste land”, som kaptein Pollard formulerer det. Spørsmålet er bare hvor det er.

Etter å ha gransket navigasjonsbøkene er ikke kaptein Pollard i tvil: De skal seile mot vest til Selskapsøyene. Men den planen er ikke Chase og andrestyrmannen Joy enige i. De frykter at øyene er befolket av kannibaler, og foreslår i stedet å seile mot øst til Sør-Amerika.

Riktignok forhindrer sørøstpassaten en direkte rute, men hvis båtene beveger seg omtrent 2000 kilometer mot sør, vil de nå et vindbelte som kan føre dem til Chile eller Peru. En slik tur vil ta 56 dager, regner Chase ut – svært passende, ettersom mennene har proviant til 60 dager. Dessuten kan de være så heldige å støte på et større skip underveis, legger Chase til.

Nølende går kapteinen med på planen, og mennene fordeler seg i de tre båtene under kommando av henholdsvis Pollard, Chase og Joy. Hver båt får en rasjon på 100 kilo skipskjeks, 250 liter vann og to skilpadder. De to styrmennene får utlevert hver sin pistol, og Pollard beholder musketten sin. Pollard og Chase tar dessuten et kompass, en kvadrant og en navigasjonsbok hver, mens Joy må klare seg uten.

Hvalfangerne bestemmer seg for å holde de tre båtene samlet slik at de kan hjelpe hverandre. Den ordningen er også med på å holde motet oppe, for mennene snakker sammen på kryss og tvers mellom båtene: Det tilbakevendende samtaleemnet er utsikten til redning.

Dag etter dag velter høye bølger inn over båtene. Mennene er konstant våte, og begynner å få store, smertefulle saltvannsbyller. Pinslene blir ikke mindre av at dønningene kaster de skipbrudne rundt i båtene, og når solen iblant titter frem, gjør det bare vondt verre. Mennene har ingen mulighet for å beskytte seg mot de brennende strålene, og huden deres blir forbrent og dekket av vabler.

Verst av alt er likevel den ustyrlige tørsten som alle er plaget av. Den daglige vannrasjonen på en kvart liter er langt fra tilstrekkelig, og særlig besetningen i Chases båt lider forferdelig. Skipskjeksene er gjennomvåte av saltvann, og selv om de steinharde kjeksene har ligget til tørk i solen, er de stadig fulle av sjøvann.

“Voldsomheten av rasende tørst finner intet sidestykke på listen over menneskelig elendighet,” skriver Chase i dagboken sin 28. november 1820, uten å ane at lidelsene skal bli langt mer ekstreme.

I det til tider svært opprørte havet, der bølger på opptil 15 meters høyde tårner seg opp, har hvalbåtene så smått begynt å falle fra hverandre, og det er nå en fulltidsbeskjeftigelse bare å holde dem over vannet. Men kreftene svinner, for i tillegg til tørsten er mennene også plaget av en gnagende sult.

Dagsrasjonen på 170 gram skipskjeks metter langt fra nok, og bare ved å slakte en skilpadde kan de unntaksvis spise seg noenlunde mette.

Søndag 9. desember – etter knapt tre uker i de små båtene – kan Pollard konstatere at de befinner seg enda lenger fra Sør-Amerika enn da reisen begynte. Østavindene har blåst dem enda lenger vekk fra målet, og fortsatt er det omtrent 5000 km til bestemmelsesstedet.

Så langt rekker ikke forsyningene, det er noe alle kan se. Eneste løsning er å skjære rasjonene ned til halvparten.

Beslutningen er vanskelig å akseptere. Mennene er alt så avmagrede at de knapt kan holde ut å sitte eller ligge. Uten polstring rundt knoklene er det ren tortur å rulle rundt i båten.

Paradis i sikte

Den 20. desember 1820 får Chase øye på noe han først tror er en luftspeiling – en kritthvit sandstrand i det fjerne. Men den er ekte, viser det seg, mennene nærmer seg øya Henderson Island.

“Et slumrende paradis”, som Chase beskriver den. Ekstatiske bryter mannskapet i de tre små farkostene ut i hurrarop og vrimler ut av båtene da de er nær land.

Straks de har fast grunn under føttene, legger de seg utmattet i den grove sanden for å ta en hvil og strekke kroppen for første gang på en måned. Så begynner jakten på mat og vann på øya, som viser seg å være langt fra den redningen de har drømt om. I stedet for et frodig tropeparadis er de kommet til en gold klippeøy.

Om kvelden setter de skjelettynne og lurvete hvalfangerne seg til rette ved et bål, der Pollard og stuerten William Bond overraskende disker opp med et makeløst måltid av ferske krabber og fugler, en festmeny som for en stund gir mennene nytt håp, og får dem til å glemme trengslene. Men etter en god natts søvn våkner de opp til de harde realitetene: Det fins bare én ferskvannskilde på øya, og den er høyst upålitelig.

Vannet bobler opp fra et hull i en flat klippe som ligger langt under tidevannslinjen, og er bare tilgjengelig en halv time ved lavvann. Dessuten er øya fattig på mat.

Det er umulig å overleve her særlig lenge.

Etter bare fem dager har mennene så godt som ribbet øya for alt spiselig, så 27. desember 1820, en uke etter at de kom til øya, bestemmer de seg for å bryte opp. Så vidt Pollard kan vurdere står valget mellom en mulig redning på havet og en sikker død på land.

Tre av hvalfangerne – hvalbåtsmannen Thomas Chappel og de to matrosene Seth Weeks og William Wright – er imidlertid uenige i denne vurderingen. De foretrekker å bli igjen på øya fremfor nok en gang å våge seg ut på en særdeles risikabel sjøreise i en åpen båt som knapt kan holde seg flytende.

Med tønner fulle av ferskvann og med nye forsyninger av fisk og fugler, forlater 17 av hvalfangerne øya som de bare en uke tidligere trodde var redningen.

Før avgang har Pollard lovet Chappel, Weeks og Wright at han skal gjøre alt han kan for å redde dem hvis han klarer å komme frem til Sør-Amerika.

Mange dør

Matthew Joy er svært svak allerede før avgangen fra øya. Og tilbake på sjøen forverres tilstanden til den 27 år gamle andrestyrmannen dag for dag. Han er sykelig tynn, ligner en levende død, og øynene hans skinner som glass.

Bekymret observerer kameratene hvordan Joy glir inn i seg selv og mister taleevnen. Likevel kommer det som et sjokk for dem alle sammen da han, som den første, utånder 10. januar 1821.

Bare to dager senere rammes mennene av nok en ulykke. Da Owen Chase og folkene hans våkner opp etter en stormfull og regnvåt natt, oppdager de at de har blitt borte fra de to andre båtene. Atskillelsen går hardt inn på mennene, og Chase noterer nedtrykt:

“Vi har mistet oppmuntringen ved å se hverandres ansikter, som vi, hvor underlig det enn høres ut, har slik bruk for i våre mentale og legemlige kvaler.”

Samtidig kan Chase slå fast at det fremdeles er 2000 km til land, og at rasjonene må strekkes ytterligere. Fremover vil mennene bare få 42 gram skipskjeks daglig. “På kort tid vil vi bli redusert til skjeletter,” forutser Chase.

Vel en uke senere, og nøyaktig to måneder etter at Essex sank, den 20. januar, får førstestyrmannen sine bange anelser bekreftet. Den dagen erklærer matrosen Richard Peterson at han har gitt opp å klamre seg til livet.

Få minutter senere mister han taleevnen, glir over i bevisstløshet og dør.

Om bord på Matthew Joys båt, der Obed Hendricks har overtatt ledelsen, er situasjonen like håpløs. Her har de fem mennene bare et halvt kilo skipskjeks igjen, så da matrosen Law­son Thomas dør, våger besetningsmedlemmene å sette ord på en tanke alle så langt har holdt for seg selv: Skal vi spise liket?

Stilt overfor valget mellom liv eller død er beslutningen enkel. Dermed skjærer mennene opp Thomas' uthungrede kropp og steker kjøttet over et lite bål som de har tent opp på en flat stein. Besetningen deler menneskekjøttet med Pollards folk, og setter så nølende tennene i sin døde skipskamerat.

I januar gjør døden stort innhogg blant hvalfangerne på de to båtene: Den 22. dør matrosen Charles Shorter i Hendricks’ båt, den 27. er turen kommet til Isaiah Sheppard, og dagen etter dør Samuel Reed. Alle blir til menneskemat for de nå sju overlevende i de to båtene.

Natt til 29. januar “turer skjebnen frem i sin grenseløse ondskap,” som Pollard uttrykker det. Hvalbåten med Obed Hendricks, William Bond og Joseph West er forsvunnet.

Pollard og hans tre medreisende har ingen sjanse til å finne den forsvunne båten og for den saks skyld heller ingen krefter til å gjøre et forsøk. Dermed må Hendricks og hans folk klare seg selv – uten kompass, uten kvadrant og uten peilemerker på det uendelige havet.

Dødbringende loddtrekning

Om bord på Chases båt ligger mennene ubevegelige i bunnen. Bare det spinkle håpet om å bli oppdaget av et skip holder dem i live. De kan knapt nok krype rundt i båten.

Chase innser at livet ebber ut for mennene, og 28. januar bestemmer han seg for å gjøre et siste forsøk på å holde døden på avstand. Han øker den daglige rasjonen av skipskjeks, selv om de dermed bare har mat til noen dager.

Den lett økte næringsmengden – kombinert med deres egen urin som de drikker – holder så vidt mennene i live.

“Lidelsene nærmer seg slutten,” noterer Chase 6. februar. Han beskriver hvordan mennene hjemsøkes av drømmer om overdådige buffeter, for så å våkne opp og gråte av skuffelse.

Hos Pollard har mannskapet for lengst spist restene av Samuel Reed, og de overlevende stirrer på hverandre med sultne blikk. Den 6. februar foreslår Charles Ramsdell at de skal trekke lodd om hvem som skal drepes for å bli spist av de andre. Pollard avviser først ideen, men så gir han etter likevel. Mennene skjærer et stykke papir i biter, og Owen Coffin – Pollards fetter – trekker det dødelige loddet.

“Jeg liker tanken like dårlig som noen annen,” sier den dødsdømte. Han legger hodet på relingen og blir skutt.

To dager senere dør nok en av hvalfangerne. Isaac Cole, som befinner seg i Chases båt, har blitt mer og mer apatisk for hver dag, og nå glir han inn og ut av bevissthet. Kroppen hans rister i voldsomme kramper, og klokken fire om ettermiddagen er det over.

Hele natten ligger den døde kroppen i båten mens Chase vurderer hva de skal gjøre. Om morgenen foreslår han at de spiser Cole. Heller spise en død kamerat enn å være tvunget til å drepe en annen, er begrunnelsen.

De to medpassasjerene har tenkt det samme, og begynner straks å skille lemmene fra kroppen og fjerne hjertet, før de syr liket sammen og kaster det over bord. Ivrig fortærer Chase, Lawrence og Nickerson hjertet rått, og steker strimlene av kjøtt. De spiser litt av kjøttet, men sørger for å gjemme det meste til det Chase kaller “våre prøvelsers siste øyeblikk”.

Båten flyter med knokler

“Se! Et seil!” roper Benjamin Lawrence om morgenen 18. februar 1821. Chase reiser seg langsomt uten å tro det minste på at lidelsene noensinne vil ta slutt. Han speider ut i horisonten og oppdager noe i det fjerne: et bramseil. Førstestyrmannen overveldes av glede, men følelsen blander seg snart med redsel: Tenk om fartøyet seiler fra dem!

I tre timer ror de skipbrudne så fort de svake lemmene deres klarer. Langsomt minker avstanden, og da mennene kan lese navnet på skipet, Indian, tør de tro på redning.

“Hvem er dere?” kommer det kort etter oppe fra skipet. Med sine aller siste krefter svarer Chase: “Essex. Hvalfanger. Nantucket”.

Knapt 500 kilometer lenger sør er Pollard og Ramsdell på nippet til å legge seg ned for å dø. De er gale av sult og tørst og har for lengst spist liket av Barzillai Ray. I desperasjon hamrer de løs på de døde skipskameratenes knokler for å komme inn til margen.

Begjærlig suger de ut saften mens de kryper sammen i hver sin ende av båten. Kroppene deres ligner skjeletter, øynene buler ut av kraniet, og overalt er huden gusten og dekket av sår. De to utsultede sjømennene har mistet alt håp om redning, og da de 23. februar 1821 plutselig hører lyden av menn som roper, orker de knapt nok å reagere.

Men så faller en skygge over båten deres. Hvalfangerskipet Dauphin, som også hører hjemme i Nantucket, blokkerer solstrålene. Pollard og Ramsdell ser sløvt opp – og inn i øynene på sine redningsmenn, som forferdet betrakter de utmagrede mennene og beinrestene som hoper seg opp i båten.

Få minutter senere blir de to overlevende båret om bord på Dauphin, der de etter å ha styrket seg på mat og vann beretter historien sin til kapteinen, Zimri Coffin. Samme kveld skriver Coffin ned fortellingen. Han kaller den “den mest pinefulle beretning jeg noensinne har hørt”.